Mose
Glad i forumet
Etter å ha gått noen runder med meg selv, lest andres innlegg og dagbøker her inne, tenker jeg at jeg skal gi det et forsøk. Tørr ikke juble ennå, men er 11+5 i skrivende stund, og krysser alt som krysses kan for at dette skal gå bra.
Kanskje prøve å presentere meg selv litt. Jeg er 32 år og samboer 34. Vi har vært sammen i tre år og ingen av oss Har barn fra tidligere. Dog har vi ett firebeinet barn, en sønn, på snart 5 år, men vi ønsker nå å utvide familien videre. Vi er begge i fast jobb, eier halvparten av en tomannsbolig men er på utkikk etter enebolig. Vi bor i Finnmark (ja, det er sykt langt nord). Han er her i fra mens jeg er fra Østlandet. To stasjonsvogner Og en scooter (det er vist obligatorisk når man bor her å ha scooter). Hehe.
Veien hit har ikke vært problemfri. Selv hadde jeg en SA i 2008. Ingen graviditet siden da. Har pcos, noes om skaper utfordringer. Jeg fortalte det til samboer når jeg følte jeg var klar for det og han var da giret på ivf. Vi reiseregning del sørover pga min familie og vi fikk time ved en privatklinikk i Oslo høsten 2016. Vi trodde dette kun var en time for informasjon etc. Vi hadde ikke bestemt oss for å begynne å prøve riktig ennå men når vi gikk ut fra timen var Det oppstart uken etter. Skrekkblandet fryd. Sprøyter, hormoner, piller m.m. En ny skummel hverdag. Forsøket resulterte i ekstrem overstimulering og de tok ut en haug av egg men kunne ikke sette tilbake pga risiko. Ut av alle eggene var det ett som kunne fryses. I desember 2016 var det tid for oppstigning og tilbakesetting. Det gikk bra med opptining men spiren festet seg ikke. Det var hæl jævelig og følelsene ble nok veldig forsterket på grunn av østrogenplaster og hormoner i max ubalanse. Men nytt forsøk på nyåret 2017 resulterte i ett vellykket forsøk. Masse egg (21 eller 22) ble hentet ut men kun ett overlevde til blastocyst og ble tilbakeført. Akupunktur før og etter innsett samt festeakupunktur to ganger resulterte i at en liten spire festet seg. Jeg tørr ikke juble ennå. Er straks 12 uker på vei, men er livredd for at det skal gå galt.
Dette er et stort skritt for meg å ta, det å snakke om dette og ikke minst å gjøre Det virkelig. Har distansert meg fra dette men prøver å tørre å tro på at det skal gå bra. Selv to x tul samt ett ul hos jordmor hvor jeg både har Sett hjerte slå og masse bevegelse gjør ikke at jeg klarer å tro på det.
Ble en lang avhandling men er det ikke det dagbøker noen ganger brukes til!? [emoji5]️
Kanskje prøve å presentere meg selv litt. Jeg er 32 år og samboer 34. Vi har vært sammen i tre år og ingen av oss Har barn fra tidligere. Dog har vi ett firebeinet barn, en sønn, på snart 5 år, men vi ønsker nå å utvide familien videre. Vi er begge i fast jobb, eier halvparten av en tomannsbolig men er på utkikk etter enebolig. Vi bor i Finnmark (ja, det er sykt langt nord). Han er her i fra mens jeg er fra Østlandet. To stasjonsvogner Og en scooter (det er vist obligatorisk når man bor her å ha scooter). Hehe.
Veien hit har ikke vært problemfri. Selv hadde jeg en SA i 2008. Ingen graviditet siden da. Har pcos, noes om skaper utfordringer. Jeg fortalte det til samboer når jeg følte jeg var klar for det og han var da giret på ivf. Vi reiseregning del sørover pga min familie og vi fikk time ved en privatklinikk i Oslo høsten 2016. Vi trodde dette kun var en time for informasjon etc. Vi hadde ikke bestemt oss for å begynne å prøve riktig ennå men når vi gikk ut fra timen var Det oppstart uken etter. Skrekkblandet fryd. Sprøyter, hormoner, piller m.m. En ny skummel hverdag. Forsøket resulterte i ekstrem overstimulering og de tok ut en haug av egg men kunne ikke sette tilbake pga risiko. Ut av alle eggene var det ett som kunne fryses. I desember 2016 var det tid for oppstigning og tilbakesetting. Det gikk bra med opptining men spiren festet seg ikke. Det var hæl jævelig og følelsene ble nok veldig forsterket på grunn av østrogenplaster og hormoner i max ubalanse. Men nytt forsøk på nyåret 2017 resulterte i ett vellykket forsøk. Masse egg (21 eller 22) ble hentet ut men kun ett overlevde til blastocyst og ble tilbakeført. Akupunktur før og etter innsett samt festeakupunktur to ganger resulterte i at en liten spire festet seg. Jeg tørr ikke juble ennå. Er straks 12 uker på vei, men er livredd for at det skal gå galt.
Dette er et stort skritt for meg å ta, det å snakke om dette og ikke minst å gjøre Det virkelig. Har distansert meg fra dette men prøver å tørre å tro på at det skal gå bra. Selv to x tul samt ett ul hos jordmor hvor jeg både har Sett hjerte slå og masse bevegelse gjør ikke at jeg klarer å tro på det.
Ble en lang avhandling men er det ikke det dagbøker noen ganger brukes til!? [emoji5]️