I dag er jeg 6+0. (Hurra!).
Mannen min reiser litt med jobb i blant. Dette er jeg vant til, og pleier egentlig å like det. Å få en ukes alenetid pleier bare å kjennes deilig. Godt å få være alene, og kjempegodt når han kommer hjem igjen.
Siden graviditeten startet har det nesten kjentes ut som en smerte når jeg er borte fra mannen min. Føler meg helt rar! Jeg overnattet hos ei venninne en natt forrige uke, og ville bare gråte når jeg skulle legge meg. Det kjentes som om graviditeten ikke var ekte lenger, eller at jeg ble revet ut av gravidbobla mi, og bare ville fort tilbake!
Mannen reiste i dag, og kommer hjem igjen på onsdag. Jeg hadde gledet meg til deilig alenetid, men sitter nå her og lengter. Føler meg skikkelig trist, ensom og følsom. Det føles nesten som et snev av depresjon (men er ikke det altså, det går jo over kjapt!).
Andre som har kjent på det samme under graviditeten? Jeg tenker det er nødt til å være hormonene!
Mannen min reiser litt med jobb i blant. Dette er jeg vant til, og pleier egentlig å like det. Å få en ukes alenetid pleier bare å kjennes deilig. Godt å få være alene, og kjempegodt når han kommer hjem igjen.
Siden graviditeten startet har det nesten kjentes ut som en smerte når jeg er borte fra mannen min. Føler meg helt rar! Jeg overnattet hos ei venninne en natt forrige uke, og ville bare gråte når jeg skulle legge meg. Det kjentes som om graviditeten ikke var ekte lenger, eller at jeg ble revet ut av gravidbobla mi, og bare ville fort tilbake!
Mannen reiste i dag, og kommer hjem igjen på onsdag. Jeg hadde gledet meg til deilig alenetid, men sitter nå her og lengter. Føler meg skikkelig trist, ensom og følsom. Det føles nesten som et snev av depresjon (men er ikke det altså, det går jo over kjapt!).
Andre som har kjent på det samme under graviditeten? Jeg tenker det er nødt til å være hormonene!