Nå tror jeg egentlig vi har hørt det meste. For tredje gang har vi mistet vår spire, alle tre gangene av ulik årsak. Og alle tre gangene har mennesket rundt oss hatt meninger om hva vi skal føle.
Første svangerskap måtte avbrytes for å redde meg i uke 11."Men du er jo viktigst..." fikk vi høre. Ikke hvor tungt det måtte være å vite at operasjonen jeg sovnet til ville være en endeløse følelse av tomhet da jeg våknet. Andre gang mistet vi i SA uke 5. "Men du var jo knapt gravid?" sa folk, mens hjertet mitt lå knust utover baderomsgulvet mens blodet rant.
Nå har jeg ligget på sykehuset i snart 3 uker etter MA. Livmoren min er et sammensurium av vener og årer, og blødningene har vært mange. "Godt fosteret var dødt da, slik at dere ikke måtte velge..." får vi høre, mens jeg ønsker å skrike i puten at det ikke finnes noe godt i denne situasjonen.
Er det jeg som tar for tungt på disse tapene? Disse ukene på sykehus, tårene, drømmene og ønskene? Jeg forstår ikke hvordan jeg skal finne styrken til å fortsette å prøve.
Første svangerskap måtte avbrytes for å redde meg i uke 11."Men du er jo viktigst..." fikk vi høre. Ikke hvor tungt det måtte være å vite at operasjonen jeg sovnet til ville være en endeløse følelse av tomhet da jeg våknet. Andre gang mistet vi i SA uke 5. "Men du var jo knapt gravid?" sa folk, mens hjertet mitt lå knust utover baderomsgulvet mens blodet rant.
Nå har jeg ligget på sykehuset i snart 3 uker etter MA. Livmoren min er et sammensurium av vener og årer, og blødningene har vært mange. "Godt fosteret var dødt da, slik at dere ikke måtte velge..." får vi høre, mens jeg ønsker å skrike i puten at det ikke finnes noe godt i denne situasjonen.
Er det jeg som tar for tungt på disse tapene? Disse ukene på sykehus, tårene, drømmene og ønskene? Jeg forstår ikke hvordan jeg skal finne styrken til å fortsette å prøve.