For vår del startet usikkerheten i uke 29, og ukene som kom skulle gi oss flere overraskelser på godt og vondt.
Etter en blødning og smertefulle sammentrekninger, samt slapp baby ble jeg innlagt føden i uke 29. Vi hadde en stund før dette hatt tette kontroller på sykehuset av andre grunner, men var i utgangspunktet "friskmeldt" for videre oppfølging hos kommunal jordmor. Ved innkomst hadde jeg en lett økning i blodtrykket (138/93), og det viste seg at lille ikke hadde vokst særlig siden forrige ultralyd. Etter 12 timer på observasjon ble jeg skrevet ut, men skulle ha ny kontroll om 10 dager på fødepoliklinikken.
Ultralydene videre viste lite vekst, og at lille stagnerte etter uke 29. Hun trivdes i magen, men det var noe som ulmet. Gjennomstrømningene så greie ut, allikevel gikk det tregt i veksten. Urinprøvene viste av og på med protein, men det er ikke så uvanlig, så de fulgte bare med på det som normalt. Blodtrykket var noe forhøyet videre utover, men holdt seg i underkant av 140/90 og trengte ikke behandling enn så lenge.
Da jeg var 33+4 reagerte jeg på at datteren min virket så slapp og kraftløs i bevegelsene sine, og med tanke på at hun ikke lengre vokste valgte jeg å ringe føden for å forhøre meg. Føden ønsket oss inn på kontroll, og det skulle vise seg å være lurt. Ved innkomst hadde blodtrykket økt noe mer, og ble målt til 144/104. Jeg hadde og fått kraftige ødem siden sist kontroll for 7 dager siden. De la meg inn igjen på overvåkning med tanke på svangerskapsforgiftning. Ultralyden som ble tatt ved innkomst viste et avvik på -33% og de kunne nå se at gjennomstrømningene var dårlige. De vurderte det allikevel dit hen at min datter trivdes i magen. Hun hadde fine bevegelser, og fin hjerterytme. Hikket gjorde hun også, så lungene begynte å få funksjon. Jeg derimot hadde nå høyt utslag på proteiner i urinen, og blodprøvene kunne bekrefte en moderat svangerskapsforgiftning. Jeg ble satt på blodtrykksmedisiner, og de klarte å få blodtrykket under 140/90 nok en gang. 33+6 fikk jeg bli skrevet ut igjen, med hvile hjemme. Vi bor ikke mer enn 20 minutter unna, og kunne komme raskt om det var noe. Før vi dro fikk vi klar beskjed om å ha lav terskel for ny innkomst. Jeg skulle ha ny kontroll på sykehuset 7 dager senere, og i mellomtiden skulle jeg ha kontroll hos kommunal jordmor med urin og blodtrykk.
Vi kom hjem en onsdag, og allerede fredagen etter måtte jeg på ny ringe føden. Jeg våknet med veldig hovne ben, som ikke roet seg utover dagen. Over telefon ble vi enige om at jeg skulle ringe på ny om det ble verre. Jeg lot det gå ut dagen og la meg tidlig. Lørdagen sov jeg mye, jeg var sliten og lite motivert, og ventet bare på kontrollen på mandag. Søndags kveld blir jeg veldig lyssky, og begynner å kaste opp. Jeg vurderte å ringe føden på nytt, men valgte heller å legge meg frem til morgendagens kontroll.
34+4 drar jeg på kontroll hos jordmor. Denne dagen måles blodtrykket til 169/109 og fortsatt stort utslag på protein. På 4 dager har jeg gått opp 7 kg i vann, som hadde begynt å legge seg i ansiktet og på ryggen min. Jordmor ringer sykehuset, som ber oss komme inn med en gang. Fremme på sykehuset blir vi tatt med inn på et kontrollrom hvor de på ny måler blodtrykk, skriver meg inn som pasient og tar ultralyd. Under ultralyden får jeg jeg kramper i beina, så overlegen hiver seg på telefon til føden og ber de om å sende ned en jordmor og gjøre klart et rom. Derfra får jeg tredd en veneflon i hånda, og blir ført opp på føden for behandling med en dose magnesium, og blodtrykksmedisiner. Det blir tatt mye blodprøver, og de forklarer at de må prøve å stabilisere kroppen min for videre vurdering. De neste timene kaster jeg opp mye. Jeg får nye blodtrykksmedisiner før vi legger oss for å sove.
34+5 kommer overlege og anesti og henter meg på rommet, og triller meg ned på intensivavdelingen for bedre overvåkning og magnesiumdrypp. Krampene kommer oftere, og de gir meg nå sterkere medisiner for å få det til å gi seg. De ønsker nå kontinuerlig oversikt over hjerteaktivitet, metning, blodtrykk og puls, så de kobler meg opp med elektroder og en slange i hovedpulsåra. Jeg husker selv den angsten jeg fikk med alle disse menneskene, og kun korte beskjeder om hva som foregikk. Nål etter nål, og utmattelsen for hver gang jeg fikk kramper. De økte fra gang til gang, og etterhvert ristet kroppen min fra livet og ned. På denne stunden var jeg så redd for min datter, at jeg overhodet ikke visste om jeg kunne takle det. Så mye medisiner, og så mye galt med kroppen. Hun hadde det fint på ultralyd 2 timer tidligere, men hva nå. Jeg var et øyeblikk helt sikker på at nå kunne hun umulig være i live. Hun tåler ikke det her, lille kroppen. De prøvde å berolige meg med ord, men slike følelser lar seg ikke tøye av noe som helst, tror jeg. Det var konstant 1-2 sykepleiere ved sengen min, som satt å fulgte med, og ga meg medisiner når krampene kom. Overlegen og anesti kom inn til oss, og forklare at de nå forsøkte å stabilisere dette, slik at de kunne ta et snitt dagen etter. Den gang ei. Kort tid etterpå kommer de tilbake i full fart, og sier at jeg nå vil bli trillet inn på operasjonssalen. De har trykket på knappen og alle er klare. I ettertid vet vi hvorfor, selvom det ikke var tid til forklaring der og da. Blodplatene mine var lave, og urinsyra i blodet var veldig høy. Jeg lå på intensiven under ordet "eklampsifare". Nyrene var på vei til å svikte, og går man i full eklampsi så går man også i koma. Derav fikk jeg heller ikke narkose som jeg spurte om i full panikk på vei inn på salen. På vei fra intensiven til operasjonssalen stanser de 2 nye krampeanfall med medisiner, og to sykepleiere holder meg forover når spinalen blir satt. Det var så mye mennesker, så jeg klarer ikke gjette antall engang, men det var ingen tvil om at det var snakk om alvor. Ut hentes en liten jente på 1600gram og 42cm, skrikende. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på det. Jenta jeg var sikker på at hadde tatt stor skade av dette skrek da hun kom ut, og scoret 9, 10, 10 på apgar score. Hun er min superhelt... For en tøffing. De løp ut med henne, sammen med barnefar og la henne i en kuvøse. Jeg blødde 1000ml på operasjonsbordet, da de slet med å få livmoren min til å trekke seg sammen, så jeg ble lagt på oksygen og med enda mer medisiner. Det gikk bra det også.
De neste 4 dagene blir jeg liggende på intensivavdelingen, koblet til maskiner og medisiner. Blodprøver ble tatt mange ganger i døgnet, for å se at det gikk rette veien. Krampeanfallene stod på som verst de 2 første dagene etter fødsel, før de kom med lengre opphold. Andre dagen har jeg og metningsfall og vansker for å puste, så jeg blir videre lagt på oksygen for å holde nivået oppe. Å se seg selv slik på bilder er ganske absurd. For jeg var ikke der, på en måte. Jeg var et annet sted. En jordmor sørget for at jeg og min datter møttes etter fødsel. Hun var å hentet henne på NFI, og trillet henne ned til meg, og la henne på brystet mitt. Der lå vi noen minutter med maskiner og ledninger begge to. Jeg skulle gjerne ha gjenfortalt hvor fantastisk det var å møte henne for første gang. Men første gang husker jeg ikke, jeg bare vet at vi møttes. Daglig kom det søte pleiere og jordmødre ned med henne til meg, noen få minutter av gangen. Det er jeg takknemlig for. De klarte det, tross alt. Jeg gikk aldri i full eklampsi, og jeg havnet aldri i koma. De var eksepsjonelt dyktige, og handlet både rett og tidsnok. For lite visste jeg om at en liten promille med preeklampsi, også er utsatt for det som kalles for eklampsi. Jeg er glad jeg ikke visste det før jeg ble syk
Tilbake på føden 5 dager etter fødsel er jeg fortsatt dårlig, men jeg er ikke lengre kritisk. Jeg får mitt aller siste krampeanfall på fødeavdelingen den dagen, før alt gikk i riktig retning. Og ikke minst, jeg var nærmere min datter. Som for øvrig ble flyttet fra kuvøse til varmeseng første døgnet, og som aldri hadde behov for pustehjelp. Hun var i behov av lysbehandling og sondeernæring. Vokse og gro, hvile, bli trygg. De neste dagene brukte jeg på å komme meg på beina. Få til å sitte selv, og prøve å gå litt med støtte. Bli frisk nok til å kunne være mamma, til å kunne ta vare på min datter. De trillet sengen min til NFI noen minutter om dagen, så jeg kunne være med lille. Jeg følte vi hadde mistet så mye tid. Først 12 dager etter fødsel fikk jeg min første hele dag sammen med lille. Da kunne jeg selv løfte opp min lille skatt, på da 1400gram. For en følelse! Absurd og ubeskrivelig, alt sammen. Det var ikke lengre noen som måtte løfte henne over, og legge henne på meg. Jeg kunne gjøre det selv. Jeg kunne se på henne, ta på henne, lukte på henne. Og ikke minst, hun kunne få MIN melk... For utrolig nok, så hadde jeg melk. Det var det ingen som kunne forstå. Jeg tror jeg kan takke alle de søte menneskene som hver dag hentet henne noen få minutter, og la henne oppå meg. 4 uker senere dro vi hjem, og vi ammet. Og det har vi gjort siden
I dag er hun en frisk og rask frøken på 14 måneder, sta som et esel. Hun har noen mindre utfordringer, men klarer seg tross alt veldig bra. Det finnes en mistanke om en mild grad av cp som påvirker hennes høyre side, men det er ikke noe stort hinder for henne. Hun er glad, sosial, pratesyk og en skikkelig kosejente. En energibombe full av masse sjarm. Hun hadde en operasjon da hun var 3 måneder gammel, og tålte narkosen overraskende bra, så mye tyder på at utviklingen har vært fullverdig sånn sett.
Jeg som mor har ikke lengre høyt blodtrykk, heller lavere enn snittet og er fornøyd med det! Det forventes at det vil øke med tiden, men slike sorger trenger man ikke ta på forskudd. Jeg har dog fått litt utfordringer med hjertet, og er under utredning for hjerterytmeforstyrrelse. Utover dette er organene helt fine igjen, etter ultralyd og blodprøver for kontroll av dette. Nå er vi en lykkelig liten familie på 3, som lever livets glade dager
Selv hadde jeg endel uker med EMDR behandling for PTSD som følge av utfordringene ved å ikke huske, og desperasjonen av å forsøke å tette alle hull jeg ikke har i minnet. Jeg har endt opp med aksept for at dette er minner jeg ikke har, og som heller ikke vil komme tilbake