Jeg skjønner veldig godt ønsket om å skulle være «mindre til hjelp» ved soving. Jeg har ikke noen superløsning, men jeg kjenner meg godt igjen! Vi følte ved 6-7 mnd alder at vi måtte sette inn støtet på å sovne i egen seng og med minst mulig hjelp. Det var kaos, skriking, alle sov mindre og generelt lite stas.. så vi gikk tilbake til å legge i voksenseng og samsoving i den - det ble fredfullt og koselig, og alle sov bedre og lengrePrøvde å høre de podcastene, men problemet er at hu nekter senga si. Har i lengere tid prøvd å legge hu, når hu reiser seg legger jeg hu ned igjen, og sånn holder vi på. Men det ender i hylgrining og ikke engang det å ta hu opp å trøste funker. Da er det fram med pupp for å roe, også må hu ligge på meg. Jeg har prøvd lenge med den megoden med å legge hu ned igjen, men det funker ikke. Er alltid i nærheten, stryker og sier hun må sove når hu legges ned å. Null nytte. Kos vil hu helst ikke ha og dytter alt unna..
Skal prøve å legge hu tidligere om dagen nå for å se, men så lenge hu hater senga si og aldri har sovnet av seg selv tror jeg ikke det har noe å si.. hu sovner ikke av seg selv på dagtid heller, og ikke om vi er ute å gå ær tur heller..
Prøvde igjen ved 14-15 mnd alder, og overgangen gikk relativt smertefritt.. sovner nå med lite stimuli fra oss i egen seng, og på duppen på dagtid trengs det mindre og mindre vugging, det har gått veldig gradvis ettersom han er blitt større..
Hvis dere ønsker/trenger en endring, så må dere bare fortsette å prøve, og da har jeg dessverre ikke noen gode råd.. Men poenget mitt er - dersom det fungerer for dere - vent litt og prøv igjen når hun er litt større?