hva både du og samboeren din vil gjøre er opp til dere. Men siden du spør skal du få mitt svar

Jeg lytter både til instinkt og magefølelse i tillegg til fornuft. Jeg ville uten tvil tatt henne selv. Hvis jeg var pappaen i denne situasjonen ville jeg også tilnærmet meg tillit gradvis og ikke tvunget det igjennom en stressperiode. Vi vet såpass at småbarn ikke kan trasse. Jeg er mye mer streng enn de fleste foreldre når det gjelder grensesetting, men jeg tar det etter barnets utvikling og forutsetning for å forstå og lære. Nå har jo jeg en god del teori ang barns utvikling, men foreldre generelt er gode på å lede barna sine og forstå de og slik kan barnet ofte fortelle hva som er riktig for seg. Trygghet er grunnleggende for all læring. Å være ettergivende kan gi problemer for senere grensesetting, men det kan også manglende trygghet. Og jeg setter aldri grenser for fysiske behov (mat og søvn) eller sosiale og emosjonelle behov - det er noe helt annet enn grensesetting for feks oppførsel. I tillegg er det forskjell på måten å sette grenser for barn som vil ha viljen sin, ut i fra om de er 1 år eller 4 år, nettopp pga evnen til å forstå. Jeg ville latt pappaen tatt henne i alle situasjoner der det går greit, protesterer hun ville jeg gått inn i situasjonen og støttet pappaen. Vist henne at du er trygg på pappaen og slik overført det til henne. Viktig da å ikke ta over.