Attpåklatten blir storebror?

[OsloSol]

Så fint at du fikk en ekstra ultralyd i det minste! Ser for meg at pengene på private ultralyd kommer til å kreve en egen sparekonto pga all uroen jeg kommer til å føle, selv om alle har sagt til meg at én MA ikke betyr at det vil skje igjen.

Tusen takk Blir spennende med prøving!

Én MA betyr ikke at det vil skje igjen nei. Gynekolog sa det og jeg stolte på det . Men fikk du blødning før MA eller uten noen symptomer? Jeg ble satt tilbake nesten en uke på privat UL og i følge testene jeg hadde, trodde jeg ikke at det skulle gå bra.
Etter den UL jeg fikk var jeg like bekymret som vanlig bare .
Får du kontroll etterpå? Jeg fikk UL-kontroll og ble friskmeldt av gynekologen.

 

[AilOn]

Én MA betyr ikke at det vil skje igjen nei. Gynekolog sa det og jeg stolte på det . Men fikk du blødning før MA eller uten noen symptomer? Jeg ble satt tilbake nesten en uke på privat UL og i følge testene jeg hadde, trodde jeg ikke at det skulle gå bra.
Etter den UL jeg fikk var jeg like bekymret som vanlig bare .
Får du kontroll etterpå? Jeg fikk UL-kontroll og ble friskmeldt av gynekologen.

Ja, jeg vet det. Forskningen viser det. Det stemmer selvfølgelig. Men jeg tror ikke jeg er bekymringsløs nok til å godta den sannheten.
Ingen symptomer på at det hadde skjedd noe. Det er nok der jeg sliter mest med å tenke framover og. Jeg har veldig dårlig tålmodighet og er veldig god på krisemaksimering, så ser for meg at jeg må to blodprøver hver dag og ultralyd en gang i uka.

Nei. Ingen kontroll, det var bare «av gårde Kåre» etter operasjon, med ett skriv om kirurgisk abort.

 

[AilOn]

CD1. Du och jag.

Nå ligger jeg å venter på mannen. Klokka er 08.30.
Var ferdig på operasjonsbordet 02.00, så natta har vært litt vel amputert - spesielt siden nattevakta kom inn her å stappa ett termometer i øret mitt, gud vet når. Skjønner det er rutine, men dette er min første barnefri på 6 måneder, la meg sove.

Alt gikk selvfølgelig fint. Ingen grunn til bekymring, men jeg er ekspert på å bekymre meg for ting jeg ikke vet (eller kan gjøre noe med). Liker generelt ikke å gjøre nye ting med mindre jeg har fått ett kart over stedet og en plan på hvor jeg skal parkeres på forhånd.

Selve opplevelsen på operasjonssalen var ikke spesielt god. Opplevde at de som jobbet natt syns jeg var mere til bry enn noe annet. Snakket ikke til meg, smilte ikke. Jeg kan forstå at de syns jeg var litt i veien, det er en operasjon som kunne venta til mårran - samtidig så er det ikke jeg som bestemte at den skulle tas over midnatt.
Måtte svelge gråten litt da, det er en sårbar situasjon du står i og akkurat dette øyeblikket er kanskje «verst». Du ligger naken nedentil på ett operasjonsbord med spredde bein, alene, sliten, usikker på hva som vil skje. På fem minutter går du fra å være gravid, til og ikke være det, det minste noen kan gjøre er å behandle deg med vennlighet.

Når jeg kom på rommet igjen fikk jeg ett skriv om kirurgisk abort også var det liksom over. Jeg tenkte ikke over det i natt, men når jeg leste det i dag så jeg det. «Om du ombestemmer deg etter å ha tatt cytotec så må du ta kontakt med oss». Det samme arket brukes selvfølgelig for de som tar frivillig abort.
Og da begynte hodet mitt å spinne. Behandlet de meg sånn fordi de trodde jeg ville fjerne svangerskapet frivillig? Og om det så var sånn at jeg ville det, hadde jeg ikke fortjent den samme omsorgen? Er det sånn at en kvinne som av en eller annen grunn ønsker å avbryte svangerskapet sitt må forvente å føle seg 100% trygg i utrygge situasjoner, så lenge du har valgt det så må du bare ligge der, naken og alene? Jeg vet selvfølgelig ikke hva som lå bak deres oppførsel, kanskje det bare var sammensetningen av mennesker, kanskje de allerede var utslitte og spilte hverandre dårlige, eller kanskje det faktisk er sånn det er i en operasjonssal. Jeg vet ikke, jeg har aldri vært i en.
Jeg har likevel forbannet meg over disse ufølsomme menneskene i dag, det skal ikke være sånn at sekundene før du sovner av narkose skal være fylt med utrygghet og frykt, uansett hvorfor du er der.

…

Når jeg publiserer dette er jeg hjemme. Ligger i senga mi å koser med treåringen. Jeg er så glad i han at jeg får sommerfugler i magen av å holde rundt han.

Når jeg kom hjem hadde bestevenninnen min kommet med en kurv med masse greier til meg. Godteri, energidrikk, spekemat, ullsokker og en bok til lillemann. Jeg hylgrein fra jeg leste «til bestevennen min» uttapå konvolutten og slutta ikke på 20 minutter.
At hun tenkte på det. Hun er helt fantastisk, alltid der når jeg trenger å prate, alltid forståelse, men hun er ikke en sånn kurv dame. Så det betydde mye.
Spesielt betydde det mye på grunn av det som lå imellom linjene med denne kurven.
«Jeg anerkjenner at dette er vondt for deg»
Ikke at jeg noen gang har trodd at hun bagatelliserte det. Men hun vet at jeg gjør det. Jeg bagatelliserer det, og jeg skammer meg over at det gjør vondt. Så den kurven betydde mer enn hun noen gang kan forstå, fordi hun validerte min sorg.

Vet ikke om dette gir mening for noen, det gjør det for meg, men jeg har jo litt issues så det er ikke sikkert det er så relaterbart.
Tenker alltid jeg skal skrive korte innlegg, også blir de evig lange. Det hjelper. Det hjelper å skrive ned tankene mine ett sted der jeg vet at noen ser dem, uten å se meg. Hadde aldri noen gang sagt noe av dette til noens ansikt.

En dag om gangen. Så er vi der. God natt

 

[OsloSol]

Ja, jeg vet det. Forskningen viser det. Det stemmer selvfølgelig. Men jeg tror ikke jeg er bekymringsløs nok til å godta den sannheten.
Ingen symptomer på at det hadde skjedd noe. Det er nok der jeg sliter mest med å tenke framover og. Jeg har veldig dårlig tålmodighet og er veldig god på krisemaksimering, så ser for meg at jeg må to blodprøver hver dag og ultralyd en gang i uka.

Nei. Ingen kontroll, det var bare «av gårde Kåre» etter operasjon, med ett skriv om kirurgisk abort.

Jeg skjønner hva du mener. Jeg slet mye etter SA pga dårlig samvittighet, trodde det var pga meg at det ikke ble liv, at det lille hjertet sluttet å blinke. Det er fortsatt vondt hver gang jeg tenker på det. Men jeg har forsonet meg med at det var «hele pakke» man måtte gå gjennom å være gravid/ mamma. Det heter SA fordi det kan dukke opp «spontant». Så det er ingen sin feil.
Veldig kjipt å høre om operasjonen din. Men jeg har aldri blitt operert så jeg vet ikke. Men alltid bedre at man kan føle seg ivaretatt.
Kan fastlegen din hjelpe deg? Det var betryggende for meg at gynekologen gjorde «utsjekk» og friskmeldte meg. Så kanskje fastlegen kan henvise deg til gynekolog.

 

[AilOn]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg slet mye etter SA pga dårlig samvittighet, trodde det var pga meg at det ikke ble liv, at det lille hjertet sluttet å blinke. Det er fortsatt vondt hver gang jeg tenker på det. Men jeg har forsonet meg med at det var «hele pakke» man måtte gå gjennom å være gravid/ mamma. Det heter SA fordi det kan dukke opp «spontant». Så det er ingen sin feil.
Veldig kjipt å høre om operasjonen din. Men jeg har aldri blitt operert så jeg vet ikke. Men alltid bedre at man kan føle seg ivaretatt.
Kan fastlegen din hjelpe deg? Det var betryggende for meg at gynekologen gjorde «utsjekk» og friskmeldte meg. Så kanskje fastlegen kan henvise deg til gynekolog.

Ja, realiteten er jo at det ikke var levedyktig, og heller nå, enn i uke 15-16 etter NIPT. Jeg ser det selv, det er bare vanskelig å få hjertet til å føle det samme som hodet vet.

Jeg skal spørre, eventuelt så går jeg privat. Jeg ønsker tettere oppfølging neste gang så da tror jeg gynekolog er veien å gå.

 

[AilOn]

CD2 - Vi har alle vårt.

Jeg er usikker på dette regnskapet. Syklusdag 1 er første dag i menstrasjon? Dette er ingen menstrasjon, men det er en dag, i en syklus?
En syklus som kanskje er på bærtur. Eller kanskje ikke. Det er denne uvissheten som tar knekken på den biten av meg som forstår at dette har skjedd og det bare er å børste av seg å komme seg på beina igjen. Prøve på nytt. Det er jo noe sjarmerende med å være prøver. Ikke at jeg har fått oppleve det i mere enn 14 dager, men det er vel også derfor jeg tror det er sjarmerende.
Men akkurat nå står vi bare i ett limbo av ubesvarte spørsmål og ting som ikke ble.

Følelsen av å være uskadelig blir jeg påminnet hver gang jeg går inn på soverommet, å ser vuggen til 3000kr jeg har kjøpt. Flatpakket. Den skal ikke være der, jeg orker ikke å se den, men jeg har heller ikke orka å flytte den enda. HVEM kjøper babyutstyr i uke 8. Jeg har tre barn, og det har jeg aldri gjort før. Hvordan jeg fikk for meg at jeg skulle gjøre det nå, det klarer jeg bare ikke å fatte.
Men det er vel bare så ufarliggjort det blir når det ikke finnes en celle i kroppen din som tror at dette kan skje med deg.
Og det er ikke sånn at jeg er en Millennial som har fått puter sydd under armene mine og aldri har opplevd tap og derfor tror jeg er uovervinnelig.

«Vi har alle vårt. Men du fikk liksom ekstra mye av ditt. Hadde håpet du hvertfall kunne sluppet å oppleve denne delen av livet. Du har nok bagasje.»

Ord fra min kloke og vakre venninne. Og hun har rett. Jeg har nok, og har hatt nok av nok ting til å vite at jeg ikke er uovervinnelig. Jeg syns ikke synd på meg selv, ser ikke på meg selv som ett offer - men jeg vet hvordan den hardeste delen av livet er, og det har gjort meg over gjennomsnittet realistisk. Og likevel hadde jeg ikke en eneste gang virkelig tenkt - at dette kunne skje med meg. 25-30% av alle gravide, men ikke meg. Det er så karakterbrist at man nesten må le.

Det positive i denne dagen er at kvalmen nesten er helt forsvunnet. Selv om jeg absolutt heller skulle gått inn i jula som en zombie med bøtta mellom beina, så er det veldig godt og ikke være kvalm. At jeg har energi til å leke med lillemann, og pakke inn en julegave eller to.

I dag blør jeg mer enn i går. Det er sikkert normalt? Mine delulu tanker om egen livmor hadde fått det for seg at siden jeg blødde så utrolig lite i går så ville dette være over på en uke, og eggløsning før nyttår.
Det er greit at dere ristet litt oppgitt på hodet på dette tidspunkt, det gjør jeg og.

Nå skal jeg bestille tester. Det hjelper alltid på humøret å bruke litt penger.

 

[AilOn]

CD4 - naiviteten fortsetter

Jeg har ikke blødd siden i går formiddag. Tar det som ett godt tegn! Dessuten så kan jeg ikke fordra å bruke bind, så jeg merker at denne blødningen begrenser livskvaliteten. Det er en ekstra påminnelse om det som ikke gikk.

Jeg har skjønt at man skal ta en graviditetstest etter fire uker for å sjekke at den er negativ. Det har ikke jeg tålmodighet til å vente på. Jeg tåler HCG dårlig tror jeg, for jeg blir alltid veldig dårlig fra uke 5, og har hatt ekstrem svangerskapskvalme alle tre svangerskap. Alle fire, om man regner med disse ukene. Kvalmen forsvant gradvis lørdag og søndag var jeg nesten ikke kvalm lengre. HCG begynte å falle fra onsdag til torsdag. 47.000 til 40.000.
Min logikk er at da måtte HCG allerede ha falt mye, og at dette kanskje går raskere enn jeg var bekymret for.
Derfor så tok jeg en graviditetstest i dag, og håper at den kanskje ville være litt svakere. Nå er jeg fristet til å ta en ukeindikator, men så opphengt i dette kan jeg ikke tillate meg å være.

Dagens test var ikke svak, det er hvertfall helt sikkert. Leste ikke bruksanvisningen, på akkurat det punktet er jeg som mannfolk å regne, holdt den i 10 sekunder istedenfor 3, men det har jo helt åpenbart ikke noe å si for dette resultatet.

Håper jeg klarer å vente en uke med å teste på nytt, men det blir vel i morgen sikkert.

Dere som har SA/MA, hvor lang tid tok det før dere hadde negative tester?