Sparklefart
Forelsket i forumet
I uke 29 av svangerskapet oppdaget vi en alvorlig hjertefeil hos min da ufødte datter. Hun hadde over 7 feil på hjertet, og legen ga oss ingen garanti for at hun kom til å overleve.
Mot alle odds var hun stabil når hun kom til verden, og selvom hun måtte ligge to uker på nyfødt intensiven til overvåking, fikk vi reise hjem uten at noe ble gjort.
Vi viste derimot at hun kom til å bli dårligere, og etterhvert ville metningen hennes være såppas lav at en operasjon ikke ville være å unngå.
Nå er den tiden kommet... På Onsdag/Torsdag vil vi få en telefon fra Rikshospitalet med dato på operasjon. I og med at hjertefeilen er såppas kompleks, og alvorlig kan de ikke garantere at det skal gå bra.
Så... Disse dagene har jeg grått mye. Jeg er rett og slett livredd for å miste datteren min. Jeg planlegger begravelsen i hodet mitt, og jeg ser for meg at legen kommer inn på rommet vi sitter og sier at operasjonen ikke var velykket, at hun er borte. For alltid. Jeg vet at sannsynligheten for at det går galt er stort, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle situasjonen vi er i nå. Og hvertfall ikke hvordan jeg skal takle det om hun skulle dø.
Hun er snart tre måneder, og jeg har blitt så utrolig glad i den jenta. Hun er så utrolig snill, og så ufattelig lett å ha med å gjøre. Hun betyr alt for meg. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten henne nå...
Så... Jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på at hun kanskje kan dø..., men jeg klarer bare ikke å forstå hvordan jeg skal komme meg videre hvis det skulle skje.. Hun må igjennom tre operasjoner, minst. To tett oppmot hverandre nå, og en når hun er 2-3 år, hvis hun i det hele tatt kommer seg igjennom den første...
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget... Men kanskje det er noen her som har opplevd å miste et barn, som kan fortelle meg hvordan de kom seg igjennom det? Eller noen som har vært i lignende situasjoner selv?
Mot alle odds var hun stabil når hun kom til verden, og selvom hun måtte ligge to uker på nyfødt intensiven til overvåking, fikk vi reise hjem uten at noe ble gjort.
Vi viste derimot at hun kom til å bli dårligere, og etterhvert ville metningen hennes være såppas lav at en operasjon ikke ville være å unngå.
Nå er den tiden kommet... På Onsdag/Torsdag vil vi få en telefon fra Rikshospitalet med dato på operasjon. I og med at hjertefeilen er såppas kompleks, og alvorlig kan de ikke garantere at det skal gå bra.
Så... Disse dagene har jeg grått mye. Jeg er rett og slett livredd for å miste datteren min. Jeg planlegger begravelsen i hodet mitt, og jeg ser for meg at legen kommer inn på rommet vi sitter og sier at operasjonen ikke var velykket, at hun er borte. For alltid. Jeg vet at sannsynligheten for at det går galt er stort, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle situasjonen vi er i nå. Og hvertfall ikke hvordan jeg skal takle det om hun skulle dø.
Hun er snart tre måneder, og jeg har blitt så utrolig glad i den jenta. Hun er så utrolig snill, og så ufattelig lett å ha med å gjøre. Hun betyr alt for meg. Jeg klarer ikke å se for meg et liv uten henne nå...
Så... Jeg vet at jeg ikke kan forberede meg på at hun kanskje kan dø..., men jeg klarer bare ikke å forstå hvordan jeg skal komme meg videre hvis det skulle skje.. Hun må igjennom tre operasjoner, minst. To tett oppmot hverandre nå, og en når hun er 2-3 år, hvis hun i det hele tatt kommer seg igjennom den første...
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget... Men kanskje det er noen her som har opplevd å miste et barn, som kan fortelle meg hvordan de kom seg igjennom det? Eller noen som har vært i lignende situasjoner selv?
sender mange gode tanker og ønsker dere masse lykke til 
