CD26 - 9DPO
Så var julaften over, en skikkelig fin feiring i går! Glade barn, masse gaver og god mat. Føler meg veldig heldig

feiret med svigerfamilien i går, så i dag skal vi til mine foreldre. Svigersgjengen er fine folk de, men jeg gleder meg litt ekstra til å være med mine også.
Likevel må jeg bare lufte littegrann. Det sosiale batteriet mitt gikk så innmari tomt i går. Tanter og onkler og sånn på mannens side er så sosialt invaderende. Jeg er absolutt et sosialt vesen av meg, men jeg er også litt reservert. Ikke en klemmer, med mindre det er noen jeg kjenner veldig godt. Og de tråkker så veldig over mine intime grenser, både fysisk og mentalt. Midt i all velkomsten måtte jeg unnskylde meg å gå på toalettet bare for å samle mot og krefter til resten av alle kosene jeg absolutt ikke vil ha.
Jeg biter det i meg og deler ut koser og bidrar sosialt, men det koster så himla mye! Datteren vår er lik, hun koser de hun virkelig er trygg på, men hun bruker tid på å varme opp når det blir fullt av mennesker rundt henne hun sjeldent ser. Men så kommer disse tantene og onklene, mens hun sitter på armen min, klamrer seg til meg og gjemmer fjeset sitt, også skal de ta på oss, prøve å fange blikket hennes, erte henne… jeg prøver litt halvdesperat å flytte oss vekk fra den verste mengden, si til henne at det er helt greit å være litt sjenert i starten og at det er greit å bruke litt tid på å varme opp, at jeg er der for henne. Og da kommer alle de dømmende blikkene og sårede uttrykkene…
Det er ikke så lett å snakke med mannen om dette. Han klarer ikke å sette seg inn i eller forstå hvor vanskelig og tappende det er for meg å bli invadert på den måten. Han deler ut klemmer til alle og blir ikke affisert av det, så han forstår ikke at det kan oppleves invaderende. Dessuten er det hans familie, så det er jo annerledes utgangspunkt.
Jaja, et lite hjertesukk

nå gleder jeg meg til selskap med min familie! Fortsatt god jul til den som måtte titte innom

i morgen ryker den første testen!