Pratsomme barn

litjpiå

Glad i forumet
Har en på 4 år som snakker i ett sett hele dagen. Det er jo koselig, men kan bli litt mye av og til. :p snakker og spørr nesten uten stopp fra han står opp til han legger seg. Hører vi ikke etter sier han det samme oppigjen til vi svarer. Eller han tar oss i haka for å få kontakt :p hører jo såklart på 99% av allt han sier, men man må jo få tid til å puste innimellom også. Eller få lov til å snakke med noen andre enn han. Har prøvd å snakke med han om at vi må få snakke med andre også, og at han må vente med spørsmålet sitt til vi er ferdig. Men det går ikke inn. Møter vi andre vi vil snakke med, prater han i ett sett så vi nesten ikke kommer til. Er vi ute på trilletur for å få lillebror til å sove, prater han så mye at lillebror ikke får sove. Mot slutten av en dag har jeg ingen ord igjen og klarer så vidt å henge med på en serie. Er helt utslitt. Folk som kommer på besøk blir utslitt. Så nå ønsker jeg meg noen gode råd for å lære han og roe ned, bare litt, på pratingen. Eller bare fortelle meg at det går over :p
 
Har ingen gode råd, men jeg kjente meg veldig igjen. Nå er han 7 og det er ikke bedre :o Man føler seg helt tom når dagen er over:p
 
3-åringen min er helt lik.

Innimellom ber jeg henne ganske enkelt om å være stille/leke for seg selv fordi mamma er sliten og ikke orker å prate akkurat nå. Så øver vi på å snakke for seg selv. Når jeg ikke orker å føre en samtale så synger hun/snakker med lekene sine. Da sier jeg meg fornøyd med ikke å trenge og svare på 100 spørsmål en liten stund. :)

Det er såklart koselig og flott å ha en snakkesalig unge, men de har ikke vondt av å øve på å holde stille innimellom. :P ;)
 
Tenker at han må trene seg på å vera stille i periodar. Begynn med korte periodar og gi mykje skryt om han klarer det. Kva seier dei i bh? Klarer han å vera stille under samlingsstund eller lesestund?
Har ein som er glad i å prate sjølv, men kanskje ikkje like masse som din. Han får klar beskjed om at å snakke i munnen på andre er uhøflig, så det har han nesten slutta med heldigvis, men det måtte gjentas i det kjedsommelige;) Her hjelper det veldig å minne på at han snart byrjar på skulen (han er fem), og at der må han vera stille og høyra på læraren:)
 
Det er fullt lov å be ungen være stille. Han må ikke ha oppmerksomhet hele tiden - tvert i mot gjør du han en bjørnetjeneste om du gir han det hele tiden.
Kjenner igjen det at de som prater ikke hører, både når det gjelder voksne og barn. De er mer opptatt av hva de selv sier enn hva andre sier. Et tips er å be de gjenta det du sa for at innholdet skal nå inn.
 
Har ingen gode råd, men jeg kjente meg veldig igjen. Nå er han 7 og det er ikke bedre :o Man føler seg helt tom når dagen er over:p
Ja, huff! Jobbet en sommer på et gammlehjem der det var en del demente. Trodde jeg var tom etter jobb da, men nå er jeg virkelig tom :p men vi får jammen servert mange gullkorn i løpet av en dag også :D
 
3-åringen min er helt lik.

Innimellom ber jeg henne ganske enkelt om å være stille/leke for seg selv fordi mamma er sliten og ikke orker å prate akkurat nå. Så øver vi på å snakke for seg selv. Når jeg ikke orker å føre en samtale så synger hun/snakker med lekene sine. Da sier jeg meg fornøyd med ikke å trenge og svare på 100 spørsmål en liten stund. :)

Det er såklart koselig og flott å ha en snakkesalig unge, men de har ikke vondt av å øve på å holde stille innimellom. :P ;)
Prøver og få han til det samme her. Det går av og til, men ofte kommer han med så mange spørsmål til alt jeg sier at vi liksom aldri får rundet av samtalen. Prøver å hjelpe han i gang med leken, men da springer han etter meg med lekene og skal ha med stemmen min i leken også. Selv om jeg sier nei. Får vel bare fortsette å øve da :p
 
Tenker at han må trene seg på å vera stille i periodar. Begynn med korte periodar og gi mykje skryt om han klarer det. Kva seier dei i bh? Klarer han å vera stille under samlingsstund eller lesestund?
Har ein som er glad i å prate sjølv, men kanskje ikkje like masse som din. Han får klar beskjed om at å snakke i munnen på andre er uhøflig, så det har han nesten slutta med heldigvis, men det måtte gjentas i det kjedsommelige;) Her hjelper det veldig å minne på at han snart byrjar på skulen (han er fem), og at der må han vera stille og høyra på læraren:)
Han er egentlig en veldig rolig og sjenert gutt, så i bhg er det ikke noe problem. Med mindre noen av de voksne snakker med han alene. Det er når han er sammen med de han er aller mest trygg på at han snakker mest. Også om vi foreldrene snakker med noen, vil han også snakke med dem. F.eks dama i butikken :p
Vi får vel bare fortsette og øve. Det største problemet mitt er å stoppe samtalen etter at han er bedd om å være stille. Han fortsetter bare å snakke i det uendelige likevell, og blir sur om jeg ikke følger med.
 
Du må bare jobbe med å lære å vente på tur hvis ikke blir han sann plage når han blir eldre:/
 
Det er fullt lov å be ungen være stille. Han må ikke ha oppmerksomhet hele tiden - tvert i mot gjør du han en bjørnetjeneste om du gir han det hele tiden.
Kjenner igjen det at de som prater ikke hører, både når det gjelder voksne og barn. De er mer opptatt av hva de selv sier enn hva andre sier. Et tips er å be de gjenta det du sa for at innholdet skal nå inn.
Prøver og ikke gi han oppmerksomhet hele tiden. Han har jo en lillebror som vil ha litt også, så det er heller ikke mulig. Men han gir ikke opp! Snakker og snakker helt til han får svar. Han kan godt lytte om vi forteller noe, men så snart vi er ferdig begynner han og snakke igjen. Gjerne om det vi har fortalt. Ofte gjentar han det jeg alkurat har sakt, bare med et spørsmål bak. Og så 100 000 oppfølgerspørsmål, sine egne meninger og tullete små historier. Selv de enkleste ting må forklares og utdypes så mye som mulig.
 
Det blir bedre når han blir bevisst på at dine tanker ikke er de samme som hans, og enda bedre når han lærer å planlegge hva som er det viktigste han vil si. For å hjelpe ham fortere inn i de fasene, er det lurt å samtale mer enn å jatte med: Still spørsmål til det han forteller, be ham gå og fortelle pappa det samme han nettopp sa til deg, be ham gå og sjekke noe og komme tilbake med et svar..

Mye av praten er sikkert fordi han er selskapssyk, også. Og uten at jeg mener at han skal ha oppmerksomhet hele tiden, tror jeg at det er lurt å vise ham flere måter å ha kontakt på. Lek "stilleleken" med massevis av konspiratoriske blikk og klemmer når lillebror skal sove? Hold ham I hånda når du stopper for å prate med noen?
 
Her går det også i ett. Og hun blir forbanna hvis vi ikke hører etter eller forstår. Og hun prater oppå oss når vi voksne prater. Vi har en lang vei å gå, men tenker at dette må dempes på en eller annen måte. Hvordan vet jeg ikke. :p
 
Prøver og få han til det samme her. Det går av og til, men ofte kommer han med så mange spørsmål til alt jeg sier at vi liksom aldri får rundet av samtalen. Prøver å hjelpe han i gang med leken, men da springer han etter meg med lekene og skal ha med stemmen min i leken også. Selv om jeg sier nei. Får vel bare fortsette å øve da :p
Jeg pleier å måtte bli streng før hun hører etter, avrbyter et "hvorfor det" og sier "nei, nå orker jeg ikke å svare på flere spørsmål, nå må du være stille...hyyyyyyssssj!" :p Ofte må jeg gjenta det flere ganger også :p ;)
 
Det blir bedre når han blir bevisst på at dine tanker ikke er de samme som hans, og enda bedre når han lærer å planlegge hva som er det viktigste han vil si. For å hjelpe ham fortere inn i de fasene, er det lurt å samtale mer enn å jatte med: Still spørsmål til det han forteller, be ham gå og fortelle pappa det samme han nettopp sa til deg, be ham gå og sjekke noe og komme tilbake med et svar..

Mye av praten er sikkert fordi han er selskapssyk, også. Og uten at jeg mener at han skal ha oppmerksomhet hele tiden, tror jeg at det er lurt å vise ham flere måter å ha kontakt på. Lek "stilleleken" med massevis av konspiratoriske blikk og klemmer når lillebror skal sove? Hold ham I hånda når du stopper for å prate med noen?
Takk for en fin forklaring! Har lurt på om han kanskje havner litt fort i bakgrunnen i bhg, og at han "tar igjen" all pratingen når han kommer hjem. Og også om han prater ekstra mye med meg, siden far ofte kan virke uinteressert. Men vet ikke om det kan være sån?
Han blei vel egentlig sån etter at farem kom hjem etter ett år i millitæret, og han begynte på stor avdeling i bhg. Før det hadde jeg og han en så utrolig god kontakt og kommuniserte så godt. Men så var han jo yngre da også.
Har alltid følt at jeg er flink til å se barna mine, gi dem bekreftelse på at jeg følger med og er interessert. Men denne pratingen må jeg innrømme at jeg ikke klarer og henge med på alt for lenge. Prøver så godt jeg kan, men blir tilslutt så sliten at jeg ikke husker ordene jeg skal bruke en gang. Samtidig skal mannen og lillebror ha sin del av oppmerksomheten, og så har jeg jo husarbeid... Føler at jeg ikke strekker til helt.
 
Har en på 4,5 år som spør om ALT mulig hver dag :p I dag måtte jeg bare si til han at han ikke kan spørre mamma om alt hele tiden, for mamma vet dessverre ikke alt :p Er jo en morsom periode dette, da han spør om mye rart, men ganske slitsomt å, spesielt når man er høygravid å sliten :p
 
Er som å lese hvordan det er her.
Han prater på både innpust og utpust mens hsn leker alene også. Regner med det går over, jeg:)
 
Prøver og ikke gi han oppmerksomhet hele tiden. Han har jo en lillebror som vil ha litt også, så det er heller ikke mulig. Men han gir ikke opp! Snakker og snakker helt til han får svar. Han kan godt lytte om vi forteller noe, men så snart vi er ferdig begynner han og snakke igjen. Gjerne om det vi har fortalt. Ofte gjentar han det jeg alkurat har sakt, bare med et spørsmål bak. Og så 100 000 oppfølgerspørsmål, sine egne meninger og tullete små historier. Selv de enkleste ting må forklares og utdypes så mye som mulig.
Høres ut som en kar med god lærelyst :D

Ignorerer du han bare eller sier du klart i fra at han skal tie stille?
 
Begge mine kan prate både på innpust og utpust, og ville gjerne skravlet i munnen på hverandre hele tiden om de fikk lov. Spesielt eldste lurer på alt mellom himmel og jord, og er nysgjerrig på alt han ser rundt seg. Tenker og funderer på sykt mye. Jeg har vært veldig streng på at det ikke er lov å snakke til meg når jeg snakker i telefonen, eller snakker med noen andre. Da får de aldri svar på noe, bare en enkel beskjed om å vente på tur. Snakker de mer blir de ignorert. Når jeg er ferdig med den andre samtalen da, så vil jeg bare snakke om at det ikke er lov å avbryte, og gjør mitt beste for å ignorere videre og ikke svare på det som det ble mast om. Det tok litt tid, men det virker som om de stort sett har lært det nå. :P

Tviler på at jeg ville fått noen av dem til å gå tur stille for at småsøsken skulle sove likevel. De kan prøve en liten stund, men så ville de sett et eller annet de lurte på eller ble fascinert av. Eller eldste ville fundert på et eller annet ingen kan svare på likevel. Før jeg fikk barn ante jeg ikke at noen hus har mer spennende takrenner enn andre hus, at alle spurver ser forskjellig ut, jeg la ikke merke til om naboen hadde fått en ny blomst i hagen, og jeg lurte aldri på hvor lang tid det tok å reise fra Nord-Norge til Eidsvoll i 1814, hvor mange mennesker som bor på St Helena, eller hvor varmt det er på planeten Venus. :P Litt av sjarmen med barn er jo nysgjerrigheten og nye perspektiv på ting. :)
 
Back
Topp