Uplanlagt gravid som kronisk syk - Hva nå?

Ikke bry deg om kupping av tråd eller ei, vi er jo her for å dele :Heartblue Ja du er da et stykke på vei nå, det høres veldig veldig lovende ut da! Kan ikke gjøre annet enn å tro det går heeeelt helt bra :cat:

Takk, jeg og min samboer har hvertfall et helt fantastisk bra og solid forhold så vi mååååjo bare klare å finne ut av dette :rolleyes:
 
Jeg er mest redd for om jeg klarer å bære på dårlige dager jeg. Håper det går bra. Blir bæresele og håper at det går bra og de bra dagene er mange. Er uansett verdt det tenker jeg :)
Sjekk ut mulighet for å prøve ulike typer sjal du kan bære i, og ulike typer seler. Mange privatpersoner med god kunnskap om enkel bæring rundt omkring. Kanskje ett bæretreff hadde vært noe? Så finner du noe som passer din kropp
 
Ååå gratulerer til deg og dere :love7 Det vi er mest bekymret for er at jeg skal bli dårligere og ikke være istand til å ta vare på barnet og meg selv, da sykdommen innebærer ekstrem utmattelse :pale Og økonomi siden jeg ikke jobber pga. sykdom. Vi hadde jo tenkt at jeg måtte bli bedre og vi skulla ha alt på plass før vi skulle prøve... men livet går jo aldri som planlagt :bored:
Hei snille du.
Føler med deg.
Det er mye å tenke på.
Jeg er kronisk syk med tre sykdommer, deriblandt revmatisme og hashimoto.
Vi får veldig god hjelp og gubben får hele permisjonen. Snakk med sykhuset om omsorg og økonomi og en spesialist om kroppen og kapasiteten din. Ønsker deg masse lykke til.
 
Ikke bry deg om kupping av tråd eller ei, vi er jo her for å dele :Heartblue Ja du er da et stykke på vei nå, det høres veldig veldig lovende ut da! Kan ikke gjøre annet enn å tro det går heeeelt helt bra :cat:

Takk, jeg og min samboer har hvertfall et helt fantastisk bra og solid forhold så vi mååååjo bare klare å finne ut av dette :rolleyes:
Jeg er 15+4 i dag, så håper virkelig at det går nå :)
Spennende tider og jeg kjøper utstyr og koser meg.

Det er ett godt utgangspunkt det. Det har vi også. Og veldig godt å ha i bunn for sirkuset vi er i.
For det er en spennende, skummel og alt mulig på en gang tid nå :)
 
Sjekk ut mulighet for å prøve ulike typer sjal du kan bære i, og ulike typer seler. Mange privatpersoner med god kunnskap om enkel bæring rundt omkring. Kanskje ett bæretreff hadde vært noe? Så finner du noe som passer din kropp
Tanken min er å kjøpe en god sele, som kan brukes lenge :)
Som kan brukes enkelt av oss begge to. Jeg har sett meg ut en og håper at den fungerer. Men er ikke verre ann at vi kan kjøpe inn flere typer om den første ikke er noe for oss.
 
Jeg er 15+4 i dag, så håper virkelig at det går nå :)
Spennende tider og jeg kjøper utstyr og koser meg.

Det er ett godt utgangspunkt det. Det har vi også. Og veldig godt å ha i bunn for sirkuset vi er i.
For det er en spennende, skummel og alt mulig på en gang tid nå :)

Det høres veldig bra ut :smiley-angelic003 Jeg syns det høres fornuftig ut å kose deg nå og kjøpe inn og glede deg over der du er og det som blir!

Ja, det er det :love7 Masse kjærleik og lykke til dere!
 
:notworthy:notworthy
Hei snille du.
Føler med deg.
Det er mye å tenke på.
Jeg er kronisk syk med tre sykdommer, deriblandt revmatisme og hashimoto.
Vi får veldig god hjelp og gubben får hele permisjonen. Snakk med sykhuset om omsorg og økonomi og en spesialist om kroppen og kapasiteten din. Ønsker deg masse lykke til.

Heiiiii, og takk for svar :smiley-angelic003 Uff, jeg blir lei meg av å høre så mange som sliter med kroppen :Heartred Men det er motiverende å høre om dere når jeg hører alt det dere klarer :notworthy

Er det mulig at han får 31 uker pluss mine 15 også i permisjonen? Og jeg har ikke funnet noen som er spesialist i mitt felt enda :dontknow Men kan hende sykehuset kan sette meg i kontakt med noen på smerteklinikken kanskje. Uansett! Tusen takk :cheers
 
:notworthy:notworthy

Heiiiii, og takk for svar :smiley-angelic003 Uff, jeg blir lei meg av å høre så mange som sliter med kroppen :Heartred Men det er motiverende å høre om dere når jeg hører alt det dere klarer :notworthy

Er det mulig at han får 31 uker pluss mine 15 også i permisjonen? Og jeg har ikke funnet noen som er spesialist i mitt felt enda :dontknow Men kan hende sykehuset kan sette meg i kontakt med noen på smerteklinikken kanskje. Uansett! Tusen takk :cheers
Dersom mor pga sykdom ikke kan være alene med barnet (du må jo være sykemeldt eller uføre da) så skriver legen en legeærklæring og så søker man om at far får hele permisjonen. Noen ganger får han 10 mnd, noen ganger alt. Det er mange som gjør det, så dette skal sykehuset kunne (bedre enn meg også) de tre ukene som bare er mors får han nok ikke uansett ;) Alle (de fleste store) sykehus har et ekstra "team" for tettere oppfølging. Vi er på ahus og blir oppfulgt av ahus-teamet pga mine sykdommer. Da føler jeg meg litt tryggere, og får litt ekstra støtte;)
 
Dersom mor pga sykdom ikke kan være alene med barnet (du må jo være sykemeldt eller uføre da) så skriver legen en legeærklæring og så søker man om at far får hele permisjonen. Noen ganger får han 10 mnd, noen ganger alt. Det er mange som gjør det, så dette skal sykehuset kunne (bedre enn meg også) de tre ukene som bare er mors får han nok ikke uansett ;) Alle (de fleste store) sykehus har et ekstra "team" for tettere oppfølging. Vi er på ahus og blir oppfulgt av ahus-teamet pga mine sykdommer. Da føler jeg meg litt tryggere, og får litt ekstra støtte;)

Takk, det høres veldig betryggende ut, her blir det jo evt. St. Olavs i Trondheim vi sogner til, så de har sikkert mange gode ressurser :cat: Takk for beroligende råd!
 
Sniker fra september.
Er litt i samme bås selv.
Er kronisk syk, heldigvis med bedring og litt tilbake i jobb, uplanlagt gravid og har to relativt store barn fra før.
Er i et godt forhold på 15.året.
Ønsket meg egentlig et barn til men la bort ønsket på grunn av sykdom for noen år siden da det ville vært veldig egoistisk å sette et barn til verden med tanke på formen min.
Så kom det en bedring i formen og med mer aktivitet både her og der så skjedde uhellet.

Jeg har vært i så dårlig form at jeg rett og slett ikke har greid å følge opp barna mine slik jeg burde. Har i perioder vært 100% husbunden og i en slik situasjon er det ikke ideelt å verken ha barn eller sette barn til verden, heldigvis har jeg familie rundt meg som har stilt opp så godt de kan i de verste periodene, så barna har hatt det bra likevel.

Vi har valgt å beholde spiren kun fordi jeg har en bedring, men får jeg en forverring igjen så kommer dette til å bli utrolig tøft for hele familien i mange år fremover. Og med kronisk sykdom vet man jo aldri hvordan det svinger.
Fra uke 7 har jeg hatt MYE mer smerter og har vært enormt trøtt og utmattet, håper virkelig det er graviditeten og at det ikke er en forverring på vei igjen, krysser fingrene for at utmattelsen slipper taket rundt uke 12.

Det er du og partneren din som skal leve med valget dere tar.
Barn er krevende uansett om man er syk eller ikke. Ikke vet man om man får et rolig barn eller et aktivt barn. Kanskje får dere et barn med kolikk eller andre utfordringer, kan dere håndtere det? Barseltiden kan være krevende med tanke på søvnmangel men småbarnstiden er mer krevende og krever mer aktive foreldre. Når barna blir enda eldre er det gjerne fritidsaktiviteter og dugnader både her og der det forventes at begge foreldre stiller opp (her har besteforeldre tatt mine vakter). Er partneren din villig til å ta i et ekstra tak om du har en dårlig periode?
Om du ikke får en bedring i formen vil dere ha et fullverdig liv uten barn?

Det er mange kronisk syke som har barn og greier det veldig bra, spesielt med god hjelp av partneren sin.
Jeg sleit veldig med psyken når formen var på sitt verste fordi jeg ikke greide å være verken en god mor eller kone, fikk heldigvis god hjelp til å håndtere dette og skjønte at man ikke alltid trenger å ha strøkent hus og hjemmelagd middag ferdig på bordet klokken 16.30 hver dag.

Dette er et stort valg å ta og vil mest sannsynlig påvirke dere veldig mye fremover.

Selv om det har vært veldig tungt å være veldig syk i flere år velger jeg å se positivt på det.
Jeg har blitt utrolig god på planlegging og rutiner. Og har alltid en back up plan om formen går til hedens.
Barna mine er blitt mer forståelsesfulle og sympatiske og er nok godt over gjennomsnittet selvstendige og løsningsorienterte i forhold til alderen sin.
Og vi alle er blitt flinke til å sette pris på de gode(gjerne små)øyeblikkene sammen.
Om man er syk eller frisk så er det ingen som gjør alt helt perfekt men det er viktig at barna blir fulgt opp slik de fortjener, om det er mor, far, besteforeldre eller en god blanding av disse som som stiller opp er ikke så viktig bare barna har gode voksenpersoner rundt seg.

Lykke til med valget:Heartred
 
Sniker fra september.
Er litt i samme bås selv.
Er kronisk syk, heldigvis med bedring og litt tilbake i jobb, uplanlagt gravid og har to relativt store barn fra før.
Er i et godt forhold på 15.året.
Ønsket meg egentlig et barn til men la bort ønsket på grunn av sykdom for noen år siden da det ville vært veldig egoistisk å sette et barn til verden med tanke på formen min.
Så kom det en bedring i formen og med mer aktivitet både her og der så skjedde uhellet.

Jeg har vært i så dårlig form at jeg rett og slett ikke har greid å følge opp barna mine slik jeg burde. Har i perioder vært 100% husbunden og i en slik situasjon er det ikke ideelt å verken ha barn eller sette barn til verden, heldigvis har jeg familie rundt meg som har stilt opp så godt de kan i de verste periodene, så barna har hatt det bra likevel.

Vi har valgt å beholde spiren kun fordi jeg har en bedring, men får jeg en forverring igjen så kommer dette til å bli utrolig tøft for hele familien i mange år fremover. Og med kronisk sykdom vet man jo aldri hvordan det svinger.
Fra uke 7 har jeg hatt MYE mer smerter og har vært enormt trøtt og utmattet, håper virkelig det er graviditeten og at det ikke er en forverring på vei igjen, krysser fingrene for at utmattelsen slipper taket rundt uke 12.

Det er du og partneren din som skal leve med valget dere tar.
Barn er krevende uansett om man er syk eller ikke. Ikke vet man om man får et rolig barn eller et aktivt barn. Kanskje får dere et barn med kolikk eller andre utfordringer, kan dere håndtere det? Barseltiden kan være krevende med tanke på søvnmangel men småbarnstiden er mer krevende og krever mer aktive foreldre. Når barna blir enda eldre er det gjerne fritidsaktiviteter og dugnader både her og der det forventes at begge foreldre stiller opp (her har besteforeldre tatt mine vakter). Er partneren din villig til å ta i et ekstra tak om du har en dårlig periode?
Om du ikke får en bedring i formen vil dere ha et fullverdig liv uten barn?

Det er mange kronisk syke som har barn og greier det veldig bra, spesielt med god hjelp av partneren sin.
Jeg sleit veldig med psyken når formen var på sitt verste fordi jeg ikke greide å være verken en god mor eller kone, fikk heldigvis god hjelp til å håndtere dette og skjønte at man ikke alltid trenger å ha strøkent hus og hjemmelagd middag ferdig på bordet klokken 16.30 hver dag.

Dette er et stort valg å ta og vil mest sannsynlig påvirke dere veldig mye fremover.

Selv om det har vært veldig tungt å være veldig syk i flere år velger jeg å se positivt på det.
Jeg har blitt utrolig god på planlegging og rutiner. Og har alltid en back up plan om formen går til hedens.
Barna mine er blitt mer forståelsesfulle og sympatiske og er nok godt over gjennomsnittet selvstendige og løsningsorienterte i forhold til alderen sin.
Og vi alle er blitt flinke til å sette pris på de gode(gjerne små)øyeblikkene sammen.
Om man er syk eller frisk så er det ingen som gjør alt helt perfekt men det er viktig at barna blir fulgt opp slik de fortjener, om det er mor, far, besteforeldre eller en god blanding av disse som som stiller opp er ikke så viktig bare barna har gode voksenpersoner rundt seg.

Lykke til med valget:Heartred

Tusen takk for utfyllende svar og at du deler litt av erfaringene dine :Heartred Det er nettopp slike ting vi tenker på hver dag nå.

Jeg er heldigvis på mitt friskeste nå siden jeg først ble syk, det siste halvåret kjennes det ut som sykdommen har sluppet mye (fibromyalgi), å jeg trenger ikke lenger 20-24 timer søvn i døgnet. Hadde dette skjedd for 1-4 år siden hadde det ikke vært noe tvil om å avslutte svangerskapet. Men nå som jeg er så mye bedre og lite smerter så er det et kjempevanskelig valg da jeg har vært så godt på bedringens veg. Men det skumleste spørsmålet er fremdeles: hva om jeg får tilbakefall??

Jeg vet at jeg ønsker barn i fremtiden, men hvor mye skal sykdommen få ødelegge av ønskene og drømmene våre, og er det NÅ som er fremtiden? Eller om noen år? Jeg er trossalt 31 år nå.

Er bare i uke 7+1 enda, har sluppet unna de verste symptomer inntil videre, har hatt det veldig godt inni meg egentlig, er ganske fint :love2
 
Tusen takk for utfyllende svar og at du deler litt av erfaringene dine :Heartred Det er nettopp slike ting vi tenker på hver dag nå.

Jeg er heldigvis på mitt friskeste nå siden jeg først ble syk, det siste halvåret kjennes det ut som sykdommen har sluppet mye (fibromyalgi), å jeg trenger ikke lenger 20-24 timer søvn i døgnet. Hadde dette skjedd for 1-4 år siden hadde det ikke vært noe tvil om å avslutte svangerskapet. Men nå som jeg er så mye bedre og lite smerter så er det et kjempevanskelig valg da jeg har vært så godt på bedringens veg. Men det skumleste spørsmålet er fremdeles: hva om jeg får tilbakefall??

Jeg vet at jeg ønsker barn i fremtiden, men hvor mye skal sykdommen få ødelegge av ønskene og drømmene våre, og er det NÅ som er fremtiden? Eller om noen år? Jeg er trossalt 31 år nå.

Er bare i uke 7+1 enda, har sluppet unna de verste symptomer inntil videre, har hatt det veldig godt inni meg egentlig, er ganske fint :love2

Tenker det er greit å belyse flere sider av saken så dere kan ta et mest mulig reelt valg:)
Og synes ikke at noen bør påvirke dere verken i den ene eller den andre retningen. For det er dere som skal leve med valget uansett hva dere velger.

Jeg har selv fibromyalgi men har også ME i tillegg. Jeg er over på en veldig mild variant av ME, men fibrosmertene sliter jeg mye med, de ble verre etter at den verste utmattelsen slapp taket i kroppen. Men opplever at smertene blir mildere om jeg er i regelmessig aktivitet.
Dette er sykdommer som ofte kan bli bedre under svangerskap og amming, noen blir også tilnærmet friske i ettertid(ut i fra hva jeg har lest). Men så har man skrekk-historiene om de som blir varig verre etterpå også. Det å skulle gå gravid er en stor omveltning for kroppen.

Du skriver at du nå er på ditt friskeste siden du ble syk, tror du at du kan bli enda bedre eller frykter du å bli verre? Og at det derfor er lurt å vente å se an? Hvor lenge er dere i såfall villige til å vente?
Man er jo ikke evig ung heller dessverre.

Sykdom er noe dritt! Og kan sette mange begrensninger:shifty:
Men er man frisk så har man heller ingen garanti for hva fremtiden bringer. Jeg ble syk flere år etter at jeg fikk barn.

Om dere velger å beholde så tenker jeg at det viktigste er at du har gode personer rundt deg som er villige til å stille opp og avlaste deg om du skulle trenge det.
Langvarig overbelastning med en slik sykdom kan føre til varig forverring og det er verken du, partneren din eller et evt barn tjent med.
 
Flere her med fibro ser jeg, jeg har også det. I tillegg til rygg og artrose.
Tror vi er mange med fibro diagnosen.
 
Tenker det er greit å belyse flere sider av saken så dere kan ta et mest mulig reelt valg:)
Og synes ikke at noen bør påvirke dere verken i den ene eller den andre retningen. For det er dere som skal leve med valget uansett hva dere velger.

Jeg har selv fibromyalgi men har også ME i tillegg. Jeg er over på en veldig mild variant av ME, men fibrosmertene sliter jeg mye med, de ble verre etter at den verste utmattelsen slapp taket i kroppen. Men opplever at smertene blir mildere om jeg er i regelmessig aktivitet.
Dette er sykdommer som ofte kan bli bedre under svangerskap og amming, noen blir også tilnærmet friske i ettertid(ut i fra hva jeg har lest). Men så har man skrekk-historiene om de som blir varig verre etterpå også. Det å skulle gå gravid er en stor omveltning for kroppen.

Du skriver at du nå er på ditt friskeste siden du ble syk, tror du at du kan bli enda bedre eller frykter du å bli verre? Og at det derfor er lurt å vente å se an? Hvor lenge er dere i såfall villige til å vente?
Man er jo ikke evig ung heller dessverre.

Sykdom er noe dritt! Og kan sette mange begrensninger:shifty:
Men er man frisk så har man heller ingen garanti for hva fremtiden bringer. Jeg ble syk flere år etter at jeg fikk barn.

Om dere velger å beholde så tenker jeg at det viktigste er at du har gode personer rundt deg som er villige til å stille opp og avlaste deg om du skulle trenge det.
Langvarig overbelastning med en slik sykdom kan føre til varig forverring og det er verken du, partneren din eller et evt barn tjent med.

Ja, man må tenke på absolutt ALT i et slikt valg. Og det som svir mest er at; hadde jeg vært frisk hadde det jo ikke vært noe tvil i at vi hadde prøvd å beholdt engang.. Så det gjør vondt at sykdommen evt. skal få ødelegge enda mer for oss.

Uff, det er dessverre mange som sliter med Fibro og ME her, jeg har CFS i tillegg, så da har vi sikkert mye som er likt. Jeg måtte slutte å jobbe for ett par år siden, for på mitt dårligste lå jeg i fosterstilling på et mørkt rom i ekstrem smertetortur å klarte kun å gå på do og få i meg noe mat innimellom.

Men ja, det virker som fibromyalgien har sluppet veldig etter jeg begynte hos kiropraktor i september, jeg har nesten ingen smerter lengere, så det er en helt annen verden! Men jeg sliter med utmattelse enda da, er mye sliten og må fremdeles begrense hvor mye jeg gjør. Det blir 1-3 turer ute hver dag med hunden, så det har hjulpet meg frem og opp. I tillegg er søvnen begynt å bli mer restituerende, så da føler jeg at jeg er på skikkelig god vei, jeg klarer å holder meg våken fra ca. 08-22 nesten hver dag nå, lager middag og vasker/rydder i huset. Og jeg begynner å bli skikkelig gira på å jobbe litt igjen snart - så vi hadde jo lyst å se om jeg kunne prøve meg ut i arbeid litt om noen måneder/halvår hvis det fortsetter slik, så vi kan ha litt bedre økonomi og tryggere fremtid før vi begynte å tenke på barn. Dermed er vi livredd for at jeg skal få tilbakefall etter en evt. fødsel.

Som du sier så vet man jo ALDRI, friske kan bli syke etter en fødsel de også.. Men jeg vet ikke om våken-netter og lite søvn kan ta knekken og sende meg rett tilbake i fibrohelvete? Det er det som er den store skrekken! Nå som jeg har kommet så langt på bedringens vei. Hvis jeg venter, kanskje jeg kan kalle meg frisk, og dermed tåle våkenetter? Hvis jeg venter, kan jeg bli en bedre mor? Hvis jeg får barn i november nå, vil det ta knekken på meg og jeg ikke vil kunne stille opp som mor og "kone" for de jeg vil være med? Men man kan jo ikke spå svaret på hvordan det blir i fremtiden! :dontknow

Vi har heldigvis alle besteforeldre og 3 tanter rundt oss som ønsker seg barnebarn/tantebarn, så hadde nok fått hjelp, men det føles litt urettferdig å gjøre seg avhengig av andre? Føler meg så feig og dum da... :( At VÅRE valg skal gå utover andre..
 
Flere her med fibro ser jeg, jeg har også det. I tillegg til rygg og artrose.
Tror vi er mange med fibro diagnosen.

Ja, fibro er noe dri** og lort! Og det skal jo mest sannsynlig være mulig å finne årsaken og få ordnet opp i det da fibro i seg selv ikke ser ut til å gjøre skade på organer osv. Så håper vi får noe svar og får eliminert den djevelen snart :evil4
 
Ja, man må tenke på absolutt ALT i et slikt valg. Og det som svir mest er at; hadde jeg vært frisk hadde det jo ikke vært noe tvil i at vi hadde prøvd å beholdt engang.. Så det gjør vondt at sykdommen evt. skal få ødelegge enda mer for oss.

Uff, det er dessverre mange som sliter med Fibro og ME her, jeg har CFS i tillegg, så da har vi sikkert mye som er likt. Jeg måtte slutte å jobbe for ett par år siden, for på mitt dårligste lå jeg i fosterstilling på et mørkt rom i ekstrem smertetortur å klarte kun å gå på do og få i meg noe mat innimellom.

Men ja, det virker som fibromyalgien har sluppet veldig etter jeg begynte hos kiropraktor i september, jeg har nesten ingen smerter lengere, så det er en helt annen verden! Men jeg sliter med utmattelse enda da, er mye sliten og må fremdeles begrense hvor mye jeg gjør. Det blir 1-3 turer ute hver dag med hunden, så det har hjulpet meg frem og opp. I tillegg er søvnen begynt å bli mer restituerende, så da føler jeg at jeg er på skikkelig god vei, jeg klarer å holder meg våken fra ca. 08-22 nesten hver dag nå, lager middag og vasker/rydder i huset. Og jeg begynner å bli skikkelig gira på å jobbe litt igjen snart - så vi hadde jo lyst å se om jeg kunne prøve meg ut i arbeid litt om noen måneder/halvår hvis det fortsetter slik, så vi kan ha litt bedre økonomi og tryggere fremtid før vi begynte å tenke på barn. Dermed er vi livredd for at jeg skal få tilbakefall etter en evt. fødsel.

Som du sier så vet man jo ALDRI, friske kan bli syke etter en fødsel de også.. Men jeg vet ikke om våken-netter og lite søvn kan ta knekken og sende meg rett tilbake i fibrohelvete? Det er det som er den store skrekken! Nå som jeg har kommet så langt på bedringens vei. Hvis jeg venter, kanskje jeg kan kalle meg frisk, og dermed tåle våkenetter? Hvis jeg venter, kan jeg bli en bedre mor? Hvis jeg får barn i november nå, vil det ta knekken på meg og jeg ikke vil kunne stille opp som mor og "kone" for de jeg vil være med? Men man kan jo ikke spå svaret på hvordan det blir i fremtiden! :dontknow

Vi har heldigvis alle besteforeldre og 3 tanter rundt oss som ønsker seg barnebarn/tantebarn, så hadde nok fått hjelp, men det føles litt urettferdig å gjøre seg avhengig av andre? Føler meg så feig og dum da... :( At VÅRE valg skal gå utover andre..

Det er 3 år siden jeg ble 100% sykemeldt. Fikk først ME diagnose også fibromyalgi etter en stund.
Her er det den utmattelsen og det enorme søvnbehovet som har plaget meg mest. Selvfølgelig har det vært helt grusomt når smertene har stått på som verst, men de går det til en viss grad å få «tanke-kontroll» over.
Jeg har fortsatt dager hvor jeg er veldig sliten og trenger mer søvn.
Har funnet en fin balanse mellom aktivitet og hvile/søvn som fungerer. I dårlige perioder reduserer jeg aktiviteten og øker mengde med hvile og søvn. Kommer meg relativt fort tilbake. Synes dette fungerer veldig bra:)

Noe av det tyngste for min del har vært når jeg har vært så utmattet, sliten, trøtt og nedtynget av smerter så har jeg ikke hatt mulighet til å bare legge meg ned, man må være der for barna uansett, om man da ikke har noen andre til å stille opp. Det har vært mye tårer og tunge tak.
Men igjen, man lærer seg å tilrettelegge og planlegge og er formen relativt stabil så skal det gå veldig greit.

Jeg vegret meg for å spørre om hjelp med barna i starten, ville ikke være til bry. Og det visste seg at familien ikke ante hvor syk jeg egentlig var. De syntes det var en fin unnskyldning for å få mer tid med mine barn. Og i dag har mine barn et mye bedre forhold til sine besteforeldre enn mine søsken sine barn. Selv om jeg ikke har behov for avlastning i dag er barna mine ofte hos besteforeldrene sine, dette på eget initiativ fordi de trives godt der.

Når det kommer til økonomi osv. så er jo det beste selvfølgelig å være i fast jobb og ha en god inntekt. Men man trenger ikke overflod av penger for å kunne gi det aller nødvendigste og kjærlighet er helt gratis:Heartred
Her fikk vi en trøkk i økonomien når jeg gikk over på AAP. Kjempe tungt i starten. Men vil påstå at vi har det bedre som par og familie nå.
Vi har vært vant til å leve godt å kjøpe det vi har hatt lyst på. Reise på utenlandsferier og weekendturer.
Nå må vi tenke oss om før vi bruker penger og det tror jeg vi har hatt veldig godt av.

Man trenger ikke å dra på kino, badeland, lekeland, eller syden for at barna skal ha det bra. Det beste for barna er å være sammen med familien. Som mitt yngste barn spurte om når vi var på ett femstjerners hotell i Dubai for noen år siden «Kan ikke vi dra hjem så vi kan dra på telttur og tenne bål istedenfor?».

I dag er vi sjeldent på «noe som koster penger», vi bruker naturen mye og sover i telt sammen både sommer og vinter, drar på båtturer, fisker osv.

Babyer og småbarn trenger mye utstyr men det aller meste kan kjøpes pent brukt til en brøkdel av prisen. Jeg er veldig for gjenbruk! Synes vi lever i et alt for mye med bruk og kast samfunn.

Jeg gikk skole og hadde null i inntekt når jeg fikk mitt første barn.
Jeg mener ikke at økonomi ikke er viktig, men de fleste kan skrenke inn litt både her og der om de vil.
Det som kanskje bør telle mest er om dere som par kan greie dette til tross for helseutfordringer.
 
Flere her med fibro ser jeg, jeg har også det. I tillegg til rygg og artrose.
Tror vi er mange med fibro diagnosen.

Hvordan er og har fibro symptomene dine vært foreløpig i graviditeten?
Er så spent på hvordan det blir videre. Håper de forsvinner helt slik jeg har lest at de har gjort hos mange andre. Tenk så herlig det hadde vært å få en pause fra den dritten.
 
Hvordan er og har fibro symptomene dine vært foreløpig i graviditeten?
Er så spent på hvordan det blir videre. Håper de forsvinner helt slik jeg har lest at de har gjort hos mange andre. Tenk så herlig det hadde vært å få en pause fra den dritten.
Etter at overstimuleringa etter IVF var over og kvalmen, så er formen så veldig bra! Minus prolapser og lammelsene i beinet jeg sliter med også. Men tror jeg kjenner en begynnende bekkenløsning.Og det liker jeg ikke.

Men i går, da jeg skulle ned trappa på morgenen, da var jeg stokk stiv. Men det snødde veldig og var dårlig vær, så var nok det som slo ut kroppen. Men etter en tur i varmt basseng i dag er kroppen bra igjen. Litt stiv i fingra, men det kan være artrosen der.
Har litt mer tillegg, så vanskelig å si hva som er hva. Men kroppen har, bank i bordet, vært snill smertemessig i det siste. Slutta og sove også nå, etter tre måneder med søvn, søvn og søvn.

Og babyen er enig, for det er fest inni der nå kjenner jeg...
 
Etter at overstimuleringa etter IVF var over og kvalmen, så er formen så veldig bra! Minus prolapser og lammelsene i beinet jeg sliter med også. Men tror jeg kjenner en begynnende bekkenløsning.Og det liker jeg ikke.

Men i går, da jeg skulle ned trappa på morgenen, da var jeg stokk stiv. Men det snødde veldig og var dårlig vær, så var nok det som slo ut kroppen. Men etter en tur i varmt basseng i dag er kroppen bra igjen. Litt stiv i fingra, men det kan være artrosen der.
Har litt mer tillegg, så vanskelig å si hva som er hva. Men kroppen har, bank i bordet, vært snill smertemessig i det siste. Slutta og sove også nå, etter tre måneder med søvn, søvn og søvn.

Og babyen er enig, for det er fest inni der nå kjenner jeg...
Så godt å høre at du er bedre under svangerskap.
Håper det kommer seg her også. Akkurat nå føler jeg at jeg er noen hakk tilbake i formen.
 
Så godt å høre at du er bedre under svangerskap.
Håper det kommer seg her også. Akkurat nå føler jeg at jeg er noen hakk tilbake i formen.
De første ukene sov jeg nesten rundt. Sov 3-4 ganger om dagen, og ofte en time av gangen.
Og det var i jula, da samboer var hjemme og hadde ferie. Ikke den beste jula.
 
Back
Topp