Ønsker det, men skal ikke ha. Mannen vil ikke få barn etter at han har fylt 40 og det må jeg bare respektere. Han fyller 40 i desember, så rekker det akkurat da.
Og det går helt greit for meg at dette blir sistemann.
Det viktigste for meg er at hun vi har fra før ikke blir enebarn.
Vi gikk faktisk igjennom en lang prosess før vi begynte å prøve på den som er i magen nå, pga at datteren vår da var åtte år, ganske selvstendig og at det ville bli en enorm omveltning å gå fra henne til henne og en baby.
Men så tok det jo nesten to år å bli gravid, så da fortsatte vi liksom bare pga pur vilje, selv om vi hadde noen diskusjoner underveis om vi enkelt og greit bare skulle gi oss og slå oss til ro med at vi tre var vår komplette familie. Ivf og sånt var jeg overhodet ikke interessert i å gå igjennom.
Jeg mistet jo to ganger, bl. a måneden før jeg ble gravid nå, og var få strakser unna å gi opp. Men så satt den jo før mensen engang rakk å komme, så da tenker jeg det er ment to be.
Men forstår veldig behovet og ønsket. Hadde det selv da vi fikk første, men der kom livet, utdannelse osv i veien, så det tok jo 9 år før nestemann var på vei da..
