Vurderer sterkt å gå ifra barnefar og samboer...

En tråd i 'Anonym / Gjest' startet av Trist mamma, 5 Jul 2018.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp | Last ned vår BV-forum app
Tags: Add Tags
  1. Samboerfruen Gift med forumet Januarhula 2014 Marsboerne 20 18

    Håper du kommer deg ut av dette, for denne mannen er ikke bra for deg! Og barna dine lærer at man skal behandle/bli behandlet på en slik måte, noe som ikke er bra, samt at det kan skape blany anney utrygghet og psykiske problemer hos barna med tiden
     
    • Enig Enig x 1
  2. Trist mamma Guest

    Men kan det være meg? Jeg som provoserer? Har nok ikke alltid vært flink til å stoppe før det er for sent heller, og spesielt de siste mnd har jeg vært litt fed up av kritikk og kanskje svart mer som han hadde svart meg. Dette påpeker han også, at jeg har vært ekstra drittkjærring de siste mnd. Men han har kalt meg drittkjærring i flere år! Han har dog aldri vært sjalu og kontrollerende i form av å ringe meg hele tiden. Har heller gitt utrykk for at han ikke bryr seg så mye om meg. Jeg mistet som sagt en del venner etter noen år med han. Han kom med en del kritikk mot dem, men mer som støtte for meg egentlig. Men fra vi ble sammen ville han stort sett aldri være med mine venner, bare sine egne, ville ikke være med på «mine» ting, så hvis jeg ville møte han, måtte det bli på hans sine ting. Han har også hatt sex med utrolig mange før meg, mens jeg bare har vært med han, her snakker vi to, nesten tresiffret... noe som heller gjorde meg veldig usikker i begynnelsen av vårt forhold, men de siste 6-7 årene har ikke det vært noe problem. Han gjør urolig mye med venner. Ønsker helst å reise bort minst 2-3 uker på vinter hvert år, da han ikke liker den norske vinteren. Og jeg kan ikke dette pga min type jobb, så da skjønner han ikke problemet med at han skal reise bort alene. Jeg prøver å unngå at han blir sur, kjenner jeg er redd for om jeg har glemt noe. Han får stort sett sove lenge hver dag. Han kan reagere på at jeg føler med barna mine når de er syke, det er f.eks unødvendig bruk av energi, for barn er syke innimellom bare... altsa han trøster og bryr seg han også, men ikke så mye medfølelse. Har i grunn noen ganger lurt på om han mangler empati. Jeg føler at jeg faktisk vet hva jeg bør gjøre nå, men jeg syntes det er vanskelig å gå frem. Vil han egentlig bry seg? Kanskje det er lettest å bare gjøre det slutt som normale voksne, uten innblanding fra spesialister, eller bør jeg «stikke» legge igjen lapp, og kanskje brenne broer for et godt samarbeid med barna...
     
  3. Sylvanas Forumet er livet Himmelbarn Sommerfuglene 2017

    Nei, det er ikke deg. Han har derimot vært flink til å lære deg at det er din feil, for det er en flott måte å holde på deg slik at du ikke stikker av. Kontakt noen, krisesenteret er nok best, og hør hva de mener er best framgangsmåte. Og deretter kanskje familievernkontoret. Han slår ikke, men det betyr ikke at han ikke kommer til å begynne med det. Og gjør han det vil han si at det er din feil. Jeg skjønner at du tenker på barna her. Er han flink til å snakke for seg?
     
    • Enig Enig x 1
  4. My heart Flørter med forumet

    Hva med å ta med barna og reise til foreldrene dine en ukes tid? Da får du litt avstand og får tenkt deg godt om. Kanskje se etter en leilighet og tenke ut de praktiske tingene? Du kan begynne med å si at du trenger en pause.. at du ikke har det bra i forholdet og trenger litt tid for deg selv. Så kommer du deg hvertfall bort fra han. Kanskje den pausen varer evig?
    Å kalle kjæresten sin for drittkjerring er destruktivt og ødeleggende. At du tar igjen - klart du gjør det! Kan ikke bare gå å ta imot dritt.

    Hvor mange han har ligget med før dere ble sammen er egentlig uvesentlig, så lenge han kun har vært sammen med deg etter dere ble sammen. Alle har en fortid.
     
  5. Trist mamma Guest

    Takk for svar. Skjønner at fortiden har lite å si, poenget var vel at han ikke er den som er sjalu, heller var det jeg som var usikker. Var det frem til han faktisk var utro... da skjønte jeg at uansett kan jeg ikke hindre han i utroskap, vi hadde en pause i forholdet etter den hendelsen, og ting ble litt bedre etter det. Men sinnet hans har blitt bevart...
     
  6. Samboerfruen Gift med forumet Januarhula 2014 Marsboerne 20 18

    På tide å ikke fokusere på hva han synes og ville synes, på tide at du er litt selvisk for deg selv og barna. Dette er psykologisk terror mot både deg og barna, og om du ikke kan gjøre det for deg så gjør det for barna.
     
  7. Trist mamma Guest

    Jeg er så forvirret i hodet mitt. Søker masse rundt på nettet. Har skrevet om dette før også, det var verre før, han kaster ikke ting lenger, men som sagt truer med det. Men det er som regel for å få meg til å stoppe og forsvare meg, eller snakke til han, så jeg bør nok bli flinkere uansett til å holde kjeft når jeg får beskjed om det. Jeg er sjeldent sint, som regel er jeg bare lei meg. De fleste diskusjonene er «heldigvis» etter leggetid. Får ofte høre at det er jeg som lager drama, at det virker som at jeg vil krangle. Som sagt føler jeg at jeg glemmer episodene, husker plutselig ikke hva som hendte, eller hva vi kranglet om. I et søk fant jeg et innlegg skrevet for mange år siden, der han ble sint siden jeg hadde lagt skohornet på feil sted igjen, endte opp med at han slo skohornet av stål i døra og kastet et knekkebrød på meg før jeg hadde rukket å stå opp. Dette hadde jeg helt glemt frem til jeg fant mitt eget innlegg på nettet. Selvfølgelig fikk jeg slike svar som at jeg ikke måtte finne på å få barn med han... føler meg veldig dum, men samtidig ville jeg ikke vært foruten mine to barn.. håper at jeg kan oppdatere dere med gode nyheter en gang i nærmeste fremtid...
     
  8. SoriaMoira Flørter med forumet

    Er du forvirret? Da må du lese mer om mishandling, sosiopati og vold i hjemmet.
    Du kan ikke lure på dette lenger, du må komme deg vekk. Dette er ikke et tvilstilfelle.
    Det spiller ingen rolle om han har slått/kastet ting på deg "bare" én gang, eller at han ikke gjør det lenger, eller om han "bare" truer med det.
    Hadde du truet ungene dine med å slå dem? Hadde du kastet ting på dem når de ikke gjorde akkurat som du ville?
    Hvis svaret er "nei" på disse spm, bør du ikke tåle dette selv heller, og du bør ikke lære dem at dette er greit.
    Han kommer til å slå ungene deres også, det kan jeg garantere deg.
    Kom deg vekk før det skjer noe mer. Du må ta ansvar for deg selv og barna dine nå.
     
  9. Samboerfruen Gift med forumet Januarhula 2014 Marsboerne 20 18

    Du fortjener bedre enn dette. Punktum.
     
  10. Eskimonika Forumet er livet Himmelbarn Septemberhjertene 2018 Assistert-jentene

    Kjære deg.
    Høres ut som han virkelig har kommet inn i hodet ditt. Dette er ikke din feil!!!!
    Han derimot har klart akkurat det han har prøvd på, å manipulere deg til å ta på deg skylden, bli usikker og ikke klare stå opp for deg selv og barna deres.
    Dette er virkelig ikke et sunt forhold. Hva ville du sagt hvis det var dine barn som var i et slikt forhold? Ønsker du det for dem?
    Vil du ikke heller gi dem en trygg base og hjem der ingen trenger være redde eller få dårlig selvfølelse, vise dem at man kan klare seg fint på egne ben og at deres trygghet er det viktigste?

    Ja, det er sinnsykt tøft å skulle ut av et dårlig forhold, og å skulle ut av et langvarig forhold. Det er skummelt og vanskelig og det er krevende.
    Men for din egen helses skyld, for barna dine sin skyld... du har ikke noe valg, kjære deg.
    Selv om du var usikker i starten av forholdet eller det er år siden han kastet noe sist eller at han bare en gang har vært fysisk voldelig mot deg. Dette er ikke noe sunt forhold!
    Og absolutt ikke noe bra forbilde for barna deres mtp at de skal ha sine ene forhold senere i livet. Kjemp for deg selv, men ihvertfall kjemp for barna dine. De trenger en trygg oppvekst og en mamma som ikke er engstelig og redd og stresset. De trenger å se at man kan leve fint med rot og at det ikke er greit å trykke partneren sin ned.
    Man skal løfte hverandre og støtte hverandre, hjelpe hverandre og bygge opp....
    han bryter deg dessverre ned og det kommer ikke til å bli bedre. Du er ikke alene!
    Det er dessverre alt for mange som er eller har vært i samme situasjon, men du vil bli sterkere av å komme deg vekk. Barna dine vil bli sterkere og tryggere av det.

    Lykke til!
     
  11. Trist mamma Guest

    Har nå sendt en anonym Mail til krisesenteret, aldri gjort det før. Er alene noen dager med barna nå, syntes det er vanskelig å snakke med mannen. Takk for all støtte.
     
    • Liker Liker x 3
    • Hjertelig Hjertelig x 1
  12. Sommerbaby 2019❤️ Flørter med forumet

    Huff.. kjenner meg myyye igjen her.. hadde det sånn selv. Gravid som 18 åring med første med en som var akkurat lik.. jeg fikk da nok når han knuste barnesenga fordi han ikke fikk sove til 3 på dagen da lillemor var syk.. jeg dro, å det angrer jeg slettes ikke på :) skulle gjort det før :) klem ❤️
     
  13. Eskimonika Forumet er livet Himmelbarn Septemberhjertene 2018 Assistert-jentene

    Lykke til!
    Håper du får den dytten du trenger til å komme deg vekk og skape en mer stabil situasjon for deg og barna
     
  14. Trist mamma Guest

    Hei igjen! Fikk dessverre ikke hjelp vis mailen jeg sendte krisesenter, da de ikke kan besvare Mail, men jeg må ringe. Jeg har fra før av litt angst for å ringe (hvem som helst for å spørre om hjelp), så det blir en stor terskel som jeg må bruke tid på å bygge meg opp til. Jeg skifter veldig mellom om dette er det jeg som overdriver. Samboer sier at jeg alltid lager problemer, jeg sier alltid nei om han spør om noe, jeg lager drama, vi skal to til for å krangle osv. Han blir fort sint om han spør meg om en tjeneste og jeg sier nei. Kan se at jeg noen ganger tenker problemer fremfor løsninger, så skjønner at min reaksjon kan føles negativ. Men skulle gjerne bli møtt av en forklaring eller et argument i stede for «er det så jævela vanskelig» eller «nå har jeg gjort det og det, kan ikke du bare gjøre det»... osv. Han sier også selv at vi må få det bedre, for barnas skyld, men måten vi kan få der bedre på er at jeg må begynne å takle kritikk. Jeg sier at jeg godt kan få kritikk, men da må det være ordentlig. Men han sier at det er sånn han bare er. Han kan bli sint om jeg lager «problemer» i form av at jeg gjerne legger opp dagen etter barna. Jeg planlegger aktiviteter rundt dem. Mens han mener at man bare kan la de tilpasse seg oss. Jeg tenker gjerne ut en masse scenarioer dersom vi skal ut, slik at vi er best «rustet» til alt vi kan møte på. Men da lager jeg bare problemer. Han sier at det må være slitsomt å være meg. Siden jeg ikke får gjort så mye med to barn alene, kommer han gjerne med argumenter som «aleneforeldre klarer jo det»... han har bare vært alene med to barn i noen timer, så syntes ikke han kan relatere seg så mye til situasjonen. Han sier også at han ikke har problemer med at barna klinger, fordi han ikke lar dem gråte seg til å bli plukket opp. Jeg sier at det kanskje har noe med at jeg er mest hjemme, og at det ikke er jeg som har laget det «problemet» selv. Han mener jo at det er jeg som har skapt dem slik. Han spurte meg etter en krangel om «jeg syntes at dette var verdt å satse på?» da heg svarte «jeg er ikke sikker lenger» ble han sur, jeg forklarte det hele med at jeg må få det bedre. Jeg vet jeg gjør masse feil, og fortjener sikkert å bli snakka til, men jeg føler han går rundt og «oppdrar» meg. Han sa nylig om han ble så sint på meg igjen (som han ble nylig foran barna) ble det slutt, jeg sa at jeg var enig. Men føles ut som at han da la ansvaret for at han ikke skulle bli sint igjen, over på meg. Han har sagt at han ikke blir sint uten grunn. Jeg må slutte å svare om han kritiserer meg sier han. Som nevnt har han ikke kastet noe på flere år, me. Blikket han har når han er sint, og kroppsspråk gjør meg veldig redd.... når spørsmålet om vi skal avslutte forholdet kommer opp, klarer jeg liksom ikke ta steget. Jeg skjønner ikke. Er jeg kanskje redd for å være alene? Hvis jeg noen gang får en partner igjen, vil han også irritere seg sånn over meg? Hvordan blir det å ikke se barna hver dag? Jeg leste en artikkel om en som hadde opplevd psykisk og fysisk vold (i mye større grad enn hva jeg opplever). Der skrev hun at barna også måtte bare finne seg i hva han sa, at de ikke skulle få valg. At om pappa sier det er «brødskive med leverpostei, så er det bare brødskive med leverpostei». Han KAN ha litt samme holdningen. Han vil ikke gi 2,5 åringen flere valgmuligheter når han skal få brødskive med pålegg, for han skal lære seg å bare spise det han får. Jeg er vel av oppfatning av å gi noen valgmuligheter, som man syntes er okei, så barna føler at de kan velge litt. Skal sies at han stort sett er flink med barna, selv om vi er litt uenige om oppdragelse. Men irriterer meg grenseløst når han sitter å surfer på telefonen, mens jeg har to gråtende barn som begge vil opp til mammaen sin... merker det blir veldig kaotisk dette innlegget. Og trenger nok bare et sted der jeg tør å skrive...
     

Del denne siden