Hvis det blir kritisk for deg og/Eller barnet, så tror jeg faktisk ikke at du heller tenker på dine egne behov lenger altså. Men uansett, lykke til med samtalene, håper dere kommer fram til en løsning du kan leve med![]()
Det er ikke snakk om å tenke på mine egne behov. Det er en helt ukontrolerbar frykt som fører til at panikkanfall som ikke jeg kan kontrollere. Jeg kan ende opp med å slå vilt rundt meg, sparke.. Osv. Det svartner helt for meg. Det er forskjell på total angst og redsel man kan kontrollere ved å ta seg sammen
En person med klaustrofobi klarer sannsynligvis ikke å ta seg sammen i et mørkt lite rom uansett hvor viitig det er.
Men bare det å vite at jeg kan komme til å komme i en sånn situasjon vil gjøre at jeg vil ha mareritt og gå med adrenalin pumpende de neste 6 mnd. Og det er lite heldig for fosteret så legen.
Takk for lykkeønskninger