CD1. Du och jag.
Nå ligger jeg å venter på mannen. Klokka er 08.30.
Var ferdig på operasjonsbordet 02.00, så natta har vært litt vel amputert - spesielt siden nattevakta kom inn her å stappa ett termometer i øret mitt, gud vet når. Skjønner det er rutine, men dette er min første barnefri på 6 måneder, la meg sove.
Alt gikk selvfølgelig fint. Ingen grunn til bekymring, men jeg er ekspert på å bekymre meg for ting jeg ikke vet (eller kan gjøre noe med). Liker generelt ikke å gjøre nye ting med mindre jeg har fått ett kart over stedet og en plan på hvor jeg skal parkeres på forhånd.
Selve opplevelsen på operasjonssalen var ikke spesielt god. Opplevde at de som jobbet natt syns jeg var mere til bry enn noe annet. Snakket ikke til meg, smilte ikke. Jeg kan forstå at de syns jeg var litt i veien, det er en operasjon som kunne venta til mårran - samtidig så er det ikke jeg som bestemte at den skulle tas over midnatt.
Måtte svelge gråten litt da, det er en sårbar situasjon du står i og akkurat dette øyeblikket er kanskje «verst». Du ligger naken nedentil på ett operasjonsbord med spredde bein, alene, sliten, usikker på hva som vil skje. På fem minutter går du fra å være gravid, til og ikke være det, det minste noen kan gjøre er å behandle deg med vennlighet.
Når jeg kom på rommet igjen fikk jeg ett skriv om kirurgisk abort også var det liksom over. Jeg tenkte ikke over det i natt, men når jeg leste det i dag så jeg det. «Om du ombestemmer deg etter å ha tatt cytotec så må du ta kontakt med oss». Det samme arket brukes selvfølgelig for de som tar frivillig abort.
Og da begynte hodet mitt å spinne. Behandlet de meg sånn fordi de trodde jeg ville fjerne svangerskapet frivillig? Og om det så var sånn at jeg ville det, hadde jeg ikke fortjent den samme omsorgen? Er det sånn at en kvinne som av en eller annen grunn ønsker å avbryte svangerskapet sitt må forvente å føle seg 100% trygg i utrygge situasjoner, så lenge du har valgt det så må du bare ligge der, naken og alene? Jeg vet selvfølgelig ikke hva som lå bak deres oppførsel, kanskje det bare var sammensetningen av mennesker, kanskje de allerede var utslitte og spilte hverandre dårlige, eller kanskje det faktisk er sånn det er i en operasjonssal. Jeg vet ikke, jeg har aldri vært i en.
Jeg har likevel forbannet meg over disse ufølsomme menneskene i dag, det skal ikke være sånn at sekundene før du sovner av narkose skal være fylt med utrygghet og frykt, uansett hvorfor du er der.
…
Når jeg publiserer dette er jeg hjemme. Ligger i senga mi å koser med treåringen. Jeg er så glad i han at jeg får sommerfugler i magen av å holde rundt han.
Når jeg kom hjem hadde bestevenninnen min kommet med en kurv med masse greier til meg. Godteri, energidrikk, spekemat, ullsokker og en bok til lillemann. Jeg hylgrein fra jeg leste «til bestevennen min» uttapå konvolutten og slutta ikke på 20 minutter.
At hun tenkte på det. Hun er helt fantastisk, alltid der når jeg trenger å prate, alltid forståelse, men hun er ikke en sånn kurv dame. Så det betydde mye.
Spesielt betydde det mye på grunn av det som lå imellom linjene med denne kurven.
«Jeg anerkjenner at dette er vondt for deg»
Ikke at jeg noen gang har trodd at hun bagatelliserte det. Men hun vet at jeg gjør det. Jeg bagatelliserer det, og jeg skammer meg over at det gjør vondt. Så den kurven betydde mer enn hun noen gang kan forstå, fordi hun validerte min sorg.
Vet ikke om dette gir mening for noen, det gjør det for meg, men jeg har jo litt issues så det er ikke sikkert det er så relaterbart.

Tenker alltid jeg skal skrive korte innlegg, også blir de evig lange. Det hjelper. Det hjelper å skrive ned tankene mine ett sted der jeg vet at noen ser dem, uten å se meg. Hadde aldri noen gang sagt noe av dette til noens ansikt.
En dag om gangen. Så er vi der. God natt
