Da var dagen for OUL her og jeg trappet (alene fordi far måtte jobbe, buhu) opp på St.Olav med hjertet i halsen. Var lillegutt ved godt mot nedi magen enda? Var det noe galt siden jeg kjenner så lite liv?
Kom inn til verdens søteste jordmor som forklarte hva vi skulle se etter idag. Hjerte, hjerne, lunger osv også spør hun om vi har vært på noe tidlig ultralyd. Jeg forteller mens hun setter proben på magen at vi har vært på ultralyd sist i uke 13/14 og da så vi en gutt i magen iflg gynekologen. Men at vi tok det med en klype salt siden det var så tidl... Hun avbryter meg. "Ja, det var bra dere gjorde, for her er det en jente!" Haka mi faller på gulvet og jeg begynner å le. Høyt. Tørker tårer mens jeg forteller om at magefølelsen var bombesikker på jente hos både meg, pappan og alle rundt oss siden dag 1. Vi lo godt sammen en stund og jeg er fortsatt litt i sjokk, men ting falt veldig på plass i hodet mitt etter dette. Spurte flere ganger om hun var sikker og ja, så sikker som hun fikk lov å si at hun var. Vi fikk til og med et innsyn rett oppimellom bena med lårene til hver side og der var det helt flatt.
Heldigvis var frøkna helt perfekt, ble satt tilbake 3 dager, men pytt pytt. En dag lengre på lårbenet, samme som på TUL, så spørs om hun blir langbent!
Uansett, kjempekoselig å se lille turnere rundt i mange, sutte på tommelen og blafre med fingrene. Morkaken ligger foran og det forklarer nok at jeg ikke har kjent så mye enda.
Vis vedlegget 207321