Fødselsangst..

Gardinstanga

Gardinstanga

Gift med forumet
Høsthjerter 2017
Junilykke 2020 ♡
Jeg har alltid hatt forferdelig fødselsangst, har egentlig hatt det hele livet og har utsatt barn lengst mulig pga dette. Jeg gikk tilogmed til legen og ville sterilisere meg pga dette da jeg var 25.

Etter samtale med gyn på sykehuset i går hvor jeg endte opp med å sitte ristende og hyperventilerende i et hjørne fordi hun begynte å snakke om fødsler så er jeg altså henvist til en jordmor spesislisert på fødselsangst.

Jeg kan vel ikke egentlig se for meg at vaginal fødsel er aktuelt uansett, men er fullt villig til å prøve disse samtalene.
Vi ble enige om at jeg skulle være open minded til disse samtalene.
Og legen lovte meg at de ikke ville tvinge meg til no jeg ikke vil.

Jeg er ikke nødvendigvis redd for smertene, jeg takler ikke underlivsundersøkelser, og særlig ikke med flere mennesker i rommet. Da får jeg panikkanfall herfra til månen.

Jeg takler kun en kvinnelig lege alene. Og dette lar seg vanskelig kombinere med en fødsel, en fødsel er jo dønn uforutsigbar og hvis barnet feks sitter fast så vet jo jeg at det vil komme masse folk inn i rommet. Jeg har også svært liten tillitt til helsepersonal og stoler ikke på dem overhode.

Er det noen som har erfaring rundt disse samtalene? Hva kan jeg forvente meg? :)
 
Er ei fra september som opplevde at fødselsangst (etter de to første) plutselig forsvant uten at ho klarer å forklare hvorfor/hvordan.

Hørt om flere som gruer seg i starten, men når svskapet nærmer seg slutten er en bare så lei at en bare vil bli ferdig....

Men hva som blir sagt til deg og hvordan de angriper det - ikke godt å si. Men eg vet at keisersnitt gjør at en bruker en del ekstra tid på å komme seg etter fødselen, noe en helst ønsker å slippe, så antar at det vil bli nevnt.
Håper de prøver å forstå bakgrunnen for følelsene dine da, ikke bare logisk argumentasjon, ikke akkurat måten å møte angst på...men antar de er godt kjent med det [emoji6]

Masse lykke til [emoji173]️
 
Jeg har det ikke selv, men en venninne har det skikkelig. Hun fikk henvisning til sykehuset fra fastlegen for å snakke med en jordmor om det lenge før de ble gravide, for hun orket overhodet ikke tanken på å bli gravid. Nå skal de begynne å prøve. Hun sa det hjalp masse med den samtalen, og hun fikk beskjed om at hvis hun ble gravid skulle hun ta kontakt med sykehuset og den jordmoren og få masse oppfølging i svangerskapet, så det gjorde at hun ble tryggere. Og at det var mulig med keisersnitt pga det, men at det kunne hende at hun så annerledes på saken underveis i graviditeten, men at det skulle få bli opp til henne.
 
Jeg har heller ikke fødselsangst selv, men var veldig redd i starten for de ukjente smertene som kommer under fødselen. Jeg har fått mer tro på meg selv og kvinnekroppen gjennom samtaler med jordmor, kvinner med historier om gode fødselsopplevelser og jeg har lest alt jeg har kommet over av litteratur om fødsel og svangerskap. Mental forberedelse. Jeg har troen på at kunnskap er makt, nå føler jeg meg trygg på at det kommer Til å gå bra og nå gleder jeg meg til fødselen! Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si da jeg ble gravid!
 
Det skal sies at min angst ikke oppstod i forrigårs, den har vært siden jeg var barn :) den er også godt dokumentert hos leger de siste 10 årene.

Den er heller ikke basert på frykt mot det ukjente eller frykt for smertene. Jeg er veldig godt opplyst om hvordan alt foregår og det hjelper meg egentlig svært lite da jeg har stor angst mot selve underlivsopplegget, tapet av selvrespekt, å bli behandlet som et produksjonsdyr osv..

Jeg er også godt opplyst om alle de negative konsekvensene et ks innebærer, men jeg føler vel ikke egentlig jeg har noe annet valg.

Men vi får se hva tiden vil vise og om de klarer å tilby meg et annet alternativ jeg kan leve med.

Jeg er spent på møte med hun spesialist jordmoren og skal gå inn i møtet med åpent sinn, så lenge de ikke prøver å tvinge meg. :)
 
Ingi85 skrev:
Jeg har heller ikke fødselsangst selv, men var veldig redd i starten for de ukjente smertene som kommer under fødselen. Jeg har fått mer tro på meg selv og kvinnekroppen gjennom samtaler med jordmor, kvinner med historier om gode fødselsopplevelser og jeg har lest alt jeg har kommet over av litteratur om fødsel og svangerskap. Mental forberedelse. Jeg har troen på at kunnskap er makt, nå føler jeg meg trygg på at det kommer Til å gå bra og nå gleder jeg meg til fødselen! Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si da jeg ble gravid!
Klikk for å utvide …

Jeg er veldig glad på dine vegne at du kan glede deg til fødselen :) :) jeg håper fødselen din går kjempe bra.

Men å være litt redd for noe, kan ikke sammenlignes med angst overhode.
 
onskedrom skrev:
Jeg har det ikke selv, men en venninne har det skikkelig. Hun fikk henvisning til sykehuset fra fastlegen for å snakke med en jordmor om det lenge før de ble gravide, for hun orket overhodet ikke tanken på å bli gravid. Nå skal de begynne å prøve. Hun sa det hjalp masse med den samtalen, og hun fikk beskjed om at hvis hun ble gravid skulle hun ta kontakt med sykehuset og den jordmoren og få masse oppfølging i svangerskapet, så det gjorde at hun ble tryggere. Og at det var mulig med keisersnitt pga det, men at det kunne hende at hun så annerledes på saken underveis i graviditeten, men at det skulle få bli opp til henne.
Klikk for å utvide …
Så flott :)

Det er litt det sammd jeg også har fått høre av div leger. :)

Jeg føler at alle har tatt meg seriøst hittill og det er en god følelse :)
 
Gardinstanga skrev:
Jeg er veldig glad på dine vegne at du kan glede deg til fødselen :) :) jeg håper fødselen din går kjempe bra.

Men å være litt redd for noe, kan ikke sammenlignes med angst overhode.
Klikk for å utvide …

Tusen takk for det[emoji4]
Min mening var ikke å sammenligne med angst, men ville fortelle om hva som har hjulpet meg, slik at det kanskje kan være til hjelp for andre. Lykke til videre!
 
Jeg ser du skriver at det ikke er smertene som skremmer deg, men dette med mye folk, bli undersøkt osv. Kan du forklare mer av dette? Nå skal jeg ikke virke belærende, men det høres jo strengt tatt ikke ut som fødselsangst, men litt mer som om det er sykehuset og opplegget rundt som skremmer deg, stemmer det? Jeg spør bare fordi jeg selv har sykehusangst, hater gyn undersøkelser, vil ikke egentlig bli rørt av fremmede i det hele tatt... Da tenker jeg at du i samtale med jordmor kanskje heller kunne vurdert hjemmefødsel? Det er noe jeg ønsker for å slippe en del av det jeg frykter
 
Gardinstanga skrev:
Det skal sies at min angst ikke oppstod i forrigårs, den har vært siden jeg var barn :) den er også godt dokumentert hos leger de siste 10 årene.

Den er heller ikke basert på frykt mot det ukjente eller frykt for smertene. Jeg er veldig godt opplyst om hvordan alt foregår og det hjelper meg egentlig svært lite da jeg har stor angst mot selve underlivsopplegget, tapet av selvrespekt, å bli behandlet som et produksjonsdyr osv..

Jeg er også godt opplyst om alle de negative konsekvensene et ks innebærer, men jeg føler vel ikke egentlig jeg har noe annet valg.

Men vi får se hva tiden vil vise og om de klarer å tilby meg et annet alternativ jeg kan leve med.

Jeg er spent på møte med hun spesialist jordmoren og skal gå inn i møtet med åpent sinn, så lenge de ikke prøver å tvinge meg. :)
Klikk for å utvide …
Behandlet som et produksjonsdyr!? Hvor har du fått den tanken fra?
 
Zephyra skrev:
Jeg ser du skriver at det ikke er smertene som skremmer deg, men dette med mye folk, bli undersøkt osv. Kan du forklare mer av dette? Nå skal jeg ikke virke belærende, men det høres jo strengt tatt ikke ut som fødselsangst, men litt mer som om det er sykehuset og opplegget rundt som skremmer deg, stemmer det? Jeg spør bare fordi jeg selv har sykehusangst, hater gyn undersøkelser, vil ikke egentlig bli rørt av fremmede i det hele tatt... Da tenker jeg at du i samtale med jordmor kanskje heller kunne vurdert hjemmefødsel? Det er noe jeg ønsker for å slippe en del av det jeg frykter
Klikk for å utvide …

Det er nok en kombo, men du har mye rett. Det dreier seg om å bli tatt på å bli stirret på av fremmede, å ikke få bestemme over egen kropp osv.

Jeg har tenkt over hjemmefødsel men det er ikke aktuelt av to grunner, for det første kan ting skje som gjør at man må til sykehuset. Og nr 2 jeg har en syste i livmorhalsen som sannsynligvis ikke vil gi meg lov til å føde hjemme. Generelt orker jeg ikke det uforutsigbare ved en fødsel.

Som legen på sykehuset sa i går, den redselen og angsnivået jeg har nå er ikke gunstig på fosteret i det hele tatt. Og manglen på søvn er heller ikke bra, så derfor skal terapien begynne såpass tidlig.
 
Eirin85 skrev:
Behandlet som et produksjonsdyr!? Hvor har du fått den tanken fra?
Klikk for å utvide …

Hvis ikke fødselsforløpet går som det skal og barnet feks får oksygen mangel, så er ikke mors verdighet lenger prioritet (med rette, ikke misforstå meg)
Da strømmer det inn en haug av fødselsleger, vakum, tang og mine behov er ikke engang noe som blir vurdert. Jeg så engang en sånn fødsel på fødeavd på tvn og telte 8 helsepersonal i rommet.
Altså det er et mareritt uten sidestykke for en med min bakgrunn.
 
Godt at du skal inn til ei som er spesialist på dette.
Jeg har ikke fødselsangst på samme måte som deg, men hadde en nokså traumatisk fødsel sist, og er tilbudt samtaler på sykehuset der vi sammen skal planlegge et opplegg som gjør at jeg kan føle meg tryggere. Det handler om at jeg får fram hva som er mine ønsker, og så kan jordmor fortelle meg hva som er realistisk å få til.

Med fare for å gjøre deg mer engstelig for alternativet... hvis antallet mennesker som "graver i innvollene" dine er noe som skremmer deg, så må du være forberedt på at det er mange fler involvert i et keisersnitt enn ved en vanlig vaginal fødsel. Det er fødselslege, kirurg, anestesilege og -sykepleier som følger med på deg, og gjerne en jordmor/barnepleier som følger med på barnet. Du får også et noe lenger opphold på sykehuset.

Jeg vil tro at jeg får tilbud om en "prøvefødsel", altså at jeg prøver å føde vaginalt, men med lav terskel for epidural og keisersnitt. Mulig dette er noe du også får tilbud om (terskelen er veldig høy for planlagt keisersnitt pga. angst). I ditt tilfelle kan det kanskje bestemmes at det skal være færrest mulig inne hos deg, at helsepersonell ikke skal farte til og fra, at det skal gjøres få underlivsundersøkelser, og at du får en fast jordmor som følger deg opp før (forhåpentligvis under) og etter fødsel. Men selvfølgelig, går det ikke, så går det ikke, og sånn er det bare!

Dere vil sikkert starte litt forsiktig med å gå gjennom hvordan et vanlig fødselsforløp er, sammen prøve å komme til bunns i hva det er som skremmer deg mest (og ikke minst: hvorfor), og om mulig bearbeide disse tankene (øvelser du gjør selv), eventuelt finne andre måter å takle dem på (løsninger sykehuset kan tilby). Det er veldig fint at du får komme inn så tidlig, det tar tid å bearbeide en sånn angst. Håper jordmor er dyktig og lett å prate med, og at du får god hjelp. *klem*
 
Da burde du føde ved et lite sykehus. Færre folk å forholde seg til. Jeg følte det var mye mer forskjellige folk som kom innom da jeg fødte på SUS kontra Flekkefjord. Flekkefjord var helt fantastisk. Var en kort fødsel da. Men siden det er en liten by er de ikke så mange på jobb. Husker størsteparten av tiden var det kun 1 inne hos meg. Nr.2 kom når jeg mente at noe var 'galt' - og det var når huet var på vei ut. Tror de kun sjekka åpning 1 gang elns. Men jeg kom inn ca 2130 på sykehuset og jentungen var ute 0031 :)
 
Gardinstanga skrev:
Det er nok en kombo, men du har mye rett. Det dreier seg om å bli tatt på å bli stirret på av fremmede, å ikke få bestemme over egen kropp osv.

Jeg har tenkt over hjemmefødsel men det er ikke aktuelt av to grunner, for det første kan ting skje som gjør at man må til sykehuset. Og nr 2 jeg har en syste i livmorhalsen som sannsynligvis ikke vil gi meg lov til å føde hjemme. Generelt orker jeg ikke det uforutsigbare ved en fødsel.

Som legen på sykehuset sa i går, den redselen og angsnivået jeg har nå er ikke gunstig på fosteret i det hele tatt. Og manglen på søvn er heller ikke bra, så derfor skal terapien begynne såpass tidlig.
Klikk for å utvide …
Ja da kan det nok hende det ikke er en mulighet. Hva med en av de fødestuene der ting blir litt mer tilrettelagt mors ønsker? Jeg kommer til å skrive fødebrev om at jeg ikke vil bli undersøkt i tide og utide, at jeg helst vil ta imot barnet selv, jeg ønsker ingen skal ta på meg unødvendig, og ihvertfall ikke kle av meg for å legge barnet til brystet! Jeg vil gjøre det meste selv, med jordmor tilstede i tilfelle det skjer noe. Jeg har født før, så jeg vet at når ting står på, så stenger jeg dem bare helt ute. Håper det vil skje med deg også, at du går inn i deg selv og klarer å stenge alt som gir deg angst helt ute når fødekvinnen i deg tar over :)
 
Tusen takk for fine svar dere :hello, det er veldig nyttig for meg å lese om alternativer som finnes der ute! Folk pleier å gi meg sure svar når jeg åpner meg om mine følelser om temaet og jeg gruet meg litt for å gå inn og se på svarene. Men her var det mye bra :) :)

Det som er veldig viktig for meg er at de ikke prøver å tvinge meg, og at de lar meg føle at jeg kan velge fritt, først da vil jeg klare å roe meg nok ned til å gjøre et rolig og veloverveid valg og være åpen for ta inn rådene fra jordmor.

Begynner de med å sette seg på bakbena og fortelle meg at jeg kan glemme ks så kommer jeg til gå helt i lås og bestille meg ks i England.

Men etter å ha snakket med overlegen i går, fastlegen og gyn så tror jeg og håper jeg at de vil være litt åpne.

Jeg håper jo virkelig jeg kan klare å komme over min største frykt her i livet. :)
 
Gardinstanga skrev:
Hvis ikke fødselsforløpet går som det skal og barnet feks får oksygen mangel, så er ikke mors verdighet lenger prioritet (med rette, ikke misforstå meg)
Da strømmer det inn en haug av fødselsleger, vakum, tang og mine behov er ikke engang noe som blir vurdert. Jeg så engang en sånn fødsel på fødeavd på tvn og telte 8 helsepersonal i rommet.
Altså det er et mareritt uten sidestykke for en med min bakgrunn.
Klikk for å utvide …

Akkurat dette har jeg selv opplevd da jeg skulle ha min første (endte med vacuum). Og da var jeg selv veldig redd i forkant, både redd for smerter og særlig for dette med underlivsundersøkelser/bli eksponert (sliter enda med det). Men da jeg var kommet til den fasen av fødselen, altså når barnet skulle presses ut, og det dessverre ikke gikk, handlet mine instinkter om barnet, morsinstinktene kicker rett og slett inn inn for fullt, og akkurat der og da var det ikke så fælt med alle menneskene i rommet som jeg hadde forestilt meg i forkant , for der og da handla alt om den lille gutten min. Så jeg forstår din frykt for dette scenarioet, men heldigvis er sjansene større for at fødselen går helt fint, og skulle det være behov for ekstra medisinsk personale tilstede vil jeg tro at fødekvinneinstinktene dine og fokuset på babyen vil være sterkere enn frykten, for der og da handler det mest av alt om babyen din:Heartred
 
Hvis det blir kritisk for deg og/Eller barnet, så tror jeg faktisk ikke at du heller tenker på dine egne behov lenger altså. Men uansett, lykke til med samtalene, håper dere kommer fram til en løsning du kan leve med :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp