Etter jeg kunngjorde graviditeten på jobb har den nye sjefen min blitt veldig vanskelig å ha med å gjøre... Først og fremst kom han med den spydigste kommentaren da jeg fortalte det. Han kunne fortelle at han tidligere hadde vært bort i gravide som har utnyttet tilrettelegging og han forventet at jeg ikke gjør det. Makan til frekkhet! Jeg har aldri gitt mindre enn 100% på jobb og har absolutt ingen planer om å slutte. Jeg svarte enkelt og greit at det kunne han egentlig ikke gjøre noe med for loven pålegger bedriften å gi den gravide mulighet til å sitte/ligge når hun ønsker. Han kunne også fortelle at han hadde hørt at det ikke var noe problem å være gravid og at nesten ingen har plager så det var merklig om jeg skulle ha det.
Han nekter også å fortelle de andre på jobb at jeg trenger tilrettelegging pga. graviditeten og mener det er mitt ansvar. Jobber kun som deltid pga. studie, og har ofte lange dager (08-16) før jeg jobber kveld. Det er veldig tungt arbeid og har sagt at jeg ikke kan jobbe over den tiden jeg er satt opp. Det svarte han med å forlenge alle vaktene mine. Det er masse mer, men det får holde.
Å være gravid er ikke en sykdom. Jeg ønsker å jobbe. Jeg elsker å jobbe! Men han gjør det så forbanna vanskelig, jeg blir psykisk sliten av at det hver dag er en ny kamp. Jeg spyr, har hatt et energinivå lik 0 og vondt i ryggen. Det betyr kanskje ikke at det er synd i meg, men at han ikke har noe forståelse for det. Han har allerede dømt meg og bestemt at her er ei som tror hun kan lene seg tilbake og se på resten som sliter seg ut.
Han nekter også å fortelle de andre på jobb at jeg trenger tilrettelegging pga. graviditeten og mener det er mitt ansvar. Jobber kun som deltid pga. studie, og har ofte lange dager (08-16) før jeg jobber kveld. Det er veldig tungt arbeid og har sagt at jeg ikke kan jobbe over den tiden jeg er satt opp. Det svarte han med å forlenge alle vaktene mine. Det er masse mer, men det får holde.
Å være gravid er ikke en sykdom. Jeg ønsker å jobbe. Jeg elsker å jobbe! Men han gjør det så forbanna vanskelig, jeg blir psykisk sliten av at det hver dag er en ny kamp. Jeg spyr, har hatt et energinivå lik 0 og vondt i ryggen. Det betyr kanskje ikke at det er synd i meg, men at han ikke har noe forståelse for det. Han har allerede dømt meg og bestemt at her er ei som tror hun kan lene seg tilbake og se på resten som sliter seg ut.
