Historien bak våre små helter

Skrømt (Vimsa)

Forumet er livet
VIP
Jeg tenkte jeg kunne starte en tråd, hvor de som ønsker kan dele sine historier om sine tøffe helter og det å måtte føde før tiden av forskjellige grunner <3 Jeg skal dele min historie når jeg får tid litt senere i dag, men om noen ønsker å hive seg på så er det bare å skrive :)
 
Fikk svangerskapsforgiftning med nr 1 uke 34+3. Uke 34+6 var det ikke noe bønn. Da MÅTTE jeg føde, om ikke ble det farlig for oss begge.

Jeg var 19 år, veldig redd i det hele. Jeg og mannen kjørte ut dagen før fødsel ble igangsatt for å handle inn siste rest av vogn og slikt nødvendig [emoji14]

Dagen forløp mer eller mindre slik
0800 - modningspille
Gå i trapper, skrape flax, lese donald og spise litt.
1200 - modningspille
Gå i trapper, spise litt, oppdatere masete foreldre, synge litt for oss selv.
1600 - Stripping
1700 - de tok vannet
1900 - ned på føden
Hvor jeg fikk ei utenlandsk jordmor som ikke snakka norsk. Hvertfall ikke forståelig og jeg dermed lå mer eller mindre og hylte og gråt fordi jeg ikke forsto hu og hu ikke forsto meg...
Innen 2000 fikk jeg epidural. Var ikke noe valg pga sf sa de.
På ett tidspunkt fikk jeg ny jordmor da og hu var kjempegod [emoji169]
2345 begynte pressriene
0015 var det mer folk enn jeg kunne telle inne på rommet og begynte å gjøre ting klart til ks pga hjertelyden til babyen forsvant og det hele begynte bli panikk.
0030 ble hu født, ved hjelp av sugekopp da.

Fikk holde hu noen få sekunder før de løp ut med hu og dro mannen med seg... :(
Så der satt jeg alene og følte meg rimelig mislykka. Og ble tilbudt ei tørr skive med brunost på... [emoji87] Hva søren? [emoji23]

Det gikk over 10 timer før jeg faktisk fikk se den lille jenta mi [emoji169]
Hu var 2150 gram og 44 cm lang. 33 cm hodeomkrets og verdens søteste baby [emoji7]

Men veldig lita. Trengte sonde kun også fikk hu gulsot. Hadde også litt uregelmessigheter med hjertet, og stressa meg helt opp. Men det vokste hu av seg og alt var normalt igjen kort tid etter. Var visst vanlig med premature. Noe de glemte å si til meg, og som en uvitende 19åring skjelte jeg ut den sure sykepleiern for å skremme meg og at hu fikk meg til å tro babyen kom til å måtte gå gjennom store operasjoner og ymse slikt noe.

Den sure sykepleieren ble forresten den snilleste og godeste å ha der etter den utblåsninga. Tror hu fant ut at jeg var ganske ny. Dette var jo helt nytt og atpåtil ble nr 1 prematur. Var hardt det i seg selv.

1.5 uke tok det før jeg fikk flytte ned på ett rom rett ved prematuravd. De 3 siste dagene fikk jeg ha hu inne hos meg. Klarte til slutt å amme med skjold. Ikke uten. Men når det gikk seg til fikk vi reise hjem. 2 uker ble det. Hu gikk ned til 1900 g noe, men var 2300 g når vi reiste hjem da ca.

Ellers gikk ting supert. Hu utvikla seg raskt og krabba før 6 mnd. Løp rundt helst ved 8/9 mnd. To første tenner 9 mnd. Snakka rent og klokkeklart før 2 år. Bleiefri før 3 år. Hu har aldri ligget etter. Var bare mindre i str da enn jevnaldra :)

Hu er veldig godt likt, mange venner, kjenner de fleste, har overflod av empati og elsker å glede andre. Verdens snilleste er hu og det får jeg stadig høre av andre foreldre også [emoji169][emoji169]

Hu er i dag 11 år og tenåringstrassen er på vei. Men frisk som en fisk er hu. Krever enda litt pauser fra verden da. Da skal det være litt rolig og borte fra bråk. Helst skjer det ved at hu leser bøker :)

Min psyke fikk mer knekk enn annet og at jeg ikke fikk normal barseltid på sykehuset gjorde meg veldig deprimert. Heldigvis var nr 2 født i uke 39 og alt var som det skulle der. :)
 
For vår del startet usikkerheten i uke 29, og ukene som kom skulle gi oss flere overraskelser på godt og vondt.

Etter en blødning og smertefulle sammentrekninger, samt slapp baby ble jeg innlagt føden i uke 29. Vi hadde en stund før dette hatt tette kontroller på sykehuset av andre grunner, men var i utgangspunktet "friskmeldt" for videre oppfølging hos kommunal jordmor. Ved innkomst hadde jeg en lett økning i blodtrykket (138/93), og det viste seg at lille ikke hadde vokst særlig siden forrige ultralyd. Etter 12 timer på observasjon ble jeg skrevet ut, men skulle ha ny kontroll om 10 dager på fødepoliklinikken.

Ultralydene videre viste lite vekst, og at lille stagnerte etter uke 29. Hun trivdes i magen, men det var noe som ulmet. Gjennomstrømningene så greie ut, allikevel gikk det tregt i veksten. Urinprøvene viste av og på med protein, men det er ikke så uvanlig, så de fulgte bare med på det som normalt. Blodtrykket var noe forhøyet videre utover, men holdt seg i underkant av 140/90 og trengte ikke behandling enn så lenge.

Da jeg var 33+4 reagerte jeg på at datteren min virket så slapp og kraftløs i bevegelsene sine, og med tanke på at hun ikke lengre vokste valgte jeg å ringe føden for å forhøre meg. Føden ønsket oss inn på kontroll, og det skulle vise seg å være lurt. Ved innkomst hadde blodtrykket økt noe mer, og ble målt til 144/104. Jeg hadde og fått kraftige ødem siden sist kontroll for 7 dager siden. De la meg inn igjen på overvåkning med tanke på svangerskapsforgiftning. Ultralyden som ble tatt ved innkomst viste et avvik på -33% og de kunne nå se at gjennomstrømningene var dårlige. De vurderte det allikevel dit hen at min datter trivdes i magen. Hun hadde fine bevegelser, og fin hjerterytme. Hikket gjorde hun også, så lungene begynte å få funksjon. Jeg derimot hadde nå høyt utslag på proteiner i urinen, og blodprøvene kunne bekrefte en moderat svangerskapsforgiftning. Jeg ble satt på blodtrykksmedisiner, og de klarte å få blodtrykket under 140/90 nok en gang. 33+6 fikk jeg bli skrevet ut igjen, med hvile hjemme. Vi bor ikke mer enn 20 minutter unna, og kunne komme raskt om det var noe. Før vi dro fikk vi klar beskjed om å ha lav terskel for ny innkomst. Jeg skulle ha ny kontroll på sykehuset 7 dager senere, og i mellomtiden skulle jeg ha kontroll hos kommunal jordmor med urin og blodtrykk.

Vi kom hjem en onsdag, og allerede fredagen etter måtte jeg på ny ringe føden. Jeg våknet med veldig hovne ben, som ikke roet seg utover dagen. Over telefon ble vi enige om at jeg skulle ringe på ny om det ble verre. Jeg lot det gå ut dagen og la meg tidlig. Lørdagen sov jeg mye, jeg var sliten og lite motivert, og ventet bare på kontrollen på mandag. Søndags kveld blir jeg veldig lyssky, og begynner å kaste opp. Jeg vurderte å ringe føden på nytt, men valgte heller å legge meg frem til morgendagens kontroll.

34+4 drar jeg på kontroll hos jordmor. Denne dagen måles blodtrykket til 169/109 og fortsatt stort utslag på protein. På 4 dager har jeg gått opp 7 kg i vann, som hadde begynt å legge seg i ansiktet og på ryggen min. Jordmor ringer sykehuset, som ber oss komme inn med en gang. Fremme på sykehuset blir vi tatt med inn på et kontrollrom hvor de på ny måler blodtrykk, skriver meg inn som pasient og tar ultralyd. Under ultralyden får jeg jeg kramper i beina, så overlegen hiver seg på telefon til føden og ber de om å sende ned en jordmor og gjøre klart et rom. Derfra får jeg tredd en veneflon i hånda, og blir ført opp på føden for behandling med en dose magnesium, og blodtrykksmedisiner. Det blir tatt mye blodprøver, og de forklarer at de må prøve å stabilisere kroppen min for videre vurdering. De neste timene kaster jeg opp mye. Jeg får nye blodtrykksmedisiner før vi legger oss for å sove.

34+5 kommer overlege og anesti og henter meg på rommet, og triller meg ned på intensivavdelingen for bedre overvåkning og magnesiumdrypp. Krampene kommer oftere, og de gir meg nå sterkere medisiner for å få det til å gi seg. De ønsker nå kontinuerlig oversikt over hjerteaktivitet, metning, blodtrykk og puls, så de kobler meg opp med elektroder og en slange i hovedpulsåra. Jeg husker selv den angsten jeg fikk med alle disse menneskene, og kun korte beskjeder om hva som foregikk. Nål etter nål, og utmattelsen for hver gang jeg fikk kramper. De økte fra gang til gang, og etterhvert ristet kroppen min fra livet og ned. På denne stunden var jeg så redd for min datter, at jeg overhodet ikke visste om jeg kunne takle det. Så mye medisiner, og så mye galt med kroppen. Hun hadde det fint på ultralyd 2 timer tidligere, men hva nå. Jeg var et øyeblikk helt sikker på at nå kunne hun umulig være i live. Hun tåler ikke det her, lille kroppen. De prøvde å berolige meg med ord, men slike følelser lar seg ikke tøye av noe som helst, tror jeg. Det var konstant 1-2 sykepleiere ved sengen min, som satt å fulgte med, og ga meg medisiner når krampene kom. Overlegen og anesti kom inn til oss, og forklare at de nå forsøkte å stabilisere dette, slik at de kunne ta et snitt dagen etter. Den gang ei. Kort tid etterpå kommer de tilbake i full fart, og sier at jeg nå vil bli trillet inn på operasjonssalen. De har trykket på knappen og alle er klare. I ettertid vet vi hvorfor, selvom det ikke var tid til forklaring der og da. Blodplatene mine var lave, og urinsyra i blodet var veldig høy. Jeg lå på intensiven under ordet "eklampsifare". Nyrene var på vei til å svikte, og går man i full eklampsi så går man også i koma. Derav fikk jeg heller ikke narkose som jeg spurte om i full panikk på vei inn på salen. På vei fra intensiven til operasjonssalen stanser de 2 nye krampeanfall med medisiner, og to sykepleiere holder meg forover når spinalen blir satt. Det var så mye mennesker, så jeg klarer ikke gjette antall engang, men det var ingen tvil om at det var snakk om alvor. Ut hentes en liten jente på 1600gram og 42cm, skrikende. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på det. Jenta jeg var sikker på at hadde tatt stor skade av dette skrek da hun kom ut, og scoret 9, 10, 10 på apgar score. Hun er min superhelt... For en tøffing. De løp ut med henne, sammen med barnefar og la henne i en kuvøse. Jeg blødde 1000ml på operasjonsbordet, da de slet med å få livmoren min til å trekke seg sammen, så jeg ble lagt på oksygen og med enda mer medisiner. Det gikk bra det også.

De neste 4 dagene blir jeg liggende på intensivavdelingen, koblet til maskiner og medisiner. Blodprøver ble tatt mange ganger i døgnet, for å se at det gikk rette veien. Krampeanfallene stod på som verst de 2 første dagene etter fødsel, før de kom med lengre opphold. Andre dagen har jeg og metningsfall og vansker for å puste, så jeg blir videre lagt på oksygen for å holde nivået oppe. Å se seg selv slik på bilder er ganske absurd. For jeg var ikke der, på en måte. Jeg var et annet sted. En jordmor sørget for at jeg og min datter møttes etter fødsel. Hun var å hentet henne på NFI, og trillet henne ned til meg, og la henne på brystet mitt. Der lå vi noen minutter med maskiner og ledninger begge to. Jeg skulle gjerne ha gjenfortalt hvor fantastisk det var å møte henne for første gang. Men første gang husker jeg ikke, jeg bare vet at vi møttes. Daglig kom det søte pleiere og jordmødre ned med henne til meg, noen få minutter av gangen. Det er jeg takknemlig for. De klarte det, tross alt. Jeg gikk aldri i full eklampsi, og jeg havnet aldri i koma. De var eksepsjonelt dyktige, og handlet både rett og tidsnok. For lite visste jeg om at en liten promille med preeklampsi, også er utsatt for det som kalles for eklampsi. Jeg er glad jeg ikke visste det før jeg ble syk :)

Tilbake på føden 5 dager etter fødsel er jeg fortsatt dårlig, men jeg er ikke lengre kritisk. Jeg får mitt aller siste krampeanfall på fødeavdelingen den dagen, før alt gikk i riktig retning. Og ikke minst, jeg var nærmere min datter. Som for øvrig ble flyttet fra kuvøse til varmeseng første døgnet, og som aldri hadde behov for pustehjelp. Hun var i behov av lysbehandling og sondeernæring. Vokse og gro, hvile, bli trygg. De neste dagene brukte jeg på å komme meg på beina. Få til å sitte selv, og prøve å gå litt med støtte. Bli frisk nok til å kunne være mamma, til å kunne ta vare på min datter. De trillet sengen min til NFI noen minutter om dagen, så jeg kunne være med lille. Jeg følte vi hadde mistet så mye tid. Først 12 dager etter fødsel fikk jeg min første hele dag sammen med lille. Da kunne jeg selv løfte opp min lille skatt, på da 1400gram. For en følelse! Absurd og ubeskrivelig, alt sammen. Det var ikke lengre noen som måtte løfte henne over, og legge henne på meg. Jeg kunne gjøre det selv. Jeg kunne se på henne, ta på henne, lukte på henne. Og ikke minst, hun kunne få MIN melk... For utrolig nok, så hadde jeg melk. Det var det ingen som kunne forstå. Jeg tror jeg kan takke alle de søte menneskene som hver dag hentet henne noen få minutter, og la henne oppå meg. 4 uker senere dro vi hjem, og vi ammet. Og det har vi gjort siden :)

I dag er hun en frisk og rask frøken på 14 måneder, sta som et esel. Hun har noen mindre utfordringer, men klarer seg tross alt veldig bra. Det finnes en mistanke om en mild grad av cp som påvirker hennes høyre side, men det er ikke noe stort hinder for henne. Hun er glad, sosial, pratesyk og en skikkelig kosejente. En energibombe full av masse sjarm. Hun hadde en operasjon da hun var 3 måneder gammel, og tålte narkosen overraskende bra, så mye tyder på at utviklingen har vært fullverdig sånn sett.

Jeg som mor har ikke lengre høyt blodtrykk, heller lavere enn snittet og er fornøyd med det! Det forventes at det vil øke med tiden, men slike sorger trenger man ikke ta på forskudd. Jeg har dog fått litt utfordringer med hjertet, og er under utredning for hjerterytmeforstyrrelse. Utover dette er organene helt fine igjen, etter ultralyd og blodprøver for kontroll av dette. Nå er vi en lykkelig liten familie på 3, som lever livets glade dager :) Selv hadde jeg endel uker med EMDR behandling for PTSD som følge av utfordringene ved å ikke huske, og desperasjonen av å forsøke å tette alle hull jeg ikke har i minnet. Jeg har endt opp med aksept for at dette er minner jeg ikke har, og som heller ikke vil komme tilbake :)
 
Fikk svangerskapsforgiftning med nr 1 uke 34+3. Uke 34+6 var det ikke noe bønn. Da MÅTTE jeg føde, om ikke ble det farlig for oss begge.

Jeg var 19 år, veldig redd i det hele. Jeg og mannen kjørte ut dagen før fødsel ble igangsatt for å handle inn siste rest av vogn og slikt nødvendig [emoji14]

Dagen forløp mer eller mindre slik
0800 - modningspille
Gå i trapper, skrape flax, lese donald og spise litt.
1200 - modningspille
Gå i trapper, spise litt, oppdatere masete foreldre, synge litt for oss selv.
1600 - Stripping
1700 - de tok vannet
1900 - ned på føden
Hvor jeg fikk ei utenlandsk jordmor som ikke snakka norsk. Hvertfall ikke forståelig og jeg dermed lå mer eller mindre og hylte og gråt fordi jeg ikke forsto hu og hu ikke forsto meg...
Innen 2000 fikk jeg epidural. Var ikke noe valg pga sf sa de.
På ett tidspunkt fikk jeg ny jordmor da og hu var kjempegod [emoji169]
2345 begynte pressriene
0015 var det mer folk enn jeg kunne telle inne på rommet og begynte å gjøre ting klart til ks pga hjertelyden til babyen forsvant og det hele begynte bli panikk.
0030 ble hu født, ved hjelp av sugekopp da.

Fikk holde hu noen få sekunder før de løp ut med hu og dro mannen med seg... :(
Så der satt jeg alene og følte meg rimelig mislykka. Og ble tilbudt ei tørr skive med brunost på... [emoji87] Hva søren? [emoji23]

Det gikk over 10 timer før jeg faktisk fikk se den lille jenta mi [emoji169]
Hu var 2150 gram og 44 cm lang. 33 cm hodeomkrets og verdens søteste baby [emoji7]

Men veldig lita. Trengte sonde kun også fikk hu gulsot. Hadde også litt uregelmessigheter med hjertet, og stressa meg helt opp. Men det vokste hu av seg og alt var normalt igjen kort tid etter. Var visst vanlig med premature. Noe de glemte å si til meg, og som en uvitende 19åring skjelte jeg ut den sure sykepleiern for å skremme meg og at hu fikk meg til å tro babyen kom til å måtte gå gjennom store operasjoner og ymse slikt noe.

Den sure sykepleieren ble forresten den snilleste og godeste å ha der etter den utblåsninga. Tror hu fant ut at jeg var ganske ny. Dette var jo helt nytt og atpåtil ble nr 1 prematur. Var hardt det i seg selv.

1.5 uke tok det før jeg fikk flytte ned på ett rom rett ved prematuravd. De 3 siste dagene fikk jeg ha hu inne hos meg. Klarte til slutt å amme med skjold. Ikke uten. Men når det gikk seg til fikk vi reise hjem. 2 uker ble det. Hu gikk ned til 1900 g noe, men var 2300 g når vi reiste hjem da ca.

Ellers gikk ting supert. Hu utvikla seg raskt og krabba før 6 mnd. Løp rundt helst ved 8/9 mnd. To første tenner 9 mnd. Snakka rent og klokkeklart før 2 år. Bleiefri før 3 år. Hu har aldri ligget etter. Var bare mindre i str da enn jevnaldra :)

Hu er veldig godt likt, mange venner, kjenner de fleste, har overflod av empati og elsker å glede andre. Verdens snilleste er hu og det får jeg stadig høre av andre foreldre også [emoji169][emoji169]

Hu er i dag 11 år og tenåringstrassen er på vei. Men frisk som en fisk er hu. Krever enda litt pauser fra verden da. Da skal det være litt rolig og borte fra bråk. Helst skjer det ved at hu leser bøker :)

Min psyke fikk mer knekk enn annet og at jeg ikke fikk normal barseltid på sykehuset gjorde meg veldig deprimert. Heldigvis var nr 2 født i uke 39 og alt var som det skulle der. :)
Litt av en historie dere har også <3 Det er ikke lett, når alt blir snudd på hodet slik. Men så fantastisk at hun kom ut før det ble snitt.

Jeg synes det var traumatisk i de periodene hvor ting skjedd så raskt, at man ikke fikk beskjed før etterpå. Som du også sier, at de tok henne med seg, og du ble sittende der.

Synes også det er helt supert at dere fikk til ammingen, det er ingen selvfølge. Verken med eller uten skjold.

Høres ut som dere har en skikkelig herlig jente :) Med ståpå vilje!

Fikk du tilbud om noe hjelp etter fødselen, med tanke på det psykiske rundt det hele?
 
For vår del startet usikkerheten i uke 29, og ukene som kom skulle gi oss flere overraskelser på godt og vondt.

Etter en blødning og smertefulle sammentrekninger, samt slapp baby ble jeg innlagt føden i uke 29. Vi hadde en stund før dette hatt tette kontroller på sykehuset av andre grunner, men var i utgangspunktet "friskmeldt" for videre oppfølging hos kommunal jordmor. Ved innkomst hadde jeg en lett økning i blodtrykket (138/93), og det viste seg at lille ikke hadde vokst særlig siden forrige ultralyd. Etter 12 timer på observasjon ble jeg skrevet ut, men skulle ha ny kontroll om 10 dager på fødepoliklinikken.

Ultralydene videre viste lite vekst, og at lille stagnerte etter uke 29. Hun trivdes i magen, men det var noe som ulmet. Gjennomstrømningene så greie ut, allikevel gikk det tregt i veksten. Urinprøvene viste av og på med protein, men det er ikke så uvanlig, så de fulgte bare med på det som normalt. Blodtrykket var noe forhøyet videre utover, men holdt seg i underkant av 140/90 og trengte ikke behandling enn så lenge.

Da jeg var 33+4 reagerte jeg på at datteren min virket så slapp og kraftløs i bevegelsene sine, og med tanke på at hun ikke lengre vokste valgte jeg å ringe føden for å forhøre meg. Føden ønsket oss inn på kontroll, og det skulle vise seg å være lurt. Ved innkomst hadde blodtrykket økt noe mer, og ble målt til 144/104. Jeg hadde og fått kraftige ødem siden sist kontroll for 7 dager siden. De la meg inn igjen på overvåkning med tanke på svangerskapsforgiftning. Ultralyden som ble tatt ved innkomst viste et avvik på -33% og de kunne nå se at gjennomstrømningene var dårlige. De vurderte det allikevel dit hen at min datter trivdes i magen. Hun hadde fine bevegelser, og fin hjerterytme. Hikket gjorde hun også, så lungene begynte å få funksjon. Jeg derimot hadde nå høyt utslag på proteiner i urinen, og blodprøvene kunne bekrefte en moderat svangerskapsforgiftning. Jeg ble satt på blodtrykksmedisiner, og de klarte å få blodtrykket under 140/90 nok en gang. 33+6 fikk jeg bli skrevet ut igjen, med hvile hjemme. Vi bor ikke mer enn 20 minutter unna, og kunne komme raskt om det var noe. Før vi dro fikk vi klar beskjed om å ha lav terskel for ny innkomst. Jeg skulle ha ny kontroll på sykehuset 7 dager senere, og i mellomtiden skulle jeg ha kontroll hos kommunal jordmor med urin og blodtrykk.

Vi kom hjem en onsdag, og allerede fredagen etter måtte jeg på ny ringe føden. Jeg våknet med veldig hovne ben, som ikke roet seg utover dagen. Over telefon ble vi enige om at jeg skulle ringe på ny om det ble verre. Jeg lot det gå ut dagen og la meg tidlig. Lørdagen sov jeg mye, jeg var sliten og lite motivert, og ventet bare på kontrollen på mandag. Søndags kveld blir jeg veldig lyssky, og begynner å kaste opp. Jeg vurderte å ringe føden på nytt, men valgte heller å legge meg frem til morgendagens kontroll.

34+4 drar jeg på kontroll hos jordmor. Denne dagen måles blodtrykket til 169/109 og fortsatt stort utslag på protein. På 4 dager har jeg gått opp 7 kg i vann, som hadde begynt å legge seg i ansiktet og på ryggen min. Jordmor ringer sykehuset, som ber oss komme inn med en gang. Fremme på sykehuset blir vi tatt med inn på et kontrollrom hvor de på ny måler blodtrykk, skriver meg inn som pasient og tar ultralyd. Under ultralyden får jeg jeg kramper i beina, så overlegen hiver seg på telefon til føden og ber de om å sende ned en jordmor og gjøre klart et rom. Derfra får jeg tredd en veneflon i hånda, og blir ført opp på føden for behandling med en dose magnesium, og blodtrykksmedisiner. Det blir tatt mye blodprøver, og de forklarer at de må prøve å stabilisere kroppen min for videre vurdering. De neste timene kaster jeg opp mye. Jeg får nye blodtrykksmedisiner før vi legger oss for å sove.

34+5 kommer overlege og anesti og henter meg på rommet, og triller meg ned på intensivavdelingen for bedre overvåkning og magnesiumdrypp. Krampene kommer oftere, og de gir meg nå sterkere medisiner for å få det til å gi seg. De ønsker nå kontinuerlig oversikt over hjerteaktivitet, metning, blodtrykk og puls, så de kobler meg opp med elektroder og en slange i hovedpulsåra. Jeg husker selv den angsten jeg fikk med alle disse menneskene, og kun korte beskjeder om hva som foregikk. Nål etter nål, og utmattelsen for hver gang jeg fikk kramper. De økte fra gang til gang, og etterhvert ristet kroppen min fra livet og ned. På denne stunden var jeg så redd for min datter, at jeg overhodet ikke visste om jeg kunne takle det. Så mye medisiner, og så mye galt med kroppen. Hun hadde det fint på ultralyd 2 timer tidligere, men hva nå. Jeg var et øyeblikk helt sikker på at nå kunne hun umulig være i live. Hun tåler ikke det her, lille kroppen. De prøvde å berolige meg med ord, men slike følelser lar seg ikke tøye av noe som helst, tror jeg. Det var konstant 1-2 sykepleiere ved sengen min, som satt å fulgte med, og ga meg medisiner når krampene kom. Overlegen og anesti kom inn til oss, og forklare at de nå forsøkte å stabilisere dette, slik at de kunne ta et snitt dagen etter. Den gang ei. Kort tid etterpå kommer de tilbake i full fart, og sier at jeg nå vil bli trillet inn på operasjonssalen. De har trykket på knappen og alle er klare. I ettertid vet vi hvorfor, selvom det ikke var tid til forklaring der og da. Blodplatene mine var lave, og urinsyra i blodet var veldig høy. Jeg lå på intensiven under ordet "eklampsifare". Nyrene var på vei til å svikte, og går man i full eklampsi så går man også i koma. Derav fikk jeg heller ikke narkose som jeg spurte om i full panikk på vei inn på salen. På vei fra intensiven til operasjonssalen stanser de 2 nye krampeanfall med medisiner, og to sykepleiere holder meg forover når spinalen blir satt. Det var så mye mennesker, så jeg klarer ikke gjette antall engang, men det var ingen tvil om at det var snakk om alvor. Ut hentes en liten jente på 1600gram og 42cm, skrikende. Jeg får tårer i øynene hver gang jeg tenker på det. Jenta jeg var sikker på at hadde tatt stor skade av dette skrek da hun kom ut, og scoret 9, 10, 10 på apgar score. Hun er min superhelt... For en tøffing. De løp ut med henne, sammen med barnefar og la henne i en kuvøse. Jeg blødde 1000ml på operasjonsbordet, da de slet med å få livmoren min til å trekke seg sammen, så jeg ble lagt på oksygen og med enda mer medisiner. Det gikk bra det også.

De neste 4 dagene blir jeg liggende på intensivavdelingen, koblet til maskiner og medisiner. Blodprøver ble tatt mange ganger i døgnet, for å se at det gikk rette veien. Krampeanfallene stod på som verst de 2 første dagene etter fødsel, før de kom med lengre opphold. Andre dagen har jeg og metningsfall og vansker for å puste, så jeg blir videre lagt på oksygen for å holde nivået oppe. Å se seg selv slik på bilder er ganske absurd. For jeg var ikke der, på en måte. Jeg var et annet sted. En jordmor sørget for at jeg og min datter møttes etter fødsel. Hun var å hentet henne på NFI, og trillet henne ned til meg, og la henne på brystet mitt. Der lå vi noen minutter med maskiner og ledninger begge to. Jeg skulle gjerne ha gjenfortalt hvor fantastisk det var å møte henne for første gang. Men første gang husker jeg ikke, jeg bare vet at vi møttes. Daglig kom det søte pleiere og jordmødre ned med henne til meg, noen få minutter av gangen. Det er jeg takknemlig for. De klarte det, tross alt. Jeg gikk aldri i full eklampsi, og jeg havnet aldri i koma. De var eksepsjonelt dyktige, og handlet både rett og tidsnok. For lite visste jeg om at en liten promille med preeklampsi, også er utsatt for det som kalles for eklampsi. Jeg er glad jeg ikke visste det før jeg ble syk :)

Tilbake på føden 5 dager etter fødsel er jeg fortsatt dårlig, men jeg er ikke lengre kritisk. Jeg får mitt aller siste krampeanfall på fødeavdelingen den dagen, før alt gikk i riktig retning. Og ikke minst, jeg var nærmere min datter. Som for øvrig ble flyttet fra kuvøse til varmeseng første døgnet, og som aldri hadde behov for pustehjelp. Hun var i behov av lysbehandling og sondeernæring. Vokse og gro, hvile, bli trygg. De neste dagene brukte jeg på å komme meg på beina. Få til å sitte selv, og prøve å gå litt med støtte. Bli frisk nok til å kunne være mamma, til å kunne ta vare på min datter. De trillet sengen min til NFI noen minutter om dagen, så jeg kunne være med lille. Jeg følte vi hadde mistet så mye tid. Først 12 dager etter fødsel fikk jeg min første hele dag sammen med lille. Da kunne jeg selv løfte opp min lille skatt, på da 1400gram. For en følelse! Absurd og ubeskrivelig, alt sammen. Det var ikke lengre noen som måtte løfte henne over, og legge henne på meg. Jeg kunne gjøre det selv. Jeg kunne se på henne, ta på henne, lukte på henne. Og ikke minst, hun kunne få MIN melk... For utrolig nok, så hadde jeg melk. Det var det ingen som kunne forstå. Jeg tror jeg kan takke alle de søte menneskene som hver dag hentet henne noen få minutter, og la henne oppå meg. 4 uker senere dro vi hjem, og vi ammet. Og det har vi gjort siden :)

I dag er hun en frisk og rask frøken på 14 måneder, sta som et esel. Hun har noen mindre utfordringer, men klarer seg tross alt veldig bra. Det finnes en mistanke om en mild grad av cp som påvirker hennes høyre side, men det er ikke noe stort hinder for henne. Hun er glad, sosial, pratesyk og en skikkelig kosejente. En energibombe full av masse sjarm. Hun hadde en operasjon da hun var 3 måneder gammel, og tålte narkosen overraskende bra, så mye tyder på at utviklingen har vært fullverdig sånn sett.

Jeg som mor har ikke lengre høyt blodtrykk, heller lavere enn snittet og er fornøyd med det! Det forventes at det vil øke med tiden, men slike sorger trenger man ikke ta på forskudd. Jeg har dog fått litt utfordringer med hjertet, og er under utredning for hjerterytmeforstyrrelse. Utover dette er organene helt fine igjen, etter ultralyd og blodprøver for kontroll av dette. Nå er vi en lykkelig liten familie på 3, som lever livets glade dager :) Selv hadde jeg endel uker med EMDR behandling for PTSD som følge av utfordringene ved å ikke huske, og desperasjonen av å forsøke å tette alle hull jeg ikke har i minnet. Jeg har endt opp med aksept for at dette er minner jeg ikke har, og som heller ikke vil komme tilbake :)
Dere er fightere begge to. Sitter med tårer i øynene etter å ha lest historien din.
Godt alt gikk bra til slutt, men for en berg og dalbane du har vært igjennom.
 
Her startet det hele med vannavgang i uke 31, kl 04om natten. Jeg måtte på do og merker truse og pyjamasbukse er våte. Første tanke var « herlighet, nå har jeg enten store inkontinens problemer eller så har vannet gått».
Regnet med det var vannet for det rant ukontrollert. Jeg klarer å tenke fornuftig, skifter, tar på bind, vekker mann som for øvrig responderer «Du tuller», og datter. Ringer føden mens jeg sitter med gråten i halsen. Får beskjed om å komme inn. Behøvde ikke ambulanse, men måtte sitte godt bakoverlent hele veien.
Så var det å få tak i min mor som måtte passe datteren.
Det var ingen enkel sak, hun sover nemlig med ørepropper. Jeg var bestemt på at får jeg ikke tak i henne på neste forsøk så kjører vi bare bort til henne, jeg låser meg inn og vekker henne. Hun bor på vei til sykehuset. Heldigvis fikk vi tak i henne. Hun skjønner ingenting og spør om jeg er sikker det er fostervann, hva skjedde, hvorfor etc? Jeg kutter igjennom og sier vi kommer nå, vi må til sykehuset nå.

Datter blir avlevert. Vel fremme på sykehuset møtes jeg av ei strålende jordmor som med sin væremåte klarer å gjøre alt litt mindre.
Undersøkelser bekrefter vannavgang, ingen tvil for jeg legger igjen dammer over alt.
Ultralyd bekrefter tverrleie. Jeg har mengder med fostervann. Livmorhalsen er lang og lukket. Og jeg blir lagt inn på et rom og får lungemodningssprøyte og antibiotika intravenøs. Jeg blir også informert at starter fødselen nå med rier vil de gi meg et drypp for å stanse det.
Dagen går rolig, kun noen kynnere. Kl 22på kvelden får jeg beskjed om at jeg må overflyttes et annet sykehus pga nfi har ikke kapasitet til å ta meg inn hvis fødsel.
Blir blåtur med ambulanse ettersom jeg kunne gå i fødsel når som helst siden jeg var 2 gangs fødene.
Vel fremme på det andre sykehuset, føler jeg meg lite velkommen. Jeg ble plassert på et rom, ingen kom inn og tok imot meg, de løp kun inn og ut med antibiotika. Heldigvis tok det seg opp ved neste vaktskifte. Jeg ble liggende der. Onsdag (vannet gikk natt til søndag), 31+3, starter jeg med smertefulle sammentrekninger. Ettersom jeg har fått begge lungemodningssprøytene vil de ikke stanse riene. Ny ultralyd bekrefter seteleie, livmorhals er noe mindre, fremdeles lukket. De gir meg adalat for å roe riene, og kjøpe litt tid for lille. Det fører til at de klarer å stanse alt.

Blir liggende nok 1uke før jeg overflyttes sykehuset nærmere der jeg bor.
33 uker, starter med rier kl 19 på kvelden. Fortsatt seteleie. Fostervann er endret farge til grønnaktig. Ligger med rier hvert 10min gjennom natten, svetter og må få kluter dyppet i isvann. Morgenen etter kommer riene hvert 2,5min og varer 50sekunder. Men de har ingen innvirkning på livmorhals. Legen begynner å tenke i bane infeksjon og ser på blodprøver. Crp har steget til 74.
Avgjørelsen om keisersnitt blir tatt. Og nå går det slag i slag. Venefloner, urinkateter etc. Så plutselig skal vi på operasjonen. Blir møtt av verdens herligste anestesilege. Jeg var livredd, men han roet meg ned. Fikk spinal og inngrepet startet.

Det hadde ikke vært noe fostervann igjen, bare fuktig som legen sa. Snuppa satt fast i magen, hun hadde fra siste ultralyd kun 2timer tidligere klart å snu seg i tverrleie. Dette medførte at de måtte tilkalle en ekstra lege, og jobbet fælt med å få henne ut, da venstre skulderen satt fast. De måtte lage et t-snitt i livmoren, og fikk henne til slutt ut. Så løp de med henne.
Nfi teamet jobbet med henne i 5min før hun ble stabil. Apgar 6-8-9
Fikk litt pustestøtte og ble massert.
Så forsvant de med henne til avdelingen.

Det tok 11timer før jeg fikk se henne første gang. Dette skyldtes feber hos meg, lavt bt 86/36, høy puls over 136, og mye smerter. Jeg mistet 900ml blod. Kastet opp pga smerter etc.
Men alt ble glemt da jeg ble trillet inn på nfi og fikk holde henne første gang.

Dagen etter får jeg crp på 309 og blir satt på en hestekur av antibiotika. Jeg hadde infeksjon i fosterhinnen. Vesla fikk påvist høy oppvekst av streptokokker i øre, nese og munn. Så de overvåket henne nøye i tilfelle hun skulle utvikle noen infeksjon. Heldigvis gikk alt bra med henne, ble tatt av c-pap dagen derpå og har bare gått fremover siden da.

Min crp sank raskt og 4dager etter fødsel fikk jeg rom på nfi.
Til mandag er vesla 2uker. Da har jeg vært totalt 4uker på sykehuset.
 
Dere er fightere begge to. Sitter med tårer i øynene etter å ha lest historien din.
Godt alt gikk bra til slutt, men for en berg og dalbane du har vært igjennom.

Finnes et fint ordtak jeg liker godt: "Du vet ikke hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har" [emoji171] Alt gikk bra, og det er tross alt det viktigste til syvende og sist. Men jeg skal ikke påstå at det var lett, hehe. Tenkte jeg skulle sette meg ned å lese historien din også [emoji5]
 
Her startet det hele med vannavgang i uke 31, kl 04om natten. Jeg måtte på do og merker truse og pyjamasbukse er våte. Første tanke var « herlighet, nå har jeg enten store inkontinens problemer eller så har vannet gått».
Regnet med det var vannet for det rant ukontrollert. Jeg klarer å tenke fornuftig, skifter, tar på bind, vekker mann som for øvrig responderer «Du tuller», og datter. Ringer føden mens jeg sitter med gråten i halsen. Får beskjed om å komme inn. Behøvde ikke ambulanse, men måtte sitte godt bakoverlent hele veien.
Så var det å få tak i min mor som måtte passe datteren.
Det var ingen enkel sak, hun sover nemlig med ørepropper. Jeg var bestemt på at får jeg ikke tak i henne på neste forsøk så kjører vi bare bort til henne, jeg låser meg inn og vekker henne. Hun bor på vei til sykehuset. Heldigvis fikk vi tak i henne. Hun skjønner ingenting og spør om jeg er sikker det er fostervann, hva skjedde, hvorfor etc? Jeg kutter igjennom og sier vi kommer nå, vi må til sykehuset nå.

Datter blir avlevert. Vel fremme på sykehuset møtes jeg av ei strålende jordmor som med sin væremåte klarer å gjøre alt litt mindre.
Undersøkelser bekrefter vannavgang, ingen tvil for jeg legger igjen dammer over alt.
Ultralyd bekrefter tverrleie. Jeg har mengder med fostervann. Livmorhalsen er lang og lukket. Og jeg blir lagt inn på et rom og får lungemodningssprøyte og antibiotika intravenøs. Jeg blir også informert at starter fødselen nå med rier vil de gi meg et drypp for å stanse det.
Dagen går rolig, kun noen kynnere. Kl 22på kvelden får jeg beskjed om at jeg må overflyttes et annet sykehus pga nfi har ikke kapasitet til å ta meg inn hvis fødsel.
Blir blåtur med ambulanse ettersom jeg kunne gå i fødsel når som helst siden jeg var 2 gangs fødene.
Vel fremme på det andre sykehuset, føler jeg meg lite velkommen. Jeg ble plassert på et rom, ingen kom inn og tok imot meg, de løp kun inn og ut med antibiotika. Heldigvis tok det seg opp ved neste vaktskifte. Jeg ble liggende der. Onsdag (vannet gikk natt til søndag), 31+3, starter jeg med smertefulle sammentrekninger. Ettersom jeg har fått begge lungemodningssprøytene vil de ikke stanse riene. Ny ultralyd bekrefter seteleie, livmorhals er noe mindre, fremdeles lukket. De gir meg adalat for å roe riene, og kjøpe litt tid for lille. Det fører til at de klarer å stanse alt.

Blir liggende nok 1uke før jeg overflyttes sykehuset nærmere der jeg bor.
33 uker, starter med rier kl 19 på kvelden. Fortsatt seteleie. Fostervann er endret farge til grønnaktig. Ligger med rier hvert 10min gjennom natten, svetter og må få kluter dyppet i isvann. Morgenen etter kommer riene hvert 2,5min og varer 50sekunder. Men de har ingen innvirkning på livmorhals. Legen begynner å tenke i bane infeksjon og ser på blodprøver. Crp har steget til 74.
Avgjørelsen om keisersnitt blir tatt. Og nå går det slag i slag. Venefloner, urinkateter etc. Så plutselig skal vi på operasjonen. Blir møtt av verdens herligste anestesilege. Jeg var livredd, men han roet meg ned. Fikk spinal og inngrepet startet.

Det hadde ikke vært noe fostervann igjen, bare fuktig som legen sa. Snuppa satt fast i magen, hun hadde fra siste ultralyd kun 2timer tidligere klart å snu seg i tverrleie. Dette medførte at de måtte tilkalle en ekstra lege, og jobbet fælt med å få henne ut, da venstre skulderen satt fast. De måtte lage et t-snitt i livmoren, og fikk henne til slutt ut. Så løp de med henne.
Nfi teamet jobbet med henne i 5min før hun ble stabil. Apgar 6-8-9
Fikk litt pustestøtte og ble massert.
Så forsvant de med henne til avdelingen.

Det tok 11timer før jeg fikk se henne første gang. Dette skyldtes feber hos meg, lavt bt 86/36, høy puls over 136, og mye smerter. Jeg mistet 900ml blod. Kastet opp pga smerter etc.
Men alt ble glemt da jeg ble trillet inn på nfi og fikk holde henne første gang.

Dagen etter får jeg crp på 309 og blir satt på en hestekur av antibiotika. Jeg hadde infeksjon i fosterhinnen. Vesla fikk påvist høy oppvekst av streptokokker i øre, nese og munn. Så de overvåket henne nøye i tilfelle hun skulle utvikle noen infeksjon. Heldigvis gikk alt bra med henne, ble tatt av c-pap dagen derpå og har bare gått fremover siden da.

Min crp sank raskt og 4dager etter fødsel fikk jeg rom på nfi.
Til mandag er vesla 2uker. Da har jeg vært totalt 4uker på sykehuset.
For en runde dere har hatt også [emoji171] Kjenner det i hjerterota når jeg leser historien din. Det må ha vært skremmende et øyeblikk der.
 
For en runde dere har hatt også [emoji171] Kjenner det i hjerterota når jeg leser historien din. Det må ha vært skremmende et øyeblikk der.
Ja, jeg er glad det er over, og at vi nå bare kan fokusere på ammingen.
 
Litt av en historie dere har også <3 Det er ikke lett, når alt blir snudd på hodet slik. Men så fantastisk at hun kom ut før det ble snitt.

Jeg synes det var traumatisk i de periodene hvor ting skjedd så raskt, at man ikke fikk beskjed før etterpå. Som du også sier, at de tok henne med seg, og du ble sittende der.

Synes også det er helt supert at dere fikk til ammingen, det er ingen selvfølge. Verken med eller uten skjold.

Høres ut som dere har en skikkelig herlig jente :) Med ståpå vilje!

Fikk du tilbud om noe hjelp etter fødselen, med tanke på det psykiske rundt det hele?

Nei. Det gjorde jeg ikke. Det ble tatt tak i av legen min som innså jeg sleit med depresjoner. Men på det tidspunktet hadde det gått så langt at jeg ville helst hive meg utenfor en bru. Det var 4.5 år etter fødsel først jeg fikk en fastlege som så på meg ordentlig.
 
Nei. Det gjorde jeg ikke. Det ble tatt tak i av legen min som innså jeg sleit med depresjoner. Men på det tidspunktet hadde det gått så langt at jeg ville helst hive meg utenfor en bru. Det var 4.5 år etter fødsel først jeg fikk en fastlege som så på meg ordentlig.
Synes det er leit å høre at ikke alle får den hjelpen og oppfølgingen de er i behov av i ettertid. Spriket er stort, virker det som... Og enkelte ting går ikke bort av seg selv [emoji171]
 
Synes det er leit å høre at ikke alle får den hjelpen og oppfølgingen de er i behov av i ettertid. Spriket er stort, virker det som... Og enkelte ting går ikke bort av seg selv [emoji171]
Helt klart, men jeg selv var ikke obs på det selv heller. Stengte det bare inne. Men nå vet jeg nøyaktig hva gjøre om ting går så langt igjen. Og vet også hva å kreve bedre for meg selv :) Man lærer så lenge man lever. Ferdig med barn nå da [emoji14]
 
Helt klart, men jeg selv var ikke obs på det selv heller. Stengte det bare inne. Men nå vet jeg nøyaktig hva gjøre om ting går så langt igjen. Og vet også hva å kreve bedre for meg selv :) Man lærer så lenge man lever. Ferdig med barn nå da [emoji14]
Jeg tenker at det ikke var din jobb alene heller jeg :) Dette er ting helsevesen skal være litt obs på også, spesielt ved tøffere opplevelser og situasjon. Men det er godt at det går bra i ettertid. Jeg fikk et opplegg før jeg ble skrevet ut av sykehuset, heldigvis. Noen måneder senere fikk jeg traumebehandling, og føler meg frisk og at jeg har klart å akseptere situasjonen. Men skulle ønske det var sånn overalt, at det ble tatt litt ansvar for en når en er i slike situasjoner :) Det er en god ting å ta med seg, selvom man ikke skal ha fler barn :) Livet kan jammen ha litt av hvert å by på til tider.
 
Jeg var gravid med 3.mann og gledet meg (faktisk) til nok en flott fødselsopplevelse rundt termin[emoji2]
I uke 35 får jeg plutselig vondt i magen og blir skikkelig kvalm.. Går på do, og plutselig sildrer rødt vann nedover beina. Ringer mannen og sier han må komme hjem fordi vannet har gått[emoji4]
Husker jeg fikser mamma for å hente de to andre i barnehagen og sjekker nyheter på VG mens jeg venter på mannen[emoji12] har jo ikke dårlig tid, ingen rier, bare vondt i magen......
Etter 45 min i bil ankommer vi sykehuset. Jeg forteller at vannet har gått og har litt rar smerte i magen. Blir lagt på seng for sjekk. Personalet blir litt stresset når de oppdager at fostersekken er like hel, og det som rant ut hjemme var kun blod!
Lite liv i lillegutt, katastrofesnitt blir bestemt og jeg blir trillet i full fart videre[emoji20]
Våkner opp etter noen timer og skjønner ingenting...hvor er baby?
Jeg får ikke se ham... Får vite etterhvert at jeg hadde total morkakeløsning, lillegutt pustet ikke da han ble tatt ut av magen[emoji20] etter intens jobbing fikk de liv i ham, men han hadde hatt en hjerneblødning og vært uten oksygen en periode.
På kvelden fikk jeg kranglet meg til å møte ham, men jeg fikk ikke ta på ham..
De neste to døgnene var kritiske da han stadig sluttet å puste og hadde kramper. Så stabiliserte han seg og jeg fikk ha ham på brystet innimellom[emoji173]️
I følge overlegen på sykehuset hadde de 1-2 tilfeller av total morkakeløsning i året med dødelig utfall i 1-2 av tilfellene.... Han var overrasket over at lillegutt var i live[emoji4]
Jeg og gutten ble på nyfødt intensiven i 4 uker, tøffe dager... Stadig bekymring for hvilke framtidige skader han hadde pådratt seg.. hjerneskade? CP? Taleevne?
Idag har jeg en helt normal og livlig 4,5 åring![emoji173]️
Som mot alle odds har klart seg tross en tøff start på livet!
 
Jeg var gravid med 3.mann og gledet meg (faktisk) til nok en flott fødselsopplevelse rundt termin[emoji2]
I uke 35 får jeg plutselig vondt i magen og blir skikkelig kvalm.. Går på do, og plutselig sildrer rødt vann nedover beina. Ringer mannen og sier han må komme hjem fordi vannet har gått[emoji4]
Husker jeg fikser mamma for å hente de to andre i barnehagen og sjekker nyheter på VG mens jeg venter på mannen[emoji12] har jo ikke dårlig tid, ingen rier, bare vondt i magen......
Etter 45 min i bil ankommer vi sykehuset. Jeg forteller at vannet har gått og har litt rar smerte i magen. Blir lagt på seng for sjekk. Personalet blir litt stresset når de oppdager at fostersekken er like hel, og det som rant ut hjemme var kun blod!
Lite liv i lillegutt, katastrofesnitt blir bestemt og jeg blir trillet i full fart videre[emoji20]
Våkner opp etter noen timer og skjønner ingenting...hvor er baby?
Jeg får ikke se ham... Får vite etterhvert at jeg hadde total morkakeløsning, lillegutt pustet ikke da han ble tatt ut av magen[emoji20] etter intens jobbing fikk de liv i ham, men han hadde hatt en hjerneblødning og vært uten oksygen en periode.
På kvelden fikk jeg kranglet meg til å møte ham, men jeg fikk ikke ta på ham..
De neste to døgnene var kritiske da han stadig sluttet å puste og hadde kramper. Så stabiliserte han seg og jeg fikk ha ham på brystet innimellom[emoji173]️
I følge overlegen på sykehuset hadde de 1-2 tilfeller av total morkakeløsning i året med dødelig utfall i 1-2 av tilfellene.... Han var overrasket over at lillegutt var i live[emoji4]
Jeg og gutten ble på nyfødt intensiven i 4 uker, tøffe dager... Stadig bekymring for hvilke framtidige skader han hadde pådratt seg.. hjerneskade? CP? Taleevne?
Idag har jeg en helt normal og livlig 4,5 åring![emoji173]️
Som mot alle odds har klart seg tross en tøff start på livet!
For en opplevelse RonjaR [emoji171] Og for en lykke at det gikk bra! Morkakeløsning er alvorlig... Kan ikke det går hardt ut over mor også? Vi lå med noen på NFI, hvor "alt" hadde kommet på kort tid hjemme. Vann, morkake etc. Det gikk også bra, men var veldig kritisk en stund... Skummelt. Men så fantastisk at han er helt frisk, uten senskader. Tøffing det [emoji4]
 
Jeg tenker at det ikke var din jobb alene heller jeg :) Dette er ting helsevesen skal være litt obs på også, spesielt ved tøffere opplevelser og situasjon. Men det er godt at det går bra i ettertid. Jeg fikk et opplegg før jeg ble skrevet ut av sykehuset, heldigvis. Noen måneder senere fikk jeg traumebehandling, og føler meg frisk og at jeg har klart å akseptere situasjonen. Men skulle ønske det var sånn overalt, at det ble tatt litt ansvar for en når en er i slike situasjoner :) Det er en god ting å ta med seg, selvom man ikke skal ha fler barn :) Livet kan jammen ha litt av hvert å by på til tider.
Heldig du var da :) Godt med hjelp. Jeg fikk god hjelp med nr 2 svangerskap. Da gikk jeg til psykiatrisk jm på sykehuset som ordna alt for meg. Dagen jeg havna i fødsel avlyste hu alle andre for å være med meg. Hu kom også å besøkte meg på sykehushotellet etterpå [emoji7] Hu ble jeg veldig glad i [emoji169]

Så jeg vet de virkelig kan gi den hjelpen en trenger
 
Heldig du var da :) Godt med hjelp. Jeg fikk god hjelp med nr 2 svangerskap. Da gikk jeg til psykiatrisk jm på sykehuset som ordna alt for meg. Dagen jeg havna i fødsel avlyste hu alle andre for å være med meg. Hu kom også å besøkte meg på sykehushotellet etterpå [emoji7] Hu ble jeg veldig glad i [emoji169]

Så jeg vet de virkelig kan gi den hjelpen en trenger
Det er jo helt supert [emoji171] Det må ha vært en fantastisk opplevelse, å ha en trygg person med seg sånn.
 
Jeg var gravid med 3.mann og gledet meg (faktisk) til nok en flott fødselsopplevelse rundt termin[emoji2]
I uke 35 får jeg plutselig vondt i magen og blir skikkelig kvalm.. Går på do, og plutselig sildrer rødt vann nedover beina. Ringer mannen og sier han må komme hjem fordi vannet har gått[emoji4]
Husker jeg fikser mamma for å hente de to andre i barnehagen og sjekker nyheter på VG mens jeg venter på mannen[emoji12] har jo ikke dårlig tid, ingen rier, bare vondt i magen......
Etter 45 min i bil ankommer vi sykehuset. Jeg forteller at vannet har gått og har litt rar smerte i magen. Blir lagt på seng for sjekk. Personalet blir litt stresset når de oppdager at fostersekken er like hel, og det som rant ut hjemme var kun blod!
Lite liv i lillegutt, katastrofesnitt blir bestemt og jeg blir trillet i full fart videre[emoji20]
Våkner opp etter noen timer og skjønner ingenting...hvor er baby?
Jeg får ikke se ham... Får vite etterhvert at jeg hadde total morkakeløsning, lillegutt pustet ikke da han ble tatt ut av magen[emoji20] etter intens jobbing fikk de liv i ham, men han hadde hatt en hjerneblødning og vært uten oksygen en periode.
På kvelden fikk jeg kranglet meg til å møte ham, men jeg fikk ikke ta på ham..
De neste to døgnene var kritiske da han stadig sluttet å puste og hadde kramper. Så stabiliserte han seg og jeg fikk ha ham på brystet innimellom[emoji173]️
I følge overlegen på sykehuset hadde de 1-2 tilfeller av total morkakeløsning i året med dødelig utfall i 1-2 av tilfellene.... Han var overrasket over at lillegutt var i live[emoji4]
Jeg og gutten ble på nyfødt intensiven i 4 uker, tøffe dager... Stadig bekymring for hvilke framtidige skader han hadde pådratt seg.. hjerneskade? CP? Taleevne?
Idag har jeg en helt normal og livlig 4,5 åring![emoji173]️
Som mot alle odds har klart seg tross en tøff start på livet!
Oi! Kjære deg for en start. Takk og pris for at det gikk så godt, og for en fighter du har
 
For en opplevelse RonjaR [emoji171] Og for en lykke at det gikk bra! Morkakeløsning er alvorlig... Kan ikke det går hardt ut over mor også? Vi lå med noen på NFI, hvor "alt" hadde kommet på kort tid hjemme. Vann, morkake etc. Det gikk også bra, men var veldig kritisk en stund... Skummelt. Men så fantastisk at han er helt frisk, uten senskader. Tøffing det [emoji4]

Jo det gikk hardt utover meg også[emoji4]
Mistet masse blod og måtte ha blodoverføring.. dessuten hadde jeg enorme smerter i 3 dager hvor jeg fikk morfinsprøyter to ganger daglig[emoji15]
 
Back
Topp