Overivrige besteforeldre

catnip

Glad i forumet
Jeg har vært gift med mannebeinet nå i snart 6 år, vi har vært sammen, samboere fra så og si dag 1, vi har begynt på vårt 10'ende år sammen.
Jeg har alltid vist, sett og tenkt at jeg har vært heldig med mine svigerforeldre, når jeg ser hvordan andre beskriver sitt forhold til svigers.

Svigermor har vært "bestemor" klar helt siden jeg møtte gubben, og gjort det klart hele tiden at barnebarn er velkommen, for hun er klar.

Vi brukte tid på å bli gravide, vi fikk dobbelt avslag på IVF både avslag fra St.Olavs og fra Riksen, noen uker etter vi fikk avslaget i posten ble jeg gravid. Vi fiksa det selv.
Svangerskapet gikk sin gang, jeg var mye dårlig i løpet av svangerskapet.

Så kom dagen da den perfekte prinsessa våres ble født, eller rettere sagt natta, ble født 02:10 på natta. :Heartpink
Følelsen da jeg fikk henne opp på brystet overgår alt i hele livet.

Et par dager etter fødsel var det tid for besteforeldre besøk, både mine foreldre og mannens foreldre, de kom i to puljer, altså hver for seg.
Svigermor var frampå med en gang, og nå i ettertid ser jeg hun styrer på og kjører en form for egotripp etter som det passer henne. Hun bryr seg tilsynelatende ikke om at jeg blir lei meg og såret eller at mannen min blir det.
Mannen har prøvd å si i fra, uten at det var noe suksess...

Jeg kjenner jeg er mektig lei av hun bare kjører over oss og ikke respekterer de reglene vi har lagt ned, det er ikke noe strenge regler heller. Det er vel det som er normal folkeskikk samt og respektere foreldrene.

Vi tok med svigermor på trilletur for litt over 1 uke siden, snuppa gråt i vogna og svigermor sjekka ikke hva det var, det var varmt den dagen, men hun stoppet ikke vogna. Tilslutt måtte jeg fysisk holde igjen vogna til min egen datter for å sjekke hvorfor jenta mi lå å gråt som bare det i vogna si.
Til tross for jeg sa i fra at " Vent litt, lille vennen min mamma skal se hva det er som ikke stemmer" Men svigermor stoppet ikke opp av den grunn.

Dette virker nok bare som en bagatell for mange, men tro meg dette er bare en dråpe av alt annet vi har måttet finne oss i etter at snuppa ble født.

Hvordan roe ned ei overivrig bestemor, samt få henne til å skjønne hun må respektere det er våres barn, hun må forholde seg til de reglene vi har i vårt hjem.

Jeg vil jo at jenta mi skal få søsken om vi får til å bli gravid igjen, skjønt slik som svigermor er nå så orker jeg ikke tanken på en ny slik runde. Sannheten pr i dag er at hun er den som hindrer sin egen sønn i å få flere barn med sin oppførsel..

Jeg er såret lei meg og fortvilet, what to do?:dontknow:dontknow
 
Ååå, blir så irritert på dine vegner! Har en litt lik en sjøl, 2 dager etter vi var komt hjem fra sykehuset skulle vi bare nett innom å si hei for dette var hennes første barnebarn, hun kuppet hele ungen og vi var der i 5 TIMER! Fikk såvidt gitt han mat, var så sliten og lei når vi gikk at jeg satt og gråt i bilen på vei hjem... Hos oss har det løst seg selv med at lille W hyler hver gang hun holder han og jeg bare biter tenna sammen til hun blir lei :D han er vist rett og slett drit lei hun :p har desverre ikke noen råd og tips men håper det løser seg for skjønner deg så fryktelig godt :)
 
Det spelar ingen roll vad man säger till den nyblivna bestemoren , för när hon har fått sitt första barnbarn så är det som om det är något som händer med dom . Dom blir så otroligt intens och lyssnar inte vad man säger till dom , utan dom vet bäst för dom har haft egna barn..

Så det vi gjorde var att vi sa att vi behövde tid för oss själva för att bli känd med våran dotter och att vi själv väljer när vi kommer på besök. Dom fick aldrig komma på besök hos oss den första tiden . Så få lite avstånd från henne .

Du måste bli tuffare och ta kontroll när det blir för mkt. Tänk på din dotter , du vet bäst när det gäller hon.
 
Jeg blir så provosert av sånt :-( Hadde en runde selv på sykehuset, hvor jeg holdt på å gå av hengslene. Min datter ble tatt med KS 6 uker prematurt, og -38,5% og veide 1600 gram. Dvs. at spising og soving er de eneste stikkordene. Hun trengte å hvile, og sov hele tiden da hun ikke var moden eller ferdig. Svigermor var på besøk på sykehuset, og fikk ha henne på brystkassa. Hun ville så gjerne at hun skulle våkne litt, og det var tydelig, så hun pella på hender, og pratet "høyt" til henne og styra mye. Jeg holdt på å koke over, for bare det at hun fikk holde sitt premature barnebarn var for meg en stor ting, men å plage henne? Nei, vet du hva! Jeg håper virkelig det løser seg for dere! :) Det er ikke godt å føle det sånn..
 
Tror det er best at svigerdøtrene tar seg en skikkelig tøff prat med sine svigermødre!!! Kan vel hende mannen kan bli litt for soft mot sin mor...

Blir så provosert når jeg hører dette!!! Gjør det klart at det er dere som er foreldrene og at det er bare dere som bestemmer alt fra nå av og i fremtiden! Tenk hvordan dette blir om et par år! Bare verre hvis dere ikke setter dem på plass nå!

Et par tøffe prater og så begrensninger i besøk kan vel være en strategi hvis de ikke vil høre i det hele tatt.

Lykke til!!
 
Jeg blir så provosert av sånt :-( Hadde en runde selv på sykehuset, hvor jeg holdt på å gå av hengslene. Min datter ble tatt med KS 6 uker prematurt, og -38,5% og veide 1600 gram. Dvs. at spising og soving er de eneste stikkordene. Hun trengte å hvile, og sov hele tiden da hun ikke var moden eller ferdig. Svigermor var på besøk på sykehuset, og fikk ha henne på brystkassa. Hun ville så gjerne at hun skulle våkne litt, og det var tydelig, så hun pella på hender, og pratet "høyt" til henne og styra mye. Jeg holdt på å koke over, for bare det at hun fikk holde sitt premature barnebarn var for meg en stor ting, men å plage henne? Nei, vet du hva! Jeg håper virkelig det løser seg for dere! :) Det er ikke godt å føle det sånn..
Oi. Jeg har ikke ord!! Det er skikkelig ille. Hun burde føle seg privilegert som i det hele tatt fikk møte henne! Og til og med holde henne. Håper hun har skjerpet seg nå!
 
Det hørtes akkurat ut som min historie catnip!

Jeg hadde et skikkelig oppvaskmøte med svigermor der jeg tok opp alt som plaget meg. Jeg kjeftet henne huden full faktisk ( fordi hun ikke var villig til å innrømme noe) ! Det viktige var at jeg fikk fastsatt en del grenser .blandt annet sa jeg at hun ikke måtte forsøke seg på å overprøve mine eller mannens regler og avgjørelser med " jeg har hatt 3 barn"- begrunnelsen som hun begynte bruke.

Hun gråt og jeg følte meg litt skit som ikke greide være rolig og sindig i min argumentasjon ,men jeg avsluttet på den måten etter at stormen la seg med at vi selvfølgelig skulle være venner som før og at hun skal få være bestemor.

Vi ble også enige om at vi måtte begge bli flinkere si i fra hva vi mener etter hvert sånn at det ikke bygger seg opp til et uoverstigelig hinder!

Er SÅ glad jeg gjorde det! Så dumt vente for lenge. Det kan utvikle seg et dårlig forhold med fattig kommunikasjon som får fotfeste og blir vanskelig endre etter en tid. Det er ikke bra for noen.

Anbefaler deg ta et møte med svigermor uten mannen og snakke ut! Gjør det selv om du syns det blir vanskelig. Det blir bedre etterpå!

Virker som svigermødre tenker at sønnen har fått et barn og glemmer at svigerdatter har blitt mor . Mor-barn- båndet er sterkt og helt spesielt når barn er spedbarn. Ikke minst når de er nyfødte! Det har svigermor helt glemt når hun blir bestemor! Kanskje også vår egen mor, men henne kan vi jo lett si i fra til.

Vi må ikke glemme si i fra til svigermor også! Ikke minst må vi ikke glemme at våre menn elsker sine mødre. Når vi tar et sånt møte med svigermor, så gjør vi jo det for at alle skal få det bra på sikt.

Og sist,men ikke minst: IKKE send mannen for å prøve ordne opp!!!!

Gjør det for all del selv, ellers får du ikke svigersmor respekt!
 
Tusen takk for alle svar her :)
Mannen har snakket med henne og svigerfar om feks hygiene gjentatte ganger i løpet av svangerskapet. De setter nemlig ikke det så høyt, håndvask er ikke så viktig der i gården. For ca 2 uker siden nå hadde svigermor skiftet bleie på snuppa, jeg holdt på laget mat til henne, da sier mannen min til svigermor, "Jeg kan holde henne jeg slik at du får vasket hendene før du mater henne siden du nettopp har skiftet bleie" Hun ble skikkelig fornærma sa mannen til meg, jeg så ikke den settingen der.

Jeg har vært mega frustrert på mannen siden hans foreldre ikke tar til etterretning det som vi som foreldre bestemmer for får datter. Han hadde tenkt nok en gang å ta en prat med de, men jeg sa til han at jeg tviler sterkt på det vil hjelpe denne gangen også. Jeg kommer til å ta det opp med svigermor selv neste gang, om det så er at jeg ser hun dropper håndvasken etter bleieskift. Skal si i fra på en skikkelig måte så klart, og samtidig si at det er hun og mannen hennes som legger lista over hvor mye kontakt det blir så lenge de ikke tar håndhygiene på alvor.
(Jeg jobber selv på sykehus så jeg vet hvor viktig dette faktisk er.)
Det er jo heller ikke en regel vi har laget i den forstand det mtp håndvask, det er jo helt normalt at man gjør det.

Da vi var på nyfødt int var hun også over frempå, personalet der kom inn til oss en gang da jeg mer eller mindre var blitt parkert i et hjørne uten datteren min. Sykepleieren sier til meg at kanskje jeg vil lage til litt mat til datteren min, altså MME, dette var 3 dager etter fødsel mener jeg. Jeg var forsatt svimmel og hadde ikke vært inne på amme pumperommet ennå, vi hadde fått hjelp til å fikse melken siden jeg var så redusert. Sykepleier så det ikke var lett for meg, jeg husker jeg takket henne for hun tok meg med, og da vi kom inn igjen på rommet til datteren min sa sykepleieren at mor måtte få mate barnet sitt selv, for det var så viktig med bånd mellom jenta mi og meg siden vi pr da ikke lå på samme avdeling. Mannen og jeg lå på barsel og jenta våres på nyfødt intensiv.


Jeg blir så provosert av sånt :-( Hadde en runde selv på sykehuset, hvor jeg holdt på å gå av hengslene. Min datter ble tatt med KS 6 uker prematurt, og -38,5% og veide 1600 gram. Dvs. at spising og soving er de eneste stikkordene. Hun trengte å hvile, og sov hele tiden da hun ikke var moden eller ferdig. Svigermor var på besøk på sykehuset, og fikk ha henne på brystkassa. Hun ville så gjerne at hun skulle våkne litt, og det var tydelig, så hun pella på hender, og pratet "høyt" til henne og styra mye. Jeg holdt på å koke over, for bare det at hun fikk holde sitt premature barnebarn var for meg en stor ting, men å plage henne? Nei, vet du hva! Jeg håper virkelig det løser seg for dere! :) Det er ikke godt å føle det sånn..

Her skal også svigers få føle seg privilegert at de fikk komme så tidlig mtp hvilke avdeling jenta vår lå på akkurat da. For det var nettopp ikke en selvfølge, siden de skjøreste barna ligger der.
Vi hadde mine foreldre på besøk i 1 pulje 3 dager etter fødsel, da de kom inn på rommet til jenta vår ville pappa ta bilder, men hun skulle skjermes mot blitz etc så snill som pappa er så la han fra seg kamera igjen, og heller beundret barnebarnet sitt.
Da det var svigers sin tur etterpå sa mannen at mobilen kunne være på dersom de slo de i flymodus pga alt utstyret som er på en slik avd. Svigermor svarte med at hun ikke viste hvordan hun gjorde det, og begynte og knipse bilder med mobilkamera i vilden sky, tok heller ikke på lydløs og den ringe lyden hennes er så høy at jeg hopper høyt hver gang, og jenta vår skvetter og blir redd og usikker. Jeg ble heller ikke spurt om det var greit hun tok bilder av jenta mi og meg sammen, hun bare kjørte på, bilder hun siden har sendt videre til folk jeg ikke vet hvem er. Det føles ikke greit i det hele tatt. :(

Jeg vet bare det at jeg må prøve å få frem at det viktigste her er at sønnen hennes og jeg har blitt foreldre, vi har venta på mirakelet vårt lenge. Vi må få nyte vår glede først og fremst. Svigermor har opplevd dette 2 ganger selv, nå er det vår tur.
Vi håper jo vi får gi jenta vår søsken, men slik det er med svigermor den dag i dag så er et nytt barnebarn helt utelukket, jeg orker ikke dette en gang til.
Jeg husker i begynnelsen av 3 trimester jeg lå på sofaen her jeg ligger akkurat nå og var kjempe dårlig, burde egentlig ha vært innlagt, så driver svigermor på og babler i veg om hva som blir hva og sånt. Så sier mannen noe at nå må først lille få komme, da presterer hun og si, ja men da får det heller bli neste gang det da. Da lå jeg og vrei meg i smerter på sofaen og tårene sprutet av smerter når hun bare sa det som passet henne. Spiller ingen rolle at jeg var dårlig / er dårlig, for hun er klar hun.
Men nei, hun er ikke klar i det hele tatt når hun ikke kan gjøre noe så enkelt som å vaske hender de gangene det er normalt å gjøre det.
Neste gang? Når hun vet hvor lang tid det tok før vi ble gravide nå... Samt hun vet hva en graviditet gjør med min kropp, altså en graviditet gjør noe med alle sine kropper bevares. Jeg mener det at jeg får sterke smerter i kroppen min pga kronisk sykdom så jeg vil alltid være i høy risikogruppen mtp graviditet.
 
Jeg blir så provosert av sånt :-( Hadde en runde selv på sykehuset, hvor jeg holdt på å gå av hengslene. Min datter ble tatt med KS 6 uker prematurt, og -38,5% og veide 1600 gram. Dvs. at spising og soving er de eneste stikkordene. Hun trengte å hvile, og sov hele tiden da hun ikke var moden eller ferdig. Svigermor var på besøk på sykehuset, og fikk ha henne på brystkassa. Hun ville så gjerne at hun skulle våkne litt, og det var tydelig, så hun pella på hender, og pratet "høyt" til henne og styra mye. Jeg holdt på å koke over, for bare det at hun fikk holde sitt premature barnebarn var for meg en stor ting, men å plage henne? Nei, vet du hva! Jeg håper virkelig det løser seg for dere! :) Det er ikke godt å føle det sånn..

Føler med deg der ja. Her også trengte lille og sove, og få hvilt kroppen sin. Igangsettelsen tok også hardt på henne.
De fleste gangene svigermor var på besøk sov lille, og svigermor satt i en stol, men så fort det kom en liten lyd eller bevegelse fra senga, hoppet hun opp og hang over senga til snuppa.
Mannen min sa i fra at hun skulle ikke gjøre dette, da sa hun "men jeg gjør ikke noe, jeg rører ikke noe"
Videre sa mannen at hun stresset opp oss, vi satt der begge to og var stuptrøtte og ville sove selv uten hun tok det hintet.
Hun virket rett og slett sur for at lille sov når hun var på besøk, at lille sov gjentatte ganger. Sur fornærmet for barnebarnet somer nyfødt sover og bygger opp kroppen sin...?
Her var det kun jeg og mannen som hadde jenta på brystkassa, kenguru kos, og det er jeg glad for at det var kun vi som gjorde.

Hvordan går det med din svigermor nå som det er en stund siden fødsel?
Og hvordan går det med lille jenta? -38,5% er mye på vekstavvik. Jeg hadde på det "meste" under svangerskapet -25% siste måling på vekst før fødsel viste -17%.
 
Tusen takk for alle svar her :)
Mannen har snakket med henne og svigerfar om feks hygiene gjentatte ganger i løpet av svangerskapet. De setter nemlig ikke det så høyt, håndvask er ikke så viktig der i gården. For ca 2 uker siden nå hadde svigermor skiftet bleie på snuppa, jeg holdt på laget mat til henne, da sier mannen min til svigermor, "Jeg kan holde henne jeg slik at du får vasket hendene før du mater henne siden du nettopp har skiftet bleie" Hun ble skikkelig fornærma sa mannen til meg, jeg så ikke den settingen der.

Jeg har vært mega frustrert på mannen siden hans foreldre ikke tar til etterretning det som vi som foreldre bestemmer for får datter. Han hadde tenkt nok en gang å ta en prat med de, men jeg sa til han at jeg tviler sterkt på det vil hjelpe denne gangen også. Jeg kommer til å ta det opp med svigermor selv neste gang, om det så er at jeg ser hun dropper håndvasken etter bleieskift. Skal si i fra på en skikkelig måte så klart, og samtidig si at det er hun og mannen hennes som legger lista over hvor mye kontakt det blir så lenge de ikke tar håndhygiene på alvor.
(Jeg jobber selv på sykehus så jeg vet hvor viktig dette faktisk er.)
Det er jo heller ikke en regel vi har laget i den forstand det mtp håndvask, det er jo helt normalt at man gjør det.

Da vi var på nyfødt int var hun også over frempå, personalet der kom inn til oss en gang da jeg mer eller mindre var blitt parkert i et hjørne uten datteren min. Sykepleieren sier til meg at kanskje jeg vil lage til litt mat til datteren min, altså MME, dette var 3 dager etter fødsel mener jeg. Jeg var forsatt svimmel og hadde ikke vært inne på amme pumperommet ennå, vi hadde fått hjelp til å fikse melken siden jeg var så redusert. Sykepleier så det ikke var lett for meg, jeg husker jeg takket henne for hun tok meg med, og da vi kom inn igjen på rommet til datteren min sa sykepleieren at mor måtte få mate barnet sitt selv, for det var så viktig med bånd mellom jenta mi og meg siden vi pr da ikke lå på samme avdeling. Mannen og jeg lå på barsel og jenta våres på nyfødt intensiv.




Her skal også svigers få føle seg privilegert at de fikk komme så tidlig mtp hvilke avdeling jenta vår lå på akkurat da. For det var nettopp ikke en selvfølge, siden de skjøreste barna ligger der.
Vi hadde mine foreldre på besøk i 1 pulje 3 dager etter fødsel, da de kom inn på rommet til jenta vår ville pappa ta bilder, men hun skulle skjermes mot blitz etc så snill som pappa er så la han fra seg kamera igjen, og heller beundret barnebarnet sitt.
Da det var svigers sin tur etterpå sa mannen at mobilen kunne være på dersom de slo de i flymodus pga alt utstyret som er på en slik avd. Svigermor svarte med at hun ikke viste hvordan hun gjorde det, og begynte og knipse bilder med mobilkamera i vilden sky, tok heller ikke på lydløs og den ringe lyden hennes er så høy at jeg hopper høyt hver gang, og jenta vår skvetter og blir redd og usikker. Jeg ble heller ikke spurt om det var greit hun tok bilder av jenta mi og meg sammen, hun bare kjørte på, bilder hun siden har sendt videre til folk jeg ikke vet hvem er. Det føles ikke greit i det hele tatt. :(

Jeg vet bare det at jeg må prøve å få frem at det viktigste her er at sønnen hennes og jeg har blitt foreldre, vi har venta på mirakelet vårt lenge. Vi må få nyte vår glede først og fremst. Svigermor har opplevd dette 2 ganger selv, nå er det vår tur.
Vi håper jo vi får gi jenta vår søsken, men slik det er med svigermor den dag i dag så er et nytt barnebarn helt utelukket, jeg orker ikke dette en gang til.
Jeg husker i begynnelsen av 3 trimester jeg lå på sofaen her jeg ligger akkurat nå og var kjempe dårlig, burde egentlig ha vært innlagt, så driver svigermor på og babler i veg om hva som blir hva og sånt. Så sier mannen noe at nå må først lille få komme, da presterer hun og si, ja men da får det heller bli neste gang det da. Da lå jeg og vrei meg i smerter på sofaen og tårene sprutet av smerter når hun bare sa det som passet henne. Spiller ingen rolle at jeg var dårlig / er dårlig, for hun er klar hun.
Men nei, hun er ikke klar i det hele tatt når hun ikke kan gjøre noe så enkelt som å vaske hender de gangene det er normalt å gjøre det.
Neste gang? Når hun vet hvor lang tid det tok før vi ble gravide nå... Samt hun vet hva en graviditet gjør med min kropp, altså en graviditet gjør noe med alle sine kropper bevares. Jeg mener det at jeg får sterke smerter i kroppen min pga kronisk sykdom så jeg vil alltid være i høy risikogruppen mtp graviditet.
Jeg blir helt målløs!! Høres ut som svigermor trenger en lekse i generell respekt for andre mennesker!! Hun er nok ikke selv klar over egen oppførsel.... "Det ber jeg deg om å respektere" kan jo være en fin setning å bruke hver gang hun tråkker over deres grenser. Da kan hun vel ikke finne på noe å si i mot, tenker jeg...
 
Å hjelp! Eg føler med dykk!
No hadde me eit normalt svangerskap og fødsel både denne gang og sist gang, men svigermortrøbbel kan ein få uansett. Det heile starta under svangerskapet med første her, svigermor ville ikkje snakke om baby/svangerskapet, noko som sjølvsagt veldig sårande. I ettertid har ho forklart at ho var redd for å snakke om det/glede seg, i tilfelle det skulle gå galt. Idiotisk ja, eg veit.. Det heile enda med eit gigantisk oppvaskmøte då storesøster var 4 mnd, då fekk eg forklart mi side av saken, og eg fekk høyre kva ho hadde å sei. Eg og sambo fekk satt ned nokre reglar. Etter dette har ting stort sett vore bra. Så eg vil absolutt anbefale å snakke med svigerforeldre om forventningar og krav. Lykke til! :)
 
Føler med deg der ja. Her også trengte lille og sove, og få hvilt kroppen sin. Igangsettelsen tok også hardt på henne.
De fleste gangene svigermor var på besøk sov lille, og svigermor satt i en stol, men så fort det kom en liten lyd eller bevegelse fra senga, hoppet hun opp og hang over senga til snuppa.
Mannen min sa i fra at hun skulle ikke gjøre dette, da sa hun "men jeg gjør ikke noe, jeg rører ikke noe"
Videre sa mannen at hun stresset opp oss, vi satt der begge to og var stuptrøtte og ville sove selv uten hun tok det hintet.
Hun virket rett og slett sur for at lille sov når hun var på besøk, at lille sov gjentatte ganger. Sur fornærmet for barnebarnet somer nyfødt sover og bygger opp kroppen sin...?
Her var det kun jeg og mannen som hadde jenta på brystkassa, kenguru kos, og det er jeg glad for at det var kun vi som gjorde.

Hvordan går det med din svigermor nå som det er en stund siden fødsel?
Og hvordan går det med lille jenta? -38,5% er mye på vekstavvik. Jeg hadde på det "meste" under svangerskapet -25% siste måling på vekst før fødsel viste -17%.
Huff, jeg får helt vondt inni meg av å lese det du skriver... Det skal ikke være sånn! :-( Heldigvis er min svigermor generelt veldig flink, og tar seg godt av den lille. Flink med hygiene, og bærer ho rundt til ho sovner. Så vi har heldigvis hatt mange flere gode enn vonde tilfeller. Men det er tøft å føle seg overgått og tråkket på! Og i slike situasjoner hvor alt er sårt skal man hvertfall vise forståelse og ta hensyn, man burde være ekstremt ydmyk som de fleste andre... Det går mye bedre nå, og hun er faktisk den eneste som foreløpig passer jenta vår, rett og slett fordi hun er flink med henne. Men det er en grunn til at et barn ligger på NFI, og det er fordi de er skjørere enn et frisk og fullbårent barn... Det burde jo andre forstå mener jeg. Min mor og barnefars mor fikk se min datter først, og det angrer vi ikke på. Jeg hadde selv et høyrisikosvangerskap som gikk veldig dårlig, og det gjør noe med en. Nå går det veldig bra med den lille, etter litt starttrøbbel. Ja, hun sluttet å vokse i uke 29, grunnet morkakesvikt. Frem til det lå hun helt på kurven. Ble operert for lyskebrokk 18. mai så nå er alt veldig bra :) Vokser spiser og legger på seg. Jeg håper virkelig dette ordner seg for dere, for man kan ikke ha det sånn her... Det er jo trist at noen ikke ønsker å få flere barn i øyeblikket fordi en person klarer å få det til å bli ubehagelig. Noen tenker bare på seg selv.
 
Føler med deg der ja. Her også trengte lille og sove, og få hvilt kroppen sin. Igangsettelsen tok også hardt på henne.
De fleste gangene svigermor var på besøk sov lille, og svigermor satt i en stol, men så fort det kom en liten lyd eller bevegelse fra senga, hoppet hun opp og hang over senga til snuppa.
Mannen min sa i fra at hun skulle ikke gjøre dette, da sa hun "men jeg gjør ikke noe, jeg rører ikke noe"
Videre sa mannen at hun stresset opp oss, vi satt der begge to og var stuptrøtte og ville sove selv uten hun tok det hintet.
Hun virket rett og slett sur for at lille sov når hun var på besøk, at lille sov gjentatte ganger. Sur fornærmet for barnebarnet somer nyfødt sover og bygger opp kroppen sin...?
Her var det kun jeg og mannen som hadde jenta på brystkassa, kenguru kos, og det er jeg glad for at det var kun vi som gjorde.

Hvordan går det med din svigermor nå som det er en stund siden fødsel?
Og hvordan går det med lille jenta? -38,5% er mye på vekstavvik. Jeg hadde på det "meste" under svangerskapet -25% siste måling på vekst før fødsel viste -17%.
I starten var det far som hadde henne. Da jeg ble skrevet ut av intensiven en uke etterpå så hadde vi henne begge to på brystkassa. Men på slutten av oppholdet var det noen få som også fikk holde, av de nærmeste. Da hadde vi henne på eget rom, og det var ikke så kritisk lengre. Men i sånne tilfeller så angrer man... Da skulle man ønske man bare gjorde det selv, og ikke blandet inn andre. 4 uker på sykehuset blir tøft uten familie, så det var vel derfor det ble slik. Men hadde man visst, så ville man nok aldri gjort det...
 
I starten var det far som hadde henne. Da jeg ble skrevet ut av intensiven en uke etterpå så hadde vi henne begge to på brystkassa. Men på slutten av oppholdet var det noen få som også fikk holde, av de nærmeste. Da hadde vi henne på eget rom, og det var ikke så kritisk lengre. Men i sånne tilfeller så angrer man... Da skulle man ønske man bare gjorde det selv, og ikke blandet inn andre. 4 uker på sykehuset blir tøft uten familie, så det var vel derfor det ble slik. Men hadde man visst, så ville man nok aldri gjort det...

Jeg ble lagt inn for igangsettelse 8/3, hun ble født 13/3 kl 02:10 og i halv5 tiden på morgenen tok barnepleier og vakthavende lege på barn henne med seg ned på nyfødt. Vi ble skrevet ut fra barsel 17/3 og da "overført" til nyfødt intensiv.
Mannen og jeg sov hjemme i 2 el 3 netter før vi fikk et familierom ei uke etter fødsel.
Sov hjemme siden vi hadde like lang vei fra utgangen til barne avd til pasient hotellet som vårt eget hjem.

Men kun meg og mannen som hadde henne på brystet de resterende ukene før vi fik dra hjem.

Men som du sier så kommer det settinger man i ettertid tenker at man angrer på det og det.
Jeg feks angrer på jeg ikke kasta ut svigermor fra intensiven 4 el 5 dagen etter fødsel. Vi var utslitt og sårbare, hun brydde seg ikke om at hennes egne søken sendte mannen SMS og så og si kjefta for de ikke hadde fått vite snuppa var blitt født for 4 dager siden. Da har vi null kontakt ellers, de hadde heller ikke gratulert oss med den lille som var på veg.
Mannen fikk som sagt SMS de kunne spart seg for, jeg prøvde og si i fra til svigermor rolig da siden det kom fra hennes slekt. Men det brydde hun seg ikke om det var ikke hennes problem for hun var blitt bestemor hun.
Lurer på hvor lenge jeg kommer til og angre på jeg ikke kasta henne ut fra rommet.
 
Jeg ble lagt inn for igangsettelse 8/3, hun ble født 13/3 kl 02:10 og i halv5 tiden på morgenen tok barnepleier og vakthavende lege på barn henne med seg ned på nyfødt. Vi ble skrevet ut fra barsel 17/3 og da "overført" til nyfødt intensiv.
Mannen og jeg sov hjemme i 2 el 3 netter før vi fikk et familierom ei uke etter fødsel.
Sov hjemme siden vi hadde like lang vei fra utgangen til barne avd til pasient hotellet som vårt eget hjem.

Men kun meg og mannen som hadde henne på brystet de resterende ukene før vi fik dra hjem.

Men som du sier så kommer det settinger man i ettertid tenker at man angrer på det og det.
Jeg feks angrer på jeg ikke kasta ut svigermor fra intensiven 4 el 5 dagen etter fødsel. Vi var utslitt og sårbare, hun brydde seg ikke om at hennes egne søken sendte mannen SMS og så og si kjefta for de ikke hadde fått vite snuppa var blitt født for 4 dager siden. Da har vi null kontakt ellers, de hadde heller ikke gratulert oss med den lille som var på veg.
Mannen fikk som sagt SMS de kunne spart seg for, jeg prøvde og si i fra til svigermor rolig da siden det kom fra hennes slekt. Men det brydde hun seg ikke om det var ikke hennes problem for hun var blitt bestemor hun.
Lurer på hvor lenge jeg kommer til og angre på jeg ikke kasta henne ut fra rommet.

Kan jeg spørre hvorfor hun måtte på NFI? Huff, du har hatt en lang fødsel du da :-/ De aller, aller fleste var heldigvis ydmyke med oss. Men det handler nok litt om at min datter ble hentet ut under eklampsi etter svangerskapsforgiftning, og ingen egentlig visste hvordan det ville gå. Det gir en viss respekt en liten stund. Datteren min var frisk (heldigvis), men selv ble jeg liggende på intensiven koblet til maskiner i 4 døgn, dit fikk ingen komme utenom samboer og foreldre. Det gjorde at alle som var nysgjerrige holdt seg litt i bakkant. Men det jo alltid noen, som kanskje ikke tenker seg heeelt om. Det er så utrolig dårlig at noen gjør slikt! Det høres ut som hun er en ganske overkjørende person? Utrolig respektløst :-( Og utrolig trist at dere måtte utsettes for det... Kjenner jeg blir sint av å lese det, for det å bruse på sånn, når noen er i en vanvittig sårbar posisjon er nesten litt umenneskelig. Da burde alt gå på deres premisser, ikke hennes. Og det at noen ble snurt for å ikke ha fått beskjed, er jo også korttenkt synes jeg... For da er det ofte en grunn til det! Man orker ikke å informere hele verden, og om man orker å informere så er det jo de nærmeste. Nei, jeg håper virkelig at dette blir annerledes for dere :-O Vi har fått noen rare blikk av noen vi også, når vi setter håndspriten på bordet og ber folk bruke den før de tar på vår premature datter, men sånn er det. Vi følger sykehuset, og de som ikke forstår det har jeg lite igjen for... Hører hun ikke på mannen din heller?
 
Kan jeg spørre hvorfor hun måtte på NFI? Huff, du har hatt en lang fødsel du da :-/ De aller, aller fleste var heldigvis ydmyke med oss. Men det handler nok litt om at min datter ble hentet ut under eklampsi etter svangerskapsforgiftning, og ingen egentlig visste hvordan det ville gå. Det gir en viss respekt en liten stund. Datteren min var frisk (heldigvis), men selv ble jeg liggende på intensiven koblet til maskiner i 4 døgn, dit fikk ingen komme utenom samboer og foreldre. Det gjorde at alle som var nysgjerrige holdt seg litt i bakkant. Men det jo alltid noen, som kanskje ikke tenker seg heeelt om. Det er så utrolig dårlig at noen gjør slikt! Det høres ut som hun er en ganske overkjørende person? Utrolig respektløst :-( Og utrolig trist at dere måtte utsettes for det... Kjenner jeg blir sint av å lese det, for det å bruse på sånn, når noen er i en vanvittig sårbar posisjon er nesten litt umenneskelig. Da burde alt gå på deres premisser, ikke hennes. Og det at noen ble snurt for å ikke ha fått beskjed, er jo også korttenkt synes jeg... For da er det ofte en grunn til det! Man orker ikke å informere hele verden, og om man orker å informere så er det jo de nærmeste. Nei, jeg håper virkelig at dette blir annerledes for dere :-O Vi har fått noen rare blikk av noen vi også, når vi setter håndspriten på bordet og ber folk bruke den før de tar på vår premature datter, men sånn er det. Vi følger sykehuset, og de som ikke forstår det har jeg lite igjen for... Hører hun ikke på mannen din heller?

Pga av medikament jeg tok under svangerskapet som ikke kunne seponeres epilepsimedisin bla den var jo hun vant med å få da hun lå i magen min, så hun måtte overvåkes en periode etter fødsel for at det skulle ut av systemet hennes.
Samt jeg har en kronisk sykdom som er en 50% sjanse for arvelighet. Jeg har mye sterke smerter i forbindelse med sykdommen som jeg har og måtte derfor med utrolig tungt mamma hjerte ta sterke medisiner til tider.
Så at hun skulle på NFI var vi klar over alt tidlig i svangerskapet når de så at de ikke kunne ta bort epilepsimedisinen for jeg ble så dårlig, risikoen for anfall opphevde argument for å ikke ta den.. Den lille uken i starten av svangerskapet epilepsimedisinen var borte var jeg skikkelig dårlig, de trodde jeg fikk blodpropp bla, halve kroppen visnet vekk og jeg greide ikke fokusere blikket når legen kom løpende.
I uke 35+4 ble jeg lagt inn på føden pga smerter, 35+5 ble det vurdert om de skulle forløse med ks pga smerte anfall som ikke ville roe seg, mot alle odds roet det seg.

Nå fødte jeg også en frisk jente, fikk svar på gen testen (var en blodprøve som var rekvirert fra Riksen) ca 3 uker etter fødsel.
Jeg skulle egentlig ta fosterdiagnostikk i uke 11 på Riksen men hele timen og forsøk på å ta den prøven fra morkaka var umulig pga smertene mine. Ble tilbudt fostervannsprøve 4 uker senere.
Etter mye om og men avbestilte jeg den timen, for magefølelsen min sa meg at det var en grunn til at legen ikke kom til morkaka. Leste i svangerskaps dagboka morkaken livets tre, fikk det da for meg at den skulle ikke forstyrres.
Jeg fikk en tidlig utvidet ul her hjemme av legen som fulgte meg i svangerskapet, han ba en kollega ta den, så i uke 13+2 fikk jeg en veldig grundig ul han holdt på i over 1 time. Den var mer for å roe meg ned mtp det som skjedde på Riksen i uke 11.

Jeg tok opp det med håndhygiene med helsesøster her en dag på telefon, hun sa at jeg burde sette en flaske med antibac på bordet.
Nei, hun har heller ikke hørt på mannen min til tross for gjentatte samtaler siden jeg ble gravid.
Dog da vi var på NFI måtte jo alle sprite seg, og da var hun veldig der hun sa i fra til alle som skulle inn at de måtte gjøre sånn og sånn, og var de syk eller hadde vært så fikk de ikke komme for henne..
Da vi kom hjem ble det slutt på alt av tanke om at man skal være ren på hender ect.. :(
 
Jeg har vært gift med mannebeinet nå i snart 6 år, vi har vært sammen, samboere fra så og si dag 1, vi har begynt på vårt 10'ende år sammen.
Jeg har alltid vist, sett og tenkt at jeg har vært heldig med mine svigerforeldre, når jeg ser hvordan andre beskriver sitt forhold til svigers.

Svigermor har vært "bestemor" klar helt siden jeg møtte gubben, og gjort det klart hele tiden at barnebarn er velkommen, for hun er klar.

Vi brukte tid på å bli gravide, vi fikk dobbelt avslag på IVF både avslag fra St.Olavs og fra Riksen, noen uker etter vi fikk avslaget i posten ble jeg gravid. Vi fiksa det selv.
Svangerskapet gikk sin gang, jeg var mye dårlig i løpet av svangerskapet.

Så kom dagen da den perfekte prinsessa våres ble født, eller rettere sagt natta, ble født 02:10 på natta. :Heartpink
Følelsen da jeg fikk henne opp på brystet overgår alt i hele livet.

Et par dager etter fødsel var det tid for besteforeldre besøk, både mine foreldre og mannens foreldre, de kom i to puljer, altså hver for seg.
Svigermor var frampå med en gang, og nå i ettertid ser jeg hun styrer på og kjører en form for egotripp etter som det passer henne. Hun bryr seg tilsynelatende ikke om at jeg blir lei meg og såret eller at mannen min blir det.
Mannen har prøvd å si i fra, uten at det var noe suksess...

Jeg kjenner jeg er mektig lei av hun bare kjører over oss og ikke respekterer de reglene vi har lagt ned, det er ikke noe strenge regler heller. Det er vel det som er normal folkeskikk samt og respektere foreldrene.

Vi tok med svigermor på trilletur for litt over 1 uke siden, snuppa gråt i vogna og svigermor sjekka ikke hva det var, det var varmt den dagen, men hun stoppet ikke vogna. Tilslutt måtte jeg fysisk holde igjen vogna til min egen datter for å sjekke hvorfor jenta mi lå å gråt som bare det i vogna si.
Til tross for jeg sa i fra at " Vent litt, lille vennen min mamma skal se hva det er som ikke stemmer" Men svigermor stoppet ikke opp av den grunn.

Dette virker nok bare som en bagatell for mange, men tro meg dette er bare en dråpe av alt annet vi har måttet finne oss i etter at snuppa ble født.

Hvordan roe ned ei overivrig bestemor, samt få henne til å skjønne hun må respektere det er våres barn, hun må forholde seg til de reglene vi har i vårt hjem.

Jeg vil jo at jenta mi skal få søsken om vi får til å bli gravid igjen, skjønt slik som svigermor er nå så orker jeg ikke tanken på en ny slik runde. Sannheten pr i dag er at hun er den som hindrer sin egen sønn i å få flere barn med sin oppførsel..

Jeg er såret lei meg og fortvilet, what to do?:dontknow:dontknow
Inviterer henne på kaffe og ta en skikkelig og direkte prat med henne. Er ikke sikkert hun ser selv hva jun gjør.
 
Inviterer henne på kaffe og ta en skikkelig og direkte prat med henne. Er ikke sikkert hun ser selv hva jun gjør.

Har bestemt meg for å ta den praten med henne selv, jeg vet bare at hun har vanskelig for å høre etter til tider.
Enten må jeg ta det opp der og da når jeg ser hun ikke vasker hender etter et bleieskift,
viss ikke så kan ikke lille snupp være i rommet samtidig for da hører hun ikke etter i det hele tatt.

Jeg finner det vanskelig å tro at hun ikke er klar over det, med så mange samtaler mannen (og svigersøs har hatt når hun har vært hjemme) med hygiene. Særlig når hun jobber med renhold til daglig...

Tanken din er god så absolutt, det er det at timingen må være der også. Kan ikke ha noe som distraherer for å si det sånn.
 
Pga av medikament jeg tok under svangerskapet som ikke kunne seponeres epilepsimedisin bla den var jo hun vant med å få da hun lå i magen min, så hun måtte overvåkes en periode etter fødsel for at det skulle ut av systemet hennes.
Samt jeg har en kronisk sykdom som er en 50% sjanse for arvelighet. Jeg har mye sterke smerter i forbindelse med sykdommen som jeg har og måtte derfor med utrolig tungt mamma hjerte ta sterke medisiner til tider.
Så at hun skulle på NFI var vi klar over alt tidlig i svangerskapet når de så at de ikke kunne ta bort epilepsimedisinen for jeg ble så dårlig, risikoen for anfall opphevde argument for å ikke ta den.. Den lille uken i starten av svangerskapet epilepsimedisinen var borte var jeg skikkelig dårlig, de trodde jeg fikk blodpropp bla, halve kroppen visnet vekk og jeg greide ikke fokusere blikket når legen kom løpende.
I uke 35+4 ble jeg lagt inn på føden pga smerter, 35+5 ble det vurdert om de skulle forløse med ks pga smerte anfall som ikke ville roe seg, mot alle odds roet det seg.

Nå fødte jeg også en frisk jente, fikk svar på gen testen (var en blodprøve som var rekvirert fra Riksen) ca 3 uker etter fødsel.
Jeg skulle egentlig ta fosterdiagnostikk i uke 11 på Riksen men hele timen og forsøk på å ta den prøven fra morkaka var umulig pga smertene mine. Ble tilbudt fostervannsprøve 4 uker senere.
Etter mye om og men avbestilte jeg den timen, for magefølelsen min sa meg at det var en grunn til at legen ikke kom til morkaka. Leste i svangerskaps dagboka morkaken livets tre, fikk det da for meg at den skulle ikke forstyrres.
Jeg fikk en tidlig utvidet ul her hjemme av legen som fulgte meg i svangerskapet, han ba en kollega ta den, så i uke 13+2 fikk jeg en veldig grundig ul han holdt på i over 1 time. Den var mer for å roe meg ned mtp det som skjedde på Riksen i uke 11.

Jeg tok opp det med håndhygiene med helsesøster her en dag på telefon, hun sa at jeg burde sette en flaske med antibac på bordet.
Nei, hun har heller ikke hørt på mannen min til tross for gjentatte samtaler siden jeg ble gravid.
Dog da vi var på NFI måtte jo alle sprite seg, og da var hun veldig der hun sa i fra til alle som skulle inn at de måtte gjøre sånn og sånn, og var de syk eller hadde vært så fikk de ikke komme for henne..
Da vi kom hjem ble det slutt på alt av tanke om at man skal være ren på hender ect.. :(
Da forstår jeg. Det kan ikke ha vært lett :-( Forstår det er en vanskelig balansegang, men som du sier så er det beste å velge den minst negative effekten. Som i ditt tilfelle var at du trengte medisinen din. Epilepsi er absolutt ikke til å spøke med det heller.. Og utifra testene du skulle ha tatt, men avbestilte så tror jeg at du tok en veldig bra avgjørelse for deg og den lille. Og ikke forstyrre kroppen. Er det gitt at det alltid vil være sånn for deg i et svangerskap? Det med håndhygiene er ekstremt viktig, og enda viktigere om de er mer utsatt. Trist at alt sånt blir glemt når man kommer hjem, når det fortsatt er så viktig... Vi får mye reaksjoner på det, men vi har ikke råd til å feile der. Frøkna har ikke immunforsvar, og det må vi sloss for... Men det er tøft! Det er samme som om noen er litt snufsete, da står vi over til det har gitt seg. Mange kan ikke forstå det, men jeg skal klare det det første året.
 
Da forstår jeg. Det kan ikke ha vært lett :-( Forstår det er en vanskelig balansegang, men som du sier så er det beste å velge den minst negative effekten. Som i ditt tilfelle var at du trengte medisinen din. Epilepsi er absolutt ikke til å spøke med det heller.. Og utifra testene du skulle ha tatt, men avbestilte så tror jeg at du tok en veldig bra avgjørelse for deg og den lille. Og ikke forstyrre kroppen. Er det gitt at det alltid vil være sånn for deg i et svangerskap? Det med håndhygiene er ekstremt viktig, og enda viktigere om de er mer utsatt. Trist at alt sånt blir glemt når man kommer hjem, når det fortsatt er så viktig... Vi får mye reaksjoner på det, men vi har ikke råd til å feile der. Frøkna har ikke immunforsvar, og det må vi sloss for... Men det er tøft! Det er samme som om noen er litt snufsete, da står vi over til det har gitt seg. Mange kan ikke forstå det, men jeg skal klare det det første året.

Antibac blir satt frem, jeg kjenner at jeg ikke bryr meg om noen blir fornærma for se må bruke den før de skal ha med lille snupp.

Et svangerskap igjen vil alltid bli kategorisert som risikosvangerskap for min del. Men det er ikke dermed sagt at jeg vil få like mye smerter igjennom et svangerskap til.

Var det jeg kom til når jeg avbestilte den andre timen på Riksen. Etter det første forsøket på å ta prøve fra morkaka hadde jeg så vondt av undersøkelsen at jeg greide ikke stå på beina. Ble en tur innom føden på riksen samme ettermiddag (vi var forsatt på pasient hotellet )
Fikk blødning når vi kom hjem og fikk komme på ul med en gang. Heldigvis gikk det bra.
 
Back
Topp