Dutchy
Glad i forumet
Kanskje eg har undervurdert følelsene som skulle komme med en ny svangerskap. Eg er utrolig glad, takknemlig den klaffa etter pp1 og klarer ikkje å vente til dagen vi kan fortelle barna.
I min 3 første svangerskaper har eg aldri vore redd for spontanabort, og det har aldri skjedd hos meg. Kjenner at eg er meir bekymret denne gangen. Dette barnet er så ønsket at eg klarer knapt å vente til våren 2017.
Som noko kanskje veit har vi mistet vår lille engelen i fjor. Ikkje i spontan eller sein abort, men 2 dager etter den perfekte lille skapningen kom til verden. 4 veker for termin fekk via en haste keisersnitt. Grunna ekstra UL kontroller etter husbrannen fant vi ut at ho var veldig sjuk. 1 måned etter vi har mistet ho fekk vi å høre at vi er bærer av en genfeil hva gjorde til at ho hadde polycystic kidney disease, og pga denne sjukdomen var hjertet og lungene hennes ikkje frisk heller.
Den første som slå meg var: kor utrolig heldig er vi at vi fekk 2 friske barn først! Så kjem lengsel for å fylle den tomme plassen med det samme. Mannen var mindre ivrig. Han var prega av å stå hjelpeløs ved sidelinjen og ønsket å vente iallfall 1 år pga arret.
Nå er det 13 måneder siden vi mistet lille søster. Vi har flyttet tilbake til vårt nye hus og vi har endelig, etter 9 år i lag, giftet oss. Eg har prøvt å dytte vekk ønske om 1 barn til, eg var redd for at en ny baby skulle være sjuk og. Men eg hadde breakdown etter breakdown etter eg har vore i lag med babyer eller gravide. Vi var på ferie nå i juli da mannen sa, eg trur eg eg klar for å prøve igjen. Eg måtte venne meg litt til ideen. Vi skulle vente til slutten av året da cyclussen min var rotete (brukte p-plaster hele tiden for å unngå blødninger, og det pga lavt jernlager) og ta det ifra der. I praksis ombestemte vi oss, og vips, eg var gravid!
Eg viste det, kjente det på kroppen min, som en skal forvente med nr4. Eg hadde allerede hatt kontakt med sjukehuset for å høre hva fremgangsmåte skulle være når eg skulle teste positivt. Så nå venter eg spent til 12 september da eg skal ha UL her på sjukehuset og i begynnelse av oktober blir det morkakeprøve i Bergen. Eg håper inderlig at lykkeliten er frisk. Eg orker nesten ikkje å tenkte hva som skjer nå vi får dårlige nyheter. Samtidig må vi ha tro. Etter alt vi har mistet og opplevt i 2015 må lykken snur seg, ikkje sant?
I min 3 første svangerskaper har eg aldri vore redd for spontanabort, og det har aldri skjedd hos meg. Kjenner at eg er meir bekymret denne gangen. Dette barnet er så ønsket at eg klarer knapt å vente til våren 2017.
Som noko kanskje veit har vi mistet vår lille engelen i fjor. Ikkje i spontan eller sein abort, men 2 dager etter den perfekte lille skapningen kom til verden. 4 veker for termin fekk via en haste keisersnitt. Grunna ekstra UL kontroller etter husbrannen fant vi ut at ho var veldig sjuk. 1 måned etter vi har mistet ho fekk vi å høre at vi er bærer av en genfeil hva gjorde til at ho hadde polycystic kidney disease, og pga denne sjukdomen var hjertet og lungene hennes ikkje frisk heller.
Den første som slå meg var: kor utrolig heldig er vi at vi fekk 2 friske barn først! Så kjem lengsel for å fylle den tomme plassen med det samme. Mannen var mindre ivrig. Han var prega av å stå hjelpeløs ved sidelinjen og ønsket å vente iallfall 1 år pga arret.
Nå er det 13 måneder siden vi mistet lille søster. Vi har flyttet tilbake til vårt nye hus og vi har endelig, etter 9 år i lag, giftet oss. Eg har prøvt å dytte vekk ønske om 1 barn til, eg var redd for at en ny baby skulle være sjuk og. Men eg hadde breakdown etter breakdown etter eg har vore i lag med babyer eller gravide. Vi var på ferie nå i juli da mannen sa, eg trur eg eg klar for å prøve igjen. Eg måtte venne meg litt til ideen. Vi skulle vente til slutten av året da cyclussen min var rotete (brukte p-plaster hele tiden for å unngå blødninger, og det pga lavt jernlager) og ta det ifra der. I praksis ombestemte vi oss, og vips, eg var gravid!
Eg viste det, kjente det på kroppen min, som en skal forvente med nr4. Eg hadde allerede hatt kontakt med sjukehuset for å høre hva fremgangsmåte skulle være når eg skulle teste positivt. Så nå venter eg spent til 12 september da eg skal ha UL her på sjukehuset og i begynnelse av oktober blir det morkakeprøve i Bergen. Eg håper inderlig at lykkeliten er frisk. Eg orker nesten ikkje å tenkte hva som skjer nå vi får dårlige nyheter. Samtidig må vi ha tro. Etter alt vi har mistet og opplevt i 2015 må lykken snur seg, ikkje sant?
