Vondt og vanskelig, beklager sterk historie

[XuperB]

Så ufattelig grusomt å miste et barn[emoji24], mange klemmer til deg[emoji173]️

Jeg tenker det er veldig lett å sende meldinger med f.eks "bare si ifra hvis du vil finne på noe en dag, er her for deg". Veldig bra at du sier dette ikke var noe greit, så vet jeg hvertfall at jeg ikke skal gjøre det!

Men syns du selv det hadde vært greit hvis ei venninne spurte hvordan fødselen var? Eller spurte hva som skjedde og om hun vet hvorfor babyen døde? Syns det er vanskelig å vite hva som er "for mye" å snakke om, vertfall i starten[emoji173]️

Takk. Det er noe av det tøffeste jeg har vært igjennom, hadde aldri sett for meg det skulle være så tungt å miste et ufødt barn.

Jeg syns ikke det var ugreit altså, jeg hadde bare ikke noe igjen for det. Da var det viktigere med de som etterhvert fikk meg med på ting (med en gang så er man jo inni en sorgboble, det viktigste arbeidet til gode venner og familie kommer jo etterpå).

Jeg syns det var veldig fint å bli spurt om fødselen og det i rundt det, for meg var det godt å snakke om det og godt at folk viste interesse og turte å stille spørsmål. Der kan det jo være forskjell på folk, men jeg syns i alle fall det var godt. I alle fall når spørsmålene ikke kom med en gang, men etter en stund. Da følte jeg ikke at det ble glemt om du skjønner? Jeg syns også det var greit å bli spurt om vi visste hva som gikk galt.

Det jeg ikke syns var greit var de som prøvde å trøste med å si at "det går alltids et tog" (som i det er jo bare å prøve på nytt" og å si at det hadde vært verre om babyen hadde død når h*n hadde vært noen uker/måneder. Det er merkelig nok veldig vanlige fraser å få høre etterpå.

Anbefaler å lese litt på landsforeningen uventet barnedød sine hjemmesider, syns de har veldig informative sider. Jeg hadde mye hjelp i boka "et barn som ikke ble" som omhandler både tidlig SA, senabort og dødfødsel. Den kan jo være noe å tipse venninna de om om ei stund. Vet flere her inne kjøpte den etter jeg la ut tips på underforumene "vi som har mistet" og syns den var fin. Det er en blanding av personlige historier fra å miste, og uttalelser fra helsepersonell/fagpersoner. Jeg grein meg igjennom den, men det var så godt for min del å lese om sorgen, hva som er vanlig etterpå og at følelsene jeg hadde var noe jeg ikke var alene om. For å miste et ufødt barn er på mange måter en ensom sorg, det er noe som mange kvier seg for å prate om og skyr unna. Ikke sikkert det er noe for henne, men jeg liker å tipse om den i sånne sammenhenger. Den er vond og god på samme tid.

 

[Naoomi]

Takk. Det er noe av det tøffeste jeg har vært igjennom, hadde aldri sett for meg det skulle være så tungt å miste et ufødt barn.

Jeg syns ikke det var ugreit altså, jeg hadde bare ikke noe igjen for det. Da var det viktigere med de som etterhvert fikk meg med på ting (med en gang så er man jo inni en sorgboble, det viktigste arbeidet til gode venner og familie kommer jo etterpå).

Jeg syns det var veldig fint å bli spurt om fødselen og det i rundt det, for meg var det godt å snakke om det og godt at folk viste interesse og turte å stille spørsmål. Der kan det jo være forskjell på folk, men jeg syns i alle fall det var godt. I alle fall når spørsmålene ikke kom med en gang, men etter en stund. Da følte jeg ikke at det ble glemt om du skjønner? Jeg syns også det var greit å bli spurt om vi visste hva som gikk galt.

Det jeg ikke syns var greit var de som prøvde å trøste med å si at "det går alltids et tog" (som i det er jo bare å prøve på nytt" og å si at det hadde vært verre om babyen hadde død når h*n hadde vært noen uker/måneder. Det er merkelig nok veldig vanlige fraser å få høre etterpå.

Anbefaler å lese litt på landsforeningen uventet barnedød sine hjemmesider, syns de har veldig informative sider. Jeg hadde mye hjelp i boka "et barn som ikke ble" som omhandler både tidlig SA, senabort og dødfødsel. Den kan jo være noe å tipse venninna de om om ei stund. Vet flere her inne kjøpte den etter jeg la ut tips på underforumene "vi som har mistet" og syns den var fin. Det er en blanding av personlige historier fra å miste, og uttalelser fra helsepersonell/fagpersoner. Jeg grein meg igjennom den, men det var så godt for min del å lese om sorgen, hva som er vanlig etterpå og at følelsene jeg hadde var noe jeg ikke var alene om. For å miste et ufødt barn er på mange måter en ensom sorg, det er noe som mange kvier seg for å prate om og skyr unna. Ikke sikkert det er noe for henne, men jeg liker å tipse om den i sånne sammenhenger. Den er vond og god på samme tid.

Jeg kan bare forestille meg hvor tungt det må være å miste et barn.. Jeg vet jo hvor høyt jeg elsker sønnen min, jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart å leve uten han[emoji173]️ Jeg sørger og gråter over jenta hennes jeg aldri får bli kjent med. Men tenker at min smerte kun er en brøkdel av hennes smerte..

Jeg syns det er helt grusomt og hårreisende at folk kan si noe slik! Liksom at "pyttpytt du kan jo bare bli gravid igjen". Eller at det hadde vært verre hvis sånn og sånn. Tankeløst. Det er et barn selv om det kun var mamman som fikk bli kjent med barnet. Et barn er et barn, uansett om det har kommet til verden eller ikke. Venninna mi har jo blitt mamma. Hun har født et barn, men dessverre så levde ikke barnet når det kom til verden.

Tusen takk for tips om boka og nettsted[emoji173]️. Får frysninger bare av å lese tittelen. Skal ha den i bakhodet til når ting roer seg litt, så kan jeg tipse henne om den.

 

[Aoede]

Hei. Har ikke lest igjennom de andre svarene og har ikke tid til å svare så langt nå Men som du ser så er vi i samme termingruppe. Jenta mi ble født med hastekeisersnitt i juni og døde en uke senere.

Jeg og mannen har valgt å være veldig åpne om det og da passer kanskje ikke mitt svar så godt siden hun har isolert seg. Men jeg prøver uansett

Vi har hele veien tatt i mot besøk av familie og venner, selv om vi ikke alltid hadde lyst. Når besøket først var her så var det veldig deilig. Da kunne vi både snakke om jenta vår, viser bilder osv men også snakke om heeelt andre ting og bare få noen sekunders pause, for ja, de første månedene er det bare sekunder med pause fra tankene man får.

Vi har hele veien satt veldig stor pris på all kontakt alle mulige folk har tatt. Enten om det er en sms/melding på facebook, en telefonsamtale eller et besøk.

De første dagene hjemme så fikk vi ekstremt mange blomster, det var selvfølgelig veldig koselig men også litt slitsomt. Da ringer det på døra hele tiden, man må finne vaser til alt sammen, finne et sted i jungelen å plassere det osv. Høres ut som verdens minste problem, men der og da så var det litt slitsomt ...

Alle tilbydde seg å gjøre praktiske ting for oss, men det var rett og slett ikke så mye å gjøre. Hadde sikkert vært anderledes hvis vi hadde barn fra før feks. Det var noen som hadde med hjemmelagd brød, og hjemmelagde fylte horn osv til oss de første dagene. Det kom veldig godt med! Vi var ute av stand til å klare og tenke på mat eller lage mat. Så da var det veldig deilig å ha noe sånt i fryseren og bare slenge i ovnen.

Vi lagde også en avtale med de nærmeste familie og venner at de bare skulle ringe så mye de ville, så skulle vi bare la vær og svare hvis vi ikke orka å snakke akkurat der og da og heller ringe de opp senere. Da slapp de å føle at de masa og vi slapp å føle at vi måtte ta telefonen.

Vi fikk også tips om foreningen lub (www.lub.no ). Vi har ikke meldt oss inn, men anbefaler både deg og venninnen din å lese litt der. Så kan du og hun, få en del tips og lese litt om andres erfaringer. Vet ikke hvor i landet dere bor, men hvis dere bor i nærheten av Ahus så anbefaler jeg at de får en henvisning til Sorgstøttesenteret.

Her kunne jeg sikkert skrevet 100 sider til, men har ikke tid nå. Men hvis du har noen spørsmål så er det bare til å spørre, her eller på pm

Og en siste ting, prøv å unngå spørsmålet «går det bra?». Det synes jeg at er det vanskeligste spørsmålet av de alle. De første ukene var det greit, da svarte jeg bare nei, men etterhvert så føles det ut som folk forventer et «ja» på det spørsmålet.

 

[Naoomi]

Hei. Har ikke lest igjennom de andre svarene og har ikke tid til å svare så langt nå Men som du ser så er vi i samme termingruppe. Jenta mi ble født med hastekeisersnitt i juni og døde en uke senere.

Jeg og mannen har valgt å være veldig åpne om det og da passer kanskje ikke mitt svar så godt siden hun har isolert seg. Men jeg prøver uansett

Vi har hele veien tatt i mot besøk av familie og venner, selv om vi ikke alltid hadde lyst. Når besøket først var her så var det veldig deilig. Da kunne vi både snakke om jenta vår, viser bilder osv men også snakke om heeelt andre ting og bare få noen sekunders pause, for ja, de første månedene er det bare sekunder med pause fra tankene man får.

Vi har hele veien satt veldig stor pris på all kontakt alle mulige folk har tatt. Enten om det er en sms/melding på facebook, en telefonsamtale eller et besøk.

De første dagene hjemme så fikk vi ekstremt mange blomster, det var selvfølgelig veldig koselig men også litt slitsomt. Da ringer det på døra hele tiden, man må finne vaser til alt sammen, finne et sted i jungelen å plassere det osv. Høres ut som verdens minste problem, men der og da så var det litt slitsomt ...

Alle tilbydde seg å gjøre praktiske ting for oss, men det var rett og slett ikke så mye å gjøre. Hadde sikkert vært anderledes hvis vi hadde barn fra før feks. Det var noen som hadde med hjemmelagd brød, og hjemmelagde fylte horn osv til oss de første dagene. Det kom veldig godt med! Vi var ute av stand til å klare og tenke på mat eller lage mat. Så da var det veldig deilig å ha noe sånt i fryseren og bare slenge i ovnen.

Vi lagde også en avtale med de nærmeste familie og venner at de bare skulle ringe så mye de ville, så skulle vi bare la vær og svare hvis vi ikke orka å snakke akkurat der og da og heller ringe de opp senere. Da slapp de å føle at de masa og vi slapp å føle at vi måtte ta telefonen.

Vi fikk også tips om foreningen lub (www.lub.no ). Vi har ikke meldt oss inn, men anbefaler både deg og venninnen din å lese litt der. Så kan du og hun, få en del tips og lese litt om andres erfaringer. Vet ikke hvor i landet dere bor, men hvis dere bor i nærheten av Ahus så anbefaler jeg at de får en henvisning til Sorgstøttesenteret.

Her kunne jeg sikkert skrevet 100 sider til, men har ikke tid nå. Men hvis du har noen spørsmål så er det bare til å spørre, her eller på pm

Og en siste ting, prøv å unngå spørsmålet «går det bra?». Det synes jeg at er det vanskeligste spørsmålet av de alle. De første ukene var det greit, da svarte jeg bare nei, men etterhvert så føles det ut som folk forventer et «ja» på det spørsmålet.

Tusen takk for svar. Jeg er veldig lei meg for at du mister jenta di[emoji22] Veldig vondt å lese hva du har vært igjennom... iiyStor klem til deg[emoji173]️ Jeg husker godt historien din fra når jeg gikk høygravid. Husker du skrev den som en påminnelse til oss alle om hvor viktig det er å kjenne etter daglig liv i magen, og at man ikke må nøle med å ta kontakt med sykehuset hvis man mistenker at noe ikke stemmer[emoji173]️

Tusen takk for tips og råd! Veldig nyttig med tips fra noen som vet hvordan det er og hva som blir satt pris på og ikke. Det med å komme med mat og bakverk har gått igjen i flere svar, så det er en veldig god idé, det skal keg gjøre!

Jeg får så vondt av henne, har fortsatt ikke hørt noe siden det forferdelige skjedde, siste beskjeden var at hun ikke vil ha besøk av noen. Jeg var hos henne 2 dager før babyen døde i magen. Jeg kommer aldri til å glemme forventningene hennes, hvordan jeg hjalp med å skrive liste til fødebaggen og hjalp henne med å planlegge hvilken mat de skulle ha i dåpen. Alle de fine rosa klærne hun hadde vasket, sortert og brettet fint i skapet. Vippestol og stellebordet i stua klart med bleier og utstyr. Når jeg gav henne en god klem og ønsket henne masse lykke til med fødselen. Det skjærer virkelig langt inni hjertet når jeg tenker på dette[emoji173]️[emoji173]️

 

[Aoede]

Tusen takk for svar. Jeg er veldig lei meg for at du mister jenta di[emoji22] Veldig vondt å lese hva du har vært igjennom... iiyStor klem til deg[emoji173]️ Jeg husker godt historien din fra når jeg gikk høygravid. Husker du skrev den som en påminnelse til oss alle om hvor viktig det er å kjenne etter daglig liv i magen, og at man ikke må nøle med å ta kontakt med sykehuset hvis man mistenker at noe ikke stemmer[emoji173]️

Tusen takk for tips og råd! Veldig nyttig med tips fra noen som vet hvordan det er og hva som blir satt pris på og ikke. Det med å komme med mat og bakverk har gått igjen i flere svar, så det er en veldig god idé, det skal keg gjøre!

Jeg får så vondt av henne, har fortsatt ikke hørt noe siden det forferdelige skjedde, siste beskjeden var at hun ikke vil ha besøk av noen. Jeg var hos henne 2 dager før babyen døde i magen. Jeg kommer aldri til å glemme forventningene hennes, hvordan jeg hjalp med å skrive liste til fødebaggen og hjalp henne med å planlegge hvilken mat de skulle ha i dåpen. Alle de fine rosa klærne hun hadde vasket, sortert og brettet fint i skapet. Vippestol og stellebordet i stua klart med bleier og utstyr. Når jeg gav henne en god klem og ønsket henne masse lykke til med fødselen. Det skjærer virkelig langt inni hjertet når jeg tenker på dette[emoji173]️[emoji173]️

Tusen takk for det og klem tilbake!

Ja det synes jeg absolutt at du skal gjøre Du virker som en veldig god venninne som virkelig prøver å sette deg inn i hennes situasjon og som spør rundt for råd Vi hadde(har) heldigvis flere som deg blant våre venner, og det er jeg utrolig takknemlig for. Alle har prøvd så godt de kan på sine egne måter å støtte.

Det skjærer i hjertet av å lese det også. Det er så jævli brutalt! Helt umennesklig å skulle gå igjennom noe sånt.

Det er litt vanskelig å sette seg inn i at hun stenger alle ute. Jeg og vi gjorde akkurat det motsatte og det føltes veldig naturlig, så det er litt vanskelig å gi råd på bakgrunn av det. Men jeg tror hennes måte å gjøre det på er veldig vanlig.. Får du noe kontakt med hun på sms feks? Eller kanskje du kunne kontakta mannen hennes?

Uansett så virkelig du som et utrolig flott menneske og jeg er helt sikker på at du kommer til å finne ut hvordan du på best mulig måte kan være der for venninna di

 

[Marrylou]

Hei. Har ikke lest igjennom de andre svarene og har ikke tid til å svare så langt nå Men som du ser så er vi i samme termingruppe. Jenta mi ble født med hastekeisersnitt i juni og døde en uke senere.

Jeg og mannen har valgt å være veldig åpne om det og da passer kanskje ikke mitt svar så godt siden hun har isolert seg. Men jeg prøver uansett

Vi har hele veien tatt i mot besøk av familie og venner, selv om vi ikke alltid hadde lyst. Når besøket først var her så var det veldig deilig. Da kunne vi både snakke om jenta vår, viser bilder osv men også snakke om heeelt andre ting og bare få noen sekunders pause, for ja, de første månedene er det bare sekunder med pause fra tankene man får.

Vi har hele veien satt veldig stor pris på all kontakt alle mulige folk har tatt. Enten om det er en sms/melding på facebook, en telefonsamtale eller et besøk.

De første dagene hjemme så fikk vi ekstremt mange blomster, det var selvfølgelig veldig koselig men også litt slitsomt. Da ringer det på døra hele tiden, man må finne vaser til alt sammen, finne et sted i jungelen å plassere det osv. Høres ut som verdens minste problem, men der og da så var det litt slitsomt ...

Alle tilbydde seg å gjøre praktiske ting for oss, men det var rett og slett ikke så mye å gjøre. Hadde sikkert vært anderledes hvis vi hadde barn fra før feks. Det var noen som hadde med hjemmelagd brød, og hjemmelagde fylte horn osv til oss de første dagene. Det kom veldig godt med! Vi var ute av stand til å klare og tenke på mat eller lage mat. Så da var det veldig deilig å ha noe sånt i fryseren og bare slenge i ovnen.

Vi lagde også en avtale med de nærmeste familie og venner at de bare skulle ringe så mye de ville, så skulle vi bare la vær og svare hvis vi ikke orka å snakke akkurat der og da og heller ringe de opp senere. Da slapp de å føle at de masa og vi slapp å føle at vi måtte ta telefonen.

Vi fikk også tips om foreningen lub (www.lub.no ). Vi har ikke meldt oss inn, men anbefaler både deg og venninnen din å lese litt der. Så kan du og hun, få en del tips og lese litt om andres erfaringer. Vet ikke hvor i landet dere bor, men hvis dere bor i nærheten av Ahus så anbefaler jeg at de får en henvisning til Sorgstøttesenteret.

Her kunne jeg sikkert skrevet 100 sider til, men har ikke tid nå. Men hvis du har noen spørsmål så er det bare til å spørre, her eller på pm

Og en siste ting, prøv å unngå spørsmålet «går det bra?». Det synes jeg at er det vanskeligste spørsmålet av de alle. De første ukene var det greit, da svarte jeg bare nei, men etterhvert så føles det ut som folk forventer et «ja» på det spørsmålet.

Hei Aoede!!
Jeg har lenge lurt på hvordan det går med deg og mannen deres etter at dere mistet jenta deres [emoji171] takk for at du skriver om det her! Du er ufattelig sterk som er åpen om det, og som lar folk få bry seg og hjelpe deg!! Godt å høre at dere har et så bra nettverk av folk rundt dere!!!
Ta masse godt vare på hverandre fremover! Og lykke til på veien hvorenn den går fremover [emoji8]
Stor klem [emoji171]

 

[Aoede]

Hei Aoede!!
Jeg har lenge lurt på hvordan det går med deg og mannen deres etter at dere mistet jenta deres [emoji171] takk for at du skriver om det her! Du er ufattelig sterk som er åpen om det, og som lar folk få bry seg og hjelpe deg!! Godt å høre at dere har et så bra nettverk av folk rundt dere!!!
Ta masse godt vare på hverandre fremover! Og lykke til på veien hvorenn den går fremover [emoji8]
Stor klem [emoji171]

Tusen takk

Det er utrolig hardt, hver eneste dag, men det er hardt nå på en annen måte enn det var i starten. Vi har heldigvis mange superfine folk rundt oss! Håper jeg kan være der for noen andre en gang, slik de har vært for oss.

Takk for det, vi har nettopp startet prøvingen på lillesøster/bror, så nå går en del av tankene til det prosjektet

 

[Naoomi]

Tusen takk for det og klem tilbake!

Ja det synes jeg absolutt at du skal gjøre Du virker som en veldig god venninne som virkelig prøver å sette deg inn i hennes situasjon og som spør rundt for råd [emoji173]️ Vi hadde(har) heldigvis flere som deg blant våre venner, og det er jeg utrolig takknemlig for. Alle har prøvd så godt de kan på sine egne måter å støtte.

Det skjærer i hjertet av å lese det også. Det er så jævli brutalt! Helt umennesklig å skulle gå igjennom noe sånt.

Det er litt vanskelig å sette seg inn i at hun stenger alle ute. Jeg og vi gjorde akkurat det motsatte og det føltes veldig naturlig, så det er litt vanskelig å gi råd på bakgrunn av det. Men jeg tror hennes måte å gjøre det på er veldig vanlig.. Får du noe kontakt med hun på sms feks? Eller kanskje du kunne kontakta mannen hennes?

Uansett så virkelig du som et utrolig flott menneske og jeg er helt sikker på at du kommer til å finne ut hvordan du på best mulig måte kan være der for venninna di [emoji173]️

Tusen takk for det, jeg prøver ihvertfall så godt jeg kan. Jeg har sendt 2 meldinger hun ikke har svart på, for noen dager siden. Den tredje melding svarte hun når tid begravelsen skulle finne sted og at jeg var velkommen, men jeg måtte ikke føle at jeg måtte komme(Men selvfølgelig så kommer jeg) Nå har hun vertfall gått offentlig på facebook med at jenta har blitt født, men at hun dessverre døde i magen før hun så dagens lys. Jeg møter opp i begravelsen på onsdag og så tar jeg det derfra[emoji173]️

Tusen takk for gode råd. Veldig godt å høre at dere har så mange støttende mennesker rundt dere. Både venner og familie[emoji173]️ Og masse lykke til med prøvingen på lillesøster eller lillebror![emoji173]️

 

[Marrylou]

Tusen takk [emoji173]️

Det er utrolig hardt, hver eneste dag, men det er hardt nå på en annen måte enn det var i starten. Vi har heldigvis mange superfine folk rundt oss! Håper jeg kan være der for noen andre en gang, slik de har vært for oss.

Takk for det, vi har nettopp startet prøvingen på lillesøster/bror, så nå går en del av tankene til det prosjektet

Lykke til [emoji171] Håper d skjer fort for dere, for jeg unner deg virkelig det jeg er så heldig å oppleve hver dag [emoji171] har 2 andre bekjente som har opplevd d samme som deg, hvor begge valgte å prøve fort igjen. For dem var det veldig riktig, så håper det for dere også [emoji7]

 

[Moderator Irene]

Så forferdelig!
Vær der for henne, ta ting i hennes tempo. Det virker allerede som du vet godt hva du skal gjøre. ♥ Selv om ting er vanskelig.