Prøver på en tredjeskatt … Gravid. Bare kaos.

[ruccola]

Føler meg nesten som en (dårlig) influenser nå, i og med at jeg skrev innlegg like før legetime (clickbait!) og så ble det helt stille, hehe. Men det har vært så mye annet som har skjedd i mellomtiden i hverdagen og med et familiemedlem blant annet. Og siden jeg ikke er aktiv daglig her lengre, så falt det litt i glemmeboka.

Men ja, jeg fikk legetime og dro på den forrige torsdag. Fikk ikke fastlegen min som har vært med meg gjennom både svangerskap og tidligere aborter, men en vikar ettersom hun har ferie, men han var utrolig hyggelig og profesjonell. Jeg snakket litt med ham om de langvarige blødningene og at syklusen er helt på bærtur. Ble spurt om jeg var trøtt og sliten, og jeg svarte at "ja, akkurat så trøtt og sliten som man blir med to små apekatter hjemme på 2 og 3,5 år", og da smilte han godt. Men nei, jeg merker ingenting annet på kroppen som jeg har tenkt over i alle fall. Ingen leddsmerter, ingen hetetokter, ingen smerter generelt, ingen forverring i søvn (sånn annet enn hva naturlig er som småbarnsmor) osv osv.
Så da ble det GU, og alt så fint og bra ut der også. Så han ville henvise meg videre til en gynekolog som kan ta ultralyd, for det har de ikke på legekontoret.

Jeg fikk SMS-svar om time i går, og det blir ikke før i midten av november. 3(!!!) måneder til... Så i mellomtiden skal jeg bare putte hendene i lomma og plystre litt og gå og vente og håpe at det ikke er noe alvorlig galt med meg altså ... Det er jo helt på trynet lang ventetid. JEG tenker jo ikke det verste, men som sagt er jo mannen min nervøs for at det er noe og bekymrer seg for oss begge to, så han foreslo privat ultralyd i stedet. Det koster jo flesk, men da får vi i alle fall svar raskere. Så det blir nok til at jeg ringer i morgen og ordner en time.

 

[ruccola]

Da har jeg vært hos gynekologen tidligere i september, for øvrig på samme klinikk vi har vært hos i svangerskapene for TUL eller vanlige ultralyder. Det var nesten like «spennende» med ultralyd denne gangen, bare på en litt annen måte. Jeg har ikke vært så engstelig på forhånd, men har jo tenkt tanken «enn hvis de finner noe skikkelig galt…».

Men sånn var det heldigvis ikke Gynekologen så ingenting fysisk galt med verken eggstokker eller livmor! Alt var bra og normalt. Hun mente at den lange blødningen i juli kunne være en slags forsinket «opprydningsblødning» etter spontanaborten, for det var ikke helt uvanlig, og at det kanskje kunne være tilfelle med den lange blødningen i januar også. Jeg vet ikke om jeg hadde noen SA før den, for vi begynte ikke å prøve ordentlig og mer målrettet før i mars, men det er jo ikke umulig. Ellers kunne det være hormoner som klusset det til for meg siden jeg snart er 40, og da var løsningen p-piller for å få strukturert dem. Men det var jo naturlig nok ingen løsning å gå for om det var slik at vi ønsket en tredjemann, hehe. Så hun foreslo å ta en blodprøve for å sjekke østrogen og egglager og diverse, for om det var slik at prøvesvarene viste at det var ingen eller liten sjanse for å få til å bli gravid, så ville det jo være et lettere valg for meg å begynne på p-piller.

Prøvesvarene kom en uke senere, og viste at jeg har normale nivåer av østrogen Egglagerne begynner å bli mindre, naturlig nok, og det kan være grunnen til at jeg noen måneder har vekslende hormon-nivåer og dermed varierende blødninger. Men ønsket om en tredjemann er ikke et umulig prosjekt så lenge vi ikke utsetter/venter med det.
Gynekologen så at jeg hadde hatt eggløsning på høyre side da jeg var der, så det betyr at jeg har på «riktig» side denne uken (den på høyresiden ble operert ut da jeg hadde en exu for noen år siden). Så da vet vi hva vi har å gjøre de nærmeste dagene…

Vi kjører på videre i PP7 og krysser fingrene!

PP1: EL 09.03 - IKM 25.03 - TR 21.03
PP2: EL 04.04 - IKM 17.04 - Gravid! SA 5+0
PP3: EL 08.05 - IKM 21.05 - TR 22.05
PP4: EL 05.06 - IKM 18.06 - TR 29.06
(Blødning fra 29.06 - 04.08 )
PP5: EL ?? - IKM ?? - TR 19.08
PP6: EL 31.08 - IKM 14.09 - TR 14.09
PP7: EL 26.09 - IKM 10.10 -

 

[ruccola]

Gubben ble jo selvfølgelig syk rett før eggløsning (stakkars!), så prøvingen ble amputert denne pp’en. Så jeg har ikke noe stort håp om at det blir noe, men har ikke avskrevet alt håpet riktig ennå. Jeg har alltid fått strek sent, selv med tidligtester, så jeg prøver noen dager til.

Ellers er det mye bra og fint som skjer for tiden, så jeg tenker ikke så mye på prøvingen, noe som egentlig er godt. Vi håper jo at vi lykkes, men det er godt å ikke være 100% påskrudd hele tiden også.

 

[FruHåpefull82]

Gubben ble jo selvfølgelig syk rett før eggløsning (stakkars!), så prøvingen ble amputert denne pp’en. Så jeg har ikke noe stort håp om at det blir noe, men har ikke avskrevet alt håpet riktig ennå. Jeg har alltid fått strek sent, selv med tidligtester, så jeg prøver noen dager til.

Vis vedlegget 471746

Ellers er det mye bra og fint som skjer for tiden, så jeg tenker ikke så mye på prøvingen, noe som egentlig er godt. Vi håper jo at vi lykkes, men det er godt å ikke være 100% påskrudd hele tiden også.

Og mitt streksyn klarer jo å skimte noe der, dvs "ane" noe haha spennende!
Har gått trått med prøvingen her pga. alskens tusen ting som har kommet i veien. Venter bare på ikm her, ingen vits å teste da mannen var bortreist ved el. Men her også skjer det såpass mye annet at jeg ikke er så inne i prøve-bobla lenger, og det er veldig godt.

Nå er jeg spent på om det jeg aner er noe eller ei

 

[ruccola]

Jeg er verdens dårligste til å oppdatere denne dagboka, for jeg prøver å fokusere på hverdagen og alt det andre som skjer, og ikke bli for opphengt i prøvebobla… Samtidig er det godt å ha den i bakhånd også, for drømmen om nr 3 er det få jeg snakker med om, foruten mannen da.

PP7 gikk ikke, hvite tester helt til mensen kom.

PP8 (med eggløsning 22.okt) hadde jeg ikke trua på i det hele tatt, og jeg tok en test i morges bare for å utelukke noe, siden mensen burde ha kommet i går eller i dag. Men joda…



Men jeg tør ikke håpe på noe egentlig, ikke så tidlig. Da jeg var gravid tidligere i år, i april, så gikk det en uke før det ble en spontanabort. Så jeg prøver å forberede meg litt mentalt på at det sannsynligvis vil skje denne gangen også.
Dette er 7. gangen jeg er gravid, og det har bare gått bra 2 ganger før, tross alt. Vil ikke bli for skuffet heller…

(Men så er det jo en liten spire inni meg, som ønsker og VIL håpe litt også … ).

 

[Håpefull ❤]

Jeg er verdens dårligste til å oppdatere denne dagboka, for jeg prøver å fokusere på hverdagen og alt det andre som skjer, og ikke bli for opphengt i prøvebobla… Samtidig er det godt å ha den i bakhånd også, for drømmen om nr 3 er det få jeg snakker med om, foruten mannen da.

PP7 gikk ikke, hvite tester helt til mensen kom.

PP8 (med eggløsning 22.okt) hadde jeg ikke trua på i det hele tatt, og jeg tok en test i morges bare for å utelukke noe, siden mensen burde ha kommet i går eller i dag. Men joda…

Vis vedlegget 473755

Men jeg tør ikke håpe på noe egentlig, ikke så tidlig. Da jeg var gravid tidligere i år, i april, så gikk det en uke før det ble en spontanabort. Så jeg prøver å forberede meg litt mentalt på at det sannsynligvis vil skje denne gangen også.
Dette er 7. gangen jeg er gravid, og det har bare gått bra 2 ganger før, tross alt. Vil ikke bli for skuffet heller…

(Men så er det jo en liten spire inni meg, som ønsker og VIL håpe litt også … ).

Åååå se der, gratulerer

 

[Furutre]

Gratulerer
Håper denne sitter!

 

[Cowgirl]

Gratulerer så mye håper denne sitter til mål!

 

[B82]

Krysser fingra for at dette er en stayer!!

 

[ruccola]

Tusen takk, alle!

Ut i fra testene jeg har tatt de siste dagene, så ser det så langt lovende ut. Da jeg var gravid i april var det svake streker hele veien, fram til jeg begynte å blø en uke etter IKM, men nå øker de jo i styrke. Det er i alle fall godt å se!



Disse vanligtestene er fra onsdag kveld, torsdag morgen+kveld og nå i ettermiddag. 14-16 dpo.

Jeg har kjent murringer i magen ganske ofte de siste dagene, og i dag var jeg fryktelig trøtt på jobb etter lunsj. Fikk skikkelig ettermiddagsknekken og satt bare og gjespet helt til jeg dro hjem. Nå blir det godt med helg!

Om det fortsetter å gå bra fram til søndag, så skal jeg pakke inn en test og gi som «ekstragave» på farsdagen, så får mannen vite det da.

 

[Lyng]

Tusen takk, alle!

Ut i fra testene jeg har tatt de siste dagene, så ser det så langt lovende ut. Da jeg var gravid i april var det svake streker hele veien, fram til jeg begynte å blø en uke etter IKM, men nå øker de jo i styrke. Det er i alle fall godt å se!

Vis vedlegget 473909

Disse vanligtestene er fra onsdag kveld, torsdag morgen+kveld og nå i ettermiddag. 14-16 dpo.

Jeg har kjent murringer i magen ganske ofte de siste dagene, og i dag var jeg fryktelig trøtt på jobb etter lunsj. Fikk skikkelig ettermiddagsknekken og satt bare og gjespet helt til jeg dro hjem. Nå blir det godt med helg!

Om det fortsetter å gå bra fram til søndag, så skal jeg pakke inn en test og gi som «ekstragave» på farsdagen, så får mannen vite det da.

Det må være en hel fantastisk gave og kunne gi

 

[ruccola]

Må bare få ut noen tanker her, for ingenting har blitt som jeg trodde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg avslørte at jeg var gravid på fredagskvelden, for da jeg kom ut fra badet etter legging og vi skulle se Forræder, så hadde mannen plutselig disket opp med en øl til oss. Jeg ble litt tatt på senga, og fant ikke noen naturlig unnskyldning for å si nei, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre at jeg var gravid.
Og mannen blir overrasket, han, men langt fra udelt positivt. Det viser seg at han den siste måneden har gått fra å drømme om nr 3, til å være fornøyd med de 2 vi har, hvor fint det er nå og hvor godt det er at de begynner å bli «store». Og å tenke mer og mer på om vi har økonomi og overskudd til ett barn til (vi må jo ha ny bil blant annet). Det har vært mye stress på jobben hans i det siste, og han har også ganske nylig fått beskjed om at han skal begynne på en behandling for noe helserelatert i desember og framover, som han trenger å konsentrere seg om i de påfølgende månedene.
Alt dette har han ikke sagt noe om til meg, fordi han (i følge egne ord) ikke helt har villet innrømme det overfor seg selv heller, at de tankene har kommet og begynt å føles riktige. Vi har jo begge vært enige om å prøve tidligere.

Så nå sitter vi her, da. Med en graviditet som er et lite mirakel i seg selv, ettersom vi denne syklusen kun hadde sex én gang, tre dager før eggløsning, med eggløsning på den siden der jeg mangler eggleder. Det skulle nesten ikke være mulig at vi lykkes… Og så er alt bare kaos. Han er lei seg for at det er blitt sånn og redd/bekymret for framtiden, jeg føler meg lurt og er lei meg, og den gleden jeg gikk og følte på er helt borte.

 

[Tuuli]

Må bare få ut noen tanker her, for ingenting har blitt som jeg trodde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg avslørte at jeg var gravid på fredagskvelden, for da jeg kom ut fra badet etter legging og vi skulle se Forræder, så hadde mannen plutselig disket opp med en øl til oss. Jeg ble litt tatt på senga, og fant ikke noen naturlig unnskyldning for å si nei, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre at jeg var gravid.
Og mannen blir overrasket, han, men langt fra udelt positivt. Det viser seg at han den siste måneden har gått fra å drømme om nr 3, til å være fornøyd med de 2 vi har, hvor fint det er nå og hvor godt det er at de begynner å bli «store». Og å tenke mer og mer på om vi har økonomi og overskudd til ett barn til (vi må jo ha ny bil blant annet). Det har vært mye stress på jobben hans i det siste, og han har også ganske nylig fått beskjed om at han skal begynne på en behandling for noe helserelatert i desember og framover, som han trenger å konsentrere seg om i de påfølgende månedene.
Alt dette har han ikke sagt noe om til meg, fordi han (i følge egne ord) ikke helt har villet innrømme det overfor seg selv heller, at de tankene har kommet og begynt å føles riktige. Vi har jo begge vært enige om å prøve tidligere.

Så nå sitter vi her, da. Med en graviditet som er et lite mirakel i seg selv, ettersom vi denne syklusen kun hadde sex én gang, tre dager før eggløsning, med eggløsning på den siden der jeg mangler eggleder. Det skulle nesten ikke være mulig at vi lykkes… Og så er alt bare kaos. Han er lei seg for at det er blitt sånn og redd/bekymret for framtiden, jeg føler meg lurt og er lei meg, og den gleden jeg gikk og følte på er helt borte.

Dere var enige om å prøve på nr 3 og no er han lei seg for at det blir baby? Det er så trist å høre når ein endelig blir gravid

 

[En_gang_kanskje]

Må bare få ut noen tanker her, for ingenting har blitt som jeg trodde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg avslørte at jeg var gravid på fredagskvelden, for da jeg kom ut fra badet etter legging og vi skulle se Forræder, så hadde mannen plutselig disket opp med en øl til oss. Jeg ble litt tatt på senga, og fant ikke noen naturlig unnskyldning for å si nei, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre at jeg var gravid.
Og mannen blir overrasket, han, men langt fra udelt positivt. Det viser seg at han den siste måneden har gått fra å drømme om nr 3, til å være fornøyd med de 2 vi har, hvor fint det er nå og hvor godt det er at de begynner å bli «store». Og å tenke mer og mer på om vi har økonomi og overskudd til ett barn til (vi må jo ha ny bil blant annet). Det har vært mye stress på jobben hans i det siste, og han har også ganske nylig fått beskjed om at han skal begynne på en behandling for noe helserelatert i desember og framover, som han trenger å konsentrere seg om i de påfølgende månedene.
Alt dette har han ikke sagt noe om til meg, fordi han (i følge egne ord) ikke helt har villet innrømme det overfor seg selv heller, at de tankene har kommet og begynt å føles riktige. Vi har jo begge vært enige om å prøve tidligere.

Så nå sitter vi her, da. Med en graviditet som er et lite mirakel i seg selv, ettersom vi denne syklusen kun hadde sex én gang, tre dager før eggløsning, med eggløsning på den siden der jeg mangler eggleder. Det skulle nesten ikke være mulig at vi lykkes… Og så er alt bare kaos. Han er lei seg for at det er blitt sånn og redd/bekymret for framtiden, jeg føler meg lurt og er lei meg, og den gleden jeg gikk og følte på er helt borte.

For å være helt ærlig med deg så hadde jeg blitt rimelig forbanna hadde jeg plutselig og ENDELIG stått der med en positiv graviditetstest og så skulle han kommet med «second thoughts» og «kalde føtter», skjønner det er ting i livet som gjør det vanskelig med økonomi, helse og stress på jobb, men han har jo ikke vært ærlig med deg om tankene sine. Unnskyld men jeg har kanskje liten forståelse for han akkurat nå og synes han har satt deg i en forferdelig kjip situasjon for noe som dere har planlagt sammen og som for deg oppleves som et mirakel Tenker det er lurt av deg å få utløp for tanker og følelser her nå, for det kan jeg tenke meg er mye av hos deg nå… Snakker dere om veien videre?

 

[Tuuli]

For å være helt ærlig med deg så hadde jeg blitt rimelig forbanna hadde jeg plutselig og ENDELIG stått der med en positiv graviditetstest og så skulle han kommet med «second thoughts» og «kalde føtter», skjønner det er ting i livet som gjør det vanskelig med økonomi, helse og stress på jobb, men han har jo ikke vært ærlig med deg om tankene sine. Unnskyld men jeg har kanskje liten forståelse for han akkurat nå og synes han har satt deg i en forferdelig kjip situasjon for noe som dere har planlagt sammen og som for deg oppleves som et mirakel Tenker det er lurt av deg å få utløp for tanker og følelser her nå, for det kan jeg tenke meg er mye av hos deg nå… Snakker dere om veien videre?

Ja enig med deg. Babyen var planlagt og ønsket i fleire måneder men så får ein vite etter ein er gravid at han har ikkje ville hatt ein til i over ein månede. Dei to andre barna er jo ikkje langt ut i skolealderen heller så blir jo ikkje ein svær aldersforskjell heller. ikkje rettferdig å holde det for seg sjølv og bare si ifra etterpå.

 

[B82]

Åh nei… for en utrolig dårlig timing av ha å komme med dette her nå. Hadde han tenkt på det så lenge som han påstår, så kunne hen enten fortalt det for lengst, eller latt være å si noe.
Dere var to om å prøve nå, så du skal ikke sitte her med noen «skyld». Skikkelig skikkelig urettferdig er det, synes jeg

 

[Kaine]

Uff, er bra at han er ærlig med deg, men sånn... Er måter å unngå å bli gravid på da, er litt dårlig gjort å ha ubeskyttet sex med noen mens en tviler på om en ønsker en til likevel, og så bli satt ut og komme med all tvilen når en finner ut at personen ble gravid 3 uker senere. Mange av grunnene, som at han skal i behandlig burde han jo ha sagt til deg tidligere også?

Skjønner det er vanskelig for han og være ærlig om såpass vanskelige ting han kanskje ikke helt hadde tenkt ferdig for seg selv enda, men du har blitt satt i en veldig kjip situasjon som han ganske enkelt kunne unngått. Bra å være ærlig, men den timingen hans der er så på trynet at det nesten hadde vært bedre om han bare holdt det for seg selv en stund til.

 

[FruHåpefull82]

Må bare få ut noen tanker her, for ingenting har blitt som jeg trodde.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg avslørte at jeg var gravid på fredagskvelden, for da jeg kom ut fra badet etter legging og vi skulle se Forræder, så hadde mannen plutselig disket opp med en øl til oss. Jeg ble litt tatt på senga, og fant ikke noen naturlig unnskyldning for å si nei, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne avsløre at jeg var gravid.
Og mannen blir overrasket, han, men langt fra udelt positivt. Det viser seg at han den siste måneden har gått fra å drømme om nr 3, til å være fornøyd med de 2 vi har, hvor fint det er nå og hvor godt det er at de begynner å bli «store». Og å tenke mer og mer på om vi har økonomi og overskudd til ett barn til (vi må jo ha ny bil blant annet). Det har vært mye stress på jobben hans i det siste, og han har også ganske nylig fått beskjed om at han skal begynne på en behandling for noe helserelatert i desember og framover, som han trenger å konsentrere seg om i de påfølgende månedene.
Alt dette har han ikke sagt noe om til meg, fordi han (i følge egne ord) ikke helt har villet innrømme det overfor seg selv heller, at de tankene har kommet og begynt å føles riktige. Vi har jo begge vært enige om å prøve tidligere.

Så nå sitter vi her, da. Med en graviditet som er et lite mirakel i seg selv, ettersom vi denne syklusen kun hadde sex én gang, tre dager før eggløsning, med eggløsning på den siden der jeg mangler eggleder. Det skulle nesten ikke være mulig at vi lykkes… Og så er alt bare kaos. Han er lei seg for at det er blitt sånn og redd/bekymret for framtiden, jeg føler meg lurt og er lei meg, og den gleden jeg gikk og følte på er helt borte.

Huff, så vanskelig dette må være! Jeg håper det "bare" var en smule panikk fordi han er stresset ellers, og at han, når han får tenkt seg om, vil glede seg med deg. Dere har jo planlagt dette sammen, og selv om han er ærlig nå, burde han ha sagt noe tidligere, så ...

Her kan vi feks diskutere rundt det at livet er fint som det er, og at et barn til vil bli en hyggelig overraskelse, men hvis en av oss kjenner på at det faktisk ikke er aktuelt med et barn til (ikke engang muligheten), så må det snakkes om.

Håper dette snus til glede og at det går fint med både baby og dere

 

[ruccola]

Takk for svar og oppmuntrende ord, @Tuuli @En_gang_kanskje @B82 @Kaine og @FruHåpefull82
Jeg svarer litt felles under her.

Vi fikk ikke snakket så mye på fredag etter at jeg fortalte om graviditeten, det ble mest tårer fra oss begge to. Og lørdag reiste vi hjem til mine foreldre og ble til søndag, så det var ikke noe egnet sted eller tid til å ta det opp igjen der heller. Men vi har fått snakket mer de siste kveldene heldigvis.
Han er ikke lei seg for at jeg er gravid, men lei seg for at situasjonen ble sånn som den ble nå (altså på grunn av ham selv). Det at han ikke hadde sagt noe om tankene han hadde begynt å føle på ang. at det er greit og behagelig med to barn, at han er redd for at han ikke har overskudd til et til osv. For han er først og fremst redd og bekymret for framtiden. Han sier at han er glad, også, og at han har lyst på et lite knøtt til. Han har alltid vært glad i babytiden. Men det fører jo mye mer med seg på sikt enn bare en koselig liten baby, når vi tenker økonomi, plass, tid, overskudd osv. Og det er den summen samlet som han nå er redd blir for mye.
Og så er han redd for at det skal ødelegge noe mellom oss, særlig om han lander på at han ikke ønsker at vi skal bli flere.. Det er nok mye kaos i hodet og følelsene hans også. Og han har unnskyldt seg mange ganger for at vi plutselig er i denne situasjonen, for det er jo hans feil.

Jeg er ikke i tvil om hva jeg vil. Jeg er der at gjort er gjort og spist er spist, han har alltid vært enig tidligere, og nå får det gå som det går. Jeg skjønner bekymringene hans, men jeg tenker at det får vi prøve å tilrettelegge for og ordne opp i etter hvert. Det er ikke som at tredjemann kommer om noen få uker heller…
Samtidig så er jeg fortsatt sint og lei meg for at vi står i denne situasjonen. Alt føles bare så unødvendig og urettferdig.
Jeg ønsker ikke å ta abort, ikke nå som jeg er gravid og mtp hvor mye vi har gått gjennom tidligere i håp om barn og vellykkede svangerskap, men jeg vet ikke om jeg kan «tvinge gjennom» en tredjemann heller…

Vi skal uansett ikke bestemme oss for noe NÅ, har vi blitt enige om. Det er jo ikke gitt at dette går bra uansett de påfølgende dagene.
Men, som en litt positiv avslutning, så kjøpte jeg en digital test med ukesindikator i går. Da var jeg 5+0 og fikk 3+. Så det ser jo ut til å gå den rette veien så langt i alle fall.

 

[Tuuli]

Takk for svar og oppmuntrende ord, @Tuuli @En_gang_kanskje @B82 @Kaine og @FruHåpefull82
Jeg svarer litt felles under her.

Vi fikk ikke snakket så mye på fredag etter at jeg fortalte om graviditeten, det ble mest tårer fra oss begge to. Og lørdag reiste vi hjem til mine foreldre og ble til søndag, så det var ikke noe egnet sted eller tid til å ta det opp igjen der heller. Men vi har fått snakket mer de siste kveldene heldigvis.
Han er ikke lei seg for at jeg er gravid, men lei seg for at situasjonen ble sånn som den ble nå (altså på grunn av ham selv). Det at han ikke hadde sagt noe om tankene han hadde begynt å føle på ang. at det er greit og behagelig med to barn, at han er redd for at han ikke har overskudd til et til osv. For han er først og fremst redd og bekymret for framtiden. Han sier at han er glad, også, og at han har lyst på et lite knøtt til. Han har alltid vært glad i babytiden. Men det fører jo mye mer med seg på sikt enn bare en koselig liten baby, når vi tenker økonomi, plass, tid, overskudd osv. Og det er den summen samlet som han nå er redd blir for mye.
Og så er han redd for at det skal ødelegge noe mellom oss, særlig om han lander på at han ikke ønsker at vi skal bli flere.. Det er nok mye kaos i hodet og følelsene hans også. Og han har unnskyldt seg mange ganger for at vi plutselig er i denne situasjonen, for det er jo hans feil.

Jeg er ikke i tvil om hva jeg vil. Jeg er der at gjort er gjort og spist er spist, han har alltid vært enig tidligere, og nå får det gå som det går. Jeg skjønner bekymringene hans, men jeg tenker at det får vi prøve å tilrettelegge for og ordne opp i etter hvert. Det er ikke som at tredjemann kommer om noen få uker heller…
Samtidig så er jeg fortsatt sint og lei meg for at vi står i denne situasjonen. Alt føles bare så unødvendig og urettferdig.
Jeg ønsker ikke å ta abort, ikke nå som jeg er gravid og mtp hvor mye vi har gått gjennom tidligere i håp om barn og vellykkede svangerskap, men jeg vet ikke om jeg kan «tvinge gjennom» en tredjemann heller…

Vi skal uansett ikke bestemme oss for noe NÅ, har vi blitt enige om. Det er jo ikke gitt at dette går bra uansett de påfølgende dagene.
Men, som en litt positiv avslutning, så kjøpte jeg en digital test med ukesindikator i går. Da var jeg 5+0 og fikk 3+. Så det ser jo ut til å gå den rette veien så langt i alle fall.

Vis vedlegget 474174

Hadde du vert lykkelig med å stoppe med dei to dere har? Er jo trist å ikkje beholde nr 3 etter å ha prøvd ein stund og ønsket barnet. Var jo ikkje eit "uhell" heller