Gutten min ble født tirsdag den 11/4 og veide 3300g. Han er et naturtalent på å ta pupp helt fra første øyeblikk, men det kan se ut til at kroppen min ikke helt var ment for å amme..
dagen etter når han veies har han mistet de 10% av vekten de nærmest "forventer" at nyfødte gjør. Jeg har det veldig vondt av å amme, men tenkte det ordner seg vel. Dagen etter derimot har han mistet ytterligere flere gram, og JM blir bekymret da han nå er nede på 2800g. Så det viser seg at ammingen min ikke har tatt seg opp, slik det forventes at det skal gjøre rundt døgn 3.. Døgn 4 er heller ingen tegn til noe mer melk, jeg starter med å pumpe fordi det er så smertefullt å amme, og gutten får tillegg sammen med det lille jeg nå har av morsmelk på kopp. Og nå, døgn 5, vi pumper og styrer, gir tillegg og har regime på hver 3. Time. Det er svært slitsomt, for og ikke snakke om den psykiske tyngden jeg føler av at jeg ikke greier å produsere melk til tross for fin utdrivning.
Jeg vet ikke, det er bare vanskelig. Nå har vi endelig dratt hjem fra barsel med et "program" der jeg skal ta noe slags medisiner 3 ganger daglig for å forsøke å øke produksjon, jeg skal pumpe hver 3. Time og gutten skal få den mengden erstatning han trenger på kopp. Hele greia er jo for håpet om å kunne fullamme til sist. Men det er tungt. Jeg er så sliten som jeg var etter fødselen omtrent ennå fordi det innebærer mye gråt pga mageknip han får av å svelge så mye luft med den der koppen, pumping til faste tider og ja.. Så jeg lurer så fryktelig på om det er verdt det? Spesielt tenker jeg på dette med magen til gullet mitt som ikke får fred. Vi har fått litt oppfattelse av at vi ikke "får lov" å flaskemate han om målet er å amme for å ikke ødelegge sugerefleksen.. og det skjønner jeg jo, for all del. Jeg føler meg bare så sett ned på om jeg bestemmer meg for å "gjøre han om" til flaskebarn basert på en kombinasjon av mme og pumpet melk. Noen tanker å komme med til meg? Jeg er så fortvilet og trist [emoji20]
dagen etter når han veies har han mistet de 10% av vekten de nærmest "forventer" at nyfødte gjør. Jeg har det veldig vondt av å amme, men tenkte det ordner seg vel. Dagen etter derimot har han mistet ytterligere flere gram, og JM blir bekymret da han nå er nede på 2800g. Så det viser seg at ammingen min ikke har tatt seg opp, slik det forventes at det skal gjøre rundt døgn 3.. Døgn 4 er heller ingen tegn til noe mer melk, jeg starter med å pumpe fordi det er så smertefullt å amme, og gutten får tillegg sammen med det lille jeg nå har av morsmelk på kopp. Og nå, døgn 5, vi pumper og styrer, gir tillegg og har regime på hver 3. Time. Det er svært slitsomt, for og ikke snakke om den psykiske tyngden jeg føler av at jeg ikke greier å produsere melk til tross for fin utdrivning.
Jeg vet ikke, det er bare vanskelig. Nå har vi endelig dratt hjem fra barsel med et "program" der jeg skal ta noe slags medisiner 3 ganger daglig for å forsøke å øke produksjon, jeg skal pumpe hver 3. Time og gutten skal få den mengden erstatning han trenger på kopp. Hele greia er jo for håpet om å kunne fullamme til sist. Men det er tungt. Jeg er så sliten som jeg var etter fødselen omtrent ennå fordi det innebærer mye gråt pga mageknip han får av å svelge så mye luft med den der koppen, pumping til faste tider og ja.. Så jeg lurer så fryktelig på om det er verdt det? Spesielt tenker jeg på dette med magen til gullet mitt som ikke får fred. Vi har fått litt oppfattelse av at vi ikke "får lov" å flaskemate han om målet er å amme for å ikke ødelegge sugerefleksen.. og det skjønner jeg jo, for all del. Jeg føler meg bare så sett ned på om jeg bestemmer meg for å "gjøre han om" til flaskebarn basert på en kombinasjon av mme og pumpet melk. Noen tanker å komme med til meg? Jeg er så fortvilet og trist [emoji20]
Det viktigste er at babyen får en uthvilt, glad og fornøyd mor! Stor klem fra meg
