Ødelegger allt...

Mamma Isa

Forelsket i forumet
[:@]Idag ble lillegutt ett år:=) Hadde en skikkeli bra dag helt til bf ringer for å gratulere... Da han kommer med det at han skal begynne med samvær på lillegull. D kommer ikke på tale, han har bare møtt ongen 4 gang, å han kjenner ikke faren sin. Han trua da først me familievernkontore. Da jeg sa jeg allerede hadde vert dær, kom det en fantastisk hyggelig mld om at han skulle gå til retten...
Han har til nå ødelakt alle dager, som betyr noe. Dagen guttongen ble født, Barndåpen, Min bursdag, Jul, å nå bursdagen til lillegull... Neste gang det skal skje noe f.eks bursdag slår jeg av mobilen[:@]
 
off, så utrolig dårlig gjort av han!! er det med vilje eller? mannfolk altså[>:][:@] håper ting ordner seg, skjønner godt at det ikke var en festlig melding å få...

stoooor trøsteklem fra oss
 
(og gratulerer med dagen til den store gutten)
 
Ja, er nok sikkert med vilja. Han vil IKKE at jeg skal ha det bra..
Hmm
 
Men takk:)
 
Fikk faktisk en koseli dag vi pga goe venna:)
 
Kjipt!!!
Gratulerer så masse med dagen til gutten din! Håper neste "store" dag blir uten innblandinger fra bf
 
 
og at dere finner ut av ting m samværet ganske fort og smertefritt
 
Gratulerer med 1 åringen[:D]

No vet jeg jo ingenting om fortiden deres, men jeg forstår ikke helt hva som er gale med at bf vil ha samvær med sønnen sin, er ikke det en bra ting at han endelig vil begynne å ta ansvar for gutten? Kjipt hvis han bare "truer" med det, hvis det er det han gjør, for å gjøre ting kjipt for deg, men hvis han mener det så ser jeg ikke problemet..Gutten er jo et år gammel, og skal bf knytte noe bånd til sønnen sin så er jo nå et ideelt tidspunkt å begynne, istedenfor å vente flere år mener jeg.. MEN jeg forstår godt at du er forbanna asså, for det er noe forbannade drit at de barnefedrene, etter å vært fraværende, pluttselig finner ut at de vil ha samvær..
 
Gratulerer så masse med 1 år til gutten diin :)

Håper det ordner seg det andre. og at dagen til gutten din blir fin for det :)
 
ORIGINAL: hønepønemor

Gratulerer med 1 åringen[:D]

No vet jeg jo ingenting om fortiden deres, men jeg forstår ikke helt hva som er gale med at bf vil ha samvær med sønnen sin, er ikke det en bra ting at han endelig vil begynne å ta ansvar for gutten? Kjipt hvis han bare "truer" med det, hvis det er det han gjør, for å gjøre ting kjipt for deg, men hvis han mener det så ser jeg ikke problemet..Gutten er jo et år gammel, og skal bf knytte noe bånd til sønnen sin så er jo nå et ideelt tidspunkt å begynne, istedenfor å vente flere år mener jeg.. MEN jeg forstår godt at du er forbanna asså, for det er noe forbannade drit at de barnefedrene, etter å vært fraværende, pluttselig finner ut at de vil ha samvær..


Enig i at det er en positiv ting med samvær, men kanskje ikke så positivt å få "slengt det i trynet" akkurat på 1 års dagen?!?!

Og jeg tenker som så at han må jo bli kjent med barnet sitt før han kan begynne å ta det med bort fra mor. Hadde ikke sendt 1 åringen min avgårde med en mann h*n har møtt fire ganger.

HAdde ting vært sånn at jeg av en eller annen grunn ikke hadde stilt opp for barnet mitt det første året, så hadde jeg i hvert fall ikke vært så bastant i forhold til at "jeg skal" og "jeg vil". Tror jeg hadde lagt meg langflat og krøpet og spurt om jeg kunne få være så snill.... Man kommer i grunn ganske langt med en unnskyldning og et "vær så snill", så det forbauser meg at det for mange mannfolk er lettere å true med ting enn å være en mann å si UNNSKYLD FOR AT JEG HAR VÆRT ET ORDENTLIG ROMPEHULL, KAN JEG FÅ EN SJANSE TIL Å VISE AT JEG KAN VÆRE EN PAPPA?[:@][:@][8D]
 
ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: hønepønemor

Gratulerer med 1 åringen[:D]

No vet jeg jo ingenting om fortiden deres, men jeg forstår ikke helt hva som er gale med at bf vil ha samvær med sønnen sin, er ikke det en bra ting at han endelig vil begynne å ta ansvar for gutten? Kjipt hvis han bare "truer" med det, hvis det er det han gjør, for å gjøre ting kjipt for deg, men hvis han mener det så ser jeg ikke problemet..Gutten er jo et år gammel, og skal bf knytte noe bånd til sønnen sin så er jo nå et ideelt tidspunkt å begynne, istedenfor å vente flere år mener jeg.. MEN jeg forstår godt at du er forbanna asså, for det er noe forbannade drit at de barnefedrene, etter å vært fraværende, pluttselig finner ut at de vil ha samvær..


Enig i at det er en positiv ting med samvær, men kanskje ikke så positivt å få "slengt det i trynet" akkurat på 1 års dagen?!?!

Og jeg tenker som så at han må jo bli kjent med barnet sitt før han kan begynne å ta det med bort fra mor. Hadde ikke sendt 1 åringen min avgårde med en mann h*n har møtt fire ganger.

HAdde ting vært sånn at jeg av en eller annen grunn ikke hadde stilt opp for barnet mitt det første året, så hadde jeg i hvert fall ikke vært så bastant i forhold til at "jeg skal" og "jeg vil". Tror jeg hadde lagt meg langflat og krøpet og spurt om jeg kunne få være så snill.... Man kommer i grunn ganske langt med en unnskyldning og et "vær så snill", så det forbauser meg at det for mange mannfolk er lettere å true med ting enn å være en mann å si UNNSKYLD FOR AT JEG HAR VÆRT ET ORDENTLIG ROMPEHULL, KAN JEG FÅ EN SJANSE TIL Å VISE AT JEG KAN VÆRE EN PAPPA?[:@][:@][8D]


Eh..han sa jo han ville begynne med å ha samvær med gutten sin? ser ikke at den ble slengt i tryne på henne i måten hun beskriver det, men i måten hun tar det på, så blir det en krangel utav det..misforstå meg rett jeg forstår hun UTROLIG godt, men true med familievernkontor? asså er det noe å "true" med da slik hun beskriver det? er jo bare et hjelpeapparat for folk som ikke blir enige om samvær..beklager ass, men jeg forstår at faren vil ha samvær, men forstår også at det er drit for moren at han først vil ha det no..Er enig i at burde være ydmyk.
 
ORIGINAL: hønepønemor

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: hønepønemor

Gratulerer med 1 åringen[:D]

No vet jeg jo ingenting om fortiden deres, men jeg forstår ikke helt hva som er gale med at bf vil ha samvær med sønnen sin, er ikke det en bra ting at han endelig vil begynne å ta ansvar for gutten? Kjipt hvis han bare "truer" med det, hvis det er det han gjør, for å gjøre ting kjipt for deg, men hvis han mener det så ser jeg ikke problemet..Gutten er jo et år gammel, og skal bf knytte noe bånd til sønnen sin så er jo nå et ideelt tidspunkt å begynne, istedenfor å vente flere år mener jeg.. MEN jeg forstår godt at du er forbanna asså, for det er noe forbannade drit at de barnefedrene, etter å vært fraværende, pluttselig finner ut at de vil ha samvær..


Enig i at det er en positiv ting med samvær, men kanskje ikke så positivt å få "slengt det i trynet" akkurat på 1 års dagen?!?!

Og jeg tenker som så at han må jo bli kjent med barnet sitt før han kan begynne å ta det med bort fra mor. Hadde ikke sendt 1 åringen min avgårde med en mann h*n har møtt fire ganger.

HAdde ting vært sånn at jeg av en eller annen grunn ikke hadde stilt opp for barnet mitt det første året, så hadde jeg i hvert fall ikke vært så bastant i forhold til at "jeg skal" og "jeg vil". Tror jeg hadde lagt meg langflat og krøpet og spurt om jeg kunne få være så snill.... Man kommer i grunn ganske langt med en unnskyldning og et "vær så snill", så det forbauser meg at det for mange mannfolk er lettere å true med ting enn å være en mann å si UNNSKYLD FOR AT JEG HAR VÆRT ET ORDENTLIG ROMPEHULL, KAN JEG FÅ EN SJANSE TIL Å VISE AT JEG KAN VÆRE EN PAPPA?[:@][:@][8D]


Eh..han sa jo han ville begynne med å ha samvær med gutten sin? ser ikke at den ble slengt i tryne på henne i måten hun beskriver det, men i måten hun tar det på, så blir det en krangel utav det..misforstå meg rett jeg forstår hun UTROLIG godt, men true med familievernkontor? asså er det noe å "true" med da slik hun beskriver det? er jo bare et hjelpeapparat for folk som ikke blir enige om samvær..beklager ass, men jeg forstår at faren vil ha samvær, men forstår også at det er drit for moren at han først vil ha det no..Er enig i at burde være ydmyk.


Var ikke ment som kritikk på det du skreiv, enig i innlegget ditt, derav quoten, (kom kanskje litt dårlig fram, gikk litt kjapt her...[&:]) var mer å komme med det akkurat på 1 års dagen jeg tenkte på da, derav "slengt i trynet" i gåsetegn. Ser liksom for meg selv at jeg står der og har ordna i stand til bursdagsfest og så MÅ bf ringe å si noe ubehagelig rett før gjestene renner inn....[:@][:@] Skjønner godt at det ikke var en morsom beskjed akkurat på bursdagen Camileno. Gratulerer så mye med 1-års jubilanten forresten.[:)][:)][:)]

Tar man kontakt på 1 års dagen etter tilnærmet nada samvær, så bør det være for å si hyggelige ting. Men for alt jeg vet, så kan det jo hende at bf synes selv han er ganske flink og hyggelig som vil ha samvær nå, og så det som en positiv ting....? Mannfolk har jo mye rart for seg.[:)]

Siste avsnittet var ment mer på generell basis. Synes heller ikke familievernkontoret er noe å true med... Men generelt er jeg lei av å høre om menn som tar kontakt etter lang tid, og når de ikke får vilja si øyeblikkelig så er ofte løsningen på problemet å true med advokat FØR man faktisk sier unnskyld og snakker sammen. Tror maaaaaange konflikter kunne vært unngått hvis den som ikke har stilt opp faktisk sier unnskyld og "kryper litt". (Og da mener jeg ikke bokstavelig talt, men litt sånn "Jeg vet at jeg har vært en dust, og jeg vil vise at jeg kan være en hyggelig og oppegående pappa"-kryping.[;)])

Nå aner ikke jeg et skvett om hvorfor bf i dette tilfellet her ikke har sett barnet sitt mer enn fire ganger, og uansett så synes jeg ikke man skal nekte samvær, men jeg synes at det var en kjip dag å si det på OG at bf må bli kjent med barnet sitt på barnets premisser før han kan ta barnet med seg.
 
ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: hønepønemor

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: hønepønemor

Gratulerer med 1 åringen[:D]

No vet jeg jo ingenting om fortiden deres, men jeg forstår ikke helt hva som er gale med at bf vil ha samvær med sønnen sin, er ikke det en bra ting at han endelig vil begynne å ta ansvar for gutten? Kjipt hvis han bare "truer" med det, hvis det er det han gjør, for å gjøre ting kjipt for deg, men hvis han mener det så ser jeg ikke problemet..Gutten er jo et år gammel, og skal bf knytte noe bånd til sønnen sin så er jo nå et ideelt tidspunkt å begynne, istedenfor å vente flere år mener jeg.. MEN jeg forstår godt at du er forbanna asså, for det er noe forbannade drit at de barnefedrene, etter å vært fraværende, pluttselig finner ut at de vil ha samvær..


Enig i at det er en positiv ting med samvær, men kanskje ikke så positivt å få "slengt det i trynet" akkurat på 1 års dagen?!?!

Og jeg tenker som så at han må jo bli kjent med barnet sitt før han kan begynne å ta det med bort fra mor. Hadde ikke sendt 1 åringen min avgårde med en mann h*n har møtt fire ganger.

HAdde ting vært sånn at jeg av en eller annen grunn ikke hadde stilt opp for barnet mitt det første året, så hadde jeg i hvert fall ikke vært så bastant i forhold til at "jeg skal" og "jeg vil". Tror jeg hadde lagt meg langflat og krøpet og spurt om jeg kunne få være så snill.... Man kommer i grunn ganske langt med en unnskyldning og et "vær så snill", så det forbauser meg at det for mange mannfolk er lettere å true med ting enn å være en mann å si UNNSKYLD FOR AT JEG HAR VÆRT ET ORDENTLIG ROMPEHULL, KAN JEG FÅ EN SJANSE TIL Å VISE AT JEG KAN VÆRE EN PAPPA?[:@][:@][8D]


Eh..han sa jo han ville begynne med å ha samvær med gutten sin? ser ikke at den ble slengt i tryne på henne i måten hun beskriver det, men i måten hun tar det på, så blir det en krangel utav det..misforstå meg rett jeg forstår hun UTROLIG godt, men true med familievernkontor? asså er det noe å "true" med da slik hun beskriver det? er jo bare et hjelpeapparat for folk som ikke blir enige om samvær..beklager ass, men jeg forstår at faren vil ha samvær, men forstår også at det er drit for moren at han først vil ha det no..Er enig i at burde være ydmyk.


Var ikke ment som kritikk på det du skreiv, enig i innlegget ditt, derav quoten, (kom kanskje litt dårlig fram, gikk litt kjapt her...[&:]) var mer å komme med det akkurat på 1 års dagen jeg tenkte på da, derav "slengt i trynet" i gåsetegn. Ser liksom for meg selv at jeg står der og har ordna i stand til bursdagsfest og så MÅ bf ringe å si noe ubehagelig rett før gjestene renner inn....[:@][:@] Skjønner godt at det ikke var en morsom beskjed akkurat på bursdagen Camileno. Gratulerer så mye med 1-års jubilanten forresten.[:)][:)][:)]

Tar man kontakt på 1 års dagen etter tilnærmet nada samvær, så bør det være for å si hyggelige ting. Men for alt jeg vet, så kan det jo hende at bf synes selv han er ganske flink og hyggelig som vil ha samvær nå, og så det som en positiv ting....? Mannfolk har jo mye rart for seg.[:)]

Siste avsnittet var ment mer på generell basis. Synes heller ikke familievernkontoret er noe å true med... Men generelt er jeg lei av å høre om menn som tar kontakt etter lang tid, og når de ikke får vilja si øyeblikkelig så er ofte løsningen på problemet å true med advokat FØR man faktisk sier unnskyld og snakker sammen. Tror maaaaaange konflikter kunne vært unngått hvis den som ikke har stilt opp faktisk sier unnskyld og "kryper litt". (Og da mener jeg ikke bokstavelig talt, men litt sånn "Jeg vet at jeg har vært en dust, og jeg vil vise at jeg kan være en hyggelig og oppegående pappa"-kryping.[;)])

Nå aner ikke jeg et skvett om hvorfor bf i dette tilfellet her ikke har sett barnet sitt mer enn fire ganger, og uansett så synes jeg ikke man skal nekte samvær, men jeg synes at det var en kjip dag å si det på OG at bf må bli kjent med barnet sitt på barnets premisser før han kan ta barnet med seg.


Ja kommer litt an på hvordan han sa det rett og slett, for hvis bf til guttungen min hadde ringt og sagt med en hyggelig stemme at han er vil ha samvær med sønnen så hadde jeg blitt glad, men jeg klarer ikke gjøre to ting samtidig, så hvis han hadde ringt på guttungen min sin 1 årsdag og sagt det, uansett hvilken måte, så hadde jeg blitt superstressa og forbanna og brent kaken i ovnen osv[8D] og ja, eg hadde vel kjæftet på han, men ikke trått til med alle kluter og nektet. De fleste bf som hører til barna på aleineforumet, har en demontert hjerne og ingen av delene passer sammen, så vi kommer aldri til å fatte og begripe de, de sto jo sist i køen når hjernene ble utdelt, MEN sef de skal ikke få slippe unna med at de tilhører en minoritetsgruppe og er sinnsyke i gjerningsøyeblikket og svakere stilt, men nå er jo gutten hennes "bare" ett år tross alt, så det er no værtfall bedre at han fant ut at tiden er inne no, enn om 10 år f.eks mht til å knytte viktige bånd, men ja håper de finner ut av det, viktigste er jo at de først og fremst tenker på gutten sine behov, fremfor sine egne når det gjelder dette.[:)]
 
ORIGINAL: Its the MOOPS!

Hvis det virkelig er slik at dere ser det som positivt at bf vil begynne å se barnet sitt, så skjønner jeg ikke hva for rolle det spiller hva slags dag han sier det på. Ikke skjønner jeg hvorfor man skal bli stresset heller; som mor med foreldreansvar så har man faktisk vanvittig mye makt. (Litt for mye, kanskje - med tanke på hvor lett det kan være å utnytte det.)


Skjønner du ikke at man blir stresset når man får hele barnets (og dermed også sin egen) tilværelse snudd på hodet i løpet av noen få sekunder?

Når bf velger å utebli så bygger man opp en tilværelse for småen og seg selv med det som utgangspunkt. Man går mange runder med seg selv, man prøver å se det positive med det man har fått, og man gjør alt man kan for at ting skal bli bra. Dette gjør man med vissheten om at ting kan bli snudd på hodet når som helst, fra det trygge og kjente, til noe utrygt man ikke vet hva er. Man håper kanskje at det skal skje, samtidig som det er skremmende at en mann man ikke nødvendigvis kjenner så godt skal ta med seg det viktigste man har i livet. Det er ikke noe man tenker på sånn en sjelden gang, det er der konstant, som en vond klump i magen, fordi man ikke vet hva som kommer til å skje!

Man har et tonn med spørsmål, er denne mannen en bra far, tar han vare på barnet mitt, er han glad i barnet, hvorfor skal han plutselig treffe barnet etter å ha gitt f lenge, vil han bli kjent på en ordentlig måte eller er vil han helst ta med seg barnet med en gang, og ikke minst, hvordan vil barnet mitt takle alt dette? Og etter å ha tenkt på alt dette og hundre ting til, så må man bekymre seg for om bf kanskje plutselig stikker av igjen, og hva pokker man skal si til ungen sin da.

Man håper på det beste, men som mor, så tenker man også på alt det vonde som kan skje. Det gjør garantert du også som mor, du har helt sikkert ting du er bekymret for i forhold til ditt barn du også, så ikke avblås våre bekymringer som om de skulle være noe "lite og dumt". Det er vondt å ikke vite om man kan sørge for en trygg og god oppvekst for barnet sitt, selv om man gjør alt man kan, så spar deg for kommentarer som det der!
 
Moops: Må si jeg er litt enig i noe av det du sier, hadde nok i tankene NOE av det du nevner her, når det gjelder denne saken..

Men i flere andre tråder her inne hvor mødrene har vært forbanna på bf, så har værtfall jeg tatt utgangspunkt i det som blir sakt her inne, og måten folk skriver og uttaler og da skjønner man ofte fort hvor skoen egentlig trykker, ofte, man vet aldri, og folk snakker om det som berører dem, så er jo vi mange i samme situasjon som kan relatere til det folk skriver om, så DERFOR så er nok vi litt godtroende her inne..

...Jeg syns man skal være forsiktige med å være FOR skeptiske her inne til det folk sier, ja alle kan være idioter, hva så?? Man kan aldri få bevist her inne hvem som er skyld i hva, for man kan jo aldri med 100% sikkerhet vite hvem som snakker sant osv, og ja vi vet jo alle at det er to sider av en sak, men er DET et utgangspunkt vi må ta da? Å være mistroisk? Her inne letter man på hjertet, søker støtte, bli hørt, er man idioter da om man har behov for å rase fra litt?

Folk takler ting på forskjellige måter, har ikke noe med glorifisering å gjøre, man kjenner seg igjen og gir empati og medfølelse, og jeg skal være sååå enig at man halshugger mange av barnefedrene her inne uten å vite 100% fakta, og vet du hva? Det hjelper MEGET i en fortvilet situasjon å få støtte av andre her inne som stresser med det samme.. Vi er enkle mennesker, om du vil kalle oss idioter så du om det, men we are all human på godt å vondt og dette er et forum hvor vi har lov å lette på trykket, mens vi i absolutt alle mulige andre sammenhenger må ta hensyn, hensyn og ATTER hensyn..
 
ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

Hvis det virkelig er slik at dere ser det som positivt at bf vil begynne å se barnet sitt, så skjønner jeg ikke hva for rolle det spiller hva slags dag han sier det på. Ikke skjønner jeg hvorfor man skal bli stresset heller; som mor med foreldreansvar så har man faktisk vanvittig mye makt. (Litt for mye, kanskje - med tanke på hvor lett det kan være å utnytte det.)


Skjønner du ikke at man blir stresset når man får hele barnets (og dermed også sin egen) tilværelse snudd på hodet i løpet av noen få sekunder?

Når bf velger å utebli så bygger man opp en tilværelse for småen og seg selv med det som utgangspunkt. Man går mange runder med seg selv, man prøver å se det positive med det man har fått, og man gjør alt man kan for at ting skal bli bra. Dette gjør man med vissheten om at ting kan bli snudd på hodet når som helst, fra det trygge og kjente, til noe utrygt man ikke vet hva er. Man håper kanskje at det skal skje, samtidig som det er skremmende at en mann man ikke nødvendigvis kjenner så godt skal ta med seg det viktigste man har i livet. Det er ikke noe man tenker på sånn en sjelden gang, det er der konstant, som en vond klump i magen, fordi man ikke vet hva som kommer til å skje!

Man har et tonn med spørsmål, er denne mannen en bra far, tar han vare på barnet mitt, er han glad i barnet, hvorfor skal han plutselig treffe barnet etter å ha gitt f lenge, vil han bli kjent på en ordentlig måte eller er vil han helst ta med seg barnet med en gang, og ikke minst, hvordan vil barnet mitt takle alt dette? Og etter å ha tenkt på alt dette og hundre ting til, så må man bekymre seg for om bf kanskje plutselig stikker av igjen, og hva pokker man skal si til ungen sin da.

Man håper på det beste, men som mor, så tenker man også på alt det vonde som kan skje. Det gjør garantert du også som mor, du har helt sikkert ting du er bekymret for i forhold til ditt barn du også, så ikke avblås våre bekymringer som om de skulle være noe "lite og dumt". Det er vondt å ikke vite om man kan sørge for en trygg og god oppvekst for barnet sitt, selv om man gjør alt man kan, så spar deg for kommentarer som det der!


Det jeg ser i denne tråden (som med flere tidligere) er at det blir lagt til grunn premisser for HIs situasjon som vi ikke har forutsetninger for å vite noe om.

Alt det du sier er vel og bra; jeg reagerer på at du (og flere med deg) automatisk antar at BF er en dritt som utelukkende representerer en ustabil faktor i HI og barnet sine liv. Jeg får alltid pes for å påpeke at det er to sider ved alle saker her inne, men det er like fullt sant.

Det jeg leser ut av hovedinnlegget er:
bf har sett barnet sitt fire ganger - det står ingenting om hvem som har avgjort at det skulle være slik
bf tar kontakt på viktige dager, og hovedinnlegger reagerer med "han ødelegger"
hovedinnlegger nekter å gå til familievernkontoret sammen med bf, fordi hun allerede har vært der - alene
hovedinnlegger vil nekte bf samvær på grunnlag av at han ikke kjenner barnet

I mine øyne er det like stor sannsynlighet for at barnemor er en dritt, som for at barnefaren er det. (I de fleste tilfeller ender det vel opp med å bli en slags kombinasjon.)

Jeg lar meg forundre over hvor mye alenemødre kan glorifisere hverandre på grunnlag av ingenting noen ganger.
For ja, jeg erkjenner at mange alenemødre har en tøff hverdag, og at det kan være tøffere enn nødvendig fordi den andre parten ikke stiller opp. Jeg har jo sett det selv. Men jeg ser også at en del er preget av hat, hevnønsker, bitterhet og nag og at dette også er med på å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.

Foruten det faktum at folk flest er idioter (og dette gjelder da vitterlig medlemmer av begge kjønn).


Du har helt rett i at jeg legger visse premisser til grunn når jeg svarer på innlegg her inne. Skriver folk her inne et eller annet så regner jeg med at det er sannheten, altså deres versjon av sannheten. Jeg forstår jo at folk helt fint kan sitte å juge, men jeg er jo ikke dommer i en rettsak. Om noen dikter historier om bf, for å få støtte her inne, så kan jeg liksom ikke helt skjønne hva slags bruk de har av svarene de får. Kan liksom ikke stille på familievernkontoret med utskrift fra Babyverden og si at "se så mange som er enige med meg"...

Derfor, naiv som jeg er, antar jeg at innleggene representerer sannheten for den som skriver dem. Og det er selvfølgelig to sider av samme sak, det er alltid ting vi ikke vet, og heldigvis og takkgudskjelov så trenger ikke jeg å vite alt om en sak for å kunne si "vet du hva, så kjipt for deg, jeg kan tenke meg/skjønner hvordan det føles". Å alltid påpeke at det er to sider ved samme sak er finfint hvis man er dommer i en rettsak eller offentlig ansatt som skal rydde opp i en konflikt, men som medmenneske så er det ikke alltid nødvendig å være objektiv.

Som hønepønemor også skriver, det hjelper i en fortvilet situasjon å få støtte fra andre mennesker i en lignende situasjon. Jeg synes det blir helt feil å anta at folk her inne som er fortvilet er fylt med hat og bitterhet og hevnlyst. Jeg er kanskje litt naiv, men jeg tror ofte at det som uttrykkes her er en ektefølt bekymring for barnas ve og vel. Men det er fordi det er med det utgangspunktet JEG kommer inn hit med, det er det som farger mitt syn på det jeg leser. Min bekymring for mitt barn er ekte, derfor antar jeg at det er det hos de aller fleste andre også.

Og nå skal det sies at jeg ikke synes at bf automatisk er en dritt i alle tilfeller. Men jeg synes man bør ha en meget god grunn for å ha sett ungen sin bare fire ganger i løpet av et år, uansett årsak, for som kjent så kan man ikke som mor nekte noen å se barna sine. Og jeg tror faktisk ikke de fleste mammaer her inne er så ego at de vil frata barna sine en pappa heller jeg da.... Men da er jeg kanskje naiv igjen. Kjenner mange som er vokst opp med delvis fraværende fedre, men veldig få som har mødre som har vært fraværende, så det er ingen hemmelighet at det ofte er slik virkeligheten er.

Som mange andre her inne er jeg lei av at mannfolk ofte slipper unna. Derfor er mine innlegg her inne farget av det, og det legger jeg heller ikke skjul på. Det er en måte å blåse ut litt "gørr", litt fortvilelse og litt sinne innimellom. Føler meg ofte bedre etter at jeg har slengt på et par:[:@][:@] og en:[:'(]. Så enkel er jeg.
 
ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

Hvis det virkelig er slik at dere ser det som positivt at bf vil begynne å se barnet sitt, så skjønner jeg ikke hva for rolle det spiller hva slags dag han sier det på. Ikke skjønner jeg hvorfor man skal bli stresset heller; som mor med foreldreansvar så har man faktisk vanvittig mye makt. (Litt for mye, kanskje - med tanke på hvor lett det kan være å utnytte det.)


Skjønner du ikke at man blir stresset når man får hele barnets (og dermed også sin egen) tilværelse snudd på hodet i løpet av noen få sekunder?

Når bf velger å utebli så bygger man opp en tilværelse for småen og seg selv med det som utgangspunkt. Man går mange runder med seg selv, man prøver å se det positive med det man har fått, og man gjør alt man kan for at ting skal bli bra. Dette gjør man med vissheten om at ting kan bli snudd på hodet når som helst, fra det trygge og kjente, til noe utrygt man ikke vet hva er. Man håper kanskje at det skal skje, samtidig som det er skremmende at en mann man ikke nødvendigvis kjenner så godt skal ta med seg det viktigste man har i livet. Det er ikke noe man tenker på sånn en sjelden gang, det er der konstant, som en vond klump i magen, fordi man ikke vet hva som kommer til å skje!

Man har et tonn med spørsmål, er denne mannen en bra far, tar han vare på barnet mitt, er han glad i barnet, hvorfor skal han plutselig treffe barnet etter å ha gitt f lenge, vil han bli kjent på en ordentlig måte eller er vil han helst ta med seg barnet med en gang, og ikke minst, hvordan vil barnet mitt takle alt dette? Og etter å ha tenkt på alt dette og hundre ting til, så må man bekymre seg for om bf kanskje plutselig stikker av igjen, og hva pokker man skal si til ungen sin da.

Man håper på det beste, men som mor, så tenker man også på alt det vonde som kan skje. Det gjør garantert du også som mor, du har helt sikkert ting du er bekymret for i forhold til ditt barn du også, så ikke avblås våre bekymringer som om de skulle være noe "lite og dumt". Det er vondt å ikke vite om man kan sørge for en trygg og god oppvekst for barnet sitt, selv om man gjør alt man kan, så spar deg for kommentarer som det der!


Det jeg ser i denne tråden (som med flere tidligere) er at det blir lagt til grunn premisser for HIs situasjon som vi ikke har forutsetninger for å vite noe om.

Alt det du sier er vel og bra; jeg reagerer på at du (og flere med deg) automatisk antar at BF er en dritt som utelukkende representerer en ustabil faktor i HI og barnet sine liv. Jeg får alltid pes for å påpeke at det er to sider ved alle saker her inne, men det er like fullt sant.

Det jeg leser ut av hovedinnlegget er:
bf har sett barnet sitt fire ganger - det står ingenting om hvem som har avgjort at det skulle være slik
bf tar kontakt på viktige dager, og hovedinnlegger reagerer med "han ødelegger"
hovedinnlegger nekter å gå til familievernkontoret sammen med bf, fordi hun allerede har vært der - alene
hovedinnlegger vil nekte bf samvær på grunnlag av at han ikke kjenner barnet

I mine øyne er det like stor sannsynlighet for at barnemor er en dritt, som for at barnefaren er det. (I de fleste tilfeller ender det vel opp med å bli en slags kombinasjon.)

Jeg lar meg forundre over hvor mye alenemødre kan glorifisere hverandre på grunnlag av ingenting noen ganger.
For ja, jeg erkjenner at mange alenemødre har en tøff hverdag, og at det kan være tøffere enn nødvendig fordi den andre parten ikke stiller opp. Jeg har jo sett det selv. Men jeg ser også at en del er preget av hat, hevnønsker, bitterhet og nag og at dette også er med på å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.

Foruten det faktum at folk flest er idioter (og dette gjelder da vitterlig medlemmer av begge kjønn).


Du har helt rett i at jeg legger visse premisser til grunn når jeg svarer på innlegg her inne. Skriver folk her inne et eller annet så regner jeg med at det er sannheten, altså deres versjon av sannheten. Jeg forstår jo at folk helt fint kan sitte å juge, men jeg er jo ikke dommer i en rettsak. Om noen dikter historier om bf, for å få støtte her inne, så kan jeg liksom ikke helt skjønne hva slags bruk de har av svarene de får. Kan liksom ikke stille på familievernkontoret med utskrift fra Babyverden og si at "se så mange som er enige med meg"...

Derfor, naiv som jeg er, antar jeg at innleggene representerer sannheten for den som skriver dem. Og det er selvfølgelig to sider av samme sak, det er alltid ting vi ikke vet, og heldigvis og takkgudskjelov så trenger ikke jeg å vite alt om en sak for å kunne si "vet du hva, så kjipt for deg, jeg kan tenke meg/skjønner hvordan det føles". Å alltid påpeke at det er to sider ved samme sak er finfint hvis man er dommer i en rettsak eller offentlig ansatt som skal rydde opp i en konflikt, men som medmenneske så er det ikke alltid nødvendig å være objektiv.

Som hønepønemor også skriver, det hjelper i en fortvilet situasjon å få støtte fra andre mennesker i en lignende situasjon. Jeg synes det blir helt feil å anta at folk her inne som er fortvilet er fylt med hat og bitterhet og hevnlyst. Jeg er kanskje litt naiv, men jeg tror ofte at det som uttrykkes her er en ektefølt bekymring for barnas ve og vel. Men det er fordi det er med det utgangspunktet JEG kommer inn hit med, det er det som farger mitt syn på det jeg leser. Min bekymring for mitt barn er ekte, derfor antar jeg at det er det hos de aller fleste andre også.

Og nå skal det sies at jeg ikke synes at bf automatisk er en dritt i alle tilfeller. Men jeg synes man bør ha en meget god grunn for å ha sett ungen sin bare fire ganger i løpet av et år, uansett årsak, for som kjent så kan man ikke som mor nekte noen å se barna sine. Og jeg tror faktisk ikke de fleste mammaer her inne er så ego at de vil frata barna sine en pappa heller jeg da.... Men da er jeg kanskje naiv igjen. Kjenner mange som er vokst opp med delvis fraværende fedre, men veldig få som har mødre som har vært fraværende, så det er ingen hemmelighet at det ofte er slik virkeligheten er.

Som mange andre her inne er jeg lei av at mannfolk ofte slipper unna.
Derfor er mine innlegg her inne farget av det, og det legger jeg heller ikke skjul på. Det er en måte å blåse ut litt "gørr", litt fortvilelse og litt sinne innimellom. Føler meg ofte bedre etter at jeg har slengt på et par:[:@][:@] og en:[:'(]. Så enkel er jeg.


Jeg hadde tenkt å formulere et litt lengre svar til deg, men da jeg leste den uthevede setningen så skjønte jeg litt av utgangspunktet ditt, så jeg vet ikke om det har noe for seg.

Nøyer meg med å tilføye;
Jeg har en tendens til å ville gjøre folk oppmerksomme på at det er mange måter å se en sak på. Det har ingen ting med å gjøre med at jeg ønsker å være dommer. I mine øyne er evnen til objektivitet, innsikt og forståelse det mest verdifulle et menneske kan ha. Det gjelder i alle situasjoner i livet, ikke bare i en rettssal.


Nei du, vi vil nok aldri bli enige. Jeg synes det er litt rart å snakke om innsikt og forståelse, og viktigheten av dette, når du nettopp har sagt at folk flest er idioter.

Når det er sagt, så er det herlig at det kommer fram meninger som dette her inne. Det får meg til å sette ekstra pris på de fantastiske menneskene jeg har rundt meg i den virkelige verden.[:)][:)][;)]
 
ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: Oppsann

ORIGINAL: Its the MOOPS!

Hvis det virkelig er slik at dere ser det som positivt at bf vil begynne å se barnet sitt, så skjønner jeg ikke hva for rolle det spiller hva slags dag han sier det på. Ikke skjønner jeg hvorfor man skal bli stresset heller; som mor med foreldreansvar så har man faktisk vanvittig mye makt. (Litt for mye, kanskje - med tanke på hvor lett det kan være å utnytte det.)


Skjønner du ikke at man blir stresset når man får hele barnets (og dermed også sin egen) tilværelse snudd på hodet i løpet av noen få sekunder?

Når bf velger å utebli så bygger man opp en tilværelse for småen og seg selv med det som utgangspunkt. Man går mange runder med seg selv, man prøver å se det positive med det man har fått, og man gjør alt man kan for at ting skal bli bra. Dette gjør man med vissheten om at ting kan bli snudd på hodet når som helst, fra det trygge og kjente, til noe utrygt man ikke vet hva er. Man håper kanskje at det skal skje, samtidig som det er skremmende at en mann man ikke nødvendigvis kjenner så godt skal ta med seg det viktigste man har i livet. Det er ikke noe man tenker på sånn en sjelden gang, det er der konstant, som en vond klump i magen, fordi man ikke vet hva som kommer til å skje!

Man har et tonn med spørsmål, er denne mannen en bra far, tar han vare på barnet mitt, er han glad i barnet, hvorfor skal han plutselig treffe barnet etter å ha gitt f lenge, vil han bli kjent på en ordentlig måte eller er vil han helst ta med seg barnet med en gang, og ikke minst, hvordan vil barnet mitt takle alt dette? Og etter å ha tenkt på alt dette og hundre ting til, så må man bekymre seg for om bf kanskje plutselig stikker av igjen, og hva pokker man skal si til ungen sin da.

Man håper på det beste, men som mor, så tenker man også på alt det vonde som kan skje. Det gjør garantert du også som mor, du har helt sikkert ting du er bekymret for i forhold til ditt barn du også, så ikke avblås våre bekymringer som om de skulle være noe "lite og dumt". Det er vondt å ikke vite om man kan sørge for en trygg og god oppvekst for barnet sitt, selv om man gjør alt man kan, så spar deg for kommentarer som det der!


Det jeg ser i denne tråden (som med flere tidligere) er at det blir lagt til grunn premisser for HIs situasjon som vi ikke har forutsetninger for å vite noe om.

Alt det du sier er vel og bra; jeg reagerer på at du (og flere med deg) automatisk antar at BF er en dritt som utelukkende representerer en ustabil faktor i HI og barnet sine liv. Jeg får alltid pes for å påpeke at det er to sider ved alle saker her inne, men det er like fullt sant.

Det jeg leser ut av hovedinnlegget er:
bf har sett barnet sitt fire ganger - det står ingenting om hvem som har avgjort at det skulle være slik
bf tar kontakt på viktige dager, og hovedinnlegger reagerer med "han ødelegger"
hovedinnlegger nekter å gå til familievernkontoret sammen med bf, fordi hun allerede har vært der - alene
hovedinnlegger vil nekte bf samvær på grunnlag av at han ikke kjenner barnet

I mine øyne er det like stor sannsynlighet for at barnemor er en dritt, som for at barnefaren er det. (I de fleste tilfeller ender det vel opp med å bli en slags kombinasjon.)

Jeg lar meg forundre over hvor mye alenemødre kan glorifisere hverandre på grunnlag av ingenting noen ganger.
For ja, jeg erkjenner at mange alenemødre har en tøff hverdag, og at det kan være tøffere enn nødvendig fordi den andre parten ikke stiller opp. Jeg har jo sett det selv. Men jeg ser også at en del er preget av hat, hevnønsker, bitterhet og nag og at dette også er med på å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.

Foruten det faktum at folk flest er idioter (og dette gjelder da vitterlig medlemmer av begge kjønn).


Du har helt rett i at jeg legger visse premisser til grunn når jeg svarer på innlegg her inne. Skriver folk her inne et eller annet så regner jeg med at det er sannheten, altså deres versjon av sannheten. Jeg forstår jo at folk helt fint kan sitte å juge, men jeg er jo ikke dommer i en rettsak. Om noen dikter historier om bf, for å få støtte her inne, så kan jeg liksom ikke helt skjønne hva slags bruk de har av svarene de får. Kan liksom ikke stille på familievernkontoret med utskrift fra Babyverden og si at "se så mange som er enige med meg"...

Derfor, naiv som jeg er, antar jeg at innleggene representerer sannheten for den som skriver dem. Og det er selvfølgelig to sider av samme sak, det er alltid ting vi ikke vet, og heldigvis og takkgudskjelov så trenger ikke jeg å vite alt om en sak for å kunne si "vet du hva, så kjipt for deg, jeg kan tenke meg/skjønner hvordan det føles". Å alltid påpeke at det er to sider ved samme sak er finfint hvis man er dommer i en rettsak eller offentlig ansatt som skal rydde opp i en konflikt, men som medmenneske så er det ikke alltid nødvendig å være objektiv.

Som hønepønemor også skriver, det hjelper i en fortvilet situasjon å få støtte fra andre mennesker i en lignende situasjon. Jeg synes det blir helt feil å anta at folk her inne som er fortvilet er fylt med hat og bitterhet og hevnlyst. Jeg er kanskje litt naiv, men jeg tror ofte at det som uttrykkes her er en ektefølt bekymring for barnas ve og vel. Men det er fordi det er med det utgangspunktet JEG kommer inn hit med, det er det som farger mitt syn på det jeg leser. Min bekymring for mitt barn er ekte, derfor antar jeg at det er det hos de aller fleste andre også.

Og nå skal det sies at jeg ikke synes at bf automatisk er en dritt i alle tilfeller. Men jeg synes man bør ha en meget god grunn for å ha sett ungen sin bare fire ganger i løpet av et år, uansett årsak, for som kjent så kan man ikke som mor nekte noen å se barna sine. Og jeg tror faktisk ikke de fleste mammaer her inne er så ego at de vil frata barna sine en pappa heller jeg da.... Men da er jeg kanskje naiv igjen. Kjenner mange som er vokst opp med delvis fraværende fedre, men veldig få som har mødre som har vært fraværende, så det er ingen hemmelighet at det ofte er slik virkeligheten er.

Som mange andre her inne er jeg lei av at mannfolk ofte slipper unna.
Derfor er mine innlegg her inne farget av det, og det legger jeg heller ikke skjul på. Det er en måte å blåse ut litt "gørr", litt fortvilelse og litt sinne innimellom. Føler meg ofte bedre etter at jeg har slengt på et par:[:@][:@] og en:[:'(]. Så enkel er jeg.


Jeg hadde tenkt å formulere et litt lengre svar til deg, men da jeg leste den uthevede setningen så skjønte jeg litt av utgangspunktet ditt, så jeg vet ikke om det har noe for seg.

Nøyer meg med å tilføye;
Jeg har en tendens til å ville gjøre folk oppmerksomme på at det er mange måter å se en sak på. Det har ingen ting med å gjøre med at jeg ønsker å være dommer. I mine øyne er evnen til objektivitet, innsikt og forståelse det mest verdifulle et menneske kan ha. Det gjelder i alle situasjoner i livet, ikke bare i en rettssal.


Nei du, vi vil nok aldri bli enige. Jeg synes det er litt rart å snakke om innsikt og forståelse, og viktigheten av dette, når du nettopp har sagt at folk flest er idioter.

Når det er sagt, så er det herlig at det kommer fram meninger som dette her inne. Det får meg til å sette ekstra pris på de fantastiske menneskene jeg har rundt meg i den virkelige verden.[:)][:)][;)]

 
sign!
 
ORIGINAL: Its the MOOPS!

ORIGINAL: hønepønemor

Moops: Må si jeg er litt enig i noe av det du sier, hadde nok i tankene NOE av det du nevner her, når det gjelder denne saken..

Men i flere andre tråder her inne hvor mødrene har vært forbanna på bf, så har værtfall jeg tatt utgangspunkt i det som blir sakt her inne, og måten folk skriver og uttaler og da skjønner man ofte fort hvor skoen egentlig trykker, ofte, man vet aldri, og folk snakker om det som berører dem, så er jo vi mange i samme situasjon som kan relatere til det folk skriver om, så DERFOR så er nok vi litt godtroende her inne..

...Jeg syns man skal være forsiktige med å være FOR skeptiske her inne til det folk sier, ja alle kan være idioter, hva så?? Man kan aldri få bevist her inne hvem som er skyld i hva, for man kan jo aldri med 100% sikkerhet vite hvem som snakker sant osv, og ja vi vet jo alle at det er to sider av en sak, men er DET et utgangspunkt vi må ta da? Å være mistroisk? Her inne letter man på hjertet, søker støtte, bli hørt, er man idioter da om man har behov for å rase fra litt?

Folk takler ting på forskjellige måter, har ikke noe med glorifisering å gjøre, man kjenner seg igjen og gir empati og medfølelse, og jeg skal være sååå enig at man halshugger mange av barnefedrene her inne uten å vite 100% fakta, og vet du hva? Det hjelper MEGET i en fortvilet situasjon å få støtte av andre her inne som stresser med det samme.. Vi er enkle mennesker, om du vil kalle oss idioter så du om det, men we are all human på godt å vondt og dette er et forum hvor vi har lov å lette på trykket, mens vi i absolutt alle mulige andre sammenhenger må ta hensyn, hensyn og ATTER hensyn..


Det jeg mener med glorifisering er at folk her på forumet har en tendens til å være FOR godtroende igjen. Alenemødre gjør "alltid" en strålende jobb, alle alenemødre står på som faen, alle vil det beste for barna sine.

Det er faktisk ikke alltid sånn. Skremmende ofte. Det er bare ikke så lett å se.

Jeg er sikkert over snittet skeptisk, men det har å gjøre med at jeg vet at i en opphetet situasjon, med barn i bildet, og kanskje også andre konflikter, så har begge parter lett for å gå på trynet. Ikke bare barnefar.

Det er vel det jeg mener med at folk flest er idioter også, i motsetning til trenden her inne som ser ut til å si at menn flest er idioter. Altså, jeg mener at kjønn ikke nødvendigvis sier noe om egnethet som forelder - og vilje til å løse en konflikt på en konstruktiv måte. For den kan mangle hos både mor og far. Og det er vel dette det ofter bunner ut i.

Det er alltid fint med trøstende ord, men noen ganger kan det være vel så verdifullt med klarhet og vekkere. Det setter jeg i hvert fall pris på når jeg selv er frustrert og står fast i en situasjon. Det er lett å la seg blinde av sårethet, raseri og andre sterke følelser.


Skjønner poenget ditt, men hvis vi skal se med argus øyne og være skeptisk til de som skriver her inne, så kan det ende opp med totalt andre temaer enn hva HI ville oppnå med tråen sin, de fleste her inne trenger støtte i en fortvilet situasjon, og ja noen ganger trenger noen ett "spark bak" og helt feil og si at det ikke forekommer her inne, for det gjør det..Om man vil ha konstruktiv kritikk så spørr HI om sånn og sånn er riktig og ev hva vi andre mener om det det måtte gjelde..

Jeg syns det er helt feil å si at alle vi her inne glorifiserer hele tiden uten å være kritisk i det hele tatt for det stemmer ikke[;)] Vært flere tråder der folk har vært skeptisk, ikke alltid det kanskje har vært på sin plass, men det forekommer på godt og vondt, jeg har vært medlem en stund, så det vet jeg..

Hva som EGENTLIG foregår i hvert enkelt hjem her inne, er vel litt vanskelig for oss her inne å vite? Men vi blir jo kjent etterhvert med de forskjellige her inne, og de temaene som de enkelte kommer opp med, holdninger osv, hvordan de forteller om ting osv, skaper jo et bilde av dem..og folk svarer dem deretter..Klarhet og vekkere kan være vel og bra det når det er på sin plass, det får være opp til hver og en å vurdere..

Om begge foreldrene kan være like evneveike eller hva det måtte være så kan det og godt hende, og ja det kan være mor er værre en far eller like gale, men hva så?? JEG skulle ønske bf kunne brenne i helvete for han har sviktet på alle punkter, JEG og min familie, hans familie pluss mine venner VET det, og mine tanker om han kommer jeg ikke til å jekke meg på, fordi jeg må gå i megselv og finne feilene mine også og rettferdiggjøre at han er idiot på den måten, ikke faen..Ja jeg er ikke perfekt jeg heller, men det gjør ikke bf til et mindre drittsekk fordet, tro meg eller ei, og hvis noen her inne skal være skeptisk i forhold til det, så de om det, tror det blir vanskelig å få bf inn på dette baby forumet for å gi sin side av saken for å si det sånn..Så opp til hver og en hva de velger å tenke, tro og svare her inne, når folk kjefter og smeller ang bf..Jeg kan bare gå utifra mine egne erfaringer og forholde meg til det som blir skrevet her inne, noen ganger skeptsik, andre ganger ikke, men gidder no ikke å sitte på min høye hest og se med argusøyne på hver og en sak her inne..
 
Det jeg ser i denne tråden (som med flere tidligere) er at det blir lagt til grunn premisser for HIs situasjon som vi ikke har forutsetninger for å vite noe om.

Alt det du sier er vel og bra; jeg reagerer på at du (og flere med deg) automatisk antar at BF er en dritt som utelukkende representerer en ustabil faktor i HI og barnet sine liv. Jeg får alltid pes for å påpeke at det er to sider ved alle saker her inne, men det er like fullt sant.

Det jeg leser ut av hovedinnlegget er:
bf har sett barnet sitt fire ganger - det står ingenting om hvem som har avgjort at det skulle være slik
bf tar kontakt på viktige dager, og hovedinnlegger reagerer med "han ødelegger"
hovedinnlegger nekter å gå til familievernkontoret sammen med bf, fordi
hun allerede har vært der - alene
hovedinnlegger vil nekte bf samvær på grunnlag av at han ikke kjenner barnet

I mine øyne er det like stor sannsynlighet for at barnemor er en dritt, som for at barnefaren er det. (I de fleste tilfeller ender det vel opp med å bli en slags kombinasjon.)

Jeg lar meg forundre over hvor mye alenemødre kan glorifisere hverandre på grunnlag av ingenting noen ganger.
For ja, jeg erkjenner at mange alenemødre har en tøff hverdag, og at det kan være tøffere enn nødvendig fordi den andre parten ikke stiller opp. Jeg har jo sett det selv. Men jeg ser også at en del er preget av hat, hevnønsker, bitterhet og nag og at dette også er med på å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.

Foruten det faktum at folk flest er idioter (og dette gjelder da vitterlig medlemmer av begge kjønn).


Må bare si meg enig med innlegget ditt.

Jeg tenker også og har tenkt lenge at det virker som det er mange unge mennesker her. Verden er litt mere svart/hvit når man er yngre, og man vil gjærne se ting mest fra eget stå sted.

Når man blir eldre ser man at det er mange grå nyanser fra svart til hvit. En sak har veldig mange sider, og det som er sanhet for den ene parten er ikke sanhet for den ander og omvent. Men det betyr nødvendig hvis ikke at den ene har rett og den andre tar feil. Som regel er sanheten et sted mitt i mellom begges sanhetene.

Menneskets hensikt er som regel gode, men det er ikke alltid motakeren ser dette.


NB: Jeg må bare si at AKKURAT dene diskusjonenen er den beste på lenge, hvor alle parter holder seg til tema og er serriøse når man svarer. Det er skikkelig deilig å se, at ikke alt blir drat laaaangt ut på viddene for en gangs skyld. Svaret ovenfor var med tanke på en god del tråder her gennerelt.

Godt å se at man ikke behøver være enig men kan være saklig[:D]
 
ORIGINAL: shina

Det jeg ser i denne tråden (som med flere tidligere) er at det blir lagt til grunn premisser for HIs situasjon som vi ikke har forutsetninger for å vite noe om.

Alt det du sier er vel og bra; jeg reagerer på at du (og flere med deg) automatisk antar at BF er en dritt som utelukkende representerer en ustabil faktor i HI og barnet sine liv. Jeg får alltid pes for å påpeke at det er to sider ved alle saker her inne, men det er like fullt sant.

Det jeg leser ut av hovedinnlegget er:
bf har sett barnet sitt fire ganger - det står ingenting om hvem som har avgjort at det skulle være slik
bf tar kontakt på viktige dager, og hovedinnlegger reagerer med "han ødelegger"
hovedinnlegger nekter å gå til familievernkontoret sammen med bf, fordi hun allerede har vært der - alene
hovedinnlegger vil nekte bf samvær på grunnlag av at han ikke kjenner barnet

I mine øyne er det like stor sannsynlighet for at barnemor er en dritt, som for at barnefaren er det. (I de fleste tilfeller ender det vel opp med å bli en slags kombinasjon.)

Jeg lar meg forundre over hvor mye alenemødre kan glorifisere hverandre på grunnlag av ingenting noen ganger.
For ja, jeg erkjenner at mange alenemødre har en tøff hverdag, og at det kan være tøffere enn nødvendig fordi den andre parten ikke stiller opp. Jeg har jo sett det selv. Men jeg ser også at en del er preget av hat, hevnønsker, bitterhet og nag og at dette også er med på å gjøre ting vanskeligere enn nødvendig.

Foruten det faktum at folk flest er idioter (og dette gjelder da vitterlig medlemmer av begge kjønn).


Må bare si meg enig med innlegget ditt.

Jeg tenker også og har tenkt lenge at det virker som det er mange unge mennesker her. Verden er litt mere svart/hvit når man er yngre, og man vil gjærne se ting mest fra eget stå sted.

Når man blir eldre ser man at det er mange grå nyanser fra svart til hvit. En sak har veldig mange sider, og det som er sanhet for den ene parten er ikke sanhet for den ander og omvent. Men det betyr nødvendig hvis ikke at den ene har rett og den andre tar feil. Som regel er sanheten et sted mitt i mellom begges sanhetene.

Menneskets hensikt er som regel gode, men det er ikke motakeren alltid ser dette.

 
unnskyld at jeg bryr meg, men hvordan kan du være enig, når du i siste setning har tro på menneskers mening, men når Moops i siste setning sier at alle er idioter? blir vel litt motsetninger det ville nå jeg tro .....
 
Slik jeg oppfatter det hun sier "vi er alle idioter i blant" (og det er vi, i
verfall jeg). Urasjonelle, sneversynte og blindet av følser og egene behov. Dette gjør at vi oppfører oss som idioter. Men det vil ikke si at INTENSJOINEN er å være idiot. Eller at vi har en dårlige hensikter med det vi sier eller gjør.
 
Back
Topp