Ble innlagt i uke 29 pga ekstrem svangerskapskvalme, underernært og dehydrert.
Etter forsøk på å gi ernæring via i.v og sonde uten hell, så ble neste steg å legge inn CVK.
Funket veldig bra og jeg fikk omsider i meg litt næring i tilegg til det lille jeg klarte å spise/drikke selv.
Fikk julepermisjon fra sykehuset og da jeg kom tilbake fra juleferien så ble CVKen tatt ut og erstattet med hickmankateter.
Almenntilstanden min til tross for å få 2200 kcal om dagen var svært dårlig.
Etter 2 mnd på sykehus så ble det bestemt at jeg skulle settes igang i uke 37.
Hadde takket være cvk og hickmankateteret klart å legge på meg 10 kilo fra jeg ble innlagt.
I uke 37+0, 27. januar så ble jeg satt igang og lillebror kom til verden 28. januar.
2925g og 47 cm lang. Heeeelt perfekt!
Fødselen gikk svært fort når den kom igang. ^^
Jeg hadde rier fra de satte inn ballongkateteret 27.jan til det datt ut rundt 23-tiden, og da stoppet alt opp.
Fikk meg en god natts søvn da
På morgenen ca kl 10.00 så ble jeg skjekket og hadde 3 cm åpning, fikk da modningstablett for å starte riene igjen.
De kom med en gang tabletten var satt og etter 4 timer skulle de sjekke om det var noen framgang eller om de skulle sette ny tablett.
Rundt 14-tiden ble jeg sjekket og de fant nå 4 cm åpning(endelig i aktiv fødsel!) og jeg skulle flyttes over på fødestue!
Riene var ikke så vonde, men regelmessige og med 3 min mellom.
De ville igjen sjekke om en times tid, hadde det ikke blitt noen framgang så ville de ta vannet.
En time hadde gått og de fant 5 cm og bestemte at kroppen min skulle få ordne opp selv.
Jeg gikk med svært hyppige rier som ifølge jordmor var på kanten til å være for hyppige, og jeg følte selv at de ikke var vonde nok eller lange nok, ettersom jeg fint kunne puste meg gjennom de uten noen form for smertelindring.(hadde på forhånd sagt ifra om at jeg ikke ønsket noen form for smertelindring)
Så etter mye om og men så fikk jeg overtalt jordmor til å ta vannet
Ettersom lillebror ennå ikke hadde festet hodet og lå høyt i bekkenet så tilkalte de lege for å gjøre det.
Legen tok vannet i 18-tiden(hadde fortsatt bare 5cm åpning) og mens legen tok vannet så holdt jordmødrene babyen på plass slik at han ikke skulle snu seg når vannet gikk.
Det var DA jeg angret på å ha vært så utålmodig!
Riene ble 5 ganger så vonde og kom mye tettere!
Jeg klarte ikke bevege meg og lå bare på siden i senga og klep sambo i armen mens jeg stønnet "ånei! nå kommer det en til", "faen faen faen" og "jeg vil ha smertestillende!" ^^
Allerede etter 3-4 rier så kjente jeg trangen til å presse og jormorstudenten ble litt overrasket og sto med store øyne å ba meg om å ikke presse.
men jeg klarte å stønne fram at jeg ikke klarte å slutte å presse når kroppen min ville det.
Når den andre jordmoren kom så ville de gjerne sjekke framgangen, men jeg klarte ikke legge meg på ryggen fordi riene kom så tett, så jormoren bare løftet den ene forten min og kikket forsiktig. Joda, hun kunne se hode så her var det bare å fortsette å presse ^^ Etter noen press så fikk jeg beskjed om å bare puste og ikke presse, men det var jammen ikke enkelt
18.35 så var lille Ciljan Nathanael født <3 Såvidt 30 min etter vannet ble tatt.
Hadde lett kunne tatt denne fødselen igjen
Dagen etter fødselen så var ALL kvalme borte og jeg klarte igjen spise "normalt" og klarte å få i meg langt over en lite væske!
På hjemreisedagen så ble det bestemt at hickmankateteret skulle fjernes. Deilig!
Har blitt anbefalt å ikke bli gravid igjen etter dette svangerskapet, men tanken på å ikke få lov til å oppleve dette miraklet igjen er utrolig tungt å svelge.
Om noen år så har jeg kanskje glemt hvor tungt dette svangerskapet var.
Bortsett fra noen fine arr på halsen og brystete som kanskje minner meg på det igjen