Heisann!
Da tenkte jeg vel egentlig at jeg skulle starte opp en dagbok her, i assistert.
Litt fordi jeg har siden begynnelsen av måtte ha hjelp med hormoner, Provera og Letrozol.
Og litt siden jeg er blitt anbefalt å søke prøverør.
Kort om meg:
Jeg er 30 år, og har hatt lyst på barn i litt over 6 år. Min mann fyller 30 neste mandag. I januar har vi vært gift i 7 år. Det tok vel ca 5 år å få han med på å få barn, han var ikke helt klar.
Jeg tror at det som fikk han til å endre mening var at
1: jeg fikk ufør godkjent (hadde en arbeidsulykke tidlig i 2012, som har ført til store nakke, skulder og ryggsmerter.)
2: han selv fikk diagnosen asrpergers, som forklarer ganske mye om han. Og at han faktisk har krav på mer hjelp enn det han har hatt tidligere nå som han har den diagnosen.
Vi er nå i PP5, en hormonfri måned (fram til mannens bursdag, ironisk nok) hvor jeg rett og slett bare venter og ser om jeg får en naturlig blødning.
Mine sykluser er typiske 5 mnd lange, og gyn er usikker på om jeg har eggløsning i det hele tatt.
Derfor fikk jeg Provera og Letrozol, brukt det i 4 perioder.
De to første varte i rundt 60 dager hver, og jeg måtte starte mens med Provera for jeg fikk ikke eggløsning.
I PP3 var vi i England, jeg fikk eggløsning ca 10-12 dager før turen. Følte meg kvalm og sliten, vondt i korsryggen osv.. På 12dpo fikk jeg en ganske klar og tydelig rød strek på 25mlu test fra Babyplan.
Jeg var ganske glad og sjokkert. Men symptomene forsvant, så jeg tok en test til to dager etterpå. Og da var det ingen strek. Så jeg ringte til legekontoret, for å kontrollere hcg. Der var det ingenting. 5 dager senere fikk jeg en litt mer kraftig mens.
Så det var en kjemisk.
I PP4 lykkes vi ikke med eggløsning i det hele tatt.
Og her sitter vi, i PP5, og gyn har anbefalt prøverør.
Mens vi venter på å søke skal vi prøve litt forskjellig, mulig Ovitrelle og lavdose gonal-f.
Men gyn vil gjerne vente til Oktober, fordi da har hun mer tid, hun reiser bort en uke i september, og en uke i oktober. Da kan vi ta litt flere kontroller også, for å sikre at det går trygt for seg.
Og midt oppi all prøvingen må jeg også igang med en spesialundersøkelse nr 2, og en mulig saksøking av forsikringsselskapet, som nekter å innse at jeg har en skade, og at den skaden kommer til å definere resten av livet mitt.
Og noen tenker kanskje sikkert at det er teit å få barn når man har en slik skade, men hovedpoenget er at jeg kommer til å bruke all ledig tid og energi på å ta vare på dette barnet, så får mannen min være der for meg som han alltid er når ting blir for tungt.
Da tenkte jeg vel egentlig at jeg skulle starte opp en dagbok her, i assistert.
Litt fordi jeg har siden begynnelsen av måtte ha hjelp med hormoner, Provera og Letrozol.
Og litt siden jeg er blitt anbefalt å søke prøverør.
Kort om meg:
Jeg er 30 år, og har hatt lyst på barn i litt over 6 år. Min mann fyller 30 neste mandag. I januar har vi vært gift i 7 år. Det tok vel ca 5 år å få han med på å få barn, han var ikke helt klar.
Jeg tror at det som fikk han til å endre mening var at
1: jeg fikk ufør godkjent (hadde en arbeidsulykke tidlig i 2012, som har ført til store nakke, skulder og ryggsmerter.)
2: han selv fikk diagnosen asrpergers, som forklarer ganske mye om han. Og at han faktisk har krav på mer hjelp enn det han har hatt tidligere nå som han har den diagnosen.
Vi er nå i PP5, en hormonfri måned (fram til mannens bursdag, ironisk nok) hvor jeg rett og slett bare venter og ser om jeg får en naturlig blødning.
Mine sykluser er typiske 5 mnd lange, og gyn er usikker på om jeg har eggløsning i det hele tatt.
Derfor fikk jeg Provera og Letrozol, brukt det i 4 perioder.
De to første varte i rundt 60 dager hver, og jeg måtte starte mens med Provera for jeg fikk ikke eggløsning.
I PP3 var vi i England, jeg fikk eggløsning ca 10-12 dager før turen. Følte meg kvalm og sliten, vondt i korsryggen osv.. På 12dpo fikk jeg en ganske klar og tydelig rød strek på 25mlu test fra Babyplan.
Jeg var ganske glad og sjokkert. Men symptomene forsvant, så jeg tok en test til to dager etterpå. Og da var det ingen strek. Så jeg ringte til legekontoret, for å kontrollere hcg. Der var det ingenting. 5 dager senere fikk jeg en litt mer kraftig mens.
Så det var en kjemisk.
I PP4 lykkes vi ikke med eggløsning i det hele tatt.
Og her sitter vi, i PP5, og gyn har anbefalt prøverør.
Mens vi venter på å søke skal vi prøve litt forskjellig, mulig Ovitrelle og lavdose gonal-f.
Men gyn vil gjerne vente til Oktober, fordi da har hun mer tid, hun reiser bort en uke i september, og en uke i oktober. Da kan vi ta litt flere kontroller også, for å sikre at det går trygt for seg.
Og midt oppi all prøvingen må jeg også igang med en spesialundersøkelse nr 2, og en mulig saksøking av forsikringsselskapet, som nekter å innse at jeg har en skade, og at den skaden kommer til å definere resten av livet mitt.
Og noen tenker kanskje sikkert at det er teit å få barn når man har en slik skade, men hovedpoenget er at jeg kommer til å bruke all ledig tid og energi på å ta vare på dette barnet, så får mannen min være der for meg som han alltid er når ting blir for tungt.
