Når venner blir gravide

[Bkno3489271]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

 

[Snooze]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

Jeg forstår at du føler det sånn. Men kanskje du kunne pratet med en av de nærmeste vennene så de vet hvilken situasjon du er i? Jeg synes det lyder vanskelig å holde prøvingen helt for seg selv når man er gjennom så mye emosjonell berg- og dalbane...

 

[Hirka]

Det der er fryktelig vondt..! Jeg og min mann hadde vært sammen i 12 år før vi begynte å prøve på barn og fikk stadige hint av familie (spesielt foreldre og svigers) og venner, at det var vel på tide med barn snart. Svigermor kom med en sånn kommentar en uke etter at vi hadd mistet i uke 9. Svei som F***, og jeg måtte virkelig ta meg sammen for å ikke bryte ut i gråt.. som over her skriver, og som jeg også fant ut, det er ofte bedre å være åpen om situasjonen. Jeg er sikkert på at du vil få masse støtte og kjærlighet av de rundt deg! Og det kan jo hjelpe når ting er tung og trist...

 

[Annemor93]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

Det er veldig naturlig følelser du beskriver!
Når vi prøvde på første var det mye tull og frem og tilbake. Vi hadde mistet i uke 7 noen år tidligere og jeg kjente selv på at det var best for meg å takle det kun sammen med samboeren til forskjell til at "alle" skulle vite om det når det sto på. Derfor valgte jeg også å ikke si til noen at jeg prøvde på nytt.

Månedene gikk og det var jo bare prøvingen og alt som det førte med seg som var i tankene mine 99% av døgnet. Til slutt valgte jeg å åpne meg mer og fortelle først nærmeste venninner og deretter noen på arbeidsplassen som jeg til daglig hadde nær og god kontakt med. Det gjorde hele prosessen lettere for min del. Ikke bare fikk jeg utløp for mye tanker og kanskje luftet spørsmål jeg gikk rundt med til de som allerede hadde vært igjennom prøving og graviditet men jeg fikk mast hull i hodet på flere enn bare samboeren slik at han fikk litt mer fri hehe
Ikke lenge etter ble jeg gravid, jeg tror det hadde litt med at jeg endelig senket skuldrene etter jeg begynte å være mer åpen også.

Man må føle på det selv men jeg tror absolutt det er lettere å ha noen nære man kan være litt fortrolige med under prosessen. Det kan jo også hjelpe dem det gjelder om de er gravide å vite at du kanskje ikke er den første de trenger å få jubel fra eller bli pratet masse med angående graviditeten, kanskje aller verst er det å skulle høre på klaging over symptomer eller annet når man så gjerne hadde byttet på sekundet med dem om man kunne.

Finn ut av hva du trenger eller ikke tenger og ikke vær redd for å føle det du føler

 

[Vanillaflower]

Skjønner hva du mener, er på en måte koselig at andre får babyer, men når der er svært nære venner/familie gjør det også litt vondt.
Så mange babyer bli født i 5 år før vi klarte å bli gravide (Hadde også flere spontanaborter denne tiden)
Så når enkelte nærmest maset om nummer 2 hos oss og jeg hadde akkurat mistet en, er det fryktelig vondt ja.
Ironisk nok gjør det å miste et barn i uke 21 noe med folk rundt deg, "Endelig" er alle stemmene sluttet å mase eller spørre om det med barn.

 

[FrøkenMG]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

Kjenner meg så igjen! Det har toppet seg det siste året for min del. Siste annonserte graviditet var fra en av mine nærmeste venninner. Hun vet jo at vi sliter/har slitt, og har mistet noen ganger. Jeg begynte bare å gråte, og gav beskjed om at jeg så gjerne vil være glad, men får det ikke til akkurat nå.

Det er tøft og vanskelig å føle det sånn, for man vet jo at det er «feil» følelser. Men det et jo ikke det! Jeg syns det er dritkjipt, jeg blir lei meg, jeg blir skuffet over at det nok en gang ikke er vår tur, og de følelsene er helt reelle og ikke feil på noen som helst måte. Gi plass til dem, anerkjenn dem. Det betyr ikke at du trenger å kringkaste dem, men ikke bruk tid og krefter på å tenke at du føler feil. For det gjør du ikke.

Når det gjelder min venninne har det gått en stund siden vi har snakket sammen. Nå begynner jeg etterhvert å bli klar. Vi har snakket sammen «indirekte» gjennom chatgrupper og sånn, og jeg innser jo at vi ikke kan slutte å omgås.

Nå har jeg selv blitt gravid, og syns fallhøyden er kjempestor. For å være helt ærlig syns jeg det ikke er stas å være gravid. Jeg håper jeg kommer over 12 uker så jeg kanskje kan senke skuldrene litt, men enn så lenge tenker jeg at det fortsatt ikke er min tur. Jeg tenker fremdeles at «alle andre» får det til, men ikke jeg. Dette er bare lureri så jeg skal kjenne litt ekstra på at jeg ikke får det til. Ganske destruktive tanker ja, jeg får hjelp til å håndtere det.

Så mitt råd er egentlig bare å være åpen om du tør, og anerkjenne følelsene dine. Gi deg selv tid og rom til å håndtere dem.

 

[Annemennemone]

Jeg kjenner meg så igjen. Vi får heldigvis ikke kommentarer på når og den slags, men jeg har nådd det punktet hvor det gjør fryktelig vondt med alle som klarer det tilsynelatende uten problemer og omtrent på en slump.

Vi er heldige som har klart å få ei jente, men det tok 2 år og 3 MA før jeg stod med postiv test som holdt hele veken til termin. Hadde da hormonstøtte og blodfortynnende.

Vi har nå prøvd på barn nr 2 i kun 5 og en halv mnd, men har allerede hatt enda en MA. 4 totalt altså.

Og alle andre får det til. Til og med en av de få få få som vet om det, og som hadde lik historikk fram til sin første jente, klarte andremann på en slump. Jeg håpet på støtte og forståelse fra ho da vi mista for fjerde gang, men kun én gang siden den siste MAen har ho spurt hvordan det går. Og det var i en bisetning i en snap som egentlig handla mest om ho og babyen i magen. Og tilfeldighetene vil ha det til at samtlige av gangene jeg har vært på sykehus ifb med MA-en så har ho hatt ul eller andre ting, så jeg får det i fleisen med lykkelige snapper hver eneste gang jeg sitter og gråter på Haukeland. Enten bilder fra UL, bilder av mage eller baby som beveger seg så det synes utenpå og forberedelser og den slags. Ho fødte til og med samme dag som jeg fikk den nedslående beskjeden på Haukeland her tidligere denne uka, om at jeg må miste to ganger til før de vil undersøke grunnen til at jeg mister (til tross for at de oppdaga at jeg mest sannsynligvis har en skillevegg i livmoren som er skyld i det og som gir økt risiko for nye SA/MA).

Jeg veit jo at det ikke er venninna mi sin feil eller at ho har noe ansvar, men jeg bare føler meg så ekstra aleine når den ene som kan forstå hvordan det er å miste så mange ganger og hvordan det er å stå på sidelinja, bare teppebomber meg med bilder og informasjon om det som skjer i magen hennes.

Uff, jeg får i tillegg så dårlig samvittighet over å føle det sånn. At jeg føler en slags bitterhet på alle som klarer det uten å prøve noe "særlig ". For hva vet vel jeg?kanskje flere av de har prøvd lenge de også? Men jeg vet jo også at flere av de har hatt "uhell", og at det er så kort tid siden forrige at de umulig kan ha prøvd særlig lenge hvert fall på nr 2. Altså tenk det, sånne tanker sitter man med. Og nærmest regner på om man kan synes drt er dårlig gjort. Uff, så får man enda mer dårlig samvittighet. Det er en ond spiral dette.

Jeg håper vi alle lykkes veldig snart, og at vi slipper flere MA/SA. ❤

 

[Maddieh]

Jeg forstår følelsen.
Da vi prøvde ble min søster gravid ved ett uhell. Jeg var jo glad for hennes vegne så klart, men jeg kjente også tristhet fordi det ikke var meg. Jeg tror du rett og slett kan føle på begge deler.
2 dager etter at nevøen min ble født, så satt jeg selv med positiv test i hånda. Hu ligger ved siden av meg nå og tar en lur. Blir 11 mnd på onsdag.
Ikke gi opp håpet. Det er ok å være lei deg. Men prøv å føle glede for de andre også. Kanskje de har slitt? Kanskje de ikke har fortalt om sin bunnløse sorg pga andre som har blitt gravide?
Man vet aldri. Lykke til!

 

[Neidajoda]

Det er nok veldig vanlig å føle det sånn. Og naturlig. Ikke bare mtp graviditet, men med alt hvor man selv ønsker noe inderlig, men ikke får det, mens "alle andre" tydeligvis får det. Da er det lett å bli misunnelig og litt bitter. Man kan ikke noe for hvordan man føler, man må bare gjøre så godt man kan for å takle følelsene på en god måte.

Jeg var "evig singel", og for meg var det kjempesårt når "alle andre" fikk seg kjæreste, samboer, kjøpte hus og heim, og så etterhvert fikk barn, mens jeg satt der aleine år etter år og bare så på de lykkelige parene. Ble eldre og eldre, og måtte begynne å seriøst tenke på om jeg måtte dra til Danmark om jeg ville bli mor..

Da jeg endelig fikk en mann å få barn med, tok det oss en stund, mens to kusiner i mellomtiden ble gravid med et uhell på ferie... Var ikke kjekt det heller.

Jeg har også vært på andre siden av bordet, og vært den som andre er litt misunnelige på. En kompis som har slitt noe så veldig med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Kviet meg veldig til å fortelle at hey, jeg har fått ny jobb, og turte ikke legge ut om hvor glad jeg var og at dette var Drømmejobben, osv.

Når jeg blir misunnelig og det gjør vondt å høre om andres lykke, prøver jeg så godt jeg kan å klistre på meg et smil og gjemme følelsene mine. Når det er jeg som er den heldige, prøver jeg å la være å "gni det inn" så godt det lar seg gjøre - men det er jo heller ikke kjekt om den personen man prøver å skåne føler at man trekker seg unna og ikke deler av livet sitt. Jeg prøver også å gi slike beskjeder på sms, så personen slipper få det ansikt til ansikt, så får han reagere i fred og ro.

Følelser er vanskelige, altså.

 

[Solstråla94]

Skjønner hvordan du har det. Vi prøvde i over 3 år før det endelig satt, og det er egentlig nesten ingen som vet at vi har vært prøvere over mange år med utredninger etc. Det kan jo være at man tenker at «alle andre blir gravide med en gang», men så er det kanskje flere som har prøvd over lang tid uten at de forteller det da. For vår del var det uforklarlig barnløshet som tok 37 måneder (prøveperioder). Har ikke hatt SA eller MA, men kan godt hende at jeg har hatt kjemisk uten at jeg har testet.

Jeg og samboer har vært sammen i mange år, og det ble så klart spørsmål «skal ikke dere få barn snart, dere begynner jo å bli gammel» (fikk jeg høre som 23 åring da hadde vi allerede prøvd i nesten 1 år). Fikk også høre fra en annen jeg ikke kjenner så godt i en bursdag jeg var i.. «å herregud, dere har jo vært lenge sammen. Utrolig rart at dere ikke har barn enda...)...

Akkurat nå i 2020 så kjenner vi 10 andre som får/har fått baby, så hadde vi ikke fått det til enda så tror jeg det hadde vært veldig veldig tungt. Husker jeg syntes det var ekstra tungt å høre om 2 i familien som skulle få baby i 2020, i november. Men i slutten av november sto vi med positiv test i hånda

 

[Snøblomst]

En venninne har mistet 3 ganger på 1.5 år. Jeg fikk vite det først etter den 3. aborten at de prøvde å få barn.

Jeg tror det vil gjøre deg godt å fortelle det. Jeg har aldri spurt om dette venneparet ønsker seg barn, men jeg kjenner en ekstra omsorg for dem nå og håper så indelig at de skal lykkes. Selv om det er en stor sorg for dem så tror jeg faktisk den blir bittelitt mindre hvis man deler den med de nærmeste.

 

[Veivalsa]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

Det er virkelig ikke rart du kjenner som du gjør
Jeg håper at mine venninner vil komme til meg og fortelle dersom de trenger litt støtte fordi de sliter med å bli gravid eller har mistet. Synes det skulle vært større rom for det i samfunnet. Samtidig er det jo sånn at de venninnene dine som ikke har opplevd dette selv kanskje ikke vil forstå hvor psykisk tøft lang prøvetid og å miste faktisk er, og hvor mye det påvirker hele livet og tilværelsen.

Følelsene du kjenner på er virkelig helt normale. Sender en god klem jeg

 

[Brooke]

Det er et vanskelig tema... Skjønner hva du mener, jeg føler at ALLE blir gravide for tiden... Plutselig dukket naboen opp gravid til og medJeg orker ikke å høre om at folk venter barn, bare stenger det ute, så skjønner deg veldig godt!
Men som så mange før meg har sagt, så tror jeg det vil være godt å snakke med noen nære venner eller kollegaer om dette.
Vi har mistet to ganger, ett år siden MA nå, og ikke fått en positiv test siden...
Noen venner vet at vi prøver, og svigers vet. Det hjelper egentlig bare at de vet, og da vet jeg at jeg har noen å snakke med hvis jeg trenger.

Er overraskende mange som holder det hemmelig at de har mistet..
Håper dere slipper å vente alt for lenge på mirakelet deres

 

[Søskendrøm2025]

Vi har prøvd i over ett år, og har 3 stk spontanaborter bak oss.. ingen rundt oss vet at vi har vært prøvere og ingen vet at vi har mistet. Vi har ingen barn fra før så vi får mye mas om når det er vår tur og at det er på tide nå, men jeg flirer det bort og sier «ikke enda».. nå kjenner jeg 8 stk som er gravide og min venninne fortalte meg i dag at hun er gravid.

jeg ønsker så inderlig å være glad på deres vegne, men samtidig så blir jeg så lei meg. Jeg knakk helt sammen i gråt når jeg leste meldingen fra veninnen min i dag. Det gjør så vondt at alle andre får det til, og de fleste til og med med et uhell.. hvordan føler dere andre prøvere det når venner rundt blir gravide? Blir dere bare glade eller kjennes det litt sårt også? Er jeg helt tullete så blir litt lei meg? Føler det blir vondere for hver person som forteller at de er gravide.. de sitter ofte å snakker om hvor fantastisk det er å være gravid og at jeg også snart må bli det.. off, føler meg bare så alene!!

Jeg var åpen med mine venner om at vi prøvde og hvor vi stod i prosessen. Det hjalp masse for meg, og venninne mine var veldige flinke til å ta hensyn og til å høre hvordan det gikk med oss. Det var fire venninner av meg som ble gravide mens vi prøvde, og alle ringte meg før de skulle annonsere det til vennegjengen, noe jeg syns var veldig omtenksomt så jeg ikke fikk småsjokk foran alle andre. Det at de tok med meg fra start og til og med sa det til meg først, opplevde jeg som veldig positivt. Jeg følte meg heldig som klarte å skille deres graviditet fra vår prøvingen, og prøvde å tenke at det påvirker ikke våre sjanser og at det blir hyggelig for oss den dagen det klaffer at vi har andre som også har småbarn.

Mine venninner har alle hatt ganske problemfrie svangerskap og for mange var det full klaff på første eggløsning. Vi brukte et halvt år og måtte gjennom en tidlig SA før det gikk. Følte ikke noen av de forstod hvor tøft vi egentlig hadde det, men der fikk jeg masse støtte fra forumet hvor mange hadde det mye tøffere. Følte også at mange mente at et halvt år prøving ikke er lenge, og jeg vet at det fra samfunnets side ikke er lenge. Men når man har vært klar for det lenge før man begynner prøvingen og får mensen fem ganger på rad når den ikke er ønsket, og så en positiv graviditetstest med en graviditet som bare varer i 10 dager, så føltes det lenge og tøft for meg.

Fordelen ved å ha prøvd litt og møtt på noen utfordringer på veien, er at man blir enormt lykkelig når det først går fint. Venninnene mine som ble gravide med en gang fikk litt sjokk, ble usikre på om de egentlig var klare og tålte kanskje ikke plagene i graviditeten like godt. Jeg føler jeg har vært lykkelig siden positiv test og er bra så glad for at det nå går fint, så håper du også kommer dit snart og får en veldig lykkelig graviditet.

Dette innlegget ble veldig langt kjenner jeg, men oppsummert ville jeg bare råde deg til å dele deres erfaring med venner. Du vil bli overrasket over hvor mye støtte du får og hvor mye bedre samtalene blir. Fra å måtte spille at man ikke stresser med det, til å få trøst og støtte når man trenger det

 

[Happiness36]

Jeg kjenner meg så igjen. Vi får heldigvis ikke kommentarer på når og den slags, men jeg har nådd det punktet hvor det gjør fryktelig vondt med alle som klarer det tilsynelatende uten problemer og omtrent på en slump.

Vi er heldige som har klart å få ei jente, men det tok 2 år og 3 MA før jeg stod med postiv test som holdt hele veken til termin. Hadde da hormonstøtte og blodfortynnende.

Vi har nå prøvd på barn nr 2 i kun 5 og en halv mnd, men har allerede hatt enda en MA. 4 totalt altså.

Og alle andre får det til. Til og med en av de få få få som vet om det, og som hadde lik historikk fram til sin første jente, klarte andremann på en slump. Jeg håpet på støtte og forståelse fra ho da vi mista for fjerde gang, men kun én gang siden den siste MAen har ho spurt hvordan det går. Og det var i en bisetning i en snap som egentlig handla mest om ho og babyen i magen. Og tilfeldighetene vil ha det til at samtlige av gangene jeg har vært på sykehus ifb med MA-en så har ho hatt ul eller andre ting, så jeg får det i fleisen med lykkelige snapper hver eneste gang jeg sitter og gråter på Haukeland. Enten bilder fra UL, bilder av mage eller baby som beveger seg så det synes utenpå og forberedelser og den slags. Ho fødte til og med samme dag som jeg fikk den nedslående beskjeden på Haukeland her tidligere denne uka, om at jeg må miste to ganger til før de vil undersøke grunnen til at jeg mister (til tross for at de oppdaga at jeg mest sannsynligvis har en skillevegg i livmoren som er skyld i det og som gir økt risiko for nye SA/MA).

Jeg veit jo at det ikke er venninna mi sin feil eller at ho har noe ansvar, men jeg bare føler meg så ekstra aleine når den ene som kan forstå hvordan det er å miste så mange ganger og hvordan det er å stå på sidelinja, bare teppebomber meg med bilder og informasjon om det som skjer i magen hennes.

Uff, jeg får i tillegg så dårlig samvittighet over å føle det sånn. At jeg føler en slags bitterhet på alle som klarer det uten å prøve noe "særlig ". For hva vet vel jeg?kanskje flere av de har prøvd lenge de også? Men jeg vet jo også at flere av de har hatt "uhell", og at det er så kort tid siden forrige at de umulig kan ha prøvd særlig lenge hvert fall på nr 2. Altså tenk det, sånne tanker sitter man med. Og nærmest regner på om man kan synes drt er dårlig gjort. Uff, så får man enda mer dårlig samvittighet. Det er en ond spiral dette.

Jeg håper vi alle lykkes veldig snart, og at vi slipper flere MA/SA. ❤

Dette høres lite gjennomtenkt ut av henne. Jeg har ei venninne, eneste vennen her jeg bor, som fikk baby for to mnd siden. Hun mista i uke 12 før det. Tenkte jeg kom til å få forståelse fra det holdet, men den dagen jeg mista første gangen i år (starten av feb) fikk jeg snap av at hun var på sykehuset med CTG og magen. Da skreiv jeg til henne «kan du være så snill å ikke sende meg sånne snap akkurat nå» og la på et hjerte. Hun skreiv hun ikke tenkte seg om. Og det er greit det, hun var vel helt i sin egen verden. Nå etter vi mista igjen for to uker siden så stoppa jeg å åpne snap hun sendte meg, og nå har jeg ikke fått noe på 10 dager ca. Ikke noe «hvordan går det med deg?» eller noe. Er kjempe skuffa. Hun så til og med på storyen min at jeg var på sykehuset for to uker siden, uten å kommentere eller spørre. Da tenker jeg at dette, dette gidder jeg ikke mer! For min del er ikke dette et vennskap jeg vil ta del i. En ting er å være lykkelig og ha fått en frisk baby, men man må kunne ense at folk rundt en (som en kaller for venner) ikke har det bra. Jeg har ikke nevnt noe om siste MA’en. Tenker det ikke er vits for jeg ønsker ikke å fortsette dette «vennskapet».

 

[MIT90]

Synes det er skikkelig dritt når andre blir gravide, det må jeg bare innrømme! En kollega har blitt gravid og fått barn i perioden vi har prøvd, merket at jeg KUN så henne i øynene når jeg var sammen med henne for å unngå å se babymagen. Unner henne og babyen selvfølgelig alt godt, men guud så sjalu jeg er.
Nå har vi prøvd i over 1 1/2 år og hatt en MA i prosessen på barn nr 2. Nr 1 kom ganske fort, pp4, kanskje litt derfor det er så frustrerende at nr 2 skal ta så lang tid
Håper det klaffer for oss alle snart!

 

[Annemennemone]

Dette høres lite gjennomtenkt ut av henne. Jeg har ei venninne, eneste vennen her jeg bor, som fikk baby for to mnd siden. Hun mista i uke 12 før det. Tenkte jeg kom til å få forståelse fra det holdet, men den dagen jeg mista første gangen i år (starten av feb) fikk jeg snap av at hun var på sykehuset med CTG og magen. Da skreiv jeg til henne «kan du være så snill å ikke sende meg sånne snap akkurat nå» og la på et hjerte. Hun skreiv hun ikke tenkte seg om. Og det er greit det, hun var vel helt i sin egen verden. Nå etter vi mista igjen for to uker siden så stoppa jeg å åpne snap hun sendte meg, og nå har jeg ikke fått noe på 10 dager ca. Ikke noe «hvordan går det med deg?» eller noe. Er kjempe skuffa. Hun så til og med på storyen min at jeg var på sykehuset for to uker siden, uten å kommentere eller spørre. Da tenker jeg at dette, dette gidder jeg ikke mer! For min del er ikke dette et vennskap jeg vil ta del i. En ting er å være lykkelig og ha fått en frisk baby, men man må kunne ense at folk rundt en (som en kaller for venner) ikke har det bra. Jeg har ikke nevnt noe om siste MA’en. Tenker det ikke er vits for jeg ønsker ikke å fortsette dette «vennskapet».

Så leit å lese at du har rukket å miste to ganger i år allerede Jeg mener å huske at vi var i samme termingruppe (september 2020) før jeg og du mistet våre spirer. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan jeg hadde hatt det om jeg skulle mista enda en gang til på den korte tida. Jeg håper virkelig det går bedre med deg, og at både du og jeg lykkes igjen veldig veldig snart

Nå det gjelder disse venninnene, så ja.. Hva skal man si? Det er vel som du sier det at man ikke føler særlig behov for å fortsette "vennskapet". Jeg har også distansert meg fra min venninne. Jeg har ikke engang klart å gratulere ho mer enn en kort og genereisk gratulasjon på posten hennes på facebook. Det er ikke fordi jeg ikke unner ho å ha blitt mor igjen, men jeg klarer bare ikke ta del i hennes følelser og uttrykke noen stor glede på hennes vegne, når ho ikke kan/vil være der for meg. Det høres kanskje bittert ut for noen, men venner stiller opp for hverandre. Særlig når den ene har det vanskelig og vondt. Og når det kommer til akkurat dette, når knekken er blitt så stor, så er det veldig vanskelig å være "the bigger woman". For jeg er faktisk litt bitter. Ikke fordi at ho har klart å få et barn til, og ikke jeg, men fordi jeg var så uendelig glad på hennes vegne da de ble gravide på nytt, og fordi ho faktisk var den ene jeg ville inkludere da jeg ble gravid. Ho visste veldig godt at jeg ikke er åpen med noen om dette, og at det at ho innlemmes er helt helt spesielt. Så at ho ignorerer det.. nei, det viser vel i grunn at vi ser på vennskapet forskjellig. Så ja, jeg kjenner at jeg heller ikke ønsker å investere mer i dette vennskapet. Hvert fall ikke på en stund.

 

[Happiness36]

Så leit å lese at du har rukket å miste to ganger i år allerede Jeg mener å huske at vi var i samme termingruppe (september 2020) før jeg og du mistet våre spirer. Jeg klarer ikke forestille meg hvordan jeg hadde hatt det om jeg skulle mista enda en gang til på den korte tida. Jeg håper virkelig det går bedre med deg, og at både du og jeg lykkes igjen veldig veldig snart

Nå det gjelder disse venninnene, så ja.. Hva skal man si? Det er vel som du sier det at man ikke føler særlig behov for å fortsette "vennskapet". Jeg har også distansert meg fra min venninne. Jeg har ikke engang klart å gratulere ho mer enn en kort og genereisk gratulasjon på posten hennes på facebook. Det er ikke fordi jeg ikke unner ho å ha blitt mor igjen, men jeg klarer bare ikke ta del i hennes følelser og uttrykke noen stor glede på hennes vegne, når ho ikke kan/vil være der for meg. Det høres kanskje bittert ut for noen, men venner stiller opp for hverandre. Særlig når den ene har det vanskelig og vondt. Og når det kommer til akkurat dette, når knekken er blitt så stor, så er det veldig vanskelig å være "the bigger woman". For jeg er faktisk litt bitter. Ikke fordi at ho har klart å få et barn til, og ikke jeg, men fordi jeg var så uendelig glad på hennes vegne da de ble gravide på nytt, og fordi ho faktisk var den ene jeg ville inkludere da jeg ble gravid. Ho visste veldig godt at jeg ikke er åpen med noen om dette, og at det at ho innlemmes er helt helt spesielt. Så at ho ignorerer det.. nei, det viser vel i grunn at vi ser på vennskapet forskjellig. Så ja, jeg kjenner at jeg heller ikke ønsker å investere mer i dette vennskapet. Hvert fall ikke på en stund.

Ja, jeg var i septembergruppa til uke 10, ble gravid på første el med toeggede tvillinger. Ene gikk til grunne med en gang, andre sjekka de meg fire ganger fram til uke 11 før de bestemte at det ikke var noe liv. De tenkte vel at jeg kunne ha blitt gravid seinere pga jeg mista og fikk lengre syklus, men jeg sjekka for el og visste når siste samleie var, så fra 8.4 visste jeg det vel at det ikke gikk veien. Fikk Cytotec på Kalnes 27.4. Så vi er nå prøvere igjen, men ble anbefalt å vente en syklus (selv om de ikke visste hvorfor de anbefaler det). Har bestilt time til privat gyn neste uke, så håper jeg kommer dit rett før el og får gode råd. Vi er 37 og 45 år, så er vel mest sannsynlig at vi er «gamle» og at kroppen min bare godtar og beholder alt som blir befrukta. Ble ikke 2020 på oss, men 2021 må bli begge våres år

Jeg er også kjempe skuffa fordi hun er den som kommer først til meg med ting, men klarer tydeligvis ikke å forstå mitt oppi alt. Skal sies at jeg bevisst ikke har sagt noe og bare ikke tatt kontakt siste to ukene fordi jeg orker rett og slett ikke. Det at de kalte barnet navnet jeg sa mannen min ønsker, klarer jeg ikke å tilgi. Veit det er irrasjonelt av meg, vi kan jo fint bruke det navnet om vi får muligheten vi og. Men er måten ting blir gjort på, som bare å late som jeg aldri fortalte henne det, som sårer. Hadde vært annerledes om jeg fikk en forklaring kanskje. Men da må jeg jo snakke med henne, møtt henne kun en gang tilfeldig siden babyen ble født.