Jeg får så dårlig samvittighet... Lillemor har hatt et par dager hvor hun bokstavelig talt henger i buksebeinet, og skriker for full hals av ingenting. Alt fra at jeg lukker en skapdør, lukker døra til badet, setter henne ned, hvis hun mister en leke osv. Jeg blir så sliten, for det er non stop så for å få pustet selv har jeg valgt å "tvinge" henne til å leke noen minutter selv, og ignorere griningen noen minutter. Men det føles så feil. Føler meg fæl... Men jeg blir samtidig veldig kvelt av hele opplegget. Jeg kan ikke gå en meter uten at hun holder i buksa mi. Prøver jeg å amme i senga skal hun turne, ikke sove. Hun er verdens søteste og morsomte, men hun blir veldig intens når hun har sånne dager... Jeg trøster selvsagt, men mye er jo tullete. Er jeg fæl?
