)
Helt enig i spesielt dette med at i svangerskapet blir du møtt med masse varme, omsorg og god medisinsk oppfølging- når ungen er ute gir samfunnet faen i mor. Ingen bryr seg om hverken fysiske eller psykiske skader hos mor, det går nok over, du må bare knipe mer osv. Vet dere at for en del kvinner gjør kniping vondt verre? Ganske mange av oss har en bekkenbunn som er i konstant "knip" fordi muskulaturen er så stram. En vanlig konsekvens av svangerskap og fødsel, forøvrig. Men knipe skal du! Tisser du på deg når du nyser har du ikke knepet nok..Jeg var også førstegangsfødende nå i oktober og brukte svangerskapet mitt på å lese meg opp, podcaster, mentaltrening, bekkenøvelser, pusteøvelser, trening; you name it. Fødselen endte med fire små sting, men fikk et kraftig fremfall noe som fremdeles går ut over livskvalitet, sexliv, selvtillit og trening. Det er som om noe er tatt fra meg, og gjør at jeg jeg vurderer operasjon så fort som mulig fremfor å prøve på flere barn.
Jeg føler det ikke er noe annet jeg kunne ha gjort annerledes som ville endret utfallet til mitt underliv til det bedre, og syns det er feil at kvinner skal føle på noe skyld fordi de ikke "var godt nok forberedt". Det jeg savner fra helsevesenet er allikevel mer informasjon. Informasjon om fødselsskader og hvordan takle disse, opptrening, kunnskap om fremfall og andre fødselsskader, selvfølelsen i ettertid, sexlivet m.m. I mitt tilfelle så brukte jeg 8 måneder dulling hos jordmor og snakket om svangerskapet, ikke hva jeg kunne ha i vente etterpå, og kjenner meg veldig skuffet over det. Man blir så godt ivaretatt under graviditeten, også blir du fort glemt og "sjekket ut" etter du har forlatt barsel.
For min del sitter jeg ikke igjen med bare en fødselsskade, men også de mentale utfordringer dette skaper for meg, og jeg ser her at jeg ikke er alene. Derfor bør vi forvente mer og dette skinner igjennom at kvinnehelse er en nedprioritert og nedstøvet post i Helsenorge.
Det er godt å ikke være alene, men trist å se at vi er så mange. I tillegg skal vi oppleve en stigma rundt et ødelagt underliv på toppen av det hele. Fint å ha en tråd hvor vi kan finne støtte og styrke i hverandre
Kjenner meg veldig igjen i dette. Oppfølgingen i ettertid har vært for dårlig. Har selv fremfall etter fødsel. Skal ikke påstå at jeg brukte masse tid på å forberede meg, men syns fødselshistorier er spennende, så visste mye for det. Trente litt bekkenbunn, men pga kvalme og plager i svangerskapet var jeg nok i mitt livs dårligste formJeg var også førstegangsfødende nå i oktober og brukte svangerskapet mitt på å lese meg opp, podcaster, mentaltrening, bekkenøvelser, pusteøvelser, trening; you name it. Fødselen endte med fire små sting, men fikk et kraftig fremfall noe som fremdeles går ut over livskvalitet, sexliv, selvtillit og trening. Det er som om noe er tatt fra meg, og gjør at jeg jeg vurderer operasjon så fort som mulig fremfor å prøve på flere barn.
Jeg føler det ikke er noe annet jeg kunne ha gjort annerledes som ville endret utfallet til mitt underliv til det bedre, og syns det er feil at kvinner skal føle på noe skyld fordi de ikke "var godt nok forberedt". Det jeg savner fra helsevesenet er allikevel mer informasjon. Informasjon om fødselsskader og hvordan takle disse, opptrening, kunnskap om fremfall og andre fødselsskader, selvfølelsen i ettertid, sexlivet m.m. I mitt tilfelle så brukte jeg 8 måneder dulling hos jordmor og snakket om svangerskapet, ikke hva jeg kunne ha i vente etterpå, og kjenner meg veldig skuffet over det. Man blir så godt ivaretatt under graviditeten, også blir du fort glemt og "sjekket ut" etter du har forlatt barsel.
For min del sitter jeg ikke igjen med bare en fødselsskade, men også de mentale utfordringer dette skaper for meg, og jeg ser her at jeg ikke er alene. Derfor bør vi forvente mer og dette skinner igjennom at kvinnehelse er en nedprioritert og nedstøvet post i Helsenorge.
Det er godt å ikke være alene, men trist å se at vi er så mange. I tillegg skal vi oppleve en stigma rundt et ødelagt underliv på toppen av det hele. Fint å ha en tråd hvor vi kan finne støtte og styrke i hverandre
Var ikke redd, og alt i alt føler jeg på ingen måte at jeg kunne gjort noe annerledes for å hindre skadene. Ungen kom i styrtfart, raskere enn hva underlivet mitt kunne håndtere, og sånn ble det i mitt tilfelle. I andres tilfelle går dette helt fint. Handler nok mye om gener og ting utenfor vår kontroll. Jeg var ikke stresset eller redd under fødsel heller, så ja. Jeg liker å tenke at jeg var uheldig jeg. Kjenner igjen følelsen om å måtte velge mellom operasjon og å holde muligheten åpen for flere barn, og det er faktisk veldig kjipt.
Ja, jeg tror og dette handler mye om flaks/uflaks. Ro rundt den fødende og forberedelser skader såklart ikke, og absolutt tro på at det kan være forebyggende. Men ingen skal føle skyldfølelse for å ha fått fødselsskader. Dette er utenom vår kontroll. Jeg er utrolig glad for alle som sitter igjen uten varige skader, unner virkelig alle det. Men jeg håper man kan innse at det er en god dose uflaks involvert ved varige skader og..
Jeg som deg fødte tidlig oktober i fjord og sliter fortsatt mye med fremfall også, desverreJeg var også førstegangsfødende nå i oktober og brukte svangerskapet mitt på å lese meg opp, podcaster, mentaltrening, bekkenøvelser, pusteøvelser, trening; you name it. Fødselen endte med fire små sting, men fikk et kraftig fremfall noe som fremdeles går ut over livskvalitet, sexliv, selvtillit og trening. Det er som om noe er tatt fra meg, og gjør at jeg jeg vurderer operasjon så fort som mulig fremfor å prøve på flere barn.
Jeg føler det ikke er noe annet jeg kunne ha gjort annerledes som ville endret utfallet til mitt underliv til det bedre, og syns det er feil at kvinner skal føle på noe skyld fordi de ikke "var godt nok forberedt". Det jeg savner fra helsevesenet er allikevel mer informasjon. Informasjon om fødselsskader og hvordan takle disse, opptrening, kunnskap om fremfall og andre fødselsskader, selvfølelsen i ettertid, sexlivet m.m. I mitt tilfelle så brukte jeg 8 måneder dulling hos jordmor og snakket om svangerskapet, ikke hva jeg kunne ha i vente etterpå, og kjenner meg veldig skuffet over det. Man blir så godt ivaretatt under graviditeten, også blir du fort glemt og "sjekket ut" etter du har forlatt barsel.
For min del sitter jeg ikke igjen med bare en fødselsskade, men også de mentale utfordringer dette skaper for meg, og jeg ser her at jeg ikke er alene. Derfor bør vi forvente mer og dette skinner igjennom at kvinnehelse er en nedprioritert og nedstøvet post i Helsenorge.
Det er godt å ikke være alene, men trist å se at vi er så mange. I tillegg skal vi oppleve en stigma rundt et ødelagt underliv på toppen av det hele. Fint å ha en tråd hvor vi kan finne støtte og styrke i hverandre
. Vært hos privat gynekolog og det var ikke så mye å hente der enn at det må ventes og sees an over et år hvordan det blir. Kjenner meg veldig igjen hvordan dette innvirker mentalt og særlig med tanke på spørsmålet rundt hvordan kroppen vil håndtere flere barn. Har egentlig klart å bestemme meg for et barn til da ønsket er så sterkt så nå går jeg med en konstant underliggende angst for hvordan det skal gå med underlivet etter en ny fødsel. Har også alltid vært en "treningsjente", men nå holder jeg igjen mye på treningen fordi jeg ikke vet om belastningen potensielt kan gjøre situasjonen værre. Lurer også på om jeg kan trene under nytt svangerskap som sist, eller burde jeg være mye mer forsiktig og ta ekstra hensyn?. Gyn mente nå at dette var helt ufarlig, men jeg nøler litt på hvorvidt dette er faktabasert. Ingen i helsevesenet som kan hjelpe til og støtte opp med svar når det gjelder dette virker det som. Har time i det offentlige i april, men regner med og bli skoflet ut av døren uten noe særlig ny kunnskap, sikkert med en følelse av å ikke bli tatt veldig på alvor.
Veldig bra oppfølging i svangerskapet - og det skal også være, men kontrasten etter fødsel blir stor og man føler man blir glemt i en tid man kanskje har veldig behov for å bli sett. Lege og gynekolog har på møtt meg med skuldertrekk, og kommet med bekymrede kommentarer som at "dette er konsekvenser av fødsler", "det kan gå over av seg selv, gi det noen år", og, som du selv sier, "vær flink til å knipe". Kanskje er du heldig å møter på en lege som henviser deg til en fysioterapeut med kompetanse innenfor bekkenbunn, men det er stort sett det. Siste utvei er operasjon, men da "bør du ikke få flere barn". Jeg skulle ønske jeg kunne få en søsken til sønnen min, men jeg kan jo ikke gå rundt som dette her heller. Så det er deprimerende fokus på meg og min helse etter fødsler, og tviler på at Kjerkol og co tenner noen fakler for oss. Her må det ildsjeler på høyt nivå til for å putte penger inn i forskning og ettervern for kvinner som har født.
100% enig. Styrtfødsel her også, som er mulige årsaksforklaringen jeg har fått. Gratulerer så masse med ny graviditet! Heldigvis er premien helt magiskKjenner meg veldig igjen i dette. Oppfølgingen i ettertid har vært for dårlig. Har selv fremfall etter fødsel. Skal ikke påstå at jeg brukte masse tid på å forberede meg, men syns fødselshistorier er spennende, så visste mye for det. Trente litt bekkenbunn, men pga kvalme og plager i svangerskapet var jeg nok i mitt livs dårligste form
Oppfølging i ettertid og er jo krise. Nå er jeg gravid igjen og ble kalt inn til utredning, og trodde jo såklart jeg ble det av en grunn. Men neida, det var bare for å få vite at de ikke kan gjøre noe og det absolutt ingen tiltak.. Så det betyr at alt her må gjøres i egenregi, de kunne jo i det minste henvist til fysio ellern.. Det er vondt å føle på at man er såpass lite prioritert i ettertid og at man blir stående alene med problemene.
I starten kviet jeg meg til å gå tur bare fordi det føltes ut som mine innvoller kom til å ramle ut hvert øyeblikk når jeg stod mellom hyllene på kiwi, og kjente jeg fikk gnagsårlignende følelse i skrittet da jeg økte lengden på turene mine. Heldigvis har jeg blitt spart for inkontinens og ufrivillig avgang av avføring og luft, kan ikke forestille meg hvordan de har det og ikke blitt tatt seriøst. På helsepersonell virker det nesten som om fremfall er så vanlig at jeg skal være glad det ikke er verre. Mørketallene her er skremmende og så er det i tillegg så lite fokus på det. Forestill deg at så mange menn gikk rundt med smerter og ubehag i penis, at det tøt ut deler av vev ut av penishodet, tror man at det ikke hadde vært fokus på denne gruppen pasienter? Dette er et godt eksempel på at likestilling ikke er der hvor vi bør være og at vi er en glemt gruppe som er etterlatt til seg selv.Jeg som deg fødte tidlig oktober i fjord og sliter fortsatt mye med fremfall også, desverre
