Depresjoner

M

Millamillo

Elsker forumet
Januarskatter 2015
Jeg har slitt en del med depresjon den siste uka, og det ser ikke ut til at det gir seg med det første:-( har veldig mye med å gjøre at jeg er sjalu (uten noe som helst grunn) og at kjæresten er mye på farten fordi det er slåttetid, noe som MÅ gjøres for at sævva skal få mat til vinteren. Det jeg er redd for, er at hvis jeg sier noe om det til legen min, så kan det være nok til at de kan ta fra meg barnet jeg allerede har? Jeg sliter jo ikke psykisk, har alltid hatt god helse på alle måter, så jeg er jo ikke syk.. men jeg tenker veldig på akkurat det, om det da er bedre å bare holde kjeft og la dagene rulle? :-/

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
De tar ikke fra deg barnet fordi du er deppa. De tar fra folk barna hvis de er alvorlig syke, slik at de er en fare for barnet og seg selv. Si det til jordmor du:)


Termin 4. januar :)
 
Det skal mye til for at de tar fra deg barnet, som regel prøver de tiltak inn i hjemmet før det går så langt. Og da er det jo snakk om omsorgssvikt.

Det er ikke uvanlig å ha svangerskaps- eller fødselsdepresjon. Jeg ville absolutt snakket med noen slik at man kan få hjelp, og ikke vært redd for å miste omsorgen for barna mine :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Snakk med JM :) Kan være at du utvikler svangerskapsdepresjon. Beste er å få snakket ut.

Du mister ikke barna av den grunn. Er din helse det er snakk om og greit å få det ut, før det blir verre. :)
 
Skal ikke til JM før den 21.. er altfor lenge:-/ er skikkelig forkjøla nå, sliten og lei, så skal se ann noen dager å se om det er derfor jeg er deppa om dagen.. ellers får jeg snakke med legen min, han er fin å snakke med.

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
skal VELDIG mye mere til en en mor som har vært litt deppa en uke før BV henter barna. Slet selv med tung depresjon som gikk over 1 års tid og hørte aldri noe fra bv. Kom deg til legen fortest mulig og få den hjelpen du trenger, tanker er skumle greier når man først har rota de til.
 
Jeg var så langt nede rett etter at gutten min fylte året, at det var snakk om innleggelse. Jeg gikk rett på veggen da jeg begynte på studie/jobb, og at på til i ett av dem mest krevende yrkene: helsefagarbeider. Jeg tok ALT innover meg selv, fikk vonde mareritt, mistet matlyst, orket ikke å gå ut... Og til slutt knakk jeg helt sammen. Jeg tok kontakt med lege, helsesøster og nav-saksbehandleren min. Dem støttet meg gjennom hele prosessen. Jeg fikk en psykolog. Jeg måtte på legevakta fordi jeg var en fare for meg selv på ett tidspunkt. Det var som sagt snakk om innleggelse. Det slapp jeg heldigvis på grunn av alle de gode instansene jeg hadde rundt meg og som virkelig brydde seg. Det var/ har aldri vært snakk om barnevernet. Det var snakk om å hjelpe meg opp på beina slik at jeg kunne ta skikkelig vare på meg selv. Å ta vare på gutten var vi alle enige om at ikke var ett problem, jeg var heller aldri en fare for gutten min fordi pappa (pappan til gutten og samboeren min, som jeg venter nr 2 med) var alltid til stede (tenkte jeg), men instansene mente også at jeg ikke var en fare for gutten utenom. Jeg husker at jeg sa "jeg var for feig til å gjøre slutt på livet". Leger og psykologer oppmuntret meg og forklarte at det ikke var fordi jeg var for feig, men fordi jeg var sterk nok. Jeg hadde bare alt for negative holdninger til meg selv.

Nå lever jeg i min beste tid, jeg er så lykkelig. Jobber på ett fantastisk sted (butikk) og har en ekstrajobb ved siden av. Jeg er glad, jeg syns fint om meg selv. Lykke!

Syns absolutt at du skal ta kontakt med legen og fortelle om situasjonen. Hilsen ei som bare har opplevd positive opplevelser angående psyken og helsevesenet :)
 
Last edited:
Huff <3 sender deg en klem <3

Jeg har selv en psykisk sykdom som jeg må leve med. Har hatt det tøft og vanskelig i mange år, men de siste 5 åra har vært veldig bra.
Nå venter jeg barn nr 2, og det gir meg en livsglede uten like<3

Ta kontakt med lege eller jordmor før det er for seint.
Jeg har ekstra oppfølging hos jordmor, som også er psykiatrisk sykepleier, slik at jeg vet hjelpen er rundt meg om jeg trenger det.




06.01.2015 <3
 
Tusen takk for at dere deler <3 men, det jeg sliter med, er at sambo er mye borte, og at jeg blir fryktelig sjalu når han snakker med andre kvinnfolk. Han er veldig lite oppmerksom mot meg, og det er ytterst sjelden jeg får kos/nuss osv. Vi har snakket om det, men han er ikke "den typen" som liker sånt "kliss".. i gårkveld la jeg meg en stund før han og hadde sovna. Ensa såvidt at han kom å la seg, å ga meg et kyss på panna. Det føltes helt herlig, og i dag har jeg stortsett vært i godt humør. Datteren har vært hos faren sin i helga, og hver gang ho reiser dit, får jeg en liten knekk. Jeg er totalt avhengig av henne, jeg føler jeg må beskytte henne og ha henne sammen med meg hele tiden. Ha kontroll, rett og slett... det er en stor utfordring, ganske mye, om dagen:-(

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
FrøkenL skrev:
Tusen takk for at dere deler <3 men, det jeg sliter med, er at sambo er mye borte, og at jeg blir fryktelig sjalu når han snakker med andre kvinnfolk. Han er veldig lite oppmerksom mot meg, og det er ytterst sjelden jeg får kos/nuss osv. Vi har snakket om det, men han er ikke "den typen" som liker sånt "kliss".. i gårkveld la jeg meg en stund før han og hadde sovna. Ensa såvidt at han kom å la seg, å ga meg et kyss på panna. Det føltes helt herlig, og i dag har jeg stortsett vært i godt humør. Datteren har vært hos faren sin i helga, og hver gang ho reiser dit, får jeg en liten knekk. Jeg er totalt avhengig av henne, jeg føler jeg må beskytte henne og ha henne sammen med meg hele tiden. Ha kontroll, rett og slett... det er en stor utfordring, ganske mye, om dagen:-(

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
Klikk for å utvide …
Det er bra at du får det ut frøken! :) Men jeg oppfordrer deg allikevel til å ta en prat med legen din. Sjalusi og kontrollbehov er også en psykisk lidelse når det når en viss grad. Snakk ekstra masse med samboeren din om dette også. Ta det opp flere dager og ganger slik at han forstår problemstillingen din. Menn må ofte ha det inn med t-skje, og selv ikke da er det garantert forståelse.

Stay strong honey <3
 
Tusen takk, mammamia:-) jeg vet menn er trege, det får man ikke gjort noe med.. men i helga har det vært ekstra trått, vi har vært på kurs, og delt camp.vogn med denne dama jeg er mest sjalu over, og ja, mannen hennes... siden jeg er gravid så var det jeg som måtte dra på butikken, for jeg var den eneste som ikke drakk... og da tenkte jeg med en gang at han fikk tid alene med henne osv. Helt tullete, mannen hennes og bare kjentsfolk var der.. men alikevel greier jeg ikke legge det fra meg. Er absolutt ikke sånn til vanlig. Litt sjalu, ja det er jeg, men ikke så mye som nå...

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
 
Forstår deg godt. Råder deg å være forsiktig. Snakk med noen, men noen du stoler på og som du vet ikke vil si noe videre. Jeg var maks uheldig med min første, noe som resulterte i at jeg gav henne vekk til hennes far for at hun ikke skulle bli tatt fra meg :( ja i teorien må det være omsorgssvikt eller langvarig sykdom, rusmisbruk osv for at man mister barnet men man KAN ha maks uflaks også. Tro meg, det hadde jeg. Angrer på det den dag idag. Hadde også midlertidig depresjon da jeg ba om hjelp den gangen men var da alene med barnet. Mulig dette forverret situasjonen.


❤️❤️
Storesøster født september-2008
Lillebror (eller søster) januar-2015
 
Jeg vet det er pga hormoner, har aldri hatt det sånn tildligere. Var litt i forrige svangerskap, men da var jeg jo alene, så da hadde jeg liksom bare meg selv å tenke på og ta hensyn til. Da hadde jeg ikke en 2 åring, og en mann som aldri var hjemme :/ Skal snakke med han i kveld, kanskje det hjelper litt.
Et lite lyspunkt er at vi skal til JM snart, og får vite kjønnet <3
 
Jeg har aldri hatt "alvorlig" depresjon, mer bare ungdomsdepresjon som følger av å alltid flytte, aldri ha nære venner og alltid bli mobbet, men jeg måtte ønske deg lykke til for det!
Jeg kjenner igjen manns-delen, dog.
Bor med en treig mann selv ;)
Så lenge han blir grundig forklart at det ikke bare er "lek" og at det faktisk er ett veldig grunnleggende behov, iallefall nå som du har hormoner, så bør han forstå det!
Det er ikke moro å gå rundt og føle som om du er en inkubasjonsmaskin :p


Ca. termin Onsdag 21. Januar 2015 <3
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp