Når et nytt svangerskap lar vente på seg :( råd?

[Arkimedes]

Så synd å lese hva dere har gått gjennom, semder mange klemmer.
Jeg føler det også akkurat slik som du skriver om altoppslukende prøving ogmfrykt for nytt svangerskap.
Jeg var lenge sykemeldt etter å mistet, men er tilbake i jobb nå og det går greit nok, synes det er greit med jobb for å få fokus på andre ting også

Takk, det samme til deg <3

Jeg kjenner meg veldig igjen med det du skrev i første post: at du hadde store forventninger til at du iallefall skulle være gravid innen en viss tid. Jeg var skråsikker på at lykken måtte ha snudd i vår retning, nå måtte det gå fort å bli gravid igjen. Vi traff på en 0,2% da vi mistet, og da tenkte jeg at vi selvsagt måtte treffe på 60% (som er ca. prosent for hvor mange som blir gravid innen de tre første forsøkene generelt sett). Jeg tror forventningene til å bli raskt gravid igjen har gjort det enda vanskeligere å ikke være gravid innen nå.

Nå stresser også litt med tanken på at terminen kan bli den samme som året før, og at det blir som å leve i en loop. Uff, ikke lite bekymringer! Tror jeg skal være glad så lenge en ny spire sitter snart.

Jeg deltok forresten på LUB sitt webinar for de som ønsker å bli gravid/er gravid igjen etter å ha mistet. Der fortalte de litt om hvordan mange kan oppleve at å bli gravid igjen er altoppslukende. Har en link til det som kanskje er aktiv ennå dersom noen er interessert

 

[Mamma til 2+1]

Kaster meg på her: frykter at jeg blir akkurat slik jeg også. Bare 3 uker siden vi mistet i uke 21, men tanken på å bli gravid igjen er det eneste som opptar meg. Ikke fått igjen mens enda, så det er bare venting..... Har "bestemt meg" for å la tiden gå fram til jul uten å stresse, og tenker at jeg blir gravid innen det. Men så begynner jeg å tenke: hva om jeg ikke blir det? Og da blir jeg sprø! Redd for å ødelegge alt med å bli for opptatt av det. Vanskelig alt dette, og jeg kjenner ikke at jeg er klar for jobb å normalt liv før jeg har fått tilbake den kroppsdelen jeg mistet.

 

[Vanillaflower]

Takk, det samme til deg <3

Jeg kjenner meg veldig igjen med det du skrev i første post: at du hadde store forventninger til at du iallefall skulle være gravid innen en viss tid. Jeg var skråsikker på at lykken måtte ha snudd i vår retning, nå måtte det gå fort å bli gravid igjen. Vi traff på en 0,2% da vi mistet, og da tenkte jeg at vi selvsagt måtte treffe på 60% (som er ca. prosent for hvor mange som blir gravid innen de tre første forsøkene generelt sett). Jeg tror forventningene til å bli raskt gravid igjen har gjort det enda vanskeligere å ikke være gravid innen nå.

Nå stresser også litt med tanken på at terminen kan bli den samme som året før, og at det blir som å leve i en loop. Uff, ikke lite bekymringer! Tror jeg skal være glad så lenge en ny spire sitter snart.

Jeg deltok forresten på LUB sitt webinar for de som ønsker å bli gravid/er gravid igjen etter å ha mistet. Der fortalte de litt om hvordan mange kan oppleve at å bli gravid igjen er altoppslukende. Har en link til det som kanskje er aktiv ennå dersom noen er interessert

Takk, ja sitter her nå i PP9 på 1 DPO og håper som vanlig at dette er gangen det skal gå igjen
Nå er det snart gått så lang tid, at noen PP til så gidder dem å hjelpe oss på sykehuset i alle fall
Håper spiren din kommer veldig snart

 

[Vanillaflower]

Kaster meg på her: frykter at jeg blir akkurat slik jeg også. Bare 3 uker siden vi mistet i uke 21, men tanken på å bli gravid igjen er det eneste som opptar meg. Ikke fått igjen mens enda, så det er bare venting..... Har "bestemt meg" for å la tiden gå fram til jul uten å stresse, og tenker at jeg blir gravid innen det. Men så begynner jeg å tenke: hva om jeg ikke blir det? Og da blir jeg sprø! Redd for å ødelegge alt med å bli for opptatt av det. Vanskelig alt dette, og jeg kjenner ikke at jeg er klar for jobb å normalt liv før jeg har fått tilbake den kroppsdelen jeg mistet.

Dette er jo enda ferskt for deg, sier ikke at det blir "bedre" etterhvert, men om ikke annet går i allefall hormonene og den følelsen av å egentlig ennå være gravid over etter en stund. Sorgen er noe annet.
Sannsynligheten for at du blir gravid raskt er jo større enn muligheten for å ikke bli det
Såklart gjør det vondt for meg at jeg kunne rukket og fullført nesten et helt nytt svangerskap i denne samme tiden.

Men kjenner og nå i pp9 at det er godt at hendelsen legger seg lenger og lenger bak, tror det vil være med å gjøre det nye svangerskapet litt lettere å takle.

Har fremdeles den altoppslukende følelsen og ønsket om å bli gravid raskt da

Håper de klaffer for dere raskt igjen når prøvingen er i gang
Min mens kom litt over 4 uker etterpå.

 

[Arkimedes]

Kaster meg på her: frykter at jeg blir akkurat slik jeg også. Bare 3 uker siden vi mistet i uke 21, men tanken på å bli gravid igjen er det eneste som opptar meg. Ikke fått igjen mens enda, så det er bare venting..... Har "bestemt meg" for å la tiden gå fram til jul uten å stresse, og tenker at jeg blir gravid innen det. Men så begynner jeg å tenke: hva om jeg ikke blir det? Og da blir jeg sprø! Redd for å ødelegge alt med å bli for opptatt av det. Vanskelig alt dette, og jeg kjenner ikke at jeg er klar for jobb å normalt liv før jeg har fått tilbake den kroppsdelen jeg mistet.

Huff, sender deg en varm klem Håper at du klarer å ikke ha en deadline på når du SKAL ha blitt gravid igjen, fallhøyden er så stor om det ikke går.

 

[Vanillaflower]

Huff, sender deg en varm klem Håper at du klarer å ikke ha en deadline på når du SKAL ha blitt gravid igjen, fallhøyden er så stor om det ikke går.

Hadde en deadline, 2 ganger faktisk Først skulle jeg bli gravid så jeg fikk barn innen neste jul (mistet jo rett før jul) Så skulle jeg bli gravid før opprinnelig termindato.
Kjenner press om å håpe på å bli gravid før jul (vet ikke om jeg takle en ny jul uten baby i magen, det var så fryktelig tungt i fjor, og kjenner allerede at jeg bare "hater" den kommende julen.

Men konkluderer i grunn med at jeg er glad jeg bare blir gravid innen jeg er 40 (Er 34 nå)

 

[Arkimedes]

Jeg snakket med en jordmor like etter at jeg mistet, og hun sa at hun personlig hadde blitt gravid allerede første syklus igjen etter å ha mistet. Og på nett sto det over alt at sjansene var større for å bli gravid igjen raskt fordi kroppen nylig hadde vært i graviditetsmodus. Jeg ble så innstilt på at det skulle gå raskt, dvs innen tre forsøk.

Men så er det jo ikke alltid slik, og når noen sier "raskt" kan de jo mene innen et år fordi det kan føles raskt å bli gravid igjen etter en så tragisk opplevelse. Jeg var så sikker på at lykken måtte gå vår vei, men så ble det ikke slik.

Nå går jeg bare og tenker at det ikke går vår vei, og siden ønsket mitt om barn alltid har vært så altoppslukende og stort, så føler jeg at vi kommer til å møte enda mer motgang siden det er for godt til å være sant at det skal gå bra. Er liksom innstilt på å miste minst en gang i SA før det går bra nå. Blir bare irritert når jeg ikke blir gravid og raskere kan komme meg gjennom det også og prøve igjen. Hvis jeg må prøve i 3 nye mnd før nytt svangerskap igjen

Samtidig prøver jeg å tenke på at kroppen min holdt på en spire som var dødssyk, og da er det rart om kroppen kvitter seg med en frisk spire. Og så trøster jeg meg med at om jeg mister, så er det kanskje en veldig god årsak til det, og at jeg slipper å gå i så mange uker som gravid og å gjennomføre en fødsel alt for tidlig/senabort igjen.

Føler meg helt koko at alt som har skjedd og mister helt håpet

PP 5 nå og eggløsning har trolig skjedd ifølge symptomer og temping, så nå er det bare å vente. Har jo ikke prøvd såå lenge heller

 

[Arkimedes]

Hadde en deadline, 2 ganger faktisk Først skulle jeg bli gravid så jeg fikk barn innen neste jul (mistet jo rett før jul) Så skulle jeg bli gravid før opprinnelig termindato.
Kjenner press om å håpe på å bli gravid før jul (vet ikke om jeg takle en ny jul uten baby i magen, det var så fryktelig tungt i fjor, og kjenner allerede at jeg bare "hater" den kommende julen.

Men konkluderer i grunn med at jeg er glad jeg bare blir gravid innen jeg er 40 (Er 34 nå)

Så rart (eller kanskje helt naturlig), jeg hadde akkurat samme deadline. Da jeg var på sykehuset sa jordmor til meg at "om et år er du her igjen". Det måtte jo gå! Og så ble det innen termindatoen så jeg skulle komme meg gjennomdet og ha et håp. Gikk heldigvis greit å komme seg gjennom termindatoen også.

Nå frykter jeg litt at en ny baby skal få samme termindato et år etter at jeg skulle blitt mamma. Har ikke lyst å føle at året går i loop

 

[Vanillaflower]

Så rart (eller kanskje helt naturlig), jeg hadde akkurat samme deadline. Da jeg var på sykehuset sa jordmor til meg at "om et år er du her igjen". Det måtte jo gå! Og så ble det innen termindatoen så jeg skulle komme meg gjennomdet og ha et håp. Gikk heldigvis greit å komme seg gjennom termindatoen også.

Nå frykter jeg litt at en ny baby skal få samme termindato et år etter at jeg skulle blitt mamma. Har ikke lyst å føle at året går i loop

Skjønner det er tungt å skulle få samme termindato, men oddsen for at det skjer er minimal Selv om den passerer kan den lille komme mange uker for tidlig også. Jeg får termin 15 Mai i denne PP, men kommer lille mange uker for tidlig, kan jeg ennå ende på samme dag (Som opprinnelig termin, kommer lille til jul en gang til, kan det IKKE være i år)

En pause i prøvingen kan jo vurderes, men regner med ønsket om en ny spire et større enn frykten for samme dato?

 

[Vanillaflower]

Jeg snakket med en jordmor like etter at jeg mistet, og hun sa at hun personlig hadde blitt gravid allerede første syklus igjen etter å ha mistet. Og på nett sto det over alt at sjansene var større for å bli gravid igjen raskt fordi kroppen nylig hadde vært i graviditetsmodus. Jeg ble så innstilt på at det skulle gå raskt, dvs innen tre forsøk.

Men så er det jo ikke alltid slik, og når noen sier "raskt" kan de jo mene innen et år fordi det kan føles raskt å bli gravid igjen etter en så tragisk opplevelse. Jeg var så sikker på at lykken måtte gå vår vei, men så ble det ikke slik.

Nå går jeg bare og tenker at det ikke går vår vei, og siden ønsket mitt om barn alltid har vært så altoppslukende og stort, så føler jeg at vi kommer til å møte enda mer motgang siden det er for godt til å være sant at det skal gå bra. Er liksom innstilt på å miste minst en gang i SA før det går bra nå. Blir bare irritert når jeg ikke blir gravid og raskere kan komme meg gjennom det også og prøve igjen. Hvis jeg må prøve i 3 nye mnd før nytt svangerskap igjen

Samtidig prøver jeg å tenke på at kroppen min holdt på en spire som var dødssyk, og da er det rart om kroppen kvitter seg med en frisk spire. Og så trøster jeg meg med at om jeg mister, så er det kanskje en veldig god årsak til det, og at jeg slipper å gå i så mange uker som gravid og å gjennomføre en fødsel alt for tidlig/senabort igjen.

Føler meg helt koko at alt som har skjedd og mister helt håpet

PP 5 nå og eggløsning har trolig skjedd ifølge symptomer og temping, så nå er det bare å vente. Har jo ikke prøvd såå lenge heller

Sender mange klemmer, jeg har faktisk tenkt akkurat det samme, Kroppen min tviholdt og på et barn som skulle automatisk vært en SA i uke 7-8. Så blir spiren frisk og ikke ender i en SA før uke 6 (har 8 slike bak meg)
Burde det vel være en god mulighet for at det går bra

Håper dere lykkes i denne PP

 

[Arkimedes]

Skjønner det er tungt å skulle få samme termindato, men oddsen for at det skjer er minimal Selv om den passerer kan den lille komme mange uker for tidlig også. Jeg får termin 15 Mai i denne PP, men kommer lille mange uker for tidlig, kan jeg ennå ende på samme dag (Som opprinnelig termin, kommer lille til jul en gang til, kan det IKKE være i år)

En pause i prøvingen kan jo vurderes, men regner med ønsket om en ny spire et større enn frykten for samme dato?

Ja, oddsen er såklart liten, men tror det handler mer om at året ikke skal føles som i loop. At jeg ikke skal sitte på julaften og nærme meg de hellige 12 ukene, og at været ikke skal være det samme. At jeg ikke skal gå og glede meg sånn til vår og sommer og telle ned til juli igjen.

Nå har jeg heldigvis noen forsøk til før det blir aktuelt å frykte det, men barn med samme termintid er bedre enn ingen barn så klart!

Et maibarn hadde vært fint. Det er så fin mnd også. Håper det klaffer for oss begge nå

 

[Arkimedes]

Sender mange klemmer, jeg har faktisk tenkt akkurat det samme, Kroppen min tviholdt og på et barn som skulle automatisk vært en SA i uke 7-8. Så blir spiren frisk og ikke ender i en SA før uke 6 (har 8 slike bak meg)
Burde det vel være en god mulighet for at det går bra

Håper dere lykkes i denne PP

Å huff, så grusomt... Nå må det gå deres vei snart! Måte på hvor mye man skal gå gjennom! Kan jeg spørre hvordan syk barnet var som klamret seg for godt fast?

Min hadde T18

 

[Vanillaflower]

Ja, oddsen er såklart liten, men tror det handler mer om at året ikke skal føles som i loop. At jeg ikke skal sitte på julaften og nærme meg de hellige 12 ukene, og at været ikke skal være det samme. At jeg ikke skal gå og glede meg sånn til vår og sommer og telle ned til juli igjen.

Nå har jeg heldigvis noen forsøk til før det blir aktuelt å frykte det, men barn med samme termintid er bedre enn ingen barn så klart!

Et maibarn hadde vært fint. Det er så fin mnd også. Håper det klaffer for oss begge nå

Skjønner deg godt ja et Maibarn blir fantastisk Kom Mai du skjønne Milde Hva blir termindatoen din?

Å huff, så grusomt... Nå må det gå deres vei snart! Måte på hvor mye man skal gå gjennom! Kan jeg spørre hvordan syk barnet var som klamret seg for godt fast?

Min hadde T18

Vår lille som kom i uke 21, det ble oppdaget på UL at hun manglet både urinblæren og nyrene. Da var naturligvis også alt fostervannet borte som igjen betyr at lille sin lunger ikke kan utvikles heller.

Fryktelig fryktelig å komme på det som skal være en koselig undersøkelse, og umiddelbart se selv omså at HER er noe riv ruskende galt.
å se lille ligge der "fastklemt" uten vann rundt seg....

T18 er abolutt ikke noe gøy, dere får sikkert tester tidlig i neste svangerskap og ekstra oppfølging? det får vi i alle fall

 

[Arkimedes]

Skjønner deg godt ja et Maibarn blir fantastisk Kom Mai du skjønne Milde Hva blir termindatoen din?

Vår lille som kom i uke 21, det ble oppdaget på UL at hun manglet både urinblæren og nyrene. Da var naturligvis også alt fostervannet borte som igjen betyr at lille sin lunger ikke kan utvikles heller.

Fryktelig fryktelig å komme på det som skal være en koselig undersøkelse, og umiddelbart se selv omså at HER er noe riv ruskende galt.
å se lille ligge der "fastklemt" uten vann rundt seg....

T18 er abolutt ikke noe gøy, dere får sikkert tester tidlig i neste svangerskap og ekstra oppfølging? det får vi i alle fall

Hvis det skulle gått nå tror jeg det kan være rundt 15. - 17. Mai, men jeg blir ikke klok på når eggløsning faktisk skjedde. Er spent på hvordan tempen blir fremover, men det virker hvertfall som at den har skjedd. Klarte ikke fange en skikkelig LH-topp, men jeg droppa å teste da den trolig var på topp. Hadde ikke forventet EL før i dag, men var visst litt heldig denne gangen og har forkorta ventetid. Legger ved bilde av temping, kanskje noen andre forstår seg på det?

Huff, så grusomt. Jeg hadde også en UL der alt plutselig var kjempegalt og det ble oppdaget umiddelbart da de begynte å se. Rart hvordan det kan gå fra himmel til helvete på så få sekunder. Håper dere vet noe om det kan skje igjen eller ikke? Selv var vi "heldige" med kromosonfeil sånn at de kunne sjekke om vi har translokasjoner. Har heldigvis ikke det, så da er det "bare" 1% sjanse for at det skjer på nytt

 

[Vanillaflower]

Hvis det skulle gått nå tror jeg det kan være rundt 15. - 17. Mai, men jeg blir ikke klok på når eggløsning faktisk skjedde. Er spent på hvordan tempen blir fremover, men det virker hvertfall som at den har skjedd. Klarte ikke fange en skikkelig LH-topp, men jeg droppa å teste da den trolig var på topp. Hadde ikke forventet EL før i dag, men var visst litt heldig denne gangen og har forkorta ventetid. Legger ved bilde av temping, kanskje noen andre forstår seg på det?

Huff, så grusomt. Jeg hadde også en UL der alt plutselig var kjempegalt og det ble oppdaget umiddelbart da de begynte å se. Rart hvordan det kan gå fra himmel til helvete på så få sekunder. Håper dere vet noe om det kan skje igjen eller ikke? Selv var vi "heldige" med kromosonfeil sånn at de kunne sjekke om vi har translokasjoner. Har heldigvis ikke det, så da er det "bare" 1% sjanse for at det skjer på nytt

jeg kan ikke nok om temping til å mene noe om det Men gøy at vi får termin samme tid Håper det klaffer
Så godt at det ikke er stor mulighet for at det skjer igjen, ja vi er begge gentestet og slikt her i ettertid. Men dem sa allerede kort etter at det bare var å prøve igjen med en gang og. Vi hadde det legene kaller "uflaks" bare Men kjenner likevel en slags frykt om gjentakelse.

 

[Arkimedes]

jeg kan ikke nok om temping til å mene noe om det Men gøy at vi får termin samme tid Håper det klaffer
Så godt at det ikke er stor mulighet for at det skjer igjen, ja vi er begge gentestet og slikt her i ettertid. Men dem sa allerede kort etter at det bare var å prøve igjen med en gang og. Vi hadde det legene kaller "uflaks" bare Men kjenner likevel en slags frykt om gjentakelse.

Lynet slår vel ikke ned samme plass to ganger, er det ikke det de sier? Krysser fingrene for dere og håper det beste

 

[Mamma til 2+1]

Å som jeg ønsker nye svangerskap for oss alle

 

[Vanillaflower]

Å som jeg ønsker nye svangerskap for oss alle

JA jeg og
Har du fått noe tante tilbake? om det er lov å spørre

Er på 4 DPO her i dag i pp9

 

[Mamma til 2+1]

JA jeg og
Har du fått noe tante tilbake? om det er lov å spørre

Er på 4 DPO her i dag i pp9

Jeg aner egentlig ikke hva som foregår i kroppen nå..... Trodde det var EL rett før helgen (og vi var ikke så nøye på å vente lenger.....), åsså begynte jeg å blø i går kveld. Sikker på at d var tanta og ble veldig fornøyd, men så ble d ikke mer Så nå vet jeg ikke hva jeg skal tro. Håper det bare er litt tregt med å komme i gang.....

Skal krysse fingene for deg

 

[Vanillaflower]

Jeg aner egentlig ikke hva som foregår i kroppen nå..... Trodde det var EL rett før helgen (og vi var ikke så nøye på å vente lenger.....), åsså begynte jeg å blø i går kveld. Sikker på at d var tanta og ble veldig fornøyd, men så ble d ikke mer Så nå vet jeg ikke hva jeg skal tro. Håper det bare er litt tregt med å komme i gang.....

Hvor mange uker og dager er det siden du fikk barnet?
Jeg hadde en liten blødning på 1-2 dager 1 uke etter at den hadde stoppet i alle fall vet ikke om det hjelper noe men nevner det i alle fall.