Tips til å takle sorg etter SA?

[En_gang_kanskje]

Jeg mistet bøllefrøet mitt i spontanabort for 4 dager siden, 10 uker på vei. Det var ikke planlagt graviditet men en utrolig gledelig overraskelse da jeg og min mann i 12 år ikke har blitt gravid naturlig. Vi ønsket ikke IVF fordi jeg ikke har kjent på et savn eller lengsel etter å få barn (han har barn fra før), jeg var fornøyd med livet som vi hadde det og et medisinsk inngrep føltes da feil for meg i min situasjon. Når graviditeten kom begynte vi å glede oss sinnsykt og alle tegnene viste at dette var perfekt timing for oss, med et lite mirakel i magen og at «skjebnen ville oss vell» (ja jeg vet, farlige og urealistiske tanker…!). Jeg er 38 år så det er jo ganske sent for meg selv om jeg vet at flere blir gravid 40 + også.

Nå sitter jeg her i det som føles som en bunnløs sorg, og griner høylytt for meg selv. Jeg har familie og venner som stiller opp, og alle er helt fantastiske, min mann også er verdens fineste i denne situasjonen. Jeg tror det at jeg ikke har barn fra før og alderen min, samt at jeg «romantiserte» denne første graviditeten min så voldsomt, gjør at jeg takler dette dårlig. Jeg vet jo at det er så mange som går gjennom dette og at det ikke er uvanlig, og at mange har mye vanskeligere historier og prosesser enn meg med flere SA, sykdommer og abort i senere fase av graviditeten.

Jeg sliter med å være alene, men kan ikke ha folk rundt meg hele tiden, jeg må jo prosessere det og ikke bare skyve det vekk. Har noen av dere tips til hvordan å takle sorgen og smerten? Alle sier «ta vare på deg selv» og «vær god med deg selv», men hva betyr det egentlig? Jeg spiser og sover, og det er ingenting jeg har lyst til å gjøre eller noe jeg ser kan være bra for meg. Har prøvd å trene litt, men det ble ikke så lett med smerter, blødninger og grining. Min mann sier fine ting som «selv eventyr har triste kapitler», og at han vil prøve videre og vi skal få det til, så det betyr ikke slutten på dette «eventyret», selv om det oppleves sånn akkurat nå. Hvis noen har noen tips til å takle sorgen, eller dele sine erfaringer med å takle sorgen, så tar jeg imot med stort takk!

-En_gang_kanskje

 

[Regnbuebarnnr2]

Ta vare på deg selv betydde for meg å spise, sove og gråte den første tiden.
Prøv å gå turer, selvom det føles vanvittig tungt. Bare det å gå til ytterdøren å stå i frisk luft der teller.
For min del hjalp det og snakke, men det er jo begrenset hvor mye det er å fortelle og..

Man må bare gjøre det som føles rett for seg, og hvis ingenting føles rett, så må man dekke grunnleggende behov (mat og søvn)

 

[Løven93]

Jeg mistet bøllefrøet mitt i spontanabort for 4 dager siden, 10 uker på vei. Det var ikke planlagt graviditet men en utrolig gledelig overraskelse da jeg og min mann i 12 år ikke har blitt gravid naturlig. Vi ønsket ikke IVF fordi jeg ikke har kjent på et savn eller lengsel etter å få barn (han har barn fra før), jeg var fornøyd med livet som vi hadde det og et medisinsk inngrep føltes da feil for meg i min situasjon. Når graviditeten kom begynte vi å glede oss sinnsykt og alle tegnene viste at dette var perfekt timing for oss, med et lite mirakel i magen og at «skjebnen ville oss vell» (ja jeg vet, farlige og urealistiske tanker…!). Jeg er 38 år så det er jo ganske sent for meg selv om jeg vet at flere blir gravid 40 + også.

Nå sitter jeg her i det som føles som en bunnløs sorg, og griner høylytt for meg selv. Jeg har familie og venner som stiller opp, og alle er helt fantastiske, min mann også er verdens fineste i denne situasjonen. Jeg tror det at jeg ikke har barn fra før og alderen min, samt at jeg «romantiserte» denne første graviditeten min så voldsomt, gjør at jeg takler dette dårlig. Jeg vet jo at det er så mange som går gjennom dette og at det ikke er uvanlig, og at mange har mye vanskeligere historier og prosesser enn meg med flere SA, sykdommer og abort i senere fase av graviditeten.

Jeg sliter med å være alene, men kan ikke ha folk rundt meg hele tiden, jeg må jo prosessere det og ikke bare skyve det vekk. Har noen av dere tips til hvordan å takle sorgen og smerten? Alle sier «ta vare på deg selv» og «vær god med deg selv», men hva betyr det egentlig? Jeg spiser og sover, og det er ingenting jeg har lyst til å gjøre eller noe jeg ser kan være bra for meg. Har prøvd å trene litt, men det ble ikke så lett med smerter, blødninger og grining. Min mann sier fine ting som «selv eventyr har triste kapitler», og at han vil prøve videre og vi skal få det til, så det betyr ikke slutten på dette «eventyret», selv om det oppleves sånn akkurat nå. Hvis noen har noen tips til å takle sorgen, eller dele sine erfaringer med å takle sorgen, så tar jeg imot med stort takk!

-En_gang_kanskje

Hei. Så trist og høre

Har hatt flere aborter og kjenner meg veldig igjen. Jeg prøvde og få hjelp av psykolog og mestringsenheten/lavterskel tilbud i kommunen. Møtte nok ikke de rette folka til og hjelpe med dette. Hadde jeg visst det jeg vet idag om jordmor i kommunen hadde jeg oppsøkt hjelp der. Synes de jeg har møtt er flinke, flinkere enn psykolog og kognitiv terapeuter.

Det som hjalp meg var rett og slet tid. Jeg trengre tid til og bearbeide sorgen, hvile og få tilbake kroppen min igjen. Så fant jeg mot til og se fremover og fokusere på neste steg i prosessen mot baby. Holde fokus på andre ting etterhver som trening som jeg elsker og gav meg endorfiner.

Det er ingenting her som er rett eller galt, alle håndterer det på sin måte.
Stor klem

 

[FruHåpefull82]

Jeg mistet bøllefrøet mitt i spontanabort for 4 dager siden, 10 uker på vei. Det var ikke planlagt graviditet men en utrolig gledelig overraskelse da jeg og min mann i 12 år ikke har blitt gravid naturlig. Vi ønsket ikke IVF fordi jeg ikke har kjent på et savn eller lengsel etter å få barn (han har barn fra før), jeg var fornøyd med livet som vi hadde det og et medisinsk inngrep føltes da feil for meg i min situasjon. Når graviditeten kom begynte vi å glede oss sinnsykt og alle tegnene viste at dette var perfekt timing for oss, med et lite mirakel i magen og at «skjebnen ville oss vell» (ja jeg vet, farlige og urealistiske tanker…!). Jeg er 38 år så det er jo ganske sent for meg selv om jeg vet at flere blir gravid 40 + også.

Nå sitter jeg her i det som føles som en bunnløs sorg, og griner høylytt for meg selv. Jeg har familie og venner som stiller opp, og alle er helt fantastiske, min mann også er verdens fineste i denne situasjonen. Jeg tror det at jeg ikke har barn fra før og alderen min, samt at jeg «romantiserte» denne første graviditeten min så voldsomt, gjør at jeg takler dette dårlig. Jeg vet jo at det er så mange som går gjennom dette og at det ikke er uvanlig, og at mange har mye vanskeligere historier og prosesser enn meg med flere SA, sykdommer og abort i senere fase av graviditeten.

Jeg sliter med å være alene, men kan ikke ha folk rundt meg hele tiden, jeg må jo prosessere det og ikke bare skyve det vekk. Har noen av dere tips til hvordan å takle sorgen og smerten? Alle sier «ta vare på deg selv» og «vær god med deg selv», men hva betyr det egentlig? Jeg spiser og sover, og det er ingenting jeg har lyst til å gjøre eller noe jeg ser kan være bra for meg. Har prøvd å trene litt, men det ble ikke så lett med smerter, blødninger og grining. Min mann sier fine ting som «selv eventyr har triste kapitler», og at han vil prøve videre og vi skal få det til, så det betyr ikke slutten på dette «eventyret», selv om det oppleves sånn akkurat nå. Hvis noen har noen tips til å takle sorgen, eller dele sine erfaringer med å takle sorgen, så tar jeg imot med stort takk!

-En_gang_kanskje

Stor klem til deg, er så lei meg for å lese at det ikke gikk Det du beskriver minner meg veldig om første gang jeg mistet. Overlykkelig over å ha blitt gravid, hadde jeg ikke så mye i tankene at det kunne gå galt, i alle fall ikke når ting syntes å gå som de skulle og ukene gikk. Så kom den overveldende, svarte sorgen. Jeg har kalt den det, for det var som å bli kastet inn i et svart hull. De hjelper å gråte, og tillate seg å kjenne på alle følelser, både sinne og at det er urettferdig. Det er ikke bare et liv som blør ut men også håp og drømmer som har rukket å bli sådd.

For meg hjalp det å arbeide. Og jeg var et sted med mye snø, så jeg måket haugevis med snø. Prøvde å finne små lyspunkt med å ellers gjøre ting jeg likte. Står i en truende abort nå, og det er ingenting å gjøre, så i helgen reiste jeg bort på et arrangement jeg ikke ville avlyse, og det fikk tankene over på noe annet og fint, og det var bra for meg. Vanskelig å si hva som vil føles bra for deg. Men har du noen hobbier? Hva liker du å gjøre ellers når du kobler av? Se en film, gå en tur, høre på musikk? Spise god mat?

 

[En_gang_kanskje]

Ta vare på deg selv betydde for meg å spise, sove og gråte den første tiden.
Prøv å gå turer, selvom det føles vanvittig tungt. Bare det å gå til ytterdøren å stå i frisk luft der teller.
For min del hjalp det og snakke, men det er jo begrenset hvor mye det er å fortelle og..

Man må bare gjøre det som føles rett for seg, og hvis ingenting føles rett, så må man dekke grunnleggende behov (mat og søvn)

Takk for at du deler Jeg gikk en tur i går kveld, det var godt å tvinge seg ut og få litt frisk luft i naturen selv om jeg ikke hadde lyst

 

[En_gang_kanskje]

Hei. Så trist og høre

Har hatt flere aborter og kjenner meg veldig igjen. Jeg prøvde og få hjelp av psykolog og mestringsenheten/lavterskel tilbud i kommunen. Møtte nok ikke de rette folka til og hjelpe med dette. Hadde jeg visst det jeg vet idag om jordmor i kommunen hadde jeg oppsøkt hjelp der. Synes de jeg har møtt er flinke, flinkere enn psykolog og kognitiv terapeuter.

Det som hjalp meg var rett og slet tid. Jeg trengre tid til og bearbeide sorgen, hvile og få tilbake kroppen min igjen. Så fant jeg mot til og se fremover og fokusere på neste steg i prosessen mot baby. Holde fokus på andre ting etterhver som trening som jeg elsker og gav meg endorfiner.

Det er ingenting her som er rett eller galt, alle håndterer det på sin måte.
Stor klem

Takk for omtanken og dine erfaringer Hvis det vedvarer tenker jeg å kontakte amathea, tror det er bra som du sier å snakke med noen som kan dette her om det psykologiske aspektet.

 

[En_gang_kanskje]

Stor klem til deg, er så lei meg for å lese at det ikke gikk Det du beskriver minner meg veldig om første gang jeg mistet. Overlykkelig over å ha blitt gravid, hadde jeg ikke så mye i tankene at det kunne gå galt, i alle fall ikke når ting syntes å gå som de skulle og ukene gikk. Så kom den overveldende, svarte sorgen. Jeg har kalt den det, for det var som å bli kastet inn i et svart hull. De hjelper å gråte, og tillate seg å kjenne på alle følelser, både sinne og at det er urettferdig. Det er ikke bare et liv som blør ut men også håp og drømmer som har rukket å bli sådd.

For meg hjalp det å arbeide. Og jeg var et sted med mye snø, så jeg måket haugevis med snø. Prøvde å finne små lyspunkt med å ellers gjøre ting jeg likte. Står i en truende abort nå, og det er ingenting å gjøre, så i helgen reiste jeg bort på et arrangement jeg ikke ville avlyse, og det fikk tankene over på noe annet og fint, og det var bra for meg. Vanskelig å si hva som vil føles bra for deg. Men har du noen hobbier? Hva liker du å gjøre ellers når du kobler av? Se en film, gå en tur, høre på musikk? Spise god mat?

Tenker masse på deg også idag og ønsker deg lykke til Jeg var innom jobbmailen min idag og ble sugd litt inn i den verden, det var en mye kjekkere verden å være i så tror du har rett at det hjelper å arbeide litt hvis man klarer det. Jobben er jo en «kjent» verden, som ofte gir mestringsfølelse og glede i relasjoner med kollegaer, mye bedre verden enn denne som jeg er i nå med sorg, så gleder meg til å begynne på jobb igjen etter påske. Det hjelper å være med familie og venner, så har planer hver dag nå i påsken så tror det blir bra! Min mann synger sangen med trim for eldre «det går bedre og bedre, dag for dag» og prøver å muntre meg opp med is og sjokolade, han er verdens fineste Jeg har også funnet masse glede og latter i å se «love on the specter» på netflix, den er helt magisk men også litt vemodig, passer godt nå

 

[Løven93]

Takk for omtanken og dine erfaringer Hvis det vedvarer tenker jeg å kontakte amathea, tror det er bra som du sier å snakke med noen som kan dette her om det psykologiske aspektet.

Jeg prøvde og kontakte Amathea selv, men ble avvist for de hadde nok mer alvorlige saker enn min og hadde ikke tid. Det burde vært ett tilbud som var mer annonsert utad i kommunen at en kan få samtaler etter en abort. Anbefaler og sjekke jordmor i kommunen, og heller ta en samtale der.

Jeg vet veldig godt hvordan en abort kan snu om og knekke en psykisk, så må en liksom bygge seg opp igjen bit for bit.

Bare skriv til meg på melding om du ønsker. Etter 4 aborter og 5 års prøving har jeg desverre veldig god erfaring med dette. Når det er sagt har jeg lært ufattelig mye om meg selv.

 

[En_gang_kanskje]

Jeg prøvde og kontakte Amathea selv, men ble avvist for de hadde nok mer alvorlige saker enn min og hadde ikke tid. Det burde vært ett tilbud som var mer annonsert utad i kommunen at en kan få samtaler etter en abort. Anbefaler og sjekke jordmor i kommunen, og heller ta en samtale der.

Jeg vet veldig godt hvordan en abort kan snu om og knekke en psykisk, så må en liksom bygge seg opp igjen bit for bit.

Bare skriv til meg på melding om du ønsker. Etter 4 aborter og 5 års prøving har jeg desverre veldig god erfaring med dette. Når det er sagt har jeg lært ufattelig mye om meg selv.

Så rart at Amathea avviste deg! Der skal man jo kunne booke time på nett og alt.. Men jeg er enig med deg, burde vært et «kjent» tilbud i kommunen. Jeg kan sjekke med jordmor i kommunen skulle det bli nødvendig over påsken, men føler jeg håndterer det litt bedre idag selv om jeg vet at det vil gå litt opp og ned… Skjønner det har vært en krevende reise for deg, ønsker deg all lykke i graviditet din og jeg skal følge med på dagboken din
På min side føler jeg litt idag at min opplevelse med SA har økt min innsikt i dette og økt min empati for andre som går gjennom lignende, og det er jo noe fint å ta med seg videre i livet

 

[Løven93]

Så rart at Amathea avviste deg! Der skal man jo kunne booke time på nett og alt.. Men jeg er enig med deg, burde vært et «kjent» tilbud i kommunen. Jeg kan sjekke med jordmor i kommunen skulle det bli nødvendig over påsken, men føler jeg håndterer det litt bedre idag selv om jeg vet at det vil gå litt opp og ned… Skjønner det har vært en krevende reise for deg, ønsker deg all lykke i graviditet din og jeg skal følge med på dagboken din
På min side føler jeg litt idag at min opplevelse med SA har økt min innsikt i dette og økt min empati for andre som går gjennom lignende, og det er jo noe fint å ta med seg videre i livet

Ja absolutt, helt sant.
Det er ekstremt mange som opplever SA/MA, men få snakker om det. Det e tabu fordi det er sårbart.

Tusen takk, en ekstrem lang reise, så håper alt går bra og at jeg får babyen min tilslutt

Jeg håper det går for deg også når du er klar for det.

 

[Svartsol]

Jeg mistet bøllefrøet mitt i spontanabort for 4 dager siden, 10 uker på vei. Det var ikke planlagt graviditet men en utrolig gledelig overraskelse da jeg og min mann i 12 år ikke har blitt gravid naturlig. Vi ønsket ikke IVF fordi jeg ikke har kjent på et savn eller lengsel etter å få barn (han har barn fra før), jeg var fornøyd med livet som vi hadde det og et medisinsk inngrep føltes da feil for meg i min situasjon. Når graviditeten kom begynte vi å glede oss sinnsykt og alle tegnene viste at dette var perfekt timing for oss, med et lite mirakel i magen og at «skjebnen ville oss vell» (ja jeg vet, farlige og urealistiske tanker…!). Jeg er 38 år så det er jo ganske sent for meg selv om jeg vet at flere blir gravid 40 + også.

Nå sitter jeg her i det som føles som en bunnløs sorg, og griner høylytt for meg selv. Jeg har familie og venner som stiller opp, og alle er helt fantastiske, min mann også er verdens fineste i denne situasjonen. Jeg tror det at jeg ikke har barn fra før og alderen min, samt at jeg «romantiserte» denne første graviditeten min så voldsomt, gjør at jeg takler dette dårlig. Jeg vet jo at det er så mange som går gjennom dette og at det ikke er uvanlig, og at mange har mye vanskeligere historier og prosesser enn meg med flere SA, sykdommer og abort i senere fase av graviditeten.

Jeg sliter med å være alene, men kan ikke ha folk rundt meg hele tiden, jeg må jo prosessere det og ikke bare skyve det vekk. Har noen av dere tips til hvordan å takle sorgen og smerten? Alle sier «ta vare på deg selv» og «vær god med deg selv», men hva betyr det egentlig? Jeg spiser og sover, og det er ingenting jeg har lyst til å gjøre eller noe jeg ser kan være bra for meg. Har prøvd å trene litt, men det ble ikke så lett med smerter, blødninger og grining. Min mann sier fine ting som «selv eventyr har triste kapitler», og at han vil prøve videre og vi skal få det til, så det betyr ikke slutten på dette «eventyret», selv om det oppleves sånn akkurat nå. Hvis noen har noen tips til å takle sorgen, eller dele sine erfaringer med å takle sorgen, så tar jeg imot med stort takk!

-En_gang_kanskje

Vil først si at jeg er veldig lei meg for at dette har skjedd deg. Spontanabort er noe forbanna drit, og veldig vondt! Jeg mistet for et år siden og var straks 37 da.

Jeg vil også minne om at det å reagere med sorg og gråt ikke er å takle en trist hendelse dårlig. Det er naturlig å reagere med sorg.

Mitt beste tips er å våge å kjenne på det vonde. Gråt i vei, hør på trist musikk og finn fellesskap i sorgen, f eks. her. Husk også å ta pauser fra det noen ganger om mulig. Gi plass til sorgen. Jeg fant mye trøst i David Kesslers videoer på youtube. Han er en form for sorgekspert.

Å være god mot deg selv i sorg er for meg å tillate seg å sørge. Ikke fortell deg selv at dette ikke er noe å være trist for etc, at du ikke takler det bra og slikt.

 

[En_gang_kanskje]

Vil først si at jeg er veldig lei meg for at dette har skjedd deg. Spontanabort er noe forbanna drit, og veldig vondt! Jeg mistet for et år siden og var straks 37 da.

Jeg vil også minne om at det å reagere med sorg og gråt ikke er å takle en trist hendelse dårlig. Det er naturlig å reagere med sorg.

Mitt beste tips er å våge å kjenne på det vonde. Gråt i vei, hør på trist musikk og finn fellesskap i sorgen, f eks. her. Husk også å ta pauser fra det noen ganger om mulig. Gi plass til sorgen. Jeg fant mye trøst i David Kesslers videoer på youtube. Han er en form for sorgekspert.

Å være god mot deg selv i sorg er for meg å tillate seg å sørge. Ikke fortell deg selv at dette ikke er noe å være trist for etc, at du ikke takler det bra og slikt.

Takk for respons og at du deler din erfaring Skal sjekke ut David Kesslers video, fant en som virket veldig interessant «change your story», tittelen traff meg veldig!

 

[AnneS]

Jeg sitter med de samme følelsene nå som du satt med. Det er så vondt!
Vi har to barn, ingen problemer med å få dem. Så da jeg endelig ble gravid (etter å ha prøvd 1,5år), så forventet jeg rett og slett ikke at det skulle gå galt. Det har vært et hardt slag i ansiktet!
Tårene triller ofte uten at jeg klarer å styre det. Blødning har nesten gitt seg allerede, begynte ordentlig igår formiddag.

 

[En_gang_kanskje]

Jeg sitter med de samme følelsene nå som du satt med. Det er så vondt!
Vi har to barn, ingen problemer med å få dem. Så da jeg endelig ble gravid (etter å ha prøvd 1,5år), så forventet jeg rett og slett ikke at det skulle gå galt. Det har vært et hardt slag i ansiktet!
Tårene triller ofte uten at jeg klarer å styre det. Blødning har nesten gitt seg allerede, begynte ordentlig igår formiddag.

Off, jeg feller noen tårer her for deg, jeg er så lei meg for at det skulle gå sånn Det er en fryktelig vond følelse, og man må dessverre gjennom det på den harde måten. Synes jeg fikk mye god støtte her inne, spesielt i denne tråden, og det var godt å snakke med mennesker som forstod meg.

2 uker+ senere, når jeg kom tilbake til eggløsningsfase og kunne prøve på nytt igjen ble sorgen faktisk lettere. Når jeg hadde SA så føltes det som hele fremtiden min ble ødelagt, den fine fremtiden jeg nå hadde begynt å glede meg til, og jeg trodde ikke at ny prøveperiode ville hjelpe på dette, for den fremtiden jeg hadde forestilt meg var jo ødelagt. Men akkurat som om hormoner og hodet har stabilisert seg mer nå, og jeg føler jeg har grene ferdig på 2 uker, en kort men intens sorg. Jeg er jo selvfølgelig vemodig og trist fremdeles, men ikke den bunnløse sorgen som var tidligere med ukontrollerte tårer, og det er godt å være mer tilbake til normalen. Det hjalp også å begynne på jobb igjen, å komme tilbake til en verden jeg taklet og brilijerte i, fremfor verden med SA og følelse av mislykkethet og skyldfølelse.

Sorg er individuell, både i intensitet og i varighet, gi plass til din sorg sånn som den måtte utfolde seg, håper du har støtte rundt deg i den virkelige verden også

-den største klemmen jeg kan gi-

 

[AnneS]

Off, jeg feller noen tårer her for deg, jeg er så lei meg for at det skulle gå sånn Det er en fryktelig vond følelse, og man må dessverre gjennom det på den harde måten. Synes jeg fikk mye god støtte her inne, spesielt i denne tråden, og det var godt å snakke med mennesker som forstod meg.

2 uker+ senere, når jeg kom tilbake til eggløsningsfase og kunne prøve på nytt igjen ble sorgen faktisk lettere. Når jeg hadde SA så føltes det som hele fremtiden min ble ødelagt, den fine fremtiden jeg nå hadde begynt å glede meg til, og jeg trodde ikke at ny prøveperiode ville hjelpe på dette, for den fremtiden jeg hadde forestilt meg var jo ødelagt. Men akkurat som om hormoner og hodet har stabilisert seg mer nå, og jeg føler jeg har grene ferdig på 2 uker, en kort men intens sorg. Jeg er jo selvfølgelig vemodig og trist fremdeles, men ikke den bunnløse sorgen som var tidligere med ukontrollerte tårer, og det er godt å være mer tilbake til normalen. Det hjalp også å begynne på jobb igjen, å komme tilbake til en verden jeg taklet og brilijerte i, fremfor verden med SA og følelse av mislykkethet og skyldfølelse.

Sorg er individuell, både i intensitet og i varighet, gi plass til din sorg sånn som den måtte utfolde seg, håper du har støtte rundt deg i den virkelige verden også

-den største klemmen jeg kan gi-

Ja, håper det blir lettere ettersom tiden går, og vi kan fortsette å prøve litt
Så ustabil som jeg enn så lenge er i humøret, så ser jeg for meg noen dager til hjemme fra jobb, men tar dag for dag

 

[En_gang_kanskje]

Ja, håper det blir lettere ettersom tiden går, og vi kan fortsette å prøve litt
Så ustabil som jeg enn så lenge er i humøret, så ser jeg for meg noen dager til hjemme fra jobb, men tar dag for dag

Ja, det håper jeg for dere også, at det blir lettere med tiden og når dere fortsetter prøvingen, nå må du prosessere dette som har hendt deg nå

Kan være lurt å være hjemme fra jobb en liten stund ja så humøret får stabilisert seg. Jeg fikk sykemelding i 3 uker (selv om jeg sa det var for lenge, har en fastlege som er litt glad i å gi i ut sykemelding..), men jeg kom tilbake på jobb etter 1 uke + påskehelgen, merket jeg var fremdeles litt ustabil, litt utålmodig og kort lunte for ubetydelige ting Når kollegaer klagde på de minste ting så husker jeg at jeg svarte litt frekt «jaja, det finnes VERRE ting i verden!» Kjempekjekk kollega jeg må ha vært…!

Men alt er individuelt, jeg deler ikke for å si at «sånn er det, og at alle trenger 2 uker sykemelding», jeg bare husker jeg synes det var godt å lese om hvordan andre reagerte i lignende situasjoner, følte meg egentlig veldig rar som tok det så tungt og var helt utrøstelig, for noe «så lite» som jeg ikke har møtt engang. Men skjønner nå at det ikke er unormalt, og at vi kvinner er gjerne også «programmert» til å kjenne sånn på det

 

[AnneS]

Ja, det håper jeg for dere også, at det blir lettere med tiden og når dere fortsetter prøvingen, nå må du prosessere dette som har hendt deg nå

Kan være lurt å være hjemme fra jobb en liten stund ja så humøret får stabilisert seg. Jeg fikk sykemelding i 3 uker (selv om jeg sa det var for lenge, har en fastlege som er litt glad i å gi i ut sykemelding..), men jeg kom tilbake på jobb etter 1 uke + påskehelgen, merket jeg var fremdeles litt ustabil, litt utålmodig og kort lunte for ubetydelige ting Når kollegaer klagde på de minste ting så husker jeg at jeg svarte litt frekt «jaja, det finnes VERRE ting i verden!» Kjempekjekk kollega jeg må ha vært…!

Men alt er individuelt, jeg deler ikke for å si at «sånn er det, og at alle trenger 2 uker sykemelding», jeg bare husker jeg synes det var godt å lese om hvordan andre reagerte i lignende situasjoner, følte meg egentlig veldig rar som tok det så tungt og var helt utrøstelig, for noe «så lite» som jeg ikke har møtt engang. Men skjønner nå at det ikke er unormalt, og at vi kvinner er gjerne også «programmert» til å kjenne sånn på det

Tror min samboer sliter med å forstå meg. Jeg har bare sagt at jeg mest sannsynlig kommer til å være litt humørsyk den neste tiden, tårene kommer til å trille med jevne mellomrom osv. Jeg har tatt egenmelding fredag,lørdag,søndag, så blir mandag, tirsdag, onsdag og torsdag inn under samme egenmelding (vi kan ha 8 i strekk før en må kontakte legen). Da får jeg fri ca 1,5uke, og ser for meg at jeg da er klar for å komme meg litt igang igjen.
Akkurat nå med litt blødning som kommer til og fra, låsning i bekken (som plutselig oppstod isted), humørsvingninger og tårer, så tenker jeg at jeg ikke er brukende i den jobben jeg har foreløpig (helsefagarbeider i omsorgsboliger). Jeg kjenner at jeg trenger omsorg, jeg klarer ikke å gi så mye enda
Ingen kan si hva som er rett for den enkelte, det må den enkelte kjenne på selv

 

[En_gang_kanskje]

Tror min samboer sliter med å forstå meg. Jeg har bare sagt at jeg mest sannsynlig kommer til å være litt humørsyk den neste tiden, tårene kommer til å trille med jevne mellomrom osv. Jeg har tatt egenmelding fredag,lørdag,søndag, så blir mandag, tirsdag, onsdag og torsdag inn under samme egenmelding (vi kan ha 8 i strekk før en må kontakte legen). Da får jeg fri ca 1,5uke, og ser for meg at jeg da er klar for å komme meg litt igang igjen.
Akkurat nå med litt blødning som kommer til og fra, låsning i bekken (som plutselig oppstod isted), humørsvingninger og tårer, så tenker jeg at jeg ikke er brukende i den jobben jeg har foreløpig (helsefagarbeider i omsorgsboliger). Jeg kjenner at jeg trenger omsorg, jeg klarer ikke å gi så mye enda
Ingen kan si hva som er rett for den enkelte, det må den enkelte kjenne på selv

Ja det er helt normalt å ikke klare jobb, kanskje spesielt i omsorgsyrket, når man står oppi en sorg og dealer også med de fysiske symptomene som minner oss på hva som har skjedd. Ta den tiden du trenger, og så er det ikke helt lett å vite når man er klar heller, siden det ofte går litt opp og ned en periode.

Det er kanskje ikke enkelt for mennene våre å forstå helt, men så lenge de støtter, gir omsorg og gir oss rom for å sørge så er det kanskje godt nok, de har jo ikke alle hormonene som vi sitter med eller bært den lille skatten i magen som vi gjorde

 

[AnneS]

Han sliter med å forstå, men han lar meg gå og være for meg selv litt (går litt opp i heia bak huset, sitter der og ser utover tettstedet vi bor på, i helt fred og ro uten noen som roper "mamma" eller skal ha meg til å hjelpe med noe). Jeg får også legge meg og ta en hvil når jeg trenger. Så selv om han ikke forstår, så føler jeg at han lar meg gjøre det jeg trenger

Jeg gikk på en sabla smell når det gjaldt røyken igår. Etter å ha kuttet røyken litt før jeg ble gravid (tok meg noen da vi var på tur i februar og endte med et par av og til etter vi kom hjem også), så kjøpte jeg igår. Jeg fikk ha pakka frem til kvelden igår, og så gjemte han den etter det. Han hater det, men lot meg gjøre det. Jeg skammer meg for å være så svak, men klarte ikke å la være. Røykeslutt gikk jo på baby i magen. Nå vet jeg at det ikke er noen baby og heller ikke noe sjanse for en baby, og det var tøft nok ellers. Så da kunne jeg ikke stå imot

 

[AnneS]

Ja det er helt normalt å ikke klare jobb, kanskje spesielt i omsorgsyrket, når man står oppi en sorg og dealer også med de fysiske symptomene som minner oss på hva som har skjedd. Ta den tiden du trenger, og så er det ikke helt lett å vite når man er klar heller, siden det ofte går litt opp og ned en periode.

Det er kanskje ikke enkelt for mennene våre å forstå helt, men så lenge de støtter, gir omsorg og gir oss rom for å sørge så er det kanskje godt nok, de har jo ikke alle hormonene som vi sitter med eller bært den lille skatten i magen som vi gjorde

Fikk ikke tagget deg i svaret over