"Men du var jo knapt gravid?"

[Animor]

Nå tror jeg egentlig vi har hørt det meste. For tredje gang har vi mistet vår spire, alle tre gangene av ulik årsak. Og alle tre gangene har mennesket rundt oss hatt meninger om hva vi skal føle.
Første svangerskap måtte avbrytes for å redde meg i uke 11."Men du er jo viktigst..." fikk vi høre. Ikke hvor tungt det måtte være å vite at operasjonen jeg sovnet til ville være en endeløse følelse av tomhet da jeg våknet. Andre gang mistet vi i SA uke 5. "Men du var jo knapt gravid?" sa folk, mens hjertet mitt lå knust utover baderomsgulvet mens blodet rant.
Nå har jeg ligget på sykehuset i snart 3 uker etter MA. Livmoren min er et sammensurium av vener og årer, og blødningene har vært mange. "Godt fosteret var dødt da, slik at dere ikke måtte velge..." får vi høre, mens jeg ønsker å skrike i puten at det ikke finnes noe godt i denne situasjonen.
Er det jeg som tar for tungt på disse tapene? Disse ukene på sykehus, tårene, drømmene og ønskene? Jeg forstår ikke hvordan jeg skal finne styrken til å fortsette å prøve.

 

[GardsHulder]

Først har jeg lyst til å sende deg en god klem

Jeg synes ikke du tar for tungt på det å miste flere små liv. En ufrivillig abort, samme hva som var årsaken til at det måtte ende sånn, er en forferdelig opplevelse. Selv om man "knapt var gavid" så rekker tankene å planlegge laangt fram i tid etter at man får den første positive testen. Man knytter bånd til lille livet som vokser i magen.

Selv har jeg har opplevd to tidlige aborter, men begge gangene var jeg gravid og begge gangene hadde jeg håp og drømmer som gikk i tusen knas utover badegulvet. Det føltes som å miste et barn selv om lille aldri ble eldre enn 5-6 uker.

Jeg tror folk sier de tingene de sier ut ifra et ønske om å trøste, fjerne eventuell skyld du måtte føle og gjøre det hele mindre for å gjøre det lettere for deg. Ikke at det funker selvfølgelig. Tror ikke de klarer helt å skjønne/huske hvor ille det følses når man sitter midt oppi det. Alle som har sagt slikt til oss har barn fra før, det gjør det sikkert lettere for dem å tenke at det går bra for oss neste gang.

Jeg vil ikke prøve å gi deg noen råd om hva du kan gjøre for å få det bedre, for jeg aner ikke hva som kunne hjulpet. Jeg viste ikke selv hva jeg trengte mens det stod på for meg. Jeg gråt masse og tok en dag om gangen. Av og til en time om gangen. Og så søkte jeg støtte i Husbonden og de to hundene våre. Sistnevnte har vært en enorm trøst. Jeg har grått så mange tårer ned i pelsen deres og det kan jeg gjøre uten at de dømmer, forventer eller kommer med idiotiske velmente råd.

Ønsker deg alt godt framover og at du finner styrken din

 

[mto]

Skjønner godt hva du mener med å lure på om du tar det for tungt. Har tenkt på det samme selv, føles som jeg er den eneste som tar det så tungt som jeg gjør. Men vi er jo ikke alene om det! Synes også at alle kommentarer for å "hjelpe" er så fæle, for jeg er enig med deg i at dette ikke er noe det går an å se den positive siden ved. Har fått høre ting som "Men jeg vet om noen som mistet rett før terminen, det må ha vært verre". Noen må bare påpeke at det kunne vært verre, men det kunne det alltid vært og det gjør ikke situasjonen noe bedre.
Jeg tror du finner styrken, selv om det er vanskelig Håper det ikke er lenge til du sitter med en frisk baby

 

[Moderator Astrid]

Klem til deg

 

[Bkno0849692]

Det er jo drømmen om å få et barn, som blir knust ved en abort. Og den drømmen er like stor uansett hvor stort fosteret er. Når man har flere aborter etter hverandre begynner man jo å tvile på om man noengang oppnår drømmen.

 

[Håperpådesember2020]

Huff, folk kan være så grusomme uten å tenke seg om. Har selv mistet 3 tidlige sa og en ma i uke 11. Var en venninne som sist etter ma fant på å si "men det er jo så gøy å prøve, ta tester og sånn".. Hadde lyst å klabbe til hun, ja det er gøy første gang... Så kommer angsten for at det er noe galt med meg eller partner og livet står på vent mens en prøver. Og når en får høre gang på gang at det bare er naturens måte å rydde opp, var ikke liv laga.. Jo kanskje det var liv laga men at det er noe galt som skjer..

God klem til deg og lykke til videre

 

[Animor]

Tusen takk for klemmer og gode ord. Det er en trøst i det hele at jeg ikke er alene om å føle som jeg gjør.
Prosessene denne gangen er derimot endeløs føler jeg. Livmoren min er embolisert for å rydde opp i vener og årer, og jeg ligger på sykehuset med første runde cytotec i kroppen.
Føler meg tom, og sliten. Og redd for hva emboliseringen vil gjøre med våre muligheter for et levendefødt barn i fremtiden.
Jeg håpet dagen i dag går fort, og at kuren fungerer som den skal. Har lest så mange ulike erfaringer.

Tusen takk til dere fantastiske damer for gode tilbakemeldinger. Det kjenner jeg varmet godt

 

[GardsHulder]

Tusen takk for klemmer og gode ord. Det er en trøst i det hele at jeg ikke er alene om å føle som jeg gjør.
Prosessene denne gangen er derimot endeløs føler jeg. Livmoren min er embolisert for å rydde opp i vener og årer, og jeg ligger på sykehuset med første runde cytotec i kroppen.
Føler meg tom, og sliten. Og redd for hva emboliseringen vil gjøre med våre muligheter for et levendefødt barn i fremtiden.
Jeg håpet dagen i dag går fort, og at kuren fungerer som den skal. Har lest så mange ulike erfaringer.

Tusen takk til dere fantastiske damer for gode tilbakemeldinger. Det kjenner jeg varmet godt

Krysser fingrene og tenker på deg
Håper dette går fort og relativt smertefritt for deg. Og at du snart er godt på vei med din lille spire

 

[Happiness36]

Mange klemmer
Syns ikke du tar det for tungt eller at det er rart du reagerer på enkelte utsagn. Har fått en del selv nå etter å ha vært relativt åpen om å ha mista to ganger i år. Føler jeg må poengtere at dette er skikkelig dritt, for det kommer kommentarer som at «det var sikkert noe feil», «det var det beste» eller «dere kan prøve igjen». Enkelte dager skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen, og mine aborter har gått relativt «smertefritt» for seg (altså ingen komplikasjoner i etterkant).