Godt du får rom og egentid til å bearbeide det, de kan jo ikke fjerne sorgen for oss og lite de kan gjøre annet å gi rom og støtte..Han sliter med å forstå, men han lar meg gå og være for meg selv litt (går litt opp i heia bak huset, sitter der og ser utover tettstedet vi bor på, i helt fred og ro uten noen som roper "mamma" eller skal ha meg til å hjelpe med noe). Jeg får også legge meg og ta en hvil når jeg trenger. Så selv om han ikke forstår, så føler jeg at han lar meg gjøre det jeg trenger
Jeg gikk på en sabla smell når det gjaldt røyken igår. Etter å ha kuttet røyken litt før jeg ble gravid (tok meg noen da vi var på tur i februar og endte med et par av og til etter vi kom hjem også), så kjøpte jeg igår. Jeg fikk ha pakka frem til kvelden igår, og så gjemte han den etter det. Han hater det, men lot meg gjøre det. Jeg skammer meg for å være så svak, men klarte ikke å la være. Røykeslutt gikk jo på baby i magen. Nå vet jeg at det ikke er noen baby og heller ikke noe sjanse for en baby, og det var tøft nok ellers. Så da kunne jeg ikke stå imot
Men kjære du, du har ingen grunn for å skamme deg for å ryke på røyken… Jeg tok frem igjen nikotintyggisen (sluttet med tyggis da jeg ble gravid), og i tillegg ble det bøtter med is og sjokolade (+3 kg opp som jeg tidligere har jobbet iherdig for å gå ned…). Gjort er gjort, men gode og sunne vaner kan vi alltids komme tilbake til når hodet er på plass igjen, og korte perioder med usunnhet er ikke det som velter lasset..
