Jo, jeg skjønner den. Det er jo ikke uten grunn at det er nærme 10 år mellom hvert barn

En er jo redd, og vet atbrisiko for liv og helse er satt på spill, me samtidig så er belønningen i enden så stor, at en ikke klarer å ta høyde for risikoen i samme grad som om det ikke var et barn spm venter i andre enden.
Jeg vet/tror jeg vet hvordan du har det. Jeg ble innlagt på hjerteavdelingen flere ganger under sist svangerskap, da de slet med å holde kroppen min i gang, luktet på døden 3 ganger i løpet av svangerskapet. Så i utgangspunktet hadde jeg satt at risikoen var for stor. Jeg ble gravid for litt over et år siden ( juli 2024), og tok abort, da jeg fikk panikk og ikke turte å gjennomføre svangerskapet, akkurat av de grunnene du remser opp. Hva hvis jeg ikke overlever, hva hvis jeg blir varig syk, hva hvis det blir noe galt med barnet, hva hvis dette går ut over barna jeg allerede har...? Jeg angret med en gang pillene var tatt, men da var det for sent. (Var ikke langt på vei, 6 uker) Derfor var det klart for oss at dersom jeg ble gravid igjen ville vi beholde, og vi gjorde ikke noen forsøk på å unngå graviditet, selv om vi heller ikke gjorde noe spesielt for å prøve å bli gravid heller.
Jeg vet det er galskap av meg, men jeg ønsker veldig sterkt to tette barn. Et søskenparet, som får vokse opp som søsken, uten at det er 8-10 år mellom dem. Om jeg tør, vet jeg ikke....