Stebarn

[Frøken anonym]

jeg har fått to stebarn på kjøpet m min samboer, men det er ekstremt vanskelig for meg. Føler meg så slem! Jeg behandler de bra, men klarer ikke la være å synes at de er fryktelig irriterende og slitsomme...
jeg har et veldig nært forhold til mine egne barn, så det er vanskelig å prøve å behandle alle likt.
Noen tips?

 

[Siadle]

Bare vær bevisst på at de er mennesker som ikke har gjort noe galt, og som ikke har valgt å få deg inn i livet sitt.

 

[LittleBiii]

Er sikkert lettere sagt enn gjort, men prøv å behandle barna hans på den måten som du ønsker at din samboer skal behandle dine barn

 

[Rybia]

jeg har fått to stebarn på kjøpet m min samboer, men det er ekstremt vanskelig for meg. Føler meg så slem! Jeg behandler de bra, men klarer ikke la være å synes at de er fryktelig irriterende og slitsomme...
jeg har et veldig nært forhold til mine egne barn, så det er vanskelig å prøve å behandle alle likt.
Noen tips?

Det kan være kjempe vanskelig, det vet jeg av erfaring. Beste rådet jeg kan gi er å bygge opp relasjonene ved å gjøre hyggelige ting sammen, små og store ting. Etterhvert vil dere dele flere og flere minner sammen og dere vil ha ledd sammen, og det blir mer naturlig å ha en familierelasjon til dem.

 

[Softis]

Bare prøv å behandle alle barna likt. For meg så tok det et par år å bli vant til å være stemor. Jeg hadde ikke barn fra før da.

 

[My heart]

Når du har valgt en mann med barn, har du også valgt barna.
Da må du behandle alle barna likt, både dine egne og stebarna. Er det noe barn merker fort, så er det forskjellsbehandling.
De har ikke valgt denne situasjonen- men det har dere.

 

[Lykkekløver]

Har selv hatt stemor som har behandlet meg forferdelig, forskjellsbehandlet barna bevisst og som gjorde livet ekstremt skjipt hos far.

Reagerer på måten du skriver på, du virker jo ikke unnskyldene "barna er slitsomme og plagsomme"; når du har en sånn innstilling kan jeg garanterer deg at de plukker opp på det .Så det er faktisk du som må jobbe med deg selv.

Som de over skriver, de valgte ikke deg inn i livet sitt, og du valgte din samboer med visshet om at han hadde barn med på kjøpet. Så da må du gjøre det som er riktig.

 

[Greenmom]

Hvor gamle er de?
Jeg tror det ikke er så uvanlige følelser, de barna har fått en annen oppdragelse enn du har gitt dine. Ting i oppdragelsen som har vært viktig for deg og du har lært dine barn har kanskje ikke vært viktig for deres foreldre og derfor har de ikke de manerene eller den oppførselen du forespør.
Jeg synes du og din samboer bør snakke sammen om hvilke regler eller retningslinjer som er viktig for dere også må dere samkjøre barna.
Har du noen konkrete årsaker til at du synes de er irriterende?

 

[Veivalsa]

Du må bare jobbe knallhardt med å behandle dem helt likt. Jeg ble behandlet ulikt sånn at jeg merket at jeg ikke var like mye verdt. Det er en vond følelse det. Legger fortsatt merke til at det er litt forskjeller, men nå er jeg voksen og klarer å ikke bry meg om det.

 

[Hjelp]

Jeg har også vokst opp med en stemor som var verdens beste, helt til hun fikk sine egne barn. Da greide hun ikke behandle meg på samme måte som før, og hun følte at all tid og penger brukt på meg (av pappa) var noe jeg tok bort fra hennes barn. Vi er voksne i dag, og har et greit forhold, men jeg kommer aldri til å glemme hvor vondt det gjorde.

Du er voksen, og du må være den voksne i situasjonen. Du har tross alt valgt det selv. Selv om du kanskje ikke er der emosjonelt akkurat nå, så må du i handling, ord og tid behandle alle barna likt. Gjør ditt beste for å bli kjent med dem, sånn at du kan bygge en personlig relasjon. De oppfatter forskjellsbehandling umiddelbart, og det kan såre dem dypt.

 

[KR1ST1NE]

Det er så lett å si "Du må behandle dem likt". Du er jo klar over det, men synes det er vanskelig. Og det er helt forståelig! Det ER forskjell på mine og dine barn..

Jeg har for eksempel aldri kunnet kysse ihjel mine bonusbarn, som var 6 og 8 år da vi møttes. Det var helt unaturlig for meg/oss (de viser ikke mye affeksjon til foreldre/besteforeldre heller). Ikke er jeg moren deres, og ikke fikk jeg ta del i deres første leveår. De er forsåvidt verdens beste barn selvom de ikke er mine barn Jeg er forresten ikke en som klemmer folk i hytt og pinevær. Men da jeg ble mamma (i tillegg til rollen som bonus-mamma) ble jeg plutselig veldig kosemosete på babyen min. Skal jeg ikke få lov å vise barnet mitt kjærlighet med god samvittighet fordi jeg ikke gjør det samme med søsknene hennes?

Mine bonusbarn har sin egen mamma, så den rollen er allerede fylt. Og jeg håper virkelig ikke at de tar skade av at jeg kun er mamma til mitt barn - det kan jo virke sånn på mange av kommentarene her.

Jeg tror at man fint kan være rettferdig selvom man er litt annerledes som mamma enn man er som bonus-mamma.

 

[Siadle]

Jeg tror at man fint kan være rettferdig selvom man er litt annerledes som mamma enn man er som bonus-mamma.

Jeg er helt enig i dette altså. Det er forskjell på å være mamma/bonusmamma, sånn er det bare. Mannen min er skikkelig kosemosete med våre to felles barn, men det er jo som du sier ikke særlig naturlig at han skal være kosemosete med barn som kom inn i livet hans når de var 5-11 år gamle.

 

[Migica]

Helt enig at det er umulig å behandle stebarn helt liker som egne barn. En ting er like regler og lik behandling for type oppførsel. En helt annen ting er den fysiske biten.
Jeg har to stebarn. En er en godt fungerende flott unge som fungerer bra i storfamilien når vi er sammen alle på helg. Hen og mitt barn har ett supert forhold og de henger sammen som erteris. Det andre stebarnet er ett helvete. Hen er i mine øyne En egoistisk, selvsentrert og kranglete person. Hver helg ender i raseriutbrudd for bagateller. Vi voksne har regler, barnet får raseriutbrudd. Hen har beskyldt barnefar for de utroligste ting og vi koblet inn barnevernet pga mor og vannskjødsel om man kan kalle det det for flere år siden . De gjør lite med situasjonen. Så jeg ser begge sider av tilværelsen som stemor. Får har forresten samme mening som meg angående barnet som utagerer. Noe er alvorlig galt, men ingen virker interessert i å utrede ungen skikkelig. Merk at dette er kortversjon og lite detaljert.
Ja stebarn kan være ett helvete, men også en velsignelse. Jeg opplever begge deler.