Ønsker at tiden kunne gå saktere..

[Alderrabalder]

Får litt småpanikk av og til.Elsker tilværelsen som er nå. Selvgående barn, kan slappe av, nyte litt kveldstid og vite at hvis de våkner kan de uttrykke hvor de har vondt osv.
Deilig å få sovet litt lengre og at de er superbedagelige barn rett og slett.
Lysst til å være skikkelig ego med dem siste 3 mnd og setter virkelig pris på dem
Men jeg kjenner jeg det vonde magsuet, panikken,angsten om mindre tid med dem, og mye mindre tid med dem når de skal til pappa huset. Gruer meg til mye mindre søvn, mindre tid osv.
Jeg sa i fire år at jeg aldri mer skulle ha mer barn. Takler så dårlig lite søvn og forrige svangerskap endte i alopesia og rosacea. Så møtte jeg han jeg nettopp giftet meg med som ikke har barn. Rart hvordan alt snur seg på 16 mnd...
Er ikke utakknemlig, men redd, litt angstfull, lykkelig og kjenner på hele følelsesregisteret og det skremmer meg. .

 

[Smor27]

Jeg får også litt panikk noen ganger. Er bare litt over 2 mnd igjen for min del til jeg blir mor for første gang... synes tiden går veldig raskt og det er omtrent så kort tid nå at det like godt kunne vært i morgen. Jeg er ikke en morgenperson i det hele tatt og blir skikkelig sutrete og irritabel hvis jeg ikke får sove nok... stakkars mannen fremover Også er jeg så innmari godt vant til å bare ta hensyn til meg selv (jupp, jeg er kjempe sjarmerende) Mange som spør om jeg er utålmodig osv. Svaret er «nei, jeg er veldig glad for at det er litt tid til enda». Men nå er det søren meg lite tid igjen... Så følelsene er en liten berg og dalbane her også om dagen. Til boblende overlykkelig (som oftest) til «vet ikke om jeg orker dette, drep meg» Hehehe. Også aner jeg virkelig ikke hva jeg går til og det er jo tidvis skremmende.. det eneste som er sikkert er at det vil bli en stor endring i den tilværelsen jeg har nå.

 

[Cadillac]

Jeg kjører også berg-og dalbane. Jeg var så ferdig med barn, og nå sitter jeg her liksom ... Jeg har aldri hatt det morsinstinktet som mange har; hvis baby gråt om natten var det mannen som våknet og måtte vekke meg. Hvordan skal det gå liksom? Jeg takler lite søvn svært dårlig, og livet med selvgående barn er nydelig. Nå er det på’an igjen. Jeg er drittredd, rett og slett!

 

[marithe]

Jeg er også i ferd med å «tabbe meg ut» med kull 2. Jeg har vendt meg til at annen hver helg er egoismetid, og de to ungene jeg har fra før er store nok til å komme seg til og fra skolen selv. Føles som ren idioti innimellom og nå skulle starte med nye våkenetter, ny runde med henting og levering i barnehage, vansker med å finne tid til trening, behov for barnevakt for å kunne ha en date osv. Men det er nå stort sett hyggelig Må bare være litt bevisst på å bruke barnevakt.

 

[Kicks]

Jeg har ikke barn fra før, og vi prøvde lenge på å få disse vi skal få nå. Men likevel kjenner jeg på litt panikk og angst (mer og mer nå som det nærmer seg) for om det blir for travelt, og at det aldri blir den samme tilværelsen igjen. Hater å kjenne på disse følelsene, og føler meg så stygg når jeg sier det. Men tror egentlig det er ganske normalt.
Har sagt noen ganger til mannen at jeg er litt redd for om jeg vil klare det, og god som han er sier han at dette går helt fint og at han skal stille opp (jeg har vært mye trøtt og sliten nesten hele tiden vi har vært sammen egentlig).

 

[marithe]

Jeg kjører også berg-og dalbane. Jeg var så ferdig med barn, og nå sitter jeg her liksom ... Jeg har aldri hatt det morsinstinktet som mange har; hvis baby gråt om natten var det mannen som våknet og måtte vekke meg. Hvordan skal det gå liksom? Jeg takler lite søvn svært dårlig, og livet med selvgående barn er nydelig. Nå er det på’an igjen. Jeg er drittredd, rett og slett!

Du kommer til å bo sammen med snart-eks-mannen en stund fra fødsel, ikke sant? Tenker han kommer til å bry seg litt om ungen sin likevel. Skjønner du er redd. Det kommer til å gå fint, men være tøft en periode.

 

[LyckligaLiten]

Jeg har begynt å få litt panikk nå som ting nærmer seg, jeg aner jo ikke hva som venter. Jeg får min første i en alder av 32, og føler jeg er litt "satt". Litt redd for at jeg ikke er like smidig som de yngre mødrene rett og slett. Så ja, jeg kjenner på at det er godt det er 3 måneder igjen, for jeg trenger tiden til å forberede meg rett og slett.
Veldig godt å lese at andre kjenner på lignende følelser, og ikke bare denne lykkerusen. Den er jo der den også, men ikke konstant.
Man blir vel aldri helt klar som de fleste sier, men håper jeg er litt roligere når lillegutt kommer

 

[Kicks]

Jeg har begynt å få litt panikk nå som ting nærmer seg, jeg aner jo ikke hva som venter. Jeg får min første i en alder av 32, og føler jeg er litt "satt". Litt redd for at jeg ikke er like smidig som de yngre mødrene rett og slett. Så ja, jeg kjenner på at det er godt det er 3 måneder igjen, for jeg trenger tiden til å forberede meg rett og slett.
Veldig godt å lese at andre kjenner på lignende følelser, og ikke bare denne lykkerusen. Den er jo der den også, men ikke konstant.
Man blir vel aldri helt klar som de fleste sier, men håper jeg er litt roligere når lillegutt kommer

Tenker også at mye endrer seg når lille kommer, man ser vel alt på en annen måte da (så fremt man ikke får fødselsdepresjon)

 

[LyckligaLiten]

Tenker også at mye endrer seg når lille kommer, man ser vel alt på en annen måte da (så fremt man ikke får fødselsdepresjon)

Ja folk med barn sier jo at mye ved ens egen tankegang endrer seg når babyen(e) kommer. Men det blir jo vanskelig for førstegangsforeldre å sette seg inn i hva det faktisk vil si. Så forsøker å ikke overtenke og stresse med alt. Er kanskje positivt å være litt realistisk også og ha disse følelsene, å forstå at alt ikke kommer til å bli rosenrødt. Også tror jeg de fleste er litt redde for forandring. Og hva er vel en større forandring enn å få en baby i livet?
Veldig glad dette temaet kom opp i dag, da jeg har vært litt ekstra sårbar og følt på mye.

 

[Kicks]

Ja folk med barn sier jo at mye ved ens egen tankegang endrer seg når babyen(e) kommer. Men det blir jo vanskelig for førstegangsforeldre å sette seg inn i hva det faktisk vil si. Så forsøker å ikke overtenke og stresse med alt. Er kanskje positivt å være litt realistisk også og ha disse følelsene, å forstå at alt ikke kommer til å bli rosenrødt. Også tror jeg de fleste er litt redde for forandring. Og hva er vel en større forandring enn å få en baby i livet?
Veldig glad dette temaet kom opp i dag, da jeg har vært litt ekstra sårbar og følt på mye.

Er akkurat det det er - vanskelig å sette seg inn i og forstå hvordan det vil bli. Dette sliter jeg med, er det som gjør det vanskelig. Har tenkt litt ekstra i kveld når temaet kom opp og mannen ikke er hjemme, så ble et par tårer og litt panikk her i sted.. Er egentlig litt godt at flere føler det litt på samme måte også, men som sagt forestiller jeg meg at disse tankene er ganske vanlige, spesielt for førstegangsfødende.

 

[LyckligaLiten]

Er akkurat det det er - vanskelig å sette seg inn i og forstå hvordan det vil bli. Dette sliter jeg med, er det som gjør det vanskelig. Har tenkt litt ekstra i kveld når temaet kom opp og mannen ikke er hjemme, så ble et par tårer og litt panikk her i sted.. Er egentlig litt godt at flere føler det litt på samme måte også, men som sagt forestiller jeg meg at disse tankene er ganske vanlige, spesielt for førstegangsfødende.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Og som du sier, det er godt, for det blir normalisert. Jeg begynte å bli redd for at jeg var på vei til å få svangerskapsdepresjon. Man føler seg jo litt dårlig når man ikke bare gleder seg, men også gruer seg og synes det som kommer føles skremmende. Men det er heldigvis en hel del andre kriterier som må oppfylles for å skulle ha en depresjon, så roet meg med det.
Enig med deg, er nok helt normale tanker og følelser som de fleste kommende mammaer eller nåværende mammaer kjenner på under svangerskapet

 

[Hønemor87]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. For meg er det veldig intenst når det først står på. Jeg har blitt henvist videre for å få noen å snakke med, uten at jeg helt forstår hva jeg skal snakke om. Men tror egentlig det er veldig vanlig. Jeg får en sånn panikk følelse "Ah nei! Hva har jeg gjort" .. Og det er veldig vanskelig å stå i fordi frøkna er veldig ønsket. Men bleier, våken netter, mangel på søvn, trassalder, gulp og alle de kroppslige plagene med å være gravid var jo ikke akkurat det vi tok med i betraktning når vi så idyllisk tenkte for koselig det hadde blitt med en liten eller to til. Føler også det er kjempe tabu å snakke om. Sist elsket jeg å være gravid, nå synes jeg det inn i mellom er grusomt. Også blir jeg kjempe trist fordi det var ikke sånn det skulle være/føles.

 

[Cadillac]

Jeg våknet i natt med hjertebank og en slags «sorg», følelsen av å bli kvalt fordi det nå liksom er så lenge til jeg bare kan stikke ut en lørdags kveld for å ta en skål, dra på dagstur til DK eller helgetur med venninner. Alt blir så mye mer tungvint og avhengig av eventuell barnevakt, som igjen henger mye på mat/amming osv. Får man flaskevann fordi ammingen ikke vil seg, gir jo det raskere mulighet til å alle fall en kveld «off duty», men man vil jo helst ikke det heller - altså, ønsket er jo å kunne amme/fullamme så lenge som mulig innenfor det første leveåret. Men jeg har hatt flaskebarn også, relativt tidlig - pga alvorlig sykdom hos min far som gjorde at jeg mistet melken min da jentungen bare var 4 mnd gammel ...og selv om jeg gjerne skulle ha ammet henne lenger slik som med guttungen, så fikk jeg kjenne på friheten det tross alt ga. Alle kunne liksom gi henne mat når det var nødvendig, jeg var ikke så «låst». Også blir jeg sint på meg selv for å tenke dette, være så egoistisk ...

 

[krølle...]

Jeg våknet i natt med hjertebank og en slags «sorg», følelsen av å bli kvalt fordi det nå liksom er så lenge til jeg bare kan stikke ut en lørdags kveld for å ta en skål, dra på dagstur til DK eller helgetur med venninner. Alt blir så mye mer tungvint og avhengig av eventuell barnevakt, som igjen henger mye på mat/amming osv. Får man flaskevann fordi ammingen ikke vil seg, gir jo det raskere mulighet til å alle fall en kveld «off duty», men man vil jo helst ikke det heller - altså, ønsket er jo å kunne amme/fullamme så lenge som mulig innenfor det første leveåret. Men jeg har hatt flaskebarn også, relativt tidlig - pga alvorlig sykdom hos min far som gjorde at jeg mistet melken min da jentungen bare var 4 mnd gammel ...og selv om jeg gjerne skulle ha ammet henne lenger slik som med guttungen, så fikk jeg kjenne på friheten det tross alt ga. Alle kunne liksom gi henne mat når det var nødvendig, jeg var ikke så «låst». Også blir jeg sint på meg selv for å tenke dette, være så egoistisk ...

Test ut kombinasjonen... førstemann fikk om hverandre flaske og pupp fra 3-mnd alder, fordi jeg begynte å jobbe. Han fikk riktignok kun morsmelk på den flasken, for jeg pumpet på jobb og bygget opp et lite lager i fryseren. Men vi utnyttet det lageret til kjæresteturer med barnevakt ganske tidlig [emoji56].

 

[Hønemor87]

Test ut kombinasjonen... førstemann fikk om hverandre flaske og pupp fra 3-mnd alder, fordi jeg begynte å jobbe. Han fikk riktignok kun morsmelk på den flasken, for jeg pumpet på jobb og bygget opp et lite lager i fryseren. Men vi utnyttet det lageret til kjæresteturer med barnevakt ganske tidlig [emoji56].

Vi gjorde akkurat det samme. Med å innføre både flaske og pupp. Så håper det går denne gangen også. Har hørt at det er enkelte barn som ikke vil ha flaske. Det gjør jo ting vanskeligere

 

[marithe]

Jeg våknet i natt med hjertebank og en slags «sorg», følelsen av å bli kvalt fordi det nå liksom er så lenge til jeg bare kan stikke ut en lørdags kveld for å ta en skål, dra på dagstur til DK eller helgetur med venninner. Alt blir så mye mer tungvint og avhengig av eventuell barnevakt, som igjen henger mye på mat/amming osv. Får man flaskevann fordi ammingen ikke vil seg, gir jo det raskere mulighet til å alle fall en kveld «off duty», men man vil jo helst ikke det heller - altså, ønsket er jo å kunne amme/fullamme så lenge som mulig innenfor det første leveåret. Men jeg har hatt flaskebarn også, relativt tidlig - pga alvorlig sykdom hos min far som gjorde at jeg mistet melken min da jentungen bare var 4 mnd gammel ...og selv om jeg gjerne skulle ha ammet henne lenger slik som med guttungen, så fikk jeg kjenne på friheten det tross alt ga. Alle kunne liksom gi henne mat når det var nødvendig, jeg var ikke så «låst». Også blir jeg sint på meg selv for å tenke dette, være så egoistisk ...

Jeg begynte å jobbe tidlig med mine fordi eksmannen min måtte spre fedrekvoten siden fordi han måtte på jobb hver uke. Det var ganske krevende å lære dem til å ta flaske, men det gikk med begge. Jeg pumpet på jobb og hadde morsmelk på flaskene. Det var veldig praktisk å ha unger tilvendt begge deler når man en sjelden gang trengte barnevakt «Egoistisk» kan være til det beste for hele familien. Hele familien har godt av at mor tar vare på seg selv. Om du har noen som kan passe på minste en gang i blant, så tror jeg det er lurt å benytte. Du klarer alt alene, men om du ikke absolutt må det, så er nok bare fint om du tar litt fri innimellom.