Hva kommer nå? Hvem vet…

[Endelig_babylykke]

Allerede i går startet vi en dialog (ja, en faktisk dialog, ikke diskusjon) om vi skal prøve oss på nr 3. Jeg sitter igjen med en skikkelig god følelse, ikke nødvendigvis fordi jeg tror det blir, men fordi jeg føler meg sett og hørt og det ser ut til at vi tenker veldig likt. Det er godt, og nå som vi har snakket sammen, føles ikke sorgen like uoverkommelig hvis det ikke blir.
Jeg gikk til samtalen med tanker om at han sikkert var 110% på at vi ikke skulle ha flere. Men han har faktisk tenkt på det fordi jeg har nevnt det så mye. Nå er det mer 80% sjans for at det ikke blir, og 20% sjans for at det blir. Men vi har startet med en fin samtale om det, og nå må vi ta oss noen uker å tenke og føle på hva som er best for oss som familie. Det føles ikke lenger som et valg som kan taes fordi «jeg vil». Det er litt godt å føle at vi skal bli enige om noe

 

[Endelig_babylykke]

Listen over grunner til ikke å få nr 3 er veldig lang, og ikke alle argumentene «tells». Som at samboer føler han blir så gammel, men minste er jo nå under ett år, så han er jo allerede gammel Eller samvittigheten for å utsette arbeidsplassen min for enda et hardt svangerskap med potensielt mye sykemelding og tilrettelegging.

Men noen tanker skiller seg ut, og gjør at jeg tenker vi kanskje ikke burde få flere:
- Mannen min sa: «hvis vi får en til så rekker vi aldri noe mer enn familie, og det tror jeg ikke jeg takler». Han liker å reise, treffe venner, mekke bil og drive med hobby. Han synes allerede det er vanskelig å fordele tiden sin på alt, som gjør at han ofte legger seg altfor sent, som igjen blir en konflikt fordi han alltid er trøtt og «ubrukelig» for oss på dagtid. Stor kilde til konflikt. Han har behov for fleksibel egentid og misliker rutiner. Familielivet er i utgangspunktet ikke for ham, men han ville gjøre det med meg fordi det var viktig for meg. Jeg må prøve å respektere at han allerede strekker seg langt. Mer kan vippe lasset.
- Jeg har allerede dårlig samvittighet for at lillesøster ofte må «klare seg selv», fordi hun gjør det, og fordi storebroren er så sensitiv og trenger oss mer. Med enda en baby får jeg dobbelt opp med dårlig samvittighet og tror ikke jeg har hjerte til å gjøre det mot oss bare fordi «jeg vil ha nr 3».
- Jeg har variert fungerende psyke, trigges av gråt og mas, og trenger rutiner og forutsigbarhet, noe vi egentlig begynner å føle på igjen nå som lillesøster begynner å nærme seg året.

Jeg vet at mye går i faser, babyfasen er «kort» og det går jo over. Men tanken på å måtte hjelpe eldstemann med lekser mens vi har en baby og en 2-åring i tillegg, eller å skulle starte på nytt enda en gang og sette oss i en enda vanskeligere situasjon mtp barnevakt osv, gjør dette valget utrolig krevende. Jeg kan ikke se at noen vil gagne noe på at vi får en til, så hvorfor vil jeg ha en til? Begynner å innse hvor grunnleggende ulike jeg og mannen er på ting. Jeg hadde nok ikke hatt noe imot å sitte hjemme hver kveld resten av livet når ungene var lagt liksom. Jeg tror den største feilen vår var å starte for sent med å få barn…

 

[Solstråla94]

Listen over grunner til ikke å få nr 3 er veldig lang, og ikke alle argumentene «tells». Som at samboer føler han blir så gammel, men minste er jo nå under ett år, så han er jo allerede gammel Eller samvittigheten for å utsette arbeidsplassen min for enda et hardt svangerskap med potensielt mye sykemelding og tilrettelegging.

Men noen tanker skiller seg ut, og gjør at jeg tenker vi kanskje ikke burde få flere:
- Mannen min sa: «hvis vi får en til så rekker vi aldri noe mer enn familie, og det tror jeg ikke jeg takler». Han liker å reise, treffe venner, mekke bil og drive med hobby. Han synes allerede det er vanskelig å fordele tiden sin på alt, som gjør at han ofte legger seg altfor sent, som igjen blir en konflikt fordi han alltid er trøtt og «ubrukelig» for oss på dagtid. Stor kilde til konflikt. Han har behov for fleksibel egentid og misliker rutiner. Familielivet er i utgangspunktet ikke for ham, men han ville gjøre det med meg fordi det var viktig for meg. Jeg må prøve å respektere at han allerede strekker seg langt. Mer kan vippe lasset.
- Jeg har allerede dårlig samvittighet for at lillesøster ofte må «klare seg selv», fordi hun gjør det, og fordi storebroren er så sensitiv og trenger oss mer. Med enda en baby får jeg dobbelt opp med dårlig samvittighet og tror ikke jeg har hjerte til å gjøre det mot oss bare fordi «jeg vil ha nr 3».
- Jeg har variert fungerende psyke, trigges av gråt og mas, og trenger rutiner og forutsigbarhet, noe vi egentlig begynner å føle på igjen nå som lillesøster begynner å nærme seg året.

Jeg vet at mye går i faser, babyfasen er «kort» og det går jo over. Men tanken på å måtte hjelpe eldstemann med lekser mens vi har en baby og en 2-åring i tillegg, eller å skulle starte på nytt enda en gang og sette oss i en enda vanskeligere situasjon mtp barnevakt osv, gjør dette valget utrolig krevende. Jeg kan ikke se at noen vil gagne noe på at vi får en til, så hvorfor vil jeg ha en til? Begynner å innse hvor grunnleggende ulike jeg og mannen er på ting. Jeg hadde nok ikke hatt noe imot å sitte hjemme hver kveld resten av livet når ungene var lagt liksom. Jeg tror den største feilen vår var å starte for sent med å få barn…

Det er vanskelig å valg å ta, spesielt når man ikke er helt enig om antall barn. Mannen her ville bare ha 2, og jeg ville ha 3. Kanskje fordi han er oppvokst med kun ett søsken og jeg er oppvokst med to søsken? Han ble med på et tredje barn, men så er han veldig hjemmekjær og liker seg best hjemme på kveldene for utenom trening. Hobbyene gjør han hjemme når det er tid. Veldig introvert type i motsetning til meg.

Akkurat nå med nyfødt barn så blir det til at jeg og baby er en duo pga amming, og mannen og de to eldste er en trio. Blant annet med legging av barna, fordi jeg er litt låst. Jeg leser bok, også tar han resten. Det er bare en kort periode det er slik. Det eneste jeg kjenner på er at jeg vil ha egentid med alle, og forsøker å få det til når det er mulighet. Selvom babyen er chill når hun er rolig, så synes jeg alderen 2+ år er enklere enn de to første årene da jeg synes den første tiden er mer intens. Kanskje også fordi språket begynner å utvikle seg og at det er litt enklere?

Ville ikke tenkt på jobben i det hele tatt med tanke på en graviditet eller permisjon. Det er bare en kort periode i livet.

Håper dere blir enig om hva dere ønsker

Skal sies at vi var enig om ingen flere barn mens andre fortsatt var baby/ganske liten så ble ting enklere på en annen måte når han nærmet seg 2 år.

 

[Endelig_babylykke]

Jeg må notere meg noen ting før jeg glemmer det

Jeg tok siste minipille søndag 24.august. Fikk menssmerter allerede tirsdagen, men ingen blødning. I går og i dag har jeg hatt symptomer på at mens kanskje er rett rundt hjørnet.

Grunnen til at jeg sluttet på pillen var pga bivirkninger. Så får det bli en fin liten bonus om vi også skal begynne å planlegge graviditet. Vi har ikke nådd noen konklusjon enda, noen ganger kjennes det ut som vi kommer til å ende på at vi er ferdige, men samtidig går jeg og tenker på babynavn osv.

Jeg tenker også at jeg kanskje skal sjekke etter eggløsning om jeg får tilbake mens nå, for å holde et øye med syklusen. Men kjenner at det frister veldig med enda et høstbarn, og at selve prøvingen evnt ikke blir før i desember/januar i så fall… plenty tid til å bli enige i hvertfall

 

[Endelig_babylykke]

Fortsatt ingen mens, men veldig mye murring, jeg blir sprø. Kan ikke gå rundt i ukesvis med bind heller…

Ellers begynner dette å føles som selvpining. Jeg måtte begynne å lete etter guttenavn fordi vi begge ser for oss enda ei jente. Men det har resultert i at jeg nå har både jente- og guttenavn klart og til og med brukte en barnefri time ute av huset på å kjøpe en liten pysj, bare sånn tilfelle. Ja, jeg vet jeg er gal.

Guttungen har begynt å bli så selvstendig at det er skummelt. Så i går dumpet jeg ned i sofaen og sa «jaja, på tide med en til da». Og responsen fra mannen var at han føler seg for sliten til det. Vi pratet litt videre om tanker for og imot. Og jeg måtte innrømme at jeg har fortsatt så sterkt ønske om en til at nå må vi snart bare bestemme oss. Jeg kan ikke gå rundt og dagdrømme lenger. Jeg må enten få gå igang med prøving, eller så må vi legge det fra oss og prøve å gå videre.

Jeg har funnet en slags ro i det også, at vi har to friske fine barn. Livet er fint sånn også.

En del av meg føler at den siste mangler.
En del av meg er redd for å velte lasset.

 

[Endelig_babylykke]

Håpet forsvinner, en ny hverdag tar form.

I kveld sa jeg til mannen min at nå tror jeg ikke vi trenger å snakke mer om det, med mindre han fortsatt har behov for det. Gjennom disse ukene har det blitt ganske klart at vi gir oss på to. Jeg er litt lei meg, men mest lettet over å ha tatt meg ordentlig tid til å tenke skikkelig godt igjennom dette. Vi har snudd hver stein og funnet det svaret vi trengte. Jeg kan stå støtt i dette valget som vi har tatt for vår familie, uten den nølende bitre lengtende følelsen som gnagde for bare noen uker siden. Det er ikke rett for oss å få flere.

Det er på tide å fylle hodet og fremtiden med noe annet enn babyprat og dagdrømming.

Og derfor avslutter jeg også denne dagboken.

Takk for meg.