Jeg har aldri vært ufrivillig barnløs, men sekundær barnløs som det heter.
Kan bare snakke for meg selv, men jeg kjente meg igjen i alle følelsene som de/dere ufrivillig barnløse kjente på før de/dere ble gravid og fikk barn. For meg var det ikke annerledes selv om jeg hadde et barn fra før.
Den enorme sorgen, den intense lengselen, håpet, ønsket, drømmene.. tårene kommer fort nå når jeg tenker på alle de årene vi prøvde på nr.2. Jeg ble desperat etter å bli gravid, var villig til å gi alt for å få et barn til, for å kunne fortelle eldstemann at han endelige skulle få oppfylt ønsket om å få et søsken.
For hjertet brister når fireåringen kommer og forteller at bestevennen hans skal bli storebror for andre gang, og om ikke han óg kan få bli storebror.. ved middagsbordet passer han på at mamma spiser mye mat, for da blir magen stor, og det kommer baby i magen til mamma..
Og når han leker helt alene med lekene sine, og sier at de som har søsken slipper å være ensom, da brister hjertet
Deprimert. Bunnløs sorg. Fortvilelse. Tunge tanker. Tusenvis av tårer.
Jeg var ødelagt, men klart å ta meg samme når eldste var tilstede.
Nå når vi er i gang med FER for å se om vi får nr.3, er det helt annerledes. Visst det går er det en stor bonus. Ingen vonde følelser, litt håp har jeg, men ikke for mye.