I did it! Jeg tok blodprøve, for første gang i mitt voksne liv. Jeg vet ikke om de glemte meg eller om det var mye forsinkelser, men å ikke komme inn på tiden kombinert med masse nerver er ikke det beste.
Da doktoren kalte meg inn, spurte hun om jeg hadde fått overstått det verste.
Nei sa jeg, har ventet opp mot 30 min.
Doktoren trippet avgårde, og ga snarlig beskjed om at jeg kunne komme inn til «stikkerommet». Jeg fikk panikk, for jeg hadde jo fått beskjed om at jeg skulle være på et eget rom, så jeg kunne ligge.... Men nei, inn dit måtte jeg. Etter en del om og men gikk jeg inn. Hikstet og gråt om hverandre, min omtenksomme og kjærlige forlovede stod ved min side og holdt hånda.
I did it!
Så sa hun ene på «stikkerommet» til hun som tok blodprøvene: tok du ikke flere glass?
Jeg svarte kjapt at mer får dere ikke i dag!
De snakket seg i mellom og skulle gjøre så godt de kunne med det de hadde.
I did it!
Jeg, forloveden OG doktoren er stolte på mine vegne i dag. Jeg er utslitt psykisk, men er allikevel mektig stolt av meg selv.
Nå forsvinner dog tankene til urinprøven: doktoren sa det var litt forurensing, så jeg må komme med ny neste uke. Men den bekymringen tar jeg neste uke.