*Håpefull*
Glad i forumet
Jeg har etter lang tid med jobbsøkning endelig fått jobbtilbud, som tidligere skrevet. Og ingenting er bedre enn å endelig ha fått jobb når man har ventet så lenge på å endelig være 1. valget
Men jeg kjenner jeg er skikkelig ambivalent ift. å starte i jobb igjen.. Kjenner veldig på den tiden jeg mister sammen med ungen
Jeg skal jobbe turnus så da blir det noen kveldsvakter og jobbing hver 3. helg...Og tanken på å ikke få se henne noe særlig ila en dag syns jeg er grufull... Hvis jeg skal ha kveldsvakt starter jeg kl 15:00. Og bhg hun går i ønsker at de leveres senest innen kl. 09:00, (utenom korona også) så jeg har ikke så mye mulighet for å få vært med henne på dagtid før jobb....
Jeg vil tro dette er en overgang og noe jeg sannsynligvis blir vandt til og forhåpentligvis vil trives med etterhvert. Men nå vil jeg bare gråte når jeg tenker på tiden jeg mister med henne og at jeg kommer til å savne henne veldig, spesielt da mtp. dager der jeg jobber kveld og ikke får sett henne noe særlig den dagen
Heldigvis har jeg mannen som vil gjøre en god jobb med henne hjemme osv, men jeg kjenner likevel på det at jeg ikke kommer til å være like mye en selvfølge hjemme på kvelden før legging osv. Noen som kan dele litt erfaringer rundt dette selv? Hvordan har barna deres forholdt seg til det og hvordan har du som mamma klart den overgangen, hvis du er like sårbar som meg på dette

Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg ikke dvelt noe over dette, da hadde jeg gledet meg 100%
jeg tror jeg bare er litt bekymret for hvordan 2-åringen kommer til å ta det og hvordan jeg kommer til å oppleve det å være mer borte fra barnet enn jeg er vandt til.... (jeg er nok bare litt sårbar på akkurat dette tror jeg
)...

Men jeg kjenner jeg er skikkelig ambivalent ift. å starte i jobb igjen.. Kjenner veldig på den tiden jeg mister sammen med ungen
Jeg skal jobbe turnus så da blir det noen kveldsvakter og jobbing hver 3. helg...Og tanken på å ikke få se henne noe særlig ila en dag syns jeg er grufull... Hvis jeg skal ha kveldsvakt starter jeg kl 15:00. Og bhg hun går i ønsker at de leveres senest innen kl. 09:00, (utenom korona også) så jeg har ikke så mye mulighet for å få vært med henne på dagtid før jobb.... Jeg vil tro dette er en overgang og noe jeg sannsynligvis blir vandt til og forhåpentligvis vil trives med etterhvert. Men nå vil jeg bare gråte når jeg tenker på tiden jeg mister med henne og at jeg kommer til å savne henne veldig, spesielt da mtp. dager der jeg jobber kveld og ikke får sett henne noe særlig den dagen
Heldigvis har jeg mannen som vil gjøre en god jobb med henne hjemme osv, men jeg kjenner likevel på det at jeg ikke kommer til å være like mye en selvfølge hjemme på kvelden før legging osv. Noen som kan dele litt erfaringer rundt dette selv? Hvordan har barna deres forholdt seg til det og hvordan har du som mamma klart den overgangen, hvis du er like sårbar som meg på dette


Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg ikke dvelt noe over dette, da hadde jeg gledet meg 100%
)...
Samtidig så er motivasjonen at kroppen din kommer til å nytte godt av det og noe du da trenger
Men ja, jeg hadde slitt med dette selv, håper alt på at ting ift. korona endrer seg til det bedre fra høsten
Jeg var veldig pessimistisk i går, eller rettere sagt trist og lei meg, men i dag etter å ha lest alle svarene har jeg troen på at dette er veldig gjennomførbart 