Jeg er er førstegangsfødende og dette mammagreiene har vært ett slit. Er på 6. dagen nå. MEN, for å være dønn ærlig. Mammahjertet mitt holder på å eksplodere her jeg ligger med verdens største mirakel sovende på bryst/mage. Det er verdt ventetiden, barseltårer, sykt vonde pupper og enda sårere brystvorter, revning, mangel på søvn og alle mulige negative utfordringer. Det er så verdt det. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg først nå kjenner en ubetinget kjærlighet til ett annet menneske og jeg har egentlig ikke ord som beskriver godt nok hvor heldig og privilegert jeg føler meg. Jeg krysset fingrene for at jeg kom til å elske den lille (ikke alle er like heldige og gjør det med en gang), men jeg var aldri forberedt på hvor mye mammahjertet mitt kom til å vokse og hvor mye kjærlighet en kan ha til et annet menneske


Måtte bare få det ut
Måtte bare få det ut
De er bare fantastiske disse små skapningene. Som min datter sa da lille nå ble født: hun hører til hos oss. Og jeg kjenner mammahjertet bare blir større for hver dag. Alt vondt er verdt det! Selv om jeg holder på å forgå av vonde bryster og spreng
Venter, og lengter fælt etter nr 5 i magen

Masse lykke til med den lille!