Først en sønn, nå en datter <3
Elsker forumet
Har et veldig godt forhold til min svigermor og vi kan sitte og skravle sammen i timevis. Hun er ikke så gammel (18 år eldre enn meg) og det er kanskje med på å gjøre at vi har god kontakt.
Hun er en veldig nervøs type og sliter mye med angst. Type som drar ut kontakter til vaskemaskin og mikron om hun skal ut av huset og slår av sikringer når det er natta. Livredd for brann vettu...Hun er hjemmeværende og har ikke jobbet siden hun var 25 (er nå 46). Så hun er lite ute av huset og har tydelig et litt vridd syn på verden og virkeligheten. Har vansker med å forstå hvordan våres hverdag er og at det er slitsomt spesielt for meg med barn, hund, hus, skole OG jobb.
Uansett...
Ble så irritert i går!! Vesla mi var litt grinete da hun var innom her. Jeg skulle bare legge vekk noen klær oppe mens henne holdt babyen. Babyen var sulten så jeg skulle skynde meg ned igjen. Så hører jeg at babyen slutter å gråte og ser svigermor storfornøyd over å ha fått henne til å sove. Hun hadde da slått av ALT av lys - i taket, på vegger og til og med seksjonen som lyser hadde hun dratt ut kontakta på. Så hvisket hun så stille til meg at hun sov. Jeg svarer med vanlig stemme at det IKKE er nødvendig å slå av lys og hviske når babyen skal sove på dagen. Hun lurte på hvorfor og jeg forklarer at jeg vil at babyen skal kun ha det mørkt og stille når vi sover på natta for å prøve å ha forskjell på dag og natt. Så begynner hun å kverulere og sier at "for babyen er det jo natt når de sover selv om det er på dagen". HÆ? Prøvde å si at nei, om de sover på dagen er det mer som en "lur". Men hun ga seg ikke, og der var tydelig at hun mente jeg hadde helt feil...
Hun hadde også tatt på tykk dundyne over babyen som hadde på ullundertøy - det er 25 grader i stua og jeg går i singlet og syns det er varmt. Når jeg sa hun ikke trenger dyne, så svarer hun at "men hun er jo ALLTID så kald på henda stakkar". Det er ikke henda man skal kjenne på, men det høre hun ikke etter på...
Og dagen vi kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset i fire dager til sammen fordi vesla mi var syk, så var jeg nesten helt utslitt. Hadde blitt vekt fire ganger hver natt for diverse blodprøver, veiing og mating og medisiner. Så hadde ikke hatt noe sammenhende søvn på mange dagee og var psykisk sliten over å ha sett babyen min gå igjennom så mange vo de ting...
Så da vi endelig kom hjem, jeg sitter ved kjøkkenbordet - tydelig sliten og lei. Bikkja slutta ikke å småbjeffe, og jeg sier irritert "kutt ut a Lucas..." til bikkja. Svigermor står der som et spørsmålstegn akkurat som om hun ikke skjønner at det er irriterende å høre på når man er DRITTSLITEN. Så sier jeg at hun ikke kan si ordet "kommer" for det er et ord bikkja reagerer på og bjeffer høyt (fordi han tror det kommer noen på døra). Vi har stor hund og det bråker fryktelig når han bjeffer. Tror du f... ikke at svigermor bøyer seg ned og sier kjempehøyt til bikkja: "KOMMER KOMMER KOMMER KOMMER" Bikkja klikker jo selvsagt og løper rundt og bjeffer...kødder du??? Så ler hun rått mens hun ser på meg. Jeg smiler ikke, bare ser ned på tallerkenen min og har mest lyst til å grine...
Er det bare jeg som er hormonell og irriterer meg over sånne ting? Er så syyykt irriterende at hun ikke skjønner at andre er slitne og ikke dag ut og dag inn kun sitter hjemme i sofaen og later seg og ikke har noe ansvar og dermed ikke aner hvordan det er å være sliten...aaarghh!!!
Måtte bare lufte tankene her
deilig med en avblåsning!! 
Hun er en veldig nervøs type og sliter mye med angst. Type som drar ut kontakter til vaskemaskin og mikron om hun skal ut av huset og slår av sikringer når det er natta. Livredd for brann vettu...Hun er hjemmeværende og har ikke jobbet siden hun var 25 (er nå 46). Så hun er lite ute av huset og har tydelig et litt vridd syn på verden og virkeligheten. Har vansker med å forstå hvordan våres hverdag er og at det er slitsomt spesielt for meg med barn, hund, hus, skole OG jobb.
Uansett...
Ble så irritert i går!! Vesla mi var litt grinete da hun var innom her. Jeg skulle bare legge vekk noen klær oppe mens henne holdt babyen. Babyen var sulten så jeg skulle skynde meg ned igjen. Så hører jeg at babyen slutter å gråte og ser svigermor storfornøyd over å ha fått henne til å sove. Hun hadde da slått av ALT av lys - i taket, på vegger og til og med seksjonen som lyser hadde hun dratt ut kontakta på. Så hvisket hun så stille til meg at hun sov. Jeg svarer med vanlig stemme at det IKKE er nødvendig å slå av lys og hviske når babyen skal sove på dagen. Hun lurte på hvorfor og jeg forklarer at jeg vil at babyen skal kun ha det mørkt og stille når vi sover på natta for å prøve å ha forskjell på dag og natt. Så begynner hun å kverulere og sier at "for babyen er det jo natt når de sover selv om det er på dagen". HÆ? Prøvde å si at nei, om de sover på dagen er det mer som en "lur". Men hun ga seg ikke, og der var tydelig at hun mente jeg hadde helt feil...
Hun hadde også tatt på tykk dundyne over babyen som hadde på ullundertøy - det er 25 grader i stua og jeg går i singlet og syns det er varmt. Når jeg sa hun ikke trenger dyne, så svarer hun at "men hun er jo ALLTID så kald på henda stakkar". Det er ikke henda man skal kjenne på, men det høre hun ikke etter på...
Og dagen vi kom hjem etter å ha vært innlagt på sykehuset i fire dager til sammen fordi vesla mi var syk, så var jeg nesten helt utslitt. Hadde blitt vekt fire ganger hver natt for diverse blodprøver, veiing og mating og medisiner. Så hadde ikke hatt noe sammenhende søvn på mange dagee og var psykisk sliten over å ha sett babyen min gå igjennom så mange vo de ting...
Så da vi endelig kom hjem, jeg sitter ved kjøkkenbordet - tydelig sliten og lei. Bikkja slutta ikke å småbjeffe, og jeg sier irritert "kutt ut a Lucas..." til bikkja. Svigermor står der som et spørsmålstegn akkurat som om hun ikke skjønner at det er irriterende å høre på når man er DRITTSLITEN. Så sier jeg at hun ikke kan si ordet "kommer" for det er et ord bikkja reagerer på og bjeffer høyt (fordi han tror det kommer noen på døra). Vi har stor hund og det bråker fryktelig når han bjeffer. Tror du f... ikke at svigermor bøyer seg ned og sier kjempehøyt til bikkja: "KOMMER KOMMER KOMMER KOMMER" Bikkja klikker jo selvsagt og løper rundt og bjeffer...kødder du??? Så ler hun rått mens hun ser på meg. Jeg smiler ikke, bare ser ned på tallerkenen min og har mest lyst til å grine...
Er det bare jeg som er hormonell og irriterer meg over sånne ting? Er så syyykt irriterende at hun ikke skjønner at andre er slitne og ikke dag ut og dag inn kun sitter hjemme i sofaen og later seg og ikke har noe ansvar og dermed ikke aner hvordan det er å være sliten...aaarghh!!!
Måtte bare lufte tankene her
Last edited: