Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

[Trist mamma]

Nå er ting så dårlig her hjemme. Jeg føler at jeg ikke lenger vet hvorfor vi er sammen. Vi har utrolig forskjellig syn på barn, og jeg er også til tider redd for hans sinne. Jeg får konstant kritikk, og lite hjelp med barna. Vi har to barn på 10 mnd og 2,5 år. Nå er hen på 10 mnd inne i en urolig fase, må bæres mye, våkner grytidlig . Min mann mener at jeg kan skyldes dette selv, siden jeg løfter hen opp når hen er urolig. Derfor nekter han å hjelpe til dersom f.eks jeg trenger at far løfter og trøster litt når jeg lager middag. Jeg fikk høre det samme med hen som er 2,5 år. At jeg skjemte hen bort, siden jeg trøstet og bærte i tunge perioder. Hen kan fint leke for seg selv nå, og er veldig selvstendig, selv om hen er veldig mammadalt. Min samboer kritiserer også mye, jeg gjør så og si alt inne i huset, vasker klær, lager middag, rydder hans rot, setter i oppvaskmaskinen, og tar ut av oppvaskmaskinen, han setter som regel ting bare igjen der han brukte det. Mens han føler han er en helgen som klipper gress eller rydder i garasjen. Han blir skikkelig sint om jeg forsvarer noe av kritikken hans, og jeg bør bare være ydmyk. Før pleide han og kaste ting etter meg, han kastet telefoner, fjernkontroller eller det han hadde for hånd. Kan kommer også veldig truende mot fjeset mitt med knipsing og pekefinger, dersom jeg ikke stopper å snakke når han vil. Han har ødelagt en vegg, og en TV og telefon. Kastingen har det vært en pause på i 2 år, men i diskusjoner truer han gjerne med at han snart må kaste ting for at jeg skal forstå. Han legger all skyld på sinnet sitt til meg, og jeg bør bare lære meg å være ydmyk, så slipper han å bli så sint. Problemet er vel nå at han er sint på meg foran barna (ja, ikke perfekt selv, for dersom han kritiserer meg foran barna svarer som regel jeg også). Han kaller med drittkjerring og andre stygge ord. Jeg vet at ikke dette er bra, og tror også han skjønner at det ikke er bra, men han sier at det bare en min feil. At jeg provoserer han så fælt. Jeg er ikke lykkelig. Jeg går på tå rundt i mitt eget hjem. Redd for å gjøre feil, samtidig som jeg også gjør det meste av stell med barna. Jeg slet med svangerskapsdepresjon og fødselsdepresjon med nr 2, mye grunnet at jeg gikk på veggen, og at forholdet vårt ikke er bra. Fikk behandling, men turte dessverre ikke si alt om hvordan jeg hadde det hjemme. Han sier jeg overbeskytter barna, og gir de for mye oppmerksomhet. Mens når jeg er med andre, får jeg ofte skryt for hvor avslappet jeg er, samtidig som jeg følger med. Vet ikke hvem jeg skal tro på. Hører aldri gode ord om meg selv fra min samboer. Han ble sint her om dagen da vi begge var hjemme, og samboer skulle ut. Han likte ikke at det var mer rotete mens han var blitt borte... jeg har vært sammen med han i snart 11 år. Kjenner det er vanskelig å løsrive meg. Jeg vet også at det er to sider av en sak, jeg fjør sikkert masse feil, og han ville sikkert skrevet dette annerledes... har spørt om vi skal søke hjelp, men han ønsker ikke det, da sier han at det betyr at det er slutt... takk til du som orket å lese...

 

[Katta]

Utifra det du skriver tenker jeg at dette ikke er et forhold som er noe bra for deg. Dermed er det heller ikke bra for barna. Psykisk (og fysisk) vold i hjemmet er noe av det verste man kan bli utsatt for, det er helt feil at du ikke skal føle deg trygg i ditt eget hjem

 

[Sylvanas]

Gå ut av forholdet ned en gang. Det er destruktivt for deg.

 

[Ikke i bruk]

Uff da.. dette høres ikke ut som noe kjæresteforhold men mer som ett ødelagt forhold som skader deg. Vold både fysisk og psykisk. Kom deg unna før han gjør værre ting. Du kan oppsøke krisesenteret å få hjelp der. Ring til familievernkontoret å be om en time, mekling må dere gjennom hvis du får fra han. Barnevernet kan også hjelpe deg.

Det forholdet der hadde ikke jeg turt å vært i. Håper du kommer deg unna. Tenk på barna dine.
Og husk at det ikke er seg det er noe galt med. Det er han. Virker som han har store problemer.

Lykke til
Skriv til oss her så får du kanskje noen gode råd og støtte [emoji173]

 

[Lykkeliten]

Så lenge du er sikker i en sak så dra..

 

[Laufey]

Høres absolutt ut som en god ide å gå fra ham!
Det er din skyld at han er sint på deg, for du er så provoserende....?

Det er fryktelig vanskelig å komme seg vekk fra slike mennesker. De har gjerne brukt en del år på å psyke deg ned, sånn at man etterhvert begynner å tro at de har rett. Men er dette det livet du ønsker? Ikke minst, er dette det du vil at barna dine skal vokse opp med? Vil du at de skal lære at dette er sånn forhold skal fungere?

I utgangspunktet bør man jobbe ekstra hardt for et forhold hvis man har barn (mener jeg). Men her virker det som om du jobber for det, og han er sint. Ikke minst er han sint på deg, av diverse elendige grunner. Han kaster ting på deg, han ødelegger hus og hjem, han knipser deg i fjeset, han blir sint fordi du løfter opp en urolig unge, og det er DU som må lære deg å være ydmyk så han slipper å være sint på deg??? Kjære TS, kom deg vekk så fort du kan! Og aldri se deg tilbake!
Er det noen form for krisehjem i nærheten? Søk råd hos dem, fortell dem alt dette. Mennesker som din mann har ofte tendenser til å love deg hele verden hvis du gjør et faktisk forsøk på å gå, og de er ofte gode til å snakke for seg. Så søk råd hos noen som er kjente med sånne situasjoner, og vet hvordan du kommer deg unna best mulig.

Du har bare ett liv, og du og ungene fortjener så veldig mye bedre!

 

[Trist mamma]

Tusen takk for svar alle sammen. Tror han også føler at dette går mot slutten. Han sa det sendes i forrige diskusjon, at det er slutt innen uka om ikke det blir bedre. Men jeg får nesten bare høre at jeg må tåle mer kritikk. Har vært noen tøffe mnd, hvor jeg har vært mye alene med barna. Da har jeg nok ikke holdt det så ryddig. Har bare konsentrert meg om det viktigste, kjøkkenet, klesvask, og at det overflatisk seg greit ut. Men jeg får høre at jeg kan få til mer med to barn, jeg må bare sette de fra meg. Min yngste har egentlig vært veldig selvstendig frem til en mnd siden, nå kommer tenner og utviklingssprang, som gjør at det er best på hofta mi. Jeg følger egentlig bare råd fra psykologen, om at jeg må prioritere meg selv mer, men fra samboer får jeg høre jeg er selvopptatt. Ifølge samboer så burde jeg kunne kurert depresjonen ved å bare ta meg sammen, trene mer, og bli mer aktiv... tror det har blitt verre de siste mnd ved at jeg også har begynt å bry meg mindre om samboer. Jeg er lei av å unnskylde meg, og svarer når jeg er uenig. Jeg har begynt å stole på meg selv, men blir usikker av han. Føler ikke jeg har rett til å bruke et krisesenter, for er to år siden han kastet noe sist. Men jeg gir meg nok før nå, for er redd han skal kaste noe nå som eldste forstår mer. Skulle nesten ønske dere kunne hørt begge sider, for jeg føler det sikkert annerledes enn han. Tror egentlig ikke han hadde brydd seg om jeg sa det var slutt, han får det i allefall til å virke som om jeg ikke er så viktig. Kanskje jeg tør å ta kontakt med krisesenter bare for å høre hva de sier, men samtidig litt redd... det er et skikkelig sinne på begge hans foreldre også, far slo mor, men samboer sier selv at han ikke har sett det, men han vet hvordan mammaen kan provosere og overdrive, så han tror ikke helt på det. De gikk ifra hverandre når han var veldig liten, så han har ikke fått med seg så mye han husker. Det var moren hans som fortalte meg dette.

 

[Sylvanas]

Tusen takk for svar alle sammen. Tror han også føler at dette går mot slutten. Han sa det sendes i forrige diskusjon, at det er slutt innen uka om ikke det blir bedre. Men jeg får nesten bare høre at jeg må tåle mer kritikk. Har vært noen tøffe mnd, hvor jeg har vært mye alene med barna. Da har jeg nok ikke holdt det så ryddig. Har bare konsentrert meg om det viktigste, kjøkkenet, klesvask, og at det overflatisk seg greit ut. Men jeg får høre at jeg kan få til mer med to barn, jeg må bare sette de fra meg. Min yngste har egentlig vært veldig selvstendig frem til en mnd siden, nå kommer tenner og utviklingssprang, som gjør at det er best på hofta mi. Jeg følger egentlig bare råd fra psykologen, om at jeg må prioritere meg selv mer, men fra samboer får jeg høre jeg er selvopptatt. Ifølge samboer så burde jeg kunne kurert depresjonen ved å bare ta meg sammen, trene mer, og bli mer aktiv... tror det har blitt verre de siste mnd ved at jeg også har begynt å bry meg mindre om samboer. Jeg er lei av å unnskylde meg, og svarer når jeg er uenig. Jeg har begynt å stole på meg selv, men blir usikker av han. Føler ikke jeg har rett til å bruke et krisesenter, for er to år siden han kastet noe sist. Men jeg gir meg nok før nå, for er redd han skal kaste noe nå som eldste forstår mer. Skulle nesten ønske dere kunne hørt begge sider, for jeg føler det sikkert annerledes enn han. Tror egentlig ikke han hadde brydd seg om jeg sa det var slutt, han får det i allefall til å virke som om jeg ikke er så viktig. Kanskje jeg tør å ta kontakt med krisesenter bare for å høre hva de sier, men samtidig litt redd... det er et skikkelig sinne på begge hans foreldre også, far slo mor, men samboer sier selv at han ikke har sett det, men han vet hvordan mammaen kan provosere og overdrive, så han tror ikke helt på det. De gikk ifra hverandre når han var veldig liten, så han har ikke fått med seg så mye han husker. Det var moren hans som fortalte meg dette.

Uansett om vi hadde fått hans side så endrer det ikke det faktum at man ikke kaster ting etter folk eller knipser dem i ansiktet. Og at han sier at det er din feil fordi du provoserer er en kjent taktikk, du er ikke den første som har fått høre den. Du blir jo selvfølgelig usikker da. Og at han tenker at det er hans mors feil som ble slått er bare skummelt.

 

[Totlaaa]

Kontakt krisesenter eller hjelp fra ett eller annet hold og kom deg bort. Dette er definitivt ikke ett forhold som er verdt å være i, selv om du har vært sammen med han i 11år.

Jeg sender deg en god styrkeklem [emoji173]️

 

[Mrs.B]

Vil ikke si hva du bør gjøre, men hadde det vært meg i samme situasjon hadde jeg forlatt samboeren. Jeg har selv foreldre som er skilt og mener det er det riktige å gjøre hvis forholdet mellom mamma og pappa går ut over barna på en negativ måte. Etter at mamma forlot pappa var jeg aldri redd igjen. Ikke det at de var voldelige mot hverandre men for barn er voksne som er sinte på hverandre veldig skummelt og noe de ikke bør utsettes for. Så hvis alt er prøvd for å få forholdet deres på rett kjøl igjen uten at det har virket så tror jeg du gjør rett i å ende det. Barna kommer først og du som mor har et ansvar overfor dem til å beskytte dem

 

[Vbt]

Høres ut som et klassisk «abusive» forhold. Kom deg vekk, om du ikke tror at du fortjener bedre (du gjør det, men vet mange mister troen på det etter mange år i et slikt forhold) så gjør det for ungene, de fortjener å vokse opp i et trygt miljø der mamma blir behandlet med respekt.

 

[SoriaMoira]

Hvorfor skulle du ikke ha rett til å benytte deg av krisesenter?
At den fysiske volden ikke er noe som skjer akkurat nå er irrelevant. Det har skjedd, og vil med 100% sikkerhet skje igjen, både mot deg og mot barna.
Uansett opplever du alvorlig psykisk vold akkurat nå, og han bør anmeldes for trusler, og for vold.
Du må komme deg vekk nå. Nå som i akkurat nå, ikke om en uke, eller et år, eller neste gang dere "krangler" (les: neste gang han mishandler deg).
Jeg skjønner at det er vanskelig, men du må ta affære nå, for din egen del, og for barnas, ellers lærer de at det er slik man skal ha det, og slik man skal oppføre seg, og du utsetter dere for fare.
Det vil ikke se bra ut om du venter ifht å få omsorgsretten heller, bare så det er sagt.
På krisesenteret kan de hjelpe deg med alt det juridiske og det praktiske. Ring politiet, og krisesenter så fort som mulig, og få ungene med deg ut derfra nå. <3 <3

 

[Vbt]

krisesenter er til for sånne tilfeller, så ring de

 

[Mammapanda]

Jeg ville tatt barna og dratt. Det han holder på med er ikke ok å du får det bedre alene. Håper det går bra med deg <3

 

[Trist mamma]

Igjen, tusen takk for fine kommentarer! Jeg har aldri følt det sånn her før, aldri vurdert det så sterkt! Men er ikke bare bare heller, er redd jeg overdriver hele situasjonen i hodet mitt. Er redd for fremtiden, hva vil den innebære? Redd for å bryte, ikle bare med mannen, men når du har vært sammen med en i nesten hele ditt voksne liv, så sier det seg selv at dere har mye felles, samt en svigerfamilie man også blir glad i. Går jeg til krisesenter føler jeg dette ikke må komme ut. Jeg mistet mange av mine venner når vi ble sammen, kom dessverre i den «fella» at jeg ofret det meste for han. Men når jeg leser om psykisk vold er det ofte at partner kontrollerer hvem du er med, det har ikke min mann gjort, og han er ikke sjalu. Men han har egentlig ikke trengt deg heller, for jeg er sjeldent ute. Men ikke alle «kjennetegnene» på psykisk vold er der. Han sier selv at han er sær, og at han blir fort sint. Han var av typen som «alltid» kom i slosskampen som ung på byen. Har til og med vært i fengsel for det. Men det sluttet han med tidlig i vårt forhold, men han forsvarer at han var sånn, at det er sånn gutter er, og at han måtte ta ansvar for seg selv og kameratene. Han havnet i en stor diskusjon med en venn en gang, der venner fortalte at han ble sett på som en som yppet og sloss på byen, mens samboer ble sint for at de andre mente det, for han stilte jo bare opp for han. Dette er vel ca 5-6 år siden, men hee endte opp med at jeg tok kompisen sitt parti, og da vi kom hjem ble han kjempe sint for dette og dyttet meg over ende. Ikke veldig hardt, og jeg landet i sengen. Men første og eneste gangen han har gjort noe fysisk mot meg. Når han kaster ting så kaster han ved siden av, men blir jo redd for det. Han kastet et salsaglass en gang, som knuste over hele veggen. Men han sier at dette er normalt. Han fortalte til og med at han var hos en venn en gang som hadde matrester i taket, så det er nok ikke uvanlig sa han, det er bare at folk ikke snakker om det. Ser nå i ettertid at det sikkert er barna deres som har kastet noe mat i taket eller noe.... som sagt, to år siden sist han kastet noe (en mobil som lagde hull i veggen). Men han truer med å kaste ting om ikke jeg stopper å diskutere. Jeg sliter gjerne litt med å huske diskusjonene våre, lurer på om jeg «blokkerer» det litt når det er rolig. Men jeg skriver ned noen hendelser, har også noen lydopptak, men de er som regel tatt opp for sent. I det siste har vi nok vært ekstra hissige på hverandre, samboer har jobbet mye over i det siste, og vi har vel begge følt at det har blitt mye for alle parter. Noe jeg føler er at det er veldig mye som jeg må forandre for p få det bedre. Nesten hele meg! Vi er forskjellige når vi skal ut på utflukter, da ønsker jeg å begynne tidlig og pakke/gjøre klart, reise når det passer rutinene til barna, mens han vil reise når det passer han, og vil ikke stresse, men heller stresse i siste minutt. Om jeg «maser» kan han finne på å avlyse hele utflukten. Han sier at jeg stresser når vi drar, mens jeg føler jeg bare legger opp tiden slik at det ikke blir stress. Drar jeg alene på ting, blir det ikke stress. Vi er vel typisk sånn som at jeg alltid kommer 15 min fortidlig, og han 15 min for sent. Jeg har mange ganger måtte tigge og be om at han skal gidde å være med, eller at vi kan da, da han har sagt pga mitt stress at han ikke vil dra. Igjen, takk for at dere gidder å lese om mine problemer...

 

[My heart]

Her er det bare å komme seg bort. Ta med barna og reis til dine foreldre inntil videre. Og ta det derfra.

 

[Mammapanda]

Skjønner at det er vanskelig å sårt, men om du ikke gjør det for din del så gjør det for barnas. Det der er ikke et bra miljø for barn å være i. Han høres ut som en narcissist som om hele verden omhandler ham og hvordan han vil ha det. Jeg tror du trenger å komme deg ut før det eskalerer.

Edit: jeg legger ved en link til en quiz fra politiet som kanskje kan gi en indikasjon http://www.hvorlite.no/quiz/finner-du-deg-i-for-mye/

 

[kaoskaj]

Hørte nettopp på en podcast, «Sinnsyn» om følelsesmessig utpressing. Der satte de ord på mye av det jeg følte meg utsatt for, og som høres veldig likt ut som din relasjon til samboer. Jeg råder deg til å pakke sakene og dra. Umiddelbart vil det sikkert føles vanskelig og tungt, men på sikt får både du og barna det bedre! Her er det to år siden forholdet ble avsluttet, jeg strever enda med ettervirkningene av hans påvirkning på meg. Ønsker deg masse lykke til, uansett hva du velger å gjøre.

 

[Trist mamma]

Hei igjen! Kjenner jeg syntes dette er utrolig vanskelig. Har lyst til å snakke med noen på et krisesenter, men samtidig vil jeg jo ikke gjøre han sint, for vil egentlig at det skal gå smidig slik at vi kan samarbeide om barna. Jeg vet at han ikke forstår at det han gjør er uvanlig. Og tror han ikke vil reagere så mye om jeg avslutter det, virker til tider som om han hater meg. Virker som om han har tatt på seg rollen i å oppdra meg. Fortelle meg hva som må gjøres, kan bli sint om jeg ikke har gjort noe som jeg burde forstått at jeg skulle gjort. Kan sukke og kalle meg lat, om både jeg og han sitter i sofaen, og han spør om han kan få vann, om mot formodning svarer at jeg gjerne vil sitte etter en lang dag. Føler han ofte spør meg om mye som han også egentlig kunne ha gjort, men føles ut som han føler jeg gjør lite. Når jeg er med barna, gir jeg ofte de mye oppmerksomhet, litt for mye mener han. Det ble en krangel her om dagen, der vi absurd nok snakket om hvordan vi kunne få det bedre(!?) han forteller meg at jeg bør begynne å høre på han, og ikke alltid være på barna om de gråter eller er sutrete, da kommer jeg til å få mer overskudd og få gjort mer. Jeg har egentlig blitt tryggere i min rolle etter at jeg gokk til psykolog, og fått bekreftede fra henne om at jeg følger mine instinkter, og skal ikke få dårlig samvittighet for det. Så da svarer jeg at jeg egentlig ikke syntes jeg gjør noe feil. Men at jeg hadde satt pris på om han kanskje kunne ta over å leke litt med barna, om de henger i beina mine og gråter mens jeg lager mat. Da blir han irritert, for at jeg forsvarer meg, og at han nekter å gjøre det, for jeg er skyld i at barna «maser» på meg. Han blir veldig sint, foran barna, og sier at jeg må bare lære meg å bli mer ydmyk, og høre på han. Jeg sier ofte at han ikke bør skrike eller snakke til meg sånn foran barna, og da sier han at det bare er sånn jeg forstår. Han følger også ofte etter meg, om jeg prøver å gå ifra situasjonen. Nå gjorde jeg også det, for å gjemme meg fra barna, at de ikke skulle se at jeg gråt. Eldste følger etter meg, sier at «det får bra mamma». Jeg sier «det går bra elsklingen min sier jeg», da sier han at jeg trøster meg på barna. Jeg føler jeg også har begynt å se at eldste reagerer på far. Om det ikke bare er meg. Men var i en trivelig stund at vi skulle «skremme» hverandre på morro, men da far skulle skremme med ble eldste veldig sint, og sa at hen ikke ville det. En gang samboer svarte meg litt krasst en dag, sendte eldste et litt stygt blikk mot far. Han har stor tolmodiget med barna, men gir de ikke alltid den omsorgen jeg føler de trenger.

 

[Sylvanas]

Hei igjen! Kjenner jeg syntes dette er utrolig vanskelig. Har lyst til å snakke med noen på et krisesenter, men samtidig vil jeg jo ikke gjøre han sint, for vil egentlig at det skal gå smidig slik at vi kan samarbeide om barna. Jeg vet at han ikke forstår at det han gjør er uvanlig. Og tror han ikke vil reagere så mye om jeg avslutter det, virker til tider som om han hater meg. Virker som om han har tatt på seg rollen i å oppdra meg. Fortelle meg hva som må gjøres, kan bli sint om jeg ikke har gjort noe som jeg burde forstått at jeg skulle gjort. Kan sukke og kalle meg lat, om både jeg og han sitter i sofaen, og han spør om han kan få vann, om mot formodning svarer at jeg gjerne vil sitte etter en lang dag. Føler han ofte spør meg om mye som han også egentlig kunne ha gjort, men føles ut som han føler jeg gjør lite. Når jeg er med barna, gir jeg ofte de mye oppmerksomhet, litt for mye mener han. Det ble en krangel her om dagen, der vi absurd nok snakket om hvordan vi kunne få det bedre(!?) han forteller meg at jeg bør begynne å høre på han, og ikke alltid være på barna om de gråter eller er sutrete, da kommer jeg til å få mer overskudd og få gjort mer. Jeg har egentlig blitt tryggere i min rolle etter at jeg gokk til psykolog, og fått bekreftede fra henne om at jeg følger mine instinkter, og skal ikke få dårlig samvittighet for det. Så da svarer jeg at jeg egentlig ikke syntes jeg gjør noe feil. Men at jeg hadde satt pris på om han kanskje kunne ta over å leke litt med barna, om de henger i beina mine og gråter mens jeg lager mat. Da blir han irritert, for at jeg forsvarer meg, og at han nekter å gjøre det, for jeg er skyld i at barna «maser» på meg. Han blir veldig sint, foran barna, og sier at jeg må bare lære meg å bli mer ydmyk, og høre på han. Jeg sier ofte at han ikke bør skrike eller snakke til meg sånn foran barna, og da sier han at det bare er sånn jeg forstår. Han følger også ofte etter meg, om jeg prøver å gå ifra situasjonen. Nå gjorde jeg også det, for å gjemme meg fra barna, at de ikke skulle se at jeg gråt. Eldste følger etter meg, sier at «det får bra mamma». Jeg sier «det går bra elsklingen min sier jeg», da sier han at jeg trøster meg på barna. Jeg føler jeg også har begynt å se at eldste reagerer på far. Om det ikke bare er meg. Men var i en trivelig stund at vi skulle «skremme» hverandre på morro, men da far skulle skremme med ble eldste veldig sint, og sa at hen ikke ville det. En gang samboer svarte meg litt krasst en dag, sendte eldste et litt stygt blikk mot far. Han har stor tolmodiget med barna, men gir de ikke alltid den omsorgen jeg føler de trenger.

Måten din eldste reagerer på viser at han er redd, og at situasjonen påvirker han. Husk at dere skal være forbilder for barna deres, dere skal lære dem rett fra galt og hvordan de skal oppføre seg. Vil du at dine barn skal oppføre seg slik mot framtidige partnere? Hva ville du ha sagt om det var en venninne av deg som opplevde slike ting?