Våre fødselshistorier
- Trådstarter Lutzern
- Opprettet
Gleder meg til å lese 
Det hele startet rundt 04.00 tiden onsdags natt. Jeg våknet av at jeg følte det ble vått i senga. Det første jeg tenkte var, harregud – om jeg tisset i senga nå?? Jeg reiste meg opp og gikk inn på badet, da gikk det bare et par sekunder så kom det enda mer, og gulvet ble vått. jeg var forsatt ikke sikker på om det var jeg som lekket eller om det var fostervann. Jeg bestemte meg for å ringe føden å høre. Jeg ringte å sa hvordan det var og at jeg ikke var sikker på om det var fostervann eller om jeg lekket. Hun ba meg ta på et bind og komme inn, så spurte hun om hun lå med hode ned, og jeg sa at hun lå i seteleie. Da fikk jeg klar beskjed om å sette meg ned, og hun skulle sende en ambulanse. Da ble jeg veldig satt ut, og jeg husker jeg gjentok mange ganger at jeg ikke var sikker på om det var vannavgang. Det eneste så jeg tenkte på når hun insisterte på å sende ambulanse, var hvor flaut det kom til å bli hvis jeg kom inn på føden og jeg bare hadde tisset på meg..
Det var altså ikke tilfelle. Det var vannet som hadde gått. Jeg kom inn på føden, uten noen tegn til rier. Jeg ble koblet opp til CTG registrering og lille Karia hadde det så godt i magen. Etterhvert ble det tatt ultralyd for å se om hun hadde snudd seg, noe hun ikke hadde. Hun lå forsatt med rumpa ned og det var ikke sjangs å snu henne. Da ble jeg sendt videre til røntgen for å se om jeg hadde stort nok bekken til å føde vanlig. Det var tre leger som hadde sett på bildene og jeg lå helt i grenseland, de besluttet at det sikreste for meg og babyen var at hun ble forløst ved keisersnitt..Jaja, der røyk den vannfødselen.
Det gikk ikke lange stunden før anestesilegen kom å informerte om keisersnittet, de kalte det akutt keisersnitt. Jeg spurte hva tid jeg kunne forvente at det skulle skje, og hun sa iløpet av formiddagen, fordi de skulle ta meg innimellom noen planlagte keisersnitt. Jordmor kom inn etter en stund og skulle sette kateter, plutselig var det 2-3 sykepleiere, 2 jordmødre og 1 lege i rommet. Det var tid for keisersnitt. Derfra skjedde alt ganske fort. Jeg kom inn på operasjonsbordet, de satt først lokalbedøvelse i ryggen, deretter spinalbedøvelse. Tomas fikk komme inn og satt ved siden av meg hele tiden. 10:57 hørte vi høy babygråt, Karia var kommet til verden. Hun var 2325 gram og 44cm lang. Det første Karia hadde gjort var å tisse ut legen, haha!! Tomas ble med henne ut slik at legen kunne sjekke henne, etter en liten stund kom Tomas inn med vårt lille vakre vesen. Hun var fin i formen og scoret 9 på apgar score, men plutselig ble hun så rolig og slapp og ble etterhvert litt blå. De tok henne med ut for å undersøke henne, nå etter 5 min var apgar scoren nede i 5..Hun hadde problemer med å puste og ble koblet til Ccap maskin. Hun ble flyttet til nyfødtintensiv, og ble bedre og bedre i formen. Hun lå med Ccap maskin i 1 døgn.
Vi lå 14 dager på sykehuset. Nå er vi endelig kommet hjem, men vi får oppfølgning fra sykehuset i et prosjekt som heter NAST. Det kommer en sykepleier hjem til oss 3 ganger i uken, for å få oppfølgning i forhold til vekt og sonden som hun forsatt har. Synes det er et veldig greit opplegg, deilig å være hjemme
Det var altså ikke tilfelle. Det var vannet som hadde gått. Jeg kom inn på føden, uten noen tegn til rier. Jeg ble koblet opp til CTG registrering og lille Karia hadde det så godt i magen. Etterhvert ble det tatt ultralyd for å se om hun hadde snudd seg, noe hun ikke hadde. Hun lå forsatt med rumpa ned og det var ikke sjangs å snu henne. Da ble jeg sendt videre til røntgen for å se om jeg hadde stort nok bekken til å føde vanlig. Det var tre leger som hadde sett på bildene og jeg lå helt i grenseland, de besluttet at det sikreste for meg og babyen var at hun ble forløst ved keisersnitt..Jaja, der røyk den vannfødselen.
Det gikk ikke lange stunden før anestesilegen kom å informerte om keisersnittet, de kalte det akutt keisersnitt. Jeg spurte hva tid jeg kunne forvente at det skulle skje, og hun sa iløpet av formiddagen, fordi de skulle ta meg innimellom noen planlagte keisersnitt. Jordmor kom inn etter en stund og skulle sette kateter, plutselig var det 2-3 sykepleiere, 2 jordmødre og 1 lege i rommet. Det var tid for keisersnitt. Derfra skjedde alt ganske fort. Jeg kom inn på operasjonsbordet, de satt først lokalbedøvelse i ryggen, deretter spinalbedøvelse. Tomas fikk komme inn og satt ved siden av meg hele tiden. 10:57 hørte vi høy babygråt, Karia var kommet til verden. Hun var 2325 gram og 44cm lang. Det første Karia hadde gjort var å tisse ut legen, haha!! Tomas ble med henne ut slik at legen kunne sjekke henne, etter en liten stund kom Tomas inn med vårt lille vakre vesen. Hun var fin i formen og scoret 9 på apgar score, men plutselig ble hun så rolig og slapp og ble etterhvert litt blå. De tok henne med ut for å undersøke henne, nå etter 5 min var apgar scoren nede i 5..Hun hadde problemer med å puste og ble koblet til Ccap maskin. Hun ble flyttet til nyfødtintensiv, og ble bedre og bedre i formen. Hun lå med Ccap maskin i 1 døgn.
Vi lå 14 dager på sykehuset. Nå er vi endelig kommet hjem, men vi får oppfølgning fra sykehuset i et prosjekt som heter NAST. Det kommer en sykepleier hjem til oss 3 ganger i uken, for å få oppfølgning i forhold til vekt og sonden som hun forsatt har. Synes det er et veldig greit opplegg, deilig å være hjemme
Min fødsel startet mandag morgen med vannavgang klokken 7. Riene startet rimelig kjapt etterpå, veldig svake men regelmessige. Tok kontakt med føden som sa jeg kunne være hjemme så lenge fostervannet ikke var misfarget. Klokken 14:30 var fostervannet misfarget, tok kontakt med føden som ville ha meg inn til sjekk. Der ble jeg lagt inn fordi lillegutt hadde hatt avføring i fostervannet og de ønsket å ha en tett oppfølging av oss. Jeg hadde litt tegn på infeksjon i kroppen, litt forhøyet crp og hvite blodceller og feber. Ble satt på antibiotika, og fikk jevnlig ctg-registreringer. Mini hadde det fint i magen, riene fortsatte regelmessige men var fortsatt svake.. Sjekk av åpning (yikes! Det var vondt!) viste null åpning og fortsatt livmorhalsen langt bak, ingen tegn til modning med andre ord fikk en paralgin major på kvelden i håp om å sove meg gjennom riene, men det gikk ikke, så hele natten lå jeg våken. Fikk beskjed tirsdag morgen at jeg skulle settes i gang klokken 9:00. Sjekket åpning, hadde åpnet meg til 2 cm - hurra! Dermed ble det kontrabeskjed, igangsetting utsatt, jeg måtte ut å gå i trapper og få en runde akupunktur for å sjekke om jeg åpnet meg mer. Gjorde som jeg fikk beskjed om, trappene ned og opp igjen (føden ligger i 6.etg!!!!)! Tungt når man er høygravid og veier over 100 kilo gitt
Klokken 12 skulle jeg settes i gang, ny sjekk av åpning - fortsatt 2 cm.......... Ble satt på drypp 30 ml timen. Riene tok seg raskt opp! Justert opp til 60ml/t etter 30 minutter, riene ble sterkere og hyppigere. Justert opp til 90 ml/t etter ytterligere 30 minutter. Nå hadde jeg 5 smertefulle rier på 10 minutter og det var lite pause mellom hver, så dryppet ble skrudd ned igjen til 75 ml/t. Da la riene seg på ca 4 på 10 minutter og det var greie pauser mellom hver. Ny sjekk av åpning ca 14:00.. Fortsatt 2 cm. De festet en skalp-elektrode på mini for å få bedre kontroll på hjerterytmen hans, meget meget ubehagelig for meg da livmorhalsen fortsatt var ganske langt bak. I tillegg kom det en saftig rie midt i! :/ etter vaktskifte ble jeg sjekket på nytt, 3 cm nå! Wuuuhuuu! De tok av dryppet en stund for å se om jeg klarte å produsere egne rier som var effektive. Mine rier var fortsatt for svake og korte, så dryppet ble startet opp igjen på 30-60-90 ml/t. Riene ble bare verre og verre og begynte rett og slett å nærme seg jævlig! Ny sjekk ca 21, fortsatt 3 cm! Såååå skuffa! Følte jeg hadde jobba så bra, stått mye og bevegd meg, pustet meg rolig gjennom riene og hadde virkelig håpet på større fremgang, tårene klarte jeg ikke holde tilbake, ble så skuffa! Som et slag i trynet. Hadde og på dette tidspunkt vært våken i 38 timer i strekk med rier, var rimelig sliten! Men fortsatte med drypp og rier som bare ble verre og verre, måtte jo ha noe for seg tenkte jeg, MÅ jo skje noe snart med såååå vonde rier! Ny sjekk av nattevaktene 22:45 - 4 cm! Halleluja! Fremgang! Og jeg kunne nå vurdere smertelindring! Prøvde meg på lystgass først, hjalp nok litt, i alle fall å få vekk fokuset fra vondtene en stund, men riene tok seg fortsatt opp og 23:15 var de så jævlige at jeg lå å skreik og hylte og hadde mest lyst å rive alleledninger av å springe hjem å gjømme meg! Da tok sambo affære og ringte på og sa jeg måtte få epidural. De stoppet dryppet mens de ventet på anestesien, og det var godt å slippe en stund. Fikk epidural og de startet opp dryppet igjen, nå på 120 ml/t for å se om det fikk fortgang i sakene. Hadde nå kommet meg til 6 cm åpning og jeg var overlykkelig, endelig fremgang og endelig smertelindring, klokken var vel rundt midnatt. Men lillegutt responderte dårlig på noe, hjerterytmen falt ned til 80.. De stoppet dryppet og hjerterytmen ble bra, men riene stoppet opp.. Da tok legene affære og sa nok er nok og bestilte keisersnitt. Vi hadde prøvd lenge nok og babyen begynte å vise tegn til stress. I tillegg skrudde han seg ikke ned i bekkenet slik som han skulle, så de valgte å ta et snitt i stedet for å risikere hastesnitt noen timer senere. Jeg var bare glad for å endelig skulle få se gutten min. 01:40 var han ute, herligste lyden noensinne å høre de første skrikene <3 fikk se han raskt før de bar han ut for å sjekke at alt var fint, håvard fikk være med dem ut. De kom tilbake med han mens jeg ble sydd ihop, men jeg var så dårlig at jeg klarte ikke få han på brystet. Hadde nok et blodtrykksfall for jeg var veldig svimmel og tungpustet. Fikk i tillegg noen fryktelige frostrier, lå og skalv som et aspeløv på poerasjonsbordet. På overkroppen i alle fall, alt fra brystet og ned hadde jeg null peil på fikk varmelaken over meg og det roet seg. Tror de ga meg noe medisin og. Fikk i alle fall beskjed om at medisinen jeg hadde fått kunne jeg bli kvalm av. Jepp, hadde omtrent ikke rukket si det før jeg brakk meg og de måtte hive meg over på siden i full fart. Blr etter hvert trillet over til en annen avdeling for observasjon, og da kom Håvard og lille Jørgen ned og jeg fikk han endelig lagt på brystet <3
fikk en paralgin major på kvelden i håp om å sove meg gjennom riene, men det gikk ikke, så hele natten lå jeg våken. Fikk beskjed tirsdag morgen at jeg skulle settes i gang klokken 9:00. Sjekket åpning, hadde åpnet meg til 2 cm - hurra! Dermed ble det kontrabeskjed, igangsetting utsatt, jeg måtte ut å gå i trapper og få en runde akupunktur for å sjekke om jeg åpnet meg mer. Gjorde som jeg fikk beskjed om, trappene ned og opp igjen (føden ligger i 6.etg!!!!)! Tungt når man er høygravid og veier over 100 kilo gitt Klokken 12 skulle jeg settes i gang, ny sjekk av åpning - fortsatt 2 cm.......... Ble satt på drypp 30 ml timen. Riene tok seg raskt opp! Justert opp til 60ml/t etter 30 minutter, riene ble sterkere og hyppigere. Justert opp til 90 ml/t etter ytterligere 30 minutter. Nå hadde jeg 5 smertefulle rier på 10 minutter og det var lite pause mellom hver, så dryppet ble skrudd ned igjen til 75 ml/t. Da la riene seg på ca 4 på 10 minutter og det var greie pauser mellom hver. Ny sjekk av åpning ca 14:00.. Fortsatt 2 cm. De festet en skalp-elektrode på mini for å få bedre kontroll på hjerterytmen hans, meget meget ubehagelig for meg da livmorhalsen fortsatt var ganske langt bak. I tillegg kom det en saftig rie midt i! :/ etter vaktskifte ble jeg sjekket på nytt, 3 cm nå! Wuuuhuuu! De tok av dryppet en stund for å se om jeg klarte å produsere egne rier som var effektive. Mine rier var fortsatt for svake og korte, så dryppet ble startet opp igjen på 30-60-90 ml/t. Riene ble bare verre og verre og begynte rett og slett å nærme seg jævlig! Ny sjekk ca 21, fortsatt 3 cm! Såååå skuffa! Følte jeg hadde jobba så bra, stått mye og bevegd meg, pustet meg rolig gjennom riene og hadde virkelig håpet på større fremgang, tårene klarte jeg ikke holde tilbake, ble så skuffa! Som et slag i trynet. Hadde og på dette tidspunkt vært våken i 38 timer i strekk med rier, var rimelig sliten! Men fortsatte med drypp og rier som bare ble verre og verre, måtte jo ha noe for seg tenkte jeg, MÅ jo skje noe snart med såååå vonde rier! Ny sjekk av nattevaktene 22:45 - 4 cm! Halleluja! Fremgang! Og jeg kunne nå vurdere smertelindring! Prøvde meg på lystgass først, hjalp nok litt, i alle fall å få vekk fokuset fra vondtene en stund, men riene tok seg fortsatt opp og 23:15 var de så jævlige at jeg lå å skreik og hylte og hadde mest lyst å rive alleledninger av å springe hjem å gjømme meg! Da tok sambo affære og ringte på og sa jeg måtte få epidural. De stoppet dryppet mens de ventet på anestesien, og det var godt å slippe en stund. Fikk epidural og de startet opp dryppet igjen, nå på 120 ml/t for å se om det fikk fortgang i sakene. Hadde nå kommet meg til 6 cm åpning og jeg var overlykkelig, endelig fremgang og endelig smertelindring, klokken var vel rundt midnatt. Men lillegutt responderte dårlig på noe, hjerterytmen falt ned til 80.. De stoppet dryppet og hjerterytmen ble bra, men riene stoppet opp.. Da tok legene affære og sa nok er nok og bestilte keisersnitt. Vi hadde prøvd lenge nok og babyen begynte å vise tegn til stress. I tillegg skrudde han seg ikke ned i bekkenet slik som han skulle, så de valgte å ta et snitt i stedet for å risikere hastesnitt noen timer senere. Jeg var bare glad for å endelig skulle få se gutten min. 01:40 var han ute, herligste lyden noensinne å høre de første skrikene <3 fikk se han raskt før de bar han ut for å sjekke at alt var fint, håvard fikk være med dem ut. De kom tilbake med han mens jeg ble sydd ihop, men jeg var så dårlig at jeg klarte ikke få han på brystet. Hadde nok et blodtrykksfall for jeg var veldig svimmel og tungpustet. Fikk i tillegg noen fryktelige frostrier, lå og skalv som et aspeløv på poerasjonsbordet. På overkroppen i alle fall, alt fra brystet og ned hadde jeg null peil på
fikk varmelaken over meg og det roet seg. Tror de ga meg noe medisin og. Fikk i alle fall beskjed om at medisinen jeg hadde fått kunne jeg bli kvalm av. Jepp, hadde omtrent ikke rukket si det før jeg brakk meg og de måtte hive meg over på siden i full fart. Blr etter hvert trillet over til en annen avdeling for observasjon, og da kom Håvard og lille Jørgen ned og jeg fikk han endelig lagt på brystet <3natt til lørdag 8.02 kl 03 gikk vannet mitt litt i sengen og resten på badet. Ringte føden å spurte hva det kunne være for var litt usikker. snakket med de i 30 min, fikk beskjed om å ringe vist riene kom. kun 15 min etter kom riene regelmessige. ringte min mor som kom opp til oss 04.15 for å passe datteren vår på 4 år.
kjørte opp på føden kl 04.40 og fikk ett rom med der det var dobbelseng, rolig musikk og tente lys. ble undersøkt og hade da 3-4 cm åpning. fikk beskjed om å legge meg og slappe av undre riene. så da lå vi til kl 08. var samme åpning. riene kom hyppige. så kl 9.30 var det ny sjekk. var 4-5 cm åpning. fikk tilbud om badekar og gjorde det. Riene var ganske vonde når jeg lå i badekaret. etter 1 time var det full åpning. angret på at jeg ikke tok epudural da. men tenkte søren også. får greie dette. så kom press riene og gud hvor vondt jeg hadde det. ville bare forsvinne ut av kroppen min. hehe. fødet første med epuderal og det skal jeg ha vist det blir flere barn på oss.
men kl 11.18 kom lille Benjamin til verden med god støtte av pappaen ved min side hele veien.
Benjamin var 3295g 49cm og hodeomkretsen 34cm. helt perfekt
var 1 døgn på sykehuset. og var godt å komme hjem å finne roen her. så nå går dagene med mat, soving og bleie bytting
Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
kjørte opp på føden kl 04.40 og fikk ett rom med der det var dobbelseng, rolig musikk og tente lys. ble undersøkt og hade da 3-4 cm åpning. fikk beskjed om å legge meg og slappe av undre riene. så da lå vi til kl 08. var samme åpning. riene kom hyppige. så kl 9.30 var det ny sjekk. var 4-5 cm åpning. fikk tilbud om badekar og gjorde det. Riene var ganske vonde når jeg lå i badekaret. etter 1 time var det full åpning. angret på at jeg ikke tok epudural da. men tenkte søren også. får greie dette. så kom press riene og gud hvor vondt jeg hadde det. ville bare forsvinne ut av kroppen min. hehe. fødet første med epuderal og det skal jeg ha vist det blir flere barn på oss.
men kl 11.18 kom lille Benjamin til verden med god støtte av pappaen ved min side hele veien.
Benjamin var 3295g 49cm og hodeomkretsen 34cm. helt perfekt
var 1 døgn på sykehuset. og var godt å komme hjem å finne roen her. så nå går dagene med mat, soving og bleie bytting
Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app
MA.CN
Forelsket i forumet
Ble innlagt i uke 29 pga ekstrem svangerskapskvalme, underernært og dehydrert.
Etter forsøk på å gi ernæring via i.v og sonde uten hell, så ble neste steg å legge inn CVK.
Funket veldig bra og jeg fikk omsider i meg litt næring i tilegg til det lille jeg klarte å spise/drikke selv.
Fikk julepermisjon fra sykehuset og da jeg kom tilbake fra juleferien så ble CVKen tatt ut og erstattet med hickmankateter.
Almenntilstanden min til tross for å få 2200 kcal om dagen var svært dårlig.
Etter 2 mnd på sykehus så ble det bestemt at jeg skulle settes igang i uke 37.
Hadde takket være cvk og hickmankateteret klart å legge på meg 10 kilo fra jeg ble innlagt.
I uke 37+0, 27. januar så ble jeg satt igang og lillebror kom til verden 28. januar.
2925g og 47 cm lang. Heeeelt perfekt!
Fødselen gikk svært fort når den kom igang. ^^
Jeg hadde rier fra de satte inn ballongkateteret 27.jan til det datt ut rundt 23-tiden, og da stoppet alt opp.
Fikk meg en god natts søvn da
På morgenen ca kl 10.00 så ble jeg skjekket og hadde 3 cm åpning, fikk da modningstablett for å starte riene igjen.
De kom med en gang tabletten var satt og etter 4 timer skulle de sjekke om det var noen framgang eller om de skulle sette ny tablett.
Rundt 14-tiden ble jeg sjekket og de fant nå 4 cm åpning(endelig i aktiv fødsel!) og jeg skulle flyttes over på fødestue!
Riene var ikke så vonde, men regelmessige og med 3 min mellom.
De ville igjen sjekke om en times tid, hadde det ikke blitt noen framgang så ville de ta vannet.
En time hadde gått og de fant 5 cm og bestemte at kroppen min skulle få ordne opp selv.
Jeg gikk med svært hyppige rier som ifølge jordmor var på kanten til å være for hyppige, og jeg følte selv at de ikke var vonde nok eller lange nok, ettersom jeg fint kunne puste meg gjennom de uten noen form for smertelindring.(hadde på forhånd sagt ifra om at jeg ikke ønsket noen form for smertelindring)
Så etter mye om og men så fikk jeg overtalt jordmor til å ta vannet
Ettersom lillebror ennå ikke hadde festet hodet og lå høyt i bekkenet så tilkalte de lege for å gjøre det.
Legen tok vannet i 18-tiden(hadde fortsatt bare 5cm åpning) og mens legen tok vannet så holdt jordmødrene babyen på plass slik at han ikke skulle snu seg når vannet gikk.
Det var DA jeg angret på å ha vært så utålmodig!
Riene ble 5 ganger så vonde og kom mye tettere!
Jeg klarte ikke bevege meg og lå bare på siden i senga og klep sambo i armen mens jeg stønnet "ånei! nå kommer det en til", "faen faen faen" og "jeg vil ha smertestillende!" ^^
Allerede etter 3-4 rier så kjente jeg trangen til å presse og jormorstudenten ble litt overrasket og sto med store øyne å ba meg om å ikke presse.
men jeg klarte å stønne fram at jeg ikke klarte å slutte å presse når kroppen min ville det.
Når den andre jordmoren kom så ville de gjerne sjekke framgangen, men jeg klarte ikke legge meg på ryggen fordi riene kom så tett, så jormoren bare løftet den ene forten min og kikket forsiktig. Joda, hun kunne se hode så her var det bare å fortsette å presse ^^ Etter noen press så fikk jeg beskjed om å bare puste og ikke presse, men det var jammen ikke enkelt
18.35 så var lille Ciljan Nathanael født <3 Såvidt 30 min etter vannet ble tatt.
Hadde lett kunne tatt denne fødselen igjen
Dagen etter fødselen så var ALL kvalme borte og jeg klarte igjen spise "normalt" og klarte å få i meg langt over en lite væske!
På hjemreisedagen så ble det bestemt at hickmankateteret skulle fjernes. Deilig!
Har blitt anbefalt å ikke bli gravid igjen etter dette svangerskapet, men tanken på å ikke få lov til å oppleve dette miraklet igjen er utrolig tungt å svelge.
Om noen år så har jeg kanskje glemt hvor tungt dette svangerskapet var.
Bortsett fra noen fine arr på halsen og brystete som kanskje minner meg på det igjen
Etter forsøk på å gi ernæring via i.v og sonde uten hell, så ble neste steg å legge inn CVK.
Funket veldig bra og jeg fikk omsider i meg litt næring i tilegg til det lille jeg klarte å spise/drikke selv.
Fikk julepermisjon fra sykehuset og da jeg kom tilbake fra juleferien så ble CVKen tatt ut og erstattet med hickmankateter.
Almenntilstanden min til tross for å få 2200 kcal om dagen var svært dårlig.
Etter 2 mnd på sykehus så ble det bestemt at jeg skulle settes igang i uke 37.
Hadde takket være cvk og hickmankateteret klart å legge på meg 10 kilo fra jeg ble innlagt.
I uke 37+0, 27. januar så ble jeg satt igang og lillebror kom til verden 28. januar.
2925g og 47 cm lang. Heeeelt perfekt!
Fødselen gikk svært fort når den kom igang. ^^
Jeg hadde rier fra de satte inn ballongkateteret 27.jan til det datt ut rundt 23-tiden, og da stoppet alt opp.
Fikk meg en god natts søvn da
På morgenen ca kl 10.00 så ble jeg skjekket og hadde 3 cm åpning, fikk da modningstablett for å starte riene igjen.
De kom med en gang tabletten var satt og etter 4 timer skulle de sjekke om det var noen framgang eller om de skulle sette ny tablett.
Rundt 14-tiden ble jeg sjekket og de fant nå 4 cm åpning(endelig i aktiv fødsel!) og jeg skulle flyttes over på fødestue!
Riene var ikke så vonde, men regelmessige og med 3 min mellom.
De ville igjen sjekke om en times tid, hadde det ikke blitt noen framgang så ville de ta vannet.
En time hadde gått og de fant 5 cm og bestemte at kroppen min skulle få ordne opp selv.
Jeg gikk med svært hyppige rier som ifølge jordmor var på kanten til å være for hyppige, og jeg følte selv at de ikke var vonde nok eller lange nok, ettersom jeg fint kunne puste meg gjennom de uten noen form for smertelindring.(hadde på forhånd sagt ifra om at jeg ikke ønsket noen form for smertelindring)
Så etter mye om og men så fikk jeg overtalt jordmor til å ta vannet
Ettersom lillebror ennå ikke hadde festet hodet og lå høyt i bekkenet så tilkalte de lege for å gjøre det.
Legen tok vannet i 18-tiden(hadde fortsatt bare 5cm åpning) og mens legen tok vannet så holdt jordmødrene babyen på plass slik at han ikke skulle snu seg når vannet gikk.
Det var DA jeg angret på å ha vært så utålmodig!
Riene ble 5 ganger så vonde og kom mye tettere!
Jeg klarte ikke bevege meg og lå bare på siden i senga og klep sambo i armen mens jeg stønnet "ånei! nå kommer det en til", "faen faen faen" og "jeg vil ha smertestillende!" ^^
Allerede etter 3-4 rier så kjente jeg trangen til å presse og jormorstudenten ble litt overrasket og sto med store øyne å ba meg om å ikke presse.
men jeg klarte å stønne fram at jeg ikke klarte å slutte å presse når kroppen min ville det.
Når den andre jordmoren kom så ville de gjerne sjekke framgangen, men jeg klarte ikke legge meg på ryggen fordi riene kom så tett, så jormoren bare løftet den ene forten min og kikket forsiktig. Joda, hun kunne se hode så her var det bare å fortsette å presse ^^ Etter noen press så fikk jeg beskjed om å bare puste og ikke presse, men det var jammen ikke enkelt
18.35 så var lille Ciljan Nathanael født <3 Såvidt 30 min etter vannet ble tatt.
Hadde lett kunne tatt denne fødselen igjen
Dagen etter fødselen så var ALL kvalme borte og jeg klarte igjen spise "normalt" og klarte å få i meg langt over en lite væske!
På hjemreisedagen så ble det bestemt at hickmankateteret skulle fjernes. Deilig!
Har blitt anbefalt å ikke bli gravid igjen etter dette svangerskapet, men tanken på å ikke få lov til å oppleve dette miraklet igjen er utrolig tungt å svelge.
Om noen år så har jeg kanskje glemt hvor tungt dette svangerskapet var.
Bortsett fra noen fine arr på halsen og brystete som kanskje minner meg på det igjen
Snykvit
Elsker forumet
Her startet fødselen med at vannet gikk kl 1145 ca. Lå på sovesofaen vår og så på ol. Plutselig ble jeg våt og det rant nedover lårene mine da jeg reiste meg opp. Jeg dusjet og tok på meg et bind, som jeg måtte bytte etter jeg var helt ferdig påkledd, da det fortsatt rant av meg. Ringte føden og fikk komme opp med en gang. Der fikk vi beskjed om at det kom sikkert til å ta lang tid, så vi skulle bare reise hjem igjen, så kunne vi ringe kl 17 dersom ikke ting hadde tatt seg opp. Fikk noen av de berømte bleiene jeg kunne ha på meg, da det fortsatte å komme veske ut av meg. Vel hjemme, la jeg meg litt, mens mannen min ringte rundt til foreldre og søsken for å si ifra at nå skjedde det noe. Mamma og pappa fikk beskjed om å gjøre seg klar til å dra de 10 milene det tar fra dem til sykehuset, siden de hadde lyst å være med på fødselen.
Riene startet med en gang jeg fikk lagt meg ned, men da de ble så vonde og kom så ofte at jeg begynte å grynte meg igjennom hver rie med ca 4-5min mellom hver, ringte mannen min føden å sa at nå kommer vi, bare så dere vet det. Melding til mamma ble sendt av meg; "Kom nå!!"
Da vi kom på føden fikk vi rommet med badekar i etter eget ønske. Jordmor skulle sjekke meg og så skulle hun registrere riene mine før jeg skulle få komme i badekaret. Hun fant ut at jeg hadde 1 cm åpning og at jeg hadde god tid. Hun gikk for å fylle informasjonen min på pc mens jeg hadde registrering av riene. Etter to min hadde jeg så vondt at jeg tok tak i mannen min å sa at han måtte se å skaffe meg noe nå! Stakkar mann løp til jordmor-kontoret å sa ifra. Da de kom tilbake sier jordmor at det hørtes ut som jeg hadde fått press-rier, for jeg stønna på en litt merkelig måte og krøka kroppen sammen. Hun sjekka meg og ble veldig stille før hun sier at det er noe som ikke stemmer. Hun skulle hente en annen jordmor. Da han (Jordfaren) kom å sjekka sier han at jeg har full åpning og kraftige press-rier. Da hadde vi vært på sykehuset i litt over en halv time. Mammaen og pappaen min kom for å være med på fødselen. Jeg fikk lystgass og følte meg helt i 7 himmel mellom press-riene. Jordmor og jordfar fant ut at jeg skulle flyttes over gangen til en fødestol. Fikk to rie-pauser på veien (ca 4 meter) Ellers randt det mer vann av meg. Godt plassert i stolen var jeg ganske utmatta, så jeg sovna mellom hver pressrie. Det var bare noen sekunder mellom hver, men jeg rakk å snorke litt. Akupunktur i tær og "der nede" for å hjelpe meg litt, hjalp ingenting. Plutselig blir jordmor litt stressa å sier at nå må babyen ut og hun er nødt til å hjelpe henne ut med et lite klipp. Vi rakk ikke bedøvelse. Jeg presset og jordmor klippet og ut kom babyen. Klippet var det vondeste jeg noen gang har følt. Fikk babyen opp på brystet med en gang og startet ammingen. Det var så deilig å endelig ha henne i armene mine. Har hatt problemer med å bevege meg etter stingene, men nå er det mye bedre. Tok bare litt over ei uke, men det er absolutt verdt det. Lille Mai-Eline storkoser seg og legger godt på seg. Hun har fått bollekinn og dobbelthake. <3 Ellers snurrer hun både pappa og bestefar rundt lillefingeren. Hehe!
Riene startet med en gang jeg fikk lagt meg ned, men da de ble så vonde og kom så ofte at jeg begynte å grynte meg igjennom hver rie med ca 4-5min mellom hver, ringte mannen min føden å sa at nå kommer vi, bare så dere vet det. Melding til mamma ble sendt av meg; "Kom nå!!"
Da vi kom på føden fikk vi rommet med badekar i etter eget ønske. Jordmor skulle sjekke meg og så skulle hun registrere riene mine før jeg skulle få komme i badekaret. Hun fant ut at jeg hadde 1 cm åpning og at jeg hadde god tid. Hun gikk for å fylle informasjonen min på pc mens jeg hadde registrering av riene. Etter to min hadde jeg så vondt at jeg tok tak i mannen min å sa at han måtte se å skaffe meg noe nå! Stakkar mann løp til jordmor-kontoret å sa ifra. Da de kom tilbake sier jordmor at det hørtes ut som jeg hadde fått press-rier, for jeg stønna på en litt merkelig måte og krøka kroppen sammen. Hun sjekka meg og ble veldig stille før hun sier at det er noe som ikke stemmer. Hun skulle hente en annen jordmor. Da han (Jordfaren) kom å sjekka sier han at jeg har full åpning og kraftige press-rier. Da hadde vi vært på sykehuset i litt over en halv time. Mammaen og pappaen min kom for å være med på fødselen. Jeg fikk lystgass og følte meg helt i 7 himmel mellom press-riene. Jordmor og jordfar fant ut at jeg skulle flyttes over gangen til en fødestol. Fikk to rie-pauser på veien (ca 4 meter) Ellers randt det mer vann av meg. Godt plassert i stolen var jeg ganske utmatta, så jeg sovna mellom hver pressrie. Det var bare noen sekunder mellom hver, men jeg rakk å snorke litt. Akupunktur i tær og "der nede" for å hjelpe meg litt, hjalp ingenting. Plutselig blir jordmor litt stressa å sier at nå må babyen ut og hun er nødt til å hjelpe henne ut med et lite klipp. Vi rakk ikke bedøvelse. Jeg presset og jordmor klippet og ut kom babyen. Klippet var det vondeste jeg noen gang har følt. Fikk babyen opp på brystet med en gang og startet ammingen. Det var så deilig å endelig ha henne i armene mine. Har hatt problemer med å bevege meg etter stingene, men nå er det mye bedre. Tok bare litt over ei uke, men det er absolutt verdt det. Lille Mai-Eline storkoser seg og legger godt på seg. Hun har fått bollekinn og dobbelthake. <3 Ellers snurrer hun både pappa og bestefar rundt lillefingeren. Hehe!
Bkno5207662
Forelsket i forumet
Har i 1 mnd vært i den latente fasen med 1-3 cm åpning og maserier på og av. Vært innom fødeavd 2-3 ganger på falsk alarm. Riene har vært fra 10 min mellom og ned til 3 min regelmessig. Men så den 20 feb kl 01:43 våknet jeg av en sterkere smerte enn jeg var vant med. Rørte på meg i senga og da rant vannet ut. Da tok smertene seg opp. Ringte min kjære som befant seg 34 mil unna (jeg lå på hotell i påvente av fødsel pga insulinkrevende sv.skapsdiabetes og måtte føde på kvinneklinikken). Han heiv seg i bilen. Kl 02:45 ringte jeg fødeavd og dro dit. Kom inn kl 03:30 og hadde avflatet livmorhals og 3 cm åpning. Gikk på do fordi jeg måtte kobles på STAN for å overvåke gutten i magen via elektrode på hodet. Hun fikk ikke festet den da og skulle prøve senere. Kl 06 tryglet jeg om smertestillende, riesmerter nedover lårene også. Kom hvert 1,5 min. Ble sjekket kl 07 og hadde 4-5 cm åpning og fikk koblet på elektroden og så var det vaktskifte. Hadde så vondt og ba om epidural, riene kom i ett! Samboeren rakk det og kom inn døra 07:50.Jordmor bestilte anestesi men ville sjekke meg først kl 08, og da hadde jeg full åpning!! Epidural ble avbestilt og jeg trodde jeg skulle dø av smertene. Riene på ctg gikk fra 35-100 og ned til 35 igjen. Aldri pause. Hang på lystgassmaska i ett nesten. Jordmora måtte ta den bort innimellom fordi jeg forsvant. Så begynte kroppen å presse litt(selv om det ikke var pressrier). Så kom de berømte trykkelydene. 2 pressrier og han var ute! Kl 09:09! Kom med hånda på kjeken også. Revnet litt, klyvde en indre kjønnsleppe og fikk 2 små rifter. Pga den intense smerten av rier i ett så var jeg omtrent ute av kroppen. Jordmor sa det var en styrtfødsel og siden jeg var førstegangs så var det ikke så vanlig. Lille Sander Emilian var 48 cm og 3295 gram og 33 cm rundt hodet. Vi er veldig forelsket<3 termin er egentlig 1.mars.
Mh
Mh
Midt oppi alt julekaoset, luciafeiring, kakebakst, julepapir og gaver ooover alt -lenge til termin enda..ja 10 uker faktisk!
Ligger strekk ut i 3 dager med noe jeg tror er omgangssyken (har aldri hatt det før og tenker at en gang må bli den første!)
På tredje dagen er jeg i bedre form og vurderer å dra på jobb denne lørdagen, men sambo overtaler meg til å la være siden jeg ikke har spist siden onsdag og har lagt i fosterstilling i senga omtrent hele tiden.
Kjenner plutselig et tak i magen som minner skummelt mye om rier...men det ble med den ene -foreløpig!
I løpet av dagen får jeg små tak/sterke kynnere og tenker at det nok er modningsrier. Får en plutselig trang til å rydde, vaske og pakke inn siste rest av julegavene.
Uggen og sliten i kroppen begir jeg meg ut på lista mi..
I det sekundet jeg er ferdig og setter meg ned i sofaen for å ta en pust -da skjer det...rier?!?
Klokka er 18-ish lørdag 14 desember og riene hagler inn. Ikke så vonde at jeg ikke klarer å snakke og gå, men såpass at jeg VET at det ikke er kynnere.
Ringer føden og får beskjed om å komme straks. Fikser barnevakt og ankommer sykehuset 19-ish.
Ligger med rieregistrator på og trykker på en knapp ved hvert spark (sparketest). Etter 20-30 min får "dommen" :litt rier, men ikke så sterke og tette. De trodde helst at det var omgangssyken som hadde gitt meg litt sterke kynnere.
Undersøker babyen med utvendig ul, han har det fint
Tar en innvendig ul for å sjekke om kynnerene/riene har hatt effekt.....da hører vi legen si: eeeeh, her er det ingen livmorhals, den har flatet helt ut. Ring nyfødtpost nå!
Kommer inn med en seng, får beskjed om å ligge helt flatt -må jeg på do skal dette gjøres i et bekken!
Uuuæ!
Merker en "anspent" stemmning og de skynder seg med å sette lungemodningssprøyte i låret mitt og jeg får medisiner intravenøst som skal stoppe riene -håper de.
Klokka er nå 20.00 og jeg blir trilla inn på ei fødestue. Personalet fra nyfødtposten kommer for å prate med oss og innstille oss på hva vi kan ha i vente dersom han blir født nå..men på dette tidspunktet har jeg så tette og sterke rier at jeg klarer ikke å henge med.
Blir undersøkt kl.21.00 og har da 5cm åpning
Klokka 22.00 har jeg 7cm åpning og det er klart at det ikke har lyktes å stoppe fødselen.
Er ikke alene et sekund, jordmor er med oss hele tiden -heldigvis!
Kl.23.10 er det 9-10 cm åpning, jm vil ta vannet da det trykker sånn -jeg er ikke mentalt klar for dette og sier nei!
23.20 tar jm vannet og 23.30 begynner pressriene.
Rommet er nå fyllt med leger som står parat til å ta i mot den lille.
Pulsen på babyen synker og jeg blør mye -morkaken har løsnet.
23.34 to pressrier og han er ute
Hører babygråt og blir letta!
De pakker han inn i plastikk, jeg får holde han et par minutt før de tar han med seg.
Et par pyntesting var det jeg trengte ellers var formen veldig fin
Felix var 1656gr, 42cm og 28,5 rundt hodet -en perfekt og sterk liten skatt ❤
Låg 4 døgn med cpap og ble mata med sonde.
4 uker senere fikk vi dra hjem på perm, 2 uker senere var han skrevet ut av sykehuset
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
Ligger strekk ut i 3 dager med noe jeg tror er omgangssyken (har aldri hatt det før og tenker at en gang må bli den første!)
På tredje dagen er jeg i bedre form og vurderer å dra på jobb denne lørdagen, men sambo overtaler meg til å la være siden jeg ikke har spist siden onsdag og har lagt i fosterstilling i senga omtrent hele tiden.
Kjenner plutselig et tak i magen som minner skummelt mye om rier...men det ble med den ene -foreløpig!
I løpet av dagen får jeg små tak/sterke kynnere og tenker at det nok er modningsrier. Får en plutselig trang til å rydde, vaske og pakke inn siste rest av julegavene.
Uggen og sliten i kroppen begir jeg meg ut på lista mi..
I det sekundet jeg er ferdig og setter meg ned i sofaen for å ta en pust -da skjer det...rier?!?
Klokka er 18-ish lørdag 14 desember og riene hagler inn. Ikke så vonde at jeg ikke klarer å snakke og gå, men såpass at jeg VET at det ikke er kynnere.
Ringer føden og får beskjed om å komme straks. Fikser barnevakt og ankommer sykehuset 19-ish.
Ligger med rieregistrator på og trykker på en knapp ved hvert spark (sparketest). Etter 20-30 min får "dommen" :litt rier, men ikke så sterke og tette. De trodde helst at det var omgangssyken som hadde gitt meg litt sterke kynnere.
Undersøker babyen med utvendig ul, han har det fint
Tar en innvendig ul for å sjekke om kynnerene/riene har hatt effekt.....da hører vi legen si: eeeeh, her er det ingen livmorhals, den har flatet helt ut. Ring nyfødtpost nå!
Kommer inn med en seng, får beskjed om å ligge helt flatt -må jeg på do skal dette gjøres i et bekken!
Uuuæ!
Merker en "anspent" stemmning og de skynder seg med å sette lungemodningssprøyte i låret mitt og jeg får medisiner intravenøst som skal stoppe riene -håper de.
Klokka er nå 20.00 og jeg blir trilla inn på ei fødestue. Personalet fra nyfødtposten kommer for å prate med oss og innstille oss på hva vi kan ha i vente dersom han blir født nå..men på dette tidspunktet har jeg så tette og sterke rier at jeg klarer ikke å henge med.
Blir undersøkt kl.21.00 og har da 5cm åpning
Klokka 22.00 har jeg 7cm åpning og det er klart at det ikke har lyktes å stoppe fødselen.
Er ikke alene et sekund, jordmor er med oss hele tiden -heldigvis!
Kl.23.10 er det 9-10 cm åpning, jm vil ta vannet da det trykker sånn -jeg er ikke mentalt klar for dette og sier nei!
23.20 tar jm vannet og 23.30 begynner pressriene.
Rommet er nå fyllt med leger som står parat til å ta i mot den lille.
Pulsen på babyen synker og jeg blør mye -morkaken har løsnet.
23.34 to pressrier og han er ute
Hører babygråt og blir letta!
De pakker han inn i plastikk, jeg får holde han et par minutt før de tar han med seg.
Et par pyntesting var det jeg trengte ellers var formen veldig fin
Felix var 1656gr, 42cm og 28,5 rundt hodet -en perfekt og sterk liten skatt ❤
Låg 4 døgn med cpap og ble mata med sonde.
4 uker senere fikk vi dra hjem på perm, 2 uker senere var han skrevet ut av sykehuset
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
Last edited:
Hei alle februardamer
Vi synes fødselshistoriene deres er så flotte at vi i dag deler dem på forsiden. Ta en titt da vel!
Vennlig hilsen Maren Eriksen, Babyverden
Vi synes fødselshistoriene deres er så flotte at vi i dag deler dem på forsiden. Ta en titt da vel!
Vennlig hilsen Maren Eriksen, Babyverden
Jeg må innrømme at jeg ikke husker alle detaljer fra fødselen, det gikk så fort!
På kvelden tenkte jeg nok litt mer på takene i ryggen. La oss tidlig, sa ingenting til min kjære om at jeg trodde noe kom til å skje i nærmeste fremtid. Sendte gubben på jobb dagen etterpå, etter en times tid angret jeg. Tydelig at det var fødsel på gang! Jeg så aldri noe til slimproppen, og vannet gikk ikke før vi var kommet på sykehuset.
Jeg kommanderte gubben hjem fra jobb, men syns ikke det var så veldig vondt enda. Han spurte om han rakk en dusj, så klart han gjorde, jeg trodde vi hadde all verdens tid Vi dro etter hvert til JM, var vel der ca kl 10.45. Jeg syns fortsatt ikke at det hastet, men det hadde nok blitt hjemmefødsel om jeg ikke hadde hørt på min kjære. JM ringte ambulanse, 6-7cm åpning! "oi, shit!" var min første tanke. JM ringte føden å sa at vi kom så fort som mulig, de mente jeg kunne vente siden jeg var førstegangs. Heldigvis hadde jeg en fantastisk jordmor som stod på sitt, selv om det egentlig var fullt pga et par igangsettelser.
Kjøreturen til sykehujset var helt jævlig. Jeg hadde ikke så vondt så lenge jeg fikk stå, gå eller bøye meg fremover, men å ligge på ryggen! All respekt til de som klarer å ligge på ryggen under en fødsel!
Vi ankommer sykehuset kl 12.20, det er da jeg er skrevet inn på sykehuset hvertfall. Gubben kommer ca kl 12.50, og mini er ute kl 13.20. Opptok ikke fødestua så lenge Jeg husker ikke alt av detaljer, men jeg husker at jeg syns jordmora på sykehuset var helt dust som tok seg bryet med å håndhilse på meg som ikke fikk pause mellom riene. At de gadd å bry med det lille håndkle på magen for å skjerme meg selv for musa mi syns jeg også var snodig. 9 cm åpning, og jeg ante ikke hvor gubben var! Jeg stod på knærne og holdt meg fast i ryggen på senga hele tiden, en jordmorstudent ville egentlig legge meg på ryggen, UAKTUELT! Skal si jeg pressa! Jeg hadde klart meg helt fint alene uten alle de rart påfunnene og kommentarene tror jeg
Jeg ble sydd 3 sting etter fødselen, noe så grusomt! Syns virkelig hun brukte evigheter på å sy, også så vondt! Mye vondere enn å føde..
På kvelden tenkte jeg nok litt mer på takene i ryggen. La oss tidlig, sa ingenting til min kjære om at jeg trodde noe kom til å skje i nærmeste fremtid. Sendte gubben på jobb dagen etterpå, etter en times tid angret jeg. Tydelig at det var fødsel på gang! Jeg så aldri noe til slimproppen, og vannet gikk ikke før vi var kommet på sykehuset.
Jeg kommanderte gubben hjem fra jobb, men syns ikke det var så veldig vondt enda. Han spurte om han rakk en dusj, så klart han gjorde, jeg trodde vi hadde all verdens tid
Vi dro etter hvert til JM, var vel der ca kl 10.45. Jeg syns fortsatt ikke at det hastet, men det hadde nok blitt hjemmefødsel om jeg ikke hadde hørt på min kjære. JM ringte ambulanse, 6-7cm åpning! "oi, shit!" var min første tanke. JM ringte føden å sa at vi kom så fort som mulig, de mente jeg kunne vente siden jeg var førstegangs. Heldigvis hadde jeg en fantastisk jordmor som stod på sitt, selv om det egentlig var fullt pga et par igangsettelser.Kjøreturen til sykehujset var helt jævlig. Jeg hadde ikke så vondt så lenge jeg fikk stå, gå eller bøye meg fremover, men å ligge på ryggen! All respekt til de som klarer å ligge på ryggen under en fødsel!
Vi ankommer sykehuset kl 12.20, det er da jeg er skrevet inn på sykehuset hvertfall. Gubben kommer ca kl 12.50, og mini er ute kl 13.20. Opptok ikke fødestua så lenge
Jeg husker ikke alt av detaljer, men jeg husker at jeg syns jordmora på sykehuset var helt dust som tok seg bryet med å håndhilse på meg som ikke fikk pause mellom riene. At de gadd å bry med det lille håndkle på magen for å skjerme meg selv for musa mi syns jeg også var snodig. 9 cm åpning, og jeg ante ikke hvor gubben var! Jeg stod på knærne og holdt meg fast i ryggen på senga hele tiden, en jordmorstudent ville egentlig legge meg på ryggen, UAKTUELT! Skal si jeg pressa! Jeg hadde klart meg helt fint alene uten alle de rart påfunnene og kommentarene tror jeg Jeg ble sydd 3 sting etter fødselen, noe så grusomt! Syns virkelig hun brukte evigheter på å sy, også så vondt! Mye vondere enn å føde..
15.02 eg hadde en avslappende dag, bodde hos mor og far siden eg er alene med mini, og så denne dagen kom søsteren min hjem på besøk for å være noen dager, var en lørdag så broren min og familien hans var der for å spise middag.. spiste en kjempe god middag, min snille søster gav meg to teskjeer med chili, min svigerinne dro meg avgårde på tur i tjue min.. gikk å la meg tidlig, mett, sliten og trøtt... Våknet ca en gang i timen fra 22-03 og måtte på do, reagerte ikkje noe på det, var så trøtt... Men klokken 3 så kjente eg noe som minner om menssmerter som tok tak jevnlig... Vekket min mor, ho laget seg kaffi, måtte våkne litt, eg ringte føden, husker ikkje ka eg sa.. men fikk beskjed om at eg kunne komme inn om eg ville det.. Vekket min søster... Og så når klokken i bilen viste 0359 kjørte vi... Mamma tok sikkert omvei til sjukehuset for å gi meg best mulig transport var fremme 0430 og ble sluppet inn.. De undersøkte meg og hadde da 3-4 cm.. om eg ønsker klyster? Aner ikkje.. kan eg tenke på det? Og så sa de egentlig at eg var førstegangs så eg kunne få reise hjem igjen.. min mor sa nei, vi kunne bli.. Så ble vi lagt på fødestuen.. riene kom jevnlig, så ble de kraftigere og tettere, eg sleit med å puste, fremdeles 3-4 cm.. gav beskjed om at eg ønsker epidural.. fikk anbefalt om å prøve badekar for smertelindring.. joda.. greit nok, om eg fikk puste så var det greit... Ble satt nedi og for første gang i hele svangerskapet spydde eg... Men det var deilig... Riene roet seg, eg klarte puste.. og så, noe skjedde, eg klarte ikkje forklare det.. JM kom inn og sa ho skulle undersøke meg og det kom nok til å kjennes ekkelt ut i vannet.... Tre sekunder gikk og ho ser sjokkert ut og sier: du har 10 cm og det er nok pressrier du har no, så du må opp av vannet!
Så fikk de meg opp i sengen, en jm til og sykepleier ble tilkalt.. Så fikk eg beskjed om å bare ta i og presse... I følge min mor og søster så hadde eg ca 40 min med pressrier før han var ute... Da viste klokken 0642 så bare 2 timer siden eg var kommet inn.... Sydde 10-12 sting etterpå og alt var tipp topp med gutten min...
3945 og 50 cm
Sent from my HTC One_M8 using BV Forum mobile app
var fremme 0430 og ble sluppet inn.. De undersøkte meg og hadde da 3-4 cm.. om eg ønsker klyster? Aner ikkje.. kan eg tenke på det? Og så sa de egentlig at eg var førstegangs så eg kunne få reise hjem igjen.. min mor sa nei, vi kunne bli.. Så ble vi lagt på fødestuen.. riene kom jevnlig, så ble de kraftigere og tettere, eg sleit med å puste, fremdeles 3-4 cm.. gav beskjed om at eg ønsker epidural.. fikk anbefalt om å prøve badekar for smertelindring.. joda.. greit nok, om eg fikk puste så var det greit... Ble satt nedi og for første gang i hele svangerskapet spydde eg... Men det var deilig... Riene roet seg, eg klarte puste.. og så, noe skjedde, eg klarte ikkje forklare det.. JM kom inn og sa ho skulle undersøke meg og det kom nok til å kjennes ekkelt ut i vannet.... Tre sekunder gikk og ho ser sjokkert ut og sier: du har 10 cm og det er nok pressrier du har no, så du må opp av vannet! Så fikk de meg opp i sengen, en jm til og sykepleier ble tilkalt.. Så fikk eg beskjed om å bare ta i og presse... I følge min mor og søster så hadde eg ca 40 min med pressrier før han var ute... Da viste klokken 0642
så bare 2 timer siden eg var kommet inn.... Sydde 10-12 sting etterpå og alt var tipp topp med gutten min... 3945 og 50 cm
Sent from my HTC One_M8 using BV Forum mobile app
Last edited:
Søndag 2.mars, 5 dager over termin: Et vennepar vekker oss pr tlf kl 09.30 og inviterer oss med på grilltur i fjæra. Vi takker ja, står opp med en gang og pakker tursekken. Kjenner jeg har kynnere, men bryr meg ikke særlig da jeg hadde hatt det til og fra siste uka. Vi drar avgårde og kynnerne vedvarer. Når vi kommer hjem rundt kl 14 tar kynnerne seg litt opp og jeg begynner å mistenke at noe er i gang. Ca kl 16 finner jeg frem rietellerapp og tar tiden. Ujevne tak med alt fra 4-11 min mellomrom. Takene sitter nederst i magen og nederst i ryggen.
Takene tar seg opp jevnlig i styrke og lengde. Lager middag og koser oss. Vi skjønner at dette er siste dagen alene bare oss to
Etter middag bare må jeg ha is. For første gang i svangerskapet må sambo ut å kjøpe noe til meg pga cravings Han kommer hjem med en tolitersboks med is og jeg spiser opp tre fjerdedeler av den!
Kl 21 er jeg i kontakt med føden for å forberede de på at jeg kommer inn ila kvelden. Riene er nå gode og kommer med 2-9 min mellomrom. Jeg får tilbud om å komme inn men jeg sier jeg vil være hjemme litt lengre.
Kl 22.30 går sambo og legger seg for å få noen timer søvn. Jeg går i dusjen kort tid etterpå og her hagler riene på, mer eller mindre uten stopp. Kl 23.25 ringer jeg føden og de ber meg komme inn. Kl 23.50 er vi der.
Jeg sier til sambo at vi ikke skal bry oss om å ta med bagen opp da det blir plenty med tid til å hente den og flytte bilen etterpå. Er forberedt på 2 cm åpning og hjemsending.
På føden møter en fantastisk søt jordmorstud oss. Hun undersøker meg:"2 cm åpning, tøyelig til 3.." Skjønte det, tenkte jeg. Men i det jordmorstud sa dette gikk vannet mitt. Riene ble sterkere. Kom inn på fødestue ca kl 00.20. Skulle få badekar, men rakk ikke tappe i dette før jeg fikk pressetrang på slutten av riene ca kl 00.30. Ble undersøkt og hadde da 10 cm åpning (!), men mini var ikke kommet helt ned i bekkenet så jeg fikk ikke presse. Etter ca 10-15 min var det klart for å presse. 01.52 var han ute. 3275 g og 51 cm. Hadde korte, men effektive pressrier. Kun et lite skrubbsår på mor Null smertelindring overhode. Fantastisk fødsel!
Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
Takene tar seg opp jevnlig i styrke og lengde. Lager middag og koser oss. Vi skjønner at dette er siste dagen alene bare oss to
Etter middag bare må jeg ha is. For første gang i svangerskapet må sambo ut å kjøpe noe til meg pga cravings
Han kommer hjem med en tolitersboks med is og jeg spiser opp tre fjerdedeler av den!Kl 21 er jeg i kontakt med føden for å forberede de på at jeg kommer inn ila kvelden. Riene er nå gode og kommer med 2-9 min mellomrom. Jeg får tilbud om å komme inn men jeg sier jeg vil være hjemme litt lengre.
Kl 22.30 går sambo og legger seg for å få noen timer søvn. Jeg går i dusjen kort tid etterpå og her hagler riene på, mer eller mindre uten stopp. Kl 23.25 ringer jeg føden og de ber meg komme inn. Kl 23.50 er vi der.
Jeg sier til sambo at vi ikke skal bry oss om å ta med bagen opp da det blir plenty med tid til å hente den og flytte bilen etterpå. Er forberedt på 2 cm åpning og hjemsending.
På føden møter en fantastisk søt jordmorstud oss. Hun undersøker meg:"2 cm åpning, tøyelig til 3.." Skjønte det, tenkte jeg. Men i det jordmorstud sa dette gikk vannet mitt. Riene ble sterkere. Kom inn på fødestue ca kl 00.20. Skulle få badekar, men rakk ikke tappe i dette før jeg fikk pressetrang på slutten av riene ca kl 00.30. Ble undersøkt og hadde da 10 cm åpning (!), men mini var ikke kommet helt ned i bekkenet så jeg fikk ikke presse. Etter ca 10-15 min var det klart for å presse. 01.52 var han ute. 3275 g og 51 cm. Hadde korte, men effektive pressrier. Kun et lite skrubbsår på mor
Null smertelindring overhode. Fantastisk fødsel! Sent from my iPhone using BV Forum mobile app
Jeg hadde i lengre tid gått med kraftige menssmerter, men de har vært uregelsmessig. Fredag 7.februar tok menssmertene seg opp igjen og de kom og gikk, framdeles uregelmessig. Natt til lørdag tok smertene seg opp. Jeg sov toppen en time, smertende var vond og framdeles var de ikke regelmessig. I tilegg hadde jeg konstante mensmurringer som ikke forsvant…
Mannen min lurte på om noe var på gang, men jeg beroliget han og ba han reise på jobb. I det han var reist på jobb måtte jeg på do igjen. Denne gangen kom det en del blod, å jeg forstod at noe var på gang.. Ringte til KK, fikk beskjed om å komme inn på en sjekk. Ringte til mannen og fortalte han hva som var skjedd og ba han komme hjem.
Jeg pakket ferdig fødebagen og gikk i dusjen. Riene tok seg opp, varte ca 1min og var rundt 5min i mellom dem.. På vei til KK sa jeg til mannen at jeg vi kom til å bli sendt hjem igjen, da jeg ikke forventet noe særlig åpnig.
Da vi var kommet på KK ble vi tatt imot av en jordmor på føden. Da var klokken rundt 10.30. Vi kom først inn på et lite rom med en benk, stol og et lite bad. Først undersøkte hun meg nedentil, jeg hadde kun 1cm åpning, men var myk og tøyelig. Deretter utførte hun en sparketest og målte riene mine.. Framdeles var jeg og mannen overbevist om at vi måtte reise hjem igjen..
Etter en stund kom jordmoren tilbake og sa hun hadde skrevet oss inn, hun synest at riene mine var så kraftig at det var best for oss å være der. Deretter fikk jeg vannklyster og fikk tømt tarmen! Ikke noen god opplevelse..
Når tarmen var tømt kom vi inn på en liten fødestue, med beskjed om at vi skulle få en større når det nærmet seg fødsel. Tiden gikk og riene kom å gikk. Når klokken var nærmere 14.30 ble jeg sjekket igjen og åpningen var blitt 2cm. Det gikk sakte framover. Rundt kl 15.00 var det vaktskifte og vi fikk en kjempe hyggelig jordmor. Hun spurte hva jeg forventet av fødselen og spurte hva hun kunne gjøre for at jeg skulle få det lettes mulig. Jeg fortalte henne at jeg ønsket en narturlig fødsel, akupunktur mot smerten og gjerne badekar som smertelindring.
Jordmor hentet prekestol og ball til meg som jeg kunne bruke når jeg jobbet meg igjennom riene. Hun fant også fram et rundstykke og siden jeg hadde spist noe den dagen. Et bit av rundstykke var nok til at jeg kastet opp, ble kjempe kvalm! Tiden gikk å når klokken var fire sjekket jordmor meg på nytt, da var det blitt 4cm åpning! HURRA tenkte jeg, nå går det framover
Riene kom tettere og tettere og var kraftigere. Jeg varierte med å henge på prekestolen og ligge i sengen. Kjente kroppen var begynt å bli sliten, jeg hadde jo stått og gått siden vi ankom KK.
Jeg drakk mye vann underveis og pustet dypt inn med nesen og ut med munnen.. Nå nærmet klokken seg seks og jordmor skulle sjekke åpningen igjen. Framdeles var det kun 4cm åpning og jeg falt litt i do.
Jeg og jordmoren ble enig om at hun skulle prøve å få tak i noen som kunne sette akupunktur på meg, men alle som kunne dette var opptatt! Mange fødsler på en gang..
Da ble det istedenfor en tur i badekaret! Kjempe deilig når jeg først fant en stilling som passet for meg. Jordmor passet på at lillegutt i magen tålte varmen og passet på at jeg hadde det bra. Mannen fikk beskjed om å være flink å få i meg veske og salte kjeks. Eneste ulempen med å ligge i badekar var at det var tungt å komme seg opp på do for å tømme blæren. Jeg hadde siden vi var kommet inn en følelse av at jeg måtte tømme blæren hele tiden. Mange doturer, men lite som kom hvergang..
Nå nærmet klokken seg plutselig åtte og det var påtide med en ny sjekk. Da hadde jeg også fått nok av varmen og følte meg kokt. Skuffelsen var STOR når det framdeles kun var 4cm åpning!!
Vi ble enig om at jordmor skulle ta vannet mitt for å se om det ble litt fortgang på sakene.. Før vannet ble tatt byttet vi til en større fødestue, den var stor og fin i forskjell til den første…
Jordmor dekket til sengen og jeg la meg ned. Det kom inn en annen jordmor også rett før hun skulle ta vannet.. Husker ikke helt hvorfor?! I det jordmor stakk hull på sekken kjente jeg lunket vann strømme mellom beina! Endelig forsvantet den konstate dotrangen! Jeg fikk på sykehustruse og et stortbin, så forstervannet kunne renneut i.. Det var en merkelig følelse å kjenne det renne nesten konstant..
Med et ble riene enda kraftigere og jordmor hjalp til med å finne en stilling som passet for meg. Jeg satt på huk i sengen og bøyde meg over en stor sakkosekk. Riene ble veldig intense etter en stund og jeg jobbet meg igjennom riene en etter en.. Mannen satt på sidelinjen og var en god støttespiller.
Rett før det var vakt skifte sjekket jordmor meg igjen, åpningen var framdeles 4cm! I det jeg fikk vite det hadde jeg bare lyst å knekke sammen. Jeg var sliten, kjempe vondt i bekkenet, riene i ryggen var så intense at jeg spente alle musklene i kroppen når jeg prøvde å jobbe meg igjennom dem.. Det var ikke mye annet å gjøre enn å forsette å jobbe seg igjennom riene.. Etter en liten stund sa jordmor at jeg burde vurdere epidural, da kroppen min tydeligvis jobbet i mot riene! Jeg var skeptisk, men etter noen få rier ble vi enig om at det kanskje var greit å prøve epidural..
Jordmor ringte til anestesilegen og sa jeg ønsket epidural. Når jordmor var ute kom den nye jordmoren som skulle overta ansvaret for meg…
Det tok ikke lange tiden før jordmoren som skulle gå av vakt kom tilbake, med beskjed om at de snart var på vei! Hun oppdaterte nye jordmoren på hva som var skjedd og hva vi hadde prøvd. Jeg og den nye jordmoren ble enig om at når epiduralen var satt skulle jeg prøve å slappe av en liten time før vi gjord noe mer.
Anestesilegen kom og gjord sitt. Det å få den epiduralen var ikke så ille som jeg hadde trodd. Tror kanskje kroppen min var så sliten at det ikke registrete den.. Når den var begynt å virke kjente jeg lite til riene i ryggen. Kroppen slappet av! Endelig.. Etterhver begynte jeg å kjenne verken i ryggen og bekkenet igjen og jordmoren skrudde opp dosen litt.
Vi spurte jordmor om vi kanskje burde ringe å gi beskjed til foreldrene våre at ting var på gang, men hun mente vi godt kunne vente.. Hun håpet hun skulle få taimot gutten vår før hun gikk av vakt, men var ikke sikker på at hun fikk det… Så da fant vi ut at vi kunne vente litt til…
Jordmor sjekket åpningen min igjen rundt halv tolv.. Den var framdeles 4cm Da ble det satt rieframkallende drypp! Plutselig begynte jeg å kjenne en stikkende/brennende følelse nedover i rumpen. Det tok ikke lange tiden før jeg sa til jordmor at jeg følte for å presse! Hun sjekket åpningen og der var det jaggu blitt 8cm åpning! HURRA!
En overrakset jordmor begynte å gjøre klar til fødsel, mens riene mine ble mer og mer intense og pressetrangen var ekstrem! Mannen fikk i jobb å presse imot rumpen min, da det hjalp meg å holde igjen.
Endelig kunne jeg få presse! Da var det kommet enda en jordmor og en barnepleier inn rommet også..
Riene var så og si konstante, så jeg presset og presset! Det svei god nedentil.. Jordmor endte opp med å klippe meg og ba meg presse igjen! Plutselig kom lille gullet og jeg hadde alt glemt smerten..
Mini var 2875gr, 48cm og 35cm rundt hodet. Mini var en liten stjernekikker! Han var full i fett på kroppen som fikk tørke inn mens han lå på brystet mitt!
Etter fødselen fortalte jordmor at hun kunne skrudd ned riedryppet, så jeg kunne fått litt pause mellom riene.. Men mini var begynt å stresse litt, så hvis han ikke kom måtte de kontakte barnelegen. Derfor valgte hun også å klippe meg..
Jeg sitter igjen med en god fødselesopplevelse og gjør det lett igjen!
Mannen min lurte på om noe var på gang, men jeg beroliget han og ba han reise på jobb. I det han var reist på jobb måtte jeg på do igjen. Denne gangen kom det en del blod, å jeg forstod at noe var på gang.. Ringte til KK, fikk beskjed om å komme inn på en sjekk. Ringte til mannen og fortalte han hva som var skjedd og ba han komme hjem.
Jeg pakket ferdig fødebagen og gikk i dusjen. Riene tok seg opp, varte ca 1min og var rundt 5min i mellom dem.. På vei til KK sa jeg til mannen at jeg vi kom til å bli sendt hjem igjen, da jeg ikke forventet noe særlig åpnig.
Da vi var kommet på KK ble vi tatt imot av en jordmor på føden. Da var klokken rundt 10.30. Vi kom først inn på et lite rom med en benk, stol og et lite bad. Først undersøkte hun meg nedentil, jeg hadde kun 1cm åpning, men var myk og tøyelig. Deretter utførte hun en sparketest og målte riene mine.. Framdeles var jeg og mannen overbevist om at vi måtte reise hjem igjen..
Etter en stund kom jordmoren tilbake og sa hun hadde skrevet oss inn, hun synest at riene mine var så kraftig at det var best for oss å være der. Deretter fikk jeg vannklyster og fikk tømt tarmen! Ikke noen god opplevelse..
Når tarmen var tømt kom vi inn på en liten fødestue, med beskjed om at vi skulle få en større når det nærmet seg fødsel. Tiden gikk og riene kom å gikk. Når klokken var nærmere 14.30 ble jeg sjekket igjen og åpningen var blitt 2cm. Det gikk sakte framover. Rundt kl 15.00 var det vaktskifte og vi fikk en kjempe hyggelig jordmor. Hun spurte hva jeg forventet av fødselen og spurte hva hun kunne gjøre for at jeg skulle få det lettes mulig. Jeg fortalte henne at jeg ønsket en narturlig fødsel, akupunktur mot smerten og gjerne badekar som smertelindring.
Jordmor hentet prekestol og ball til meg som jeg kunne bruke når jeg jobbet meg igjennom riene. Hun fant også fram et rundstykke og siden jeg hadde spist noe den dagen. Et bit av rundstykke var nok til at jeg kastet opp, ble kjempe kvalm! Tiden gikk å når klokken var fire sjekket jordmor meg på nytt, da var det blitt 4cm åpning! HURRA tenkte jeg, nå går det framover
Riene kom tettere og tettere og var kraftigere. Jeg varierte med å henge på prekestolen og ligge i sengen. Kjente kroppen var begynt å bli sliten, jeg hadde jo stått og gått siden vi ankom KK.
Jeg drakk mye vann underveis og pustet dypt inn med nesen og ut med munnen.. Nå nærmet klokken seg seks og jordmor skulle sjekke åpningen igjen. Framdeles var det kun 4cm åpning og jeg falt litt i do.
Jeg og jordmoren ble enig om at hun skulle prøve å få tak i noen som kunne sette akupunktur på meg, men alle som kunne dette var opptatt! Mange fødsler på en gang..
Da ble det istedenfor en tur i badekaret! Kjempe deilig når jeg først fant en stilling som passet for meg. Jordmor passet på at lillegutt i magen tålte varmen og passet på at jeg hadde det bra. Mannen fikk beskjed om å være flink å få i meg veske og salte kjeks. Eneste ulempen med å ligge i badekar var at det var tungt å komme seg opp på do for å tømme blæren. Jeg hadde siden vi var kommet inn en følelse av at jeg måtte tømme blæren hele tiden. Mange doturer, men lite som kom hvergang..
Nå nærmet klokken seg plutselig åtte og det var påtide med en ny sjekk. Da hadde jeg også fått nok av varmen og følte meg kokt. Skuffelsen var STOR når det framdeles kun var 4cm åpning!!
Vi ble enig om at jordmor skulle ta vannet mitt for å se om det ble litt fortgang på sakene.. Før vannet ble tatt byttet vi til en større fødestue, den var stor og fin i forskjell til den første…
Jordmor dekket til sengen og jeg la meg ned. Det kom inn en annen jordmor også rett før hun skulle ta vannet.. Husker ikke helt hvorfor?! I det jordmor stakk hull på sekken kjente jeg lunket vann strømme mellom beina! Endelig forsvantet den konstate dotrangen! Jeg fikk på sykehustruse og et stortbin, så forstervannet kunne renneut i.. Det var en merkelig følelse å kjenne det renne nesten konstant..
Med et ble riene enda kraftigere og jordmor hjalp til med å finne en stilling som passet for meg. Jeg satt på huk i sengen og bøyde meg over en stor sakkosekk. Riene ble veldig intense etter en stund og jeg jobbet meg igjennom riene en etter en.. Mannen satt på sidelinjen og var en god støttespiller.
Rett før det var vakt skifte sjekket jordmor meg igjen, åpningen var framdeles 4cm! I det jeg fikk vite det hadde jeg bare lyst å knekke sammen. Jeg var sliten, kjempe vondt i bekkenet, riene i ryggen var så intense at jeg spente alle musklene i kroppen når jeg prøvde å jobbe meg igjennom dem.. Det var ikke mye annet å gjøre enn å forsette å jobbe seg igjennom riene.. Etter en liten stund sa jordmor at jeg burde vurdere epidural, da kroppen min tydeligvis jobbet i mot riene! Jeg var skeptisk, men etter noen få rier ble vi enig om at det kanskje var greit å prøve epidural..
Jordmor ringte til anestesilegen og sa jeg ønsket epidural. Når jordmor var ute kom den nye jordmoren som skulle overta ansvaret for meg…
Det tok ikke lange tiden før jordmoren som skulle gå av vakt kom tilbake, med beskjed om at de snart var på vei! Hun oppdaterte nye jordmoren på hva som var skjedd og hva vi hadde prøvd. Jeg og den nye jordmoren ble enig om at når epiduralen var satt skulle jeg prøve å slappe av en liten time før vi gjord noe mer.
Anestesilegen kom og gjord sitt. Det å få den epiduralen var ikke så ille som jeg hadde trodd. Tror kanskje kroppen min var så sliten at det ikke registrete den.. Når den var begynt å virke kjente jeg lite til riene i ryggen. Kroppen slappet av! Endelig.. Etterhver begynte jeg å kjenne verken i ryggen og bekkenet igjen og jordmoren skrudde opp dosen litt.
Vi spurte jordmor om vi kanskje burde ringe å gi beskjed til foreldrene våre at ting var på gang, men hun mente vi godt kunne vente.. Hun håpet hun skulle få taimot gutten vår før hun gikk av vakt, men var ikke sikker på at hun fikk det… Så da fant vi ut at vi kunne vente litt til…
Jordmor sjekket åpningen min igjen rundt halv tolv.. Den var framdeles 4cm
Da ble det satt rieframkallende drypp! Plutselig begynte jeg å kjenne en stikkende/brennende følelse nedover i rumpen. Det tok ikke lange tiden før jeg sa til jordmor at jeg følte for å presse! Hun sjekket åpningen og der var det jaggu blitt 8cm åpning! HURRA! En overrakset jordmor begynte å gjøre klar til fødsel, mens riene mine ble mer og mer intense og pressetrangen var ekstrem! Mannen fikk i jobb å presse imot rumpen min, da det hjalp meg å holde igjen.
Endelig kunne jeg få presse! Da var det kommet enda en jordmor og en barnepleier inn rommet også..
Riene var så og si konstante, så jeg presset og presset! Det svei god nedentil.. Jordmor endte opp med å klippe meg og ba meg presse igjen! Plutselig kom lille gullet og jeg hadde alt glemt smerten..
Mini var 2875gr, 48cm og 35cm rundt hodet. Mini var en liten stjernekikker! Han var full i fett på kroppen som fikk tørke inn mens han lå på brystet mitt!
Etter fødselen fortalte jordmor at hun kunne skrudd ned riedryppet, så jeg kunne fått litt pause mellom riene.. Men mini var begynt å stresse litt, så hvis han ikke kom måtte de kontakte barnelegen. Derfor valgte hun også å klippe meg..
Jeg sitter igjen med en god fødselesopplevelse og gjør det lett igjen!