Fødselshistorie 
Endelig er hun her!
Dato født: 15/10-24
Født i uke: 39+4
Termin: 21/10-24
Klokken: 11:04
Kjønn: Jente
Vekt: 3840g
Lengde: 50cm
Smertelindring: Varmeposer, motpress
Fødselshistorie:
Pga stort barn sist, har vekten hennes blitt passet på, og pga +15% vekstavvik for to-tre uker siden og estimert vekt 3,4 kg på fredag (11/10-24), ble vi lagt inn for igangsettelse en uke før termin. Jeg deler opp fødselshistorien her fordi den på en måte er litt delt i to. Og ja, det ble langt… sorry! Les hvis dere orker.
Igangsettingen:
Time på sykehuset kl 20 søndag. Vaginal sjekk, rask ultralyd, samtale om metoder. Pga litt modning og åpning fikk jeg velge metode, ble lagt inn og første tablett ble lagt vaginalt samme kveld. Samtidig ville de sette kanyle klart med en gang, og jeg gruet meg til det fordi jeg har enorm sprøyteskrekk (derfor har jeg heller ikke ønsket epidural eller annen slik smertestillende). Første jordmor bommet med første stikk, neste jordmor bommet med neste stikk, anestesilege ble tilkalt og fikk lagt kanyle, men ble da bedt om å legge en i hver hånd uten at jeg hadde forberedt meg på det. Det hele var så vondt og overveldende at jeg fikk panikkanfall to ganger før vi ble ferdige. Og så følte jeg meg helt lammet i begge hendene etterpå og klarte ingenting selv, følte jeg.
Dagen etter ble det tabletter oralt kl 8, 10 og 12. Jeg fikk etterhvert tette sammentrekninger (fra ca kl 13 hadde jeg tette og korte rier, ca hvert 5.-10.min og varte 30-40 sek), det var maserier som ikke gjorde noe for åpning/modning. Skikkelig slitsomt og tøft for psyken å holde på sånn. Hele mandagen gikk, og vi fortsatte med tabletter kl 15 og ny vaginal tablett kl 19. Så skulle den få gjøre jobben sin over natten, og jeg sov heldigvis noen timer sammenhengende til tross for at maseriene begynte å ta seg opp litt.
Våknet tirsdag morgen ca kl 4, etter en stund merker jeg at riene hadde endret seg litt. De varte litt lenger og kom ikke like tett. Vaginal sjekk viste likevel ingen endring, motivasjonen gikk rett i dass. Etterhvert begynte smertene å ta seg opp og det ble stadig vanskeligere å bare puste seg gjennom, måtte også lage litt lyd. Varmeposer ble en del av smertelindringen og jeg sa til alle (de typ hundre ulike jordmødrene som var innom rommet) at nå begynte det å gjøre skikkelig vondt. De ønsket til slutt å ta vannet for å få fortgang, og jeg ble livredd for at riene skulle ta seg opp for fort og at jeg skulle miste kontroll og få panikk, samtidig som jeg bare ville bli ferdig, var så sliten at jeg sovnet mellom riene.
Selve fødselen:
Kl 9:30 blir vi bedt om å komme på fødestuen når vi hadde fått i oss frokost. Riene var da så vonde at jeg knapt klarte en hel brødskive, så gikk vi inn. Det ble det ny sjekk, 4 cm åpning, men godt modent ellers. Legen tok vannet ca kl 10 og riene tok seg fort opp både i styrke og varighet. Plutselig varte de i 3 min og var helt umulig å bare puste seg gjennom. Samboer gikk på do, og i mellomtiden fikk jeg så store problemer med pusteteknikk og så store smerter at jeg sa til jordmor at dette klarer jeg ikke uten epidural denne gangen. Kastet opp i munnen to ganger. De tok ny sjekk som viste 6 cm åpning og de bestilte epidural og sa at dette kan fortsatt ta noen timer. Riene kom i sinnsyke bølger, samboer var heldigvis tilbake, jeg bannet og på et tidspunkt føltes det som ungen spente seg nedover i bekkenet (jeg lå på rygg). Jeg skalv ukontrollert i hele kroppen pga smertene. Og plutselig kom pressriene kastet på meg. Jeg ble livredd fordi jeg jo nettopp bare hadde 6cm og holdt tilbake alt jeg kunne. Ropte til jordmoren at «jeg må presse, men jeg tørr ikke!!», hun ble like forfjamset som meg og sa «hæ? Nå?» og heiv seg over meg og tok en sjekk før rien var over. «Her er det full åpning jo! Nå kommer hun!» og hun heiv seg rundt for å få inn resten av følget. En lettere forvirret anestesilege ble kastet på dør da han dukket opp, stakkar. Liten pause, så kom neste rie og jeg fikk trykke hvis jeg følte for det. To trykk så var hun ute, kl 11:04. Ingen rifter, men det jeg gjetter er et skrubbsår og barnet rett opp på brystet. Angrer litt på at jeg ikke tok imot henne selv slik jordmor tilbød, men jeg følte meg fortsatt helt handlingslammet av kanylene i hendene. Vi fikk ta den tiden vi trengte før baby tok puppen også, og det var veldig viktig for meg.
Sjokket fikk landet litt etterhvert, men jeg var helt skjelven og rar i kroppen i noen timer etterpå. Vi ble rådet om å snakke oss gjennom fødselen på samtale med en jordmor mens vi er på barsel, fordi det ble så mange inntrykk på relativt kort tid.
Alt i alt, veldig glad for at fødselen fikk ende slik, når igangsetting ble så langdryg og vanskelig. Gråt mye mer gjennom dette forløpet enn sist jeg ble igangsatt, og følte meg mye mer elendig og ubrukelig, trodde kroppen min ikke kom til å klare fødselen denne gangen. Under en av de siste riene tror jeg at jeg sa til jordmor «nå vil jeg ikke mer, nå kommer jeg til å dø». Men jeg overlevde denne gangen også, og nå er flokken komplett
)!!! Tenk nååååå, nååå er hun snart her!!!
Så jeg prøver å sitte og beundre ham istedet, mens han leker med mommo og pappaen sin.
Jeg brukte også siste dagen hjemme til å beundre storebroren, tok bilder av han som jeg kunne se på på sykehuset
kose deg masse med lille nurket, og bare nyyyt nyfødtbobla
Det er festlig! Håper dere har det fint i barseltiden
Nå skal alt hun vokser fra ut av huset, og jeg kjenner på en stor klump i halsen av det. Men vi er jo ferdig.