Jeg har sett flere ganger at far ikke følger opp leksene, slurver med leggetid og rutiner, gjerne vil ta en fridag for førsteklassingen (for enkle ting som at han vil ha han med seg på en dagstur). I tillegg til dette er de ofte sent ute til skolestart, til treningen, og vet ofte at de drar sent hjem, gutten burde vært lagt kl. 20...
Fra han var mindre til nå har vi økt samværet, og det har nå endt opp på et stadie som jeg og min samboer synes fungerer veldig dårlig for barnet. Både pga grunner nevnt ovenfor, og fordi han er tydelig stresset av situasjonen. Han har begynt å få hyppige uhell, og denne gutten hadde aldri uhell når han sluttet med bleie for mange år siden, så dette er nytt.. Han gråter ofte mye rett etter han kommer hjem, virker som han har mye på hjertet. Han sier ofte han vil være hjemme mer. Vet at han har sagt at han savnet meg hos far en gang før, men da ble han sendt på rommet sitt og fikk kjeft. Så nå er han ikke ærlig om hvordan han har det der lengre, og vil mest sannsynlig aldri tørre å si noe sånt til faren sin igjen, han er alt for lojal for det.
Jeg synes vi må trappe ned på samværet igjen, for det virker ikke som om far klarer å ivareta barnet fullt når han er der så lenge om gangen (10dager). Dette til tross for at han jobber turnus, så han er ikke på jobb mens mini er der.
Problemet er at vi har slitt med samarbeidet i mange år, og det siste året har det vært bedre. Men jeg vet at om jeg tar opp problemet med han, ber han følge opp leksene eller foreslår mindre samvær så klikker han rett og slett, og er umulig å snakke med. Så vet ikke egentlig om det kan karaktiseres som godt samarbeid, eller om jeg bare er overbærende og trår forsiktig... Så vet ikke helt om jeg "tør" å ta det opp, siden det kan føre til forverring, all erfaring med han tilsier det.
Så skal jeg ofre det "gode samarbeidet" for barnets beste, eller skal jeg la det være, og heller stå på for å kompensere for det han måtte mangle av støtte og oppfølging fra faren?
Vi har hatt mange runder hos familievernkontoret, så vil gjerne ha samarbeid med dem, helsesøster og lærere også. Noen gode råd? Ta i betraktning at faren hans er veldig urasjonell og rett og slett umoden.
Fra han var mindre til nå har vi økt samværet, og det har nå endt opp på et stadie som jeg og min samboer synes fungerer veldig dårlig for barnet. Både pga grunner nevnt ovenfor, og fordi han er tydelig stresset av situasjonen. Han har begynt å få hyppige uhell, og denne gutten hadde aldri uhell når han sluttet med bleie for mange år siden, så dette er nytt.. Han gråter ofte mye rett etter han kommer hjem, virker som han har mye på hjertet. Han sier ofte han vil være hjemme mer. Vet at han har sagt at han savnet meg hos far en gang før, men da ble han sendt på rommet sitt og fikk kjeft. Så nå er han ikke ærlig om hvordan han har det der lengre, og vil mest sannsynlig aldri tørre å si noe sånt til faren sin igjen, han er alt for lojal for det.
Jeg synes vi må trappe ned på samværet igjen, for det virker ikke som om far klarer å ivareta barnet fullt når han er der så lenge om gangen (10dager). Dette til tross for at han jobber turnus, så han er ikke på jobb mens mini er der.
Problemet er at vi har slitt med samarbeidet i mange år, og det siste året har det vært bedre. Men jeg vet at om jeg tar opp problemet med han, ber han følge opp leksene eller foreslår mindre samvær så klikker han rett og slett, og er umulig å snakke med. Så vet ikke egentlig om det kan karaktiseres som godt samarbeid, eller om jeg bare er overbærende og trår forsiktig... Så vet ikke helt om jeg "tør" å ta det opp, siden det kan føre til forverring, all erfaring med han tilsier det.
Så skal jeg ofre det "gode samarbeidet" for barnets beste, eller skal jeg la det være, og heller stå på for å kompensere for det han måtte mangle av støtte og oppfølging fra faren?
Vi har hatt mange runder hos familievernkontoret, så vil gjerne ha samarbeid med dem, helsesøster og lærere også. Noen gode råd? Ta i betraktning at faren hans er veldig urasjonell og rett og slett umoden.