Srenit
Glad i forumet
Huff, det følger så mye angst og tanker med en graviditet. Tenk om det ikke holder helt inn? Kjenner veldig mye på det nå og får helt vondt. Klarer liksom ikke glede meg over det lille vidunderet som spirer og gror.
Flere som har det sånn?
Vet jo at om dette blir en SA/MA så er det naturen sin måte og fikse opp, men helt på gråten over hvordan takle dette. Ser jo på meg selv som en superrasjonell person, men nå har jeg bikket under.
Førstemann hadde jeg endel blødninger med, uten at de kunne si hvorfor. Nå er jeg så dum at jeg tenker at siden jeg ikke blør så er noe galt? Førstemann var en uplanlagt hendelse så vi brukte tid på å finne oss komfortable med at vi skulle bli foreldre. Vi var jo et par som egentlig hadde sett for oss et liv sammen, bare oss to. Men er så utrolig takknemlig for lille som kom.
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men ønsker ikke å gi andre noen tanker. Men trenger liksom en skulder å gråte på litt...bare fordi hormonene er helt ville!!!
God klem til alle som trenger
Flere som har det sånn?
Vet jo at om dette blir en SA/MA så er det naturen sin måte og fikse opp, men helt på gråten over hvordan takle dette. Ser jo på meg selv som en superrasjonell person, men nå har jeg bikket under.
Førstemann hadde jeg endel blødninger med, uten at de kunne si hvorfor. Nå er jeg så dum at jeg tenker at siden jeg ikke blør så er noe galt? Førstemann var en uplanlagt hendelse så vi brukte tid på å finne oss komfortable med at vi skulle bli foreldre. Vi var jo et par som egentlig hadde sett for oss et liv sammen, bare oss to. Men er så utrolig takknemlig for lille som kom.
Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men ønsker ikke å gi andre noen tanker. Men trenger liksom en skulder å gråte på litt...bare fordi hormonene er helt ville!!!
God klem til alle som trenger