føler med deg her. Det samme har skjedd med oss. Uplanlagt med nr 3. Vi har vært fram og tilbake om vi skal ha nr 3, så jeg har funnet ut at det var skjebnen som avgjorde for oss nå vi har mistet en del ganger tidligere så det å ta abort var ikke aktuelt for vår del. Men det er jo klart, å få et barn som ikke er planlagt kommer jo som et sjokk. Og det skal jo passe inn både med det ene og det andre. Viktig å snakke godt ut med partner om det iallfall. Hva sier han?
Jeg tror at økonomi og lignende er fort gjort å bekymre seg over, men at det egentlig ikke er noe å begymre seg over. Jeg tenker at det vil alltid løse seg, og man kommet alltid til å klare å ta vare på barnet sitt å gi det det den trenger. Jeg husker jeg bestemte meg for at jeg ville helst eie ett hjem og ikke leie, og ville ha bil lappen før jeg skulle få barn. Nå er jeg gravid, ikke veldig god økonomi, og har verken bil lappen eller eier noe leilighet, men jeg vet uansett at vi skal få til å gi det barnet akkurat det den trenger selv uten disse tingene på plass enda
Er abort uaktuelt for deg? Støtter valget ditt uansett utfall. Det er ikke lett å havne i denne situasjonen.
Men jeg gleder meg veldig! Har ønsket dette lenge, sånn egentlig. Men den dårligste timingen noen sinne
Hvis det er noen trøst så er verken 1 eller 3 trimester spesielt «nytbart...»Ikke planlagt her.. og det føles ut som en sikkelig sørgeprosess. Forstår ingenting av de som nyter å være gravide eller kjenner på babylykke.. Håper det kommer etterhvert.
Ser overhodet ikke sjarmen med babyer og småbarn, men større barn, de er kule. Heldigvis er barnet veldig ønsket fra mannen sin side og jeg vet han kommer til å stille opp 100%. Håper at hormonene tar over til slutt. Nå om dagen er jeg egentlig sur fordi det er røykeslutt, ingen øl, må pause i ridningen etterhvert, blir dårlig med snørekjøring med hund i vinter, masse mat jeg ikke kan spise... BLÆH. Ser IKKE sjarmen.
Hei! Vil bare si at jeg som er planlagt gravid, ikke føler noe som helst babylykke enda. Så du må for all del ikke tro at det er noe feil fordi du ikke er glad. Det er 100 forskjellige måter å være kvinne på, og 100 forskjellige reaksjoner på å være gravid. Og ingen måte er riktigere enn andre (selv om det sikkert føles bedre om man er forelsket i fosteret fra dag 1).Ikke planlagt her.. og det føles ut som en sikkelig sørgeprosess. Forstår ingenting av de som nyter å være gravide eller kjenner på babylykke.. Håper det kommer etterhvert.
Tror det blir greit når den kommer ut og jeg ser at livet ikke er totalt ødelagt. Ser jo at andre som aldri skulle ha barn er svært glade i barna sine. Men inne på slike forum som dette er det kanskje i overkant mye lykkelige folk som har ønsket seg barn lenge. 
Så lett å tenke at jeg er den eneste som ikke er overlykkelig. Klarer ikke høre folk snakke om unger eller se bilder av babyer fornjeg gruer meg sånn, helt tragisk. Men abort blir det ikke denne gangen. Har tatt det to ganger tidligere. Ligger våken halve natta og gruer meg allerede, blir et langt svangerskap gitt.
Skjønner at du syns det er vanskelig å prate om. Man skal liksom være så lykkelig og regnbue når man ser de to strekene...Det er vanskelig å snakke om, men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mor eller få barn. Føler egentlig at livet jeg lever i dag er "ødelagt" og at all frihet jeg har blir borte. Kroppen skal også bli ødelagt nå. Kan ikke gjøre noe av det jeg har lyst til. Er ikke i dårlig form i hele tatt, den er grei. Og morsomt å føle på at kroppen er i forandring. Får rett og slett stole på de som sier at å få barn er det beste som har skjedd dem, selv om det er vanskelig å tro på
Det er viktig å snakke med han om ting og.. og selv om denne vinteren kanskje blir annerledes så er det bare en vinter. Neste vinter kan du kjøre hund, ri og røyke som en svamp igjen 
mye kan skje på 9 mnd!
Skjønner at du syns det er vanskelig å prate om. Man skal liksom være så lykkelig og regnbue når man ser de to strekene...
Det er lov å føle som du gjør, det må du vite. Alle er ulike - jeg er motsatt av deg. Jeg elsker babyer, nå har jeg to skolebarn og det er ikke det at jeg ikke liker det.. det er bare tøft. Tøffere enn våkenetter og såre pupper
Jeg kjenner mye på følelsen av «er det vits..». Dette er 5 gang på 3 år jeg er gravid og jeg er ganske så avventende og tvilende til det hele..
husk at du har oss her inne å prate med da, og jordmor og mannen din der ute
Det betyr mer enn du aner. Kanskje jeg kan få skolebarna dine og du tar babyen min? 
Haha! Deal! Sender de i posten umiddelbartTusen takkn for trøstende ord
Håper innerst inne på en SA slik at valget er tatt for meg. Høres sikkert helt grusomt ut for de som virkelig ønsker barn at jeg tenker sånn. Det som gjør det vanskelig er at jeg har alt på plass. Fast jobb, kjøpt hus, masse plass, bil, førerkort, masse dyr barnet kan vokse opp med, ei fantastisk bygd vi bor i med virkelig gode naboer, god barnehage og veldig bra skole.
