Jeg også.Det er bokstavelig talt hvordan jeg kommer meg gjennom vanskelige dager. Å se frem til noe.
Og måten jeg kommer meg gjennom en hektisk hverdag uten å gå under er at jeg har en plan. At jeg vet at i dg jobber ejg overtdi, mannen tr seg av ungen, jeg hr avklart med ham i forhold til fritisaktiviteter, i morgen må vi faktisk avtale, for den er jeg usikekr på, onsdag et jeg nå at jeg skal hente mellomste på skolen etter nest sist time og ta henne med til kjeveortoped, vi har en plan, for hvordan vi skal få ti lat eldste er på at arr 16-19 et sted og vi andre fire et annet sted fra senest 1730 (men evt fra enda tidligere og da kjøpe mat der heller enn middag hjemme) til 1930, det tilsier litt ventetid for eldstemann elelr at noen må stikke litt tidig og hente ham, så må da ha en bil på skolen hvor vi andre er, og derved må den komme dit i GOOOOD tid før 1730, trolig egetlig håpe å få parkert der etter å ha levert ham 16 tenker jeg. Så får en av oss da altså stikke litt tidlig og hente ham, mens den andre er med jentene i kafeen på skolen der de har hatt forestilling, enten til de hentes eller går hjem. Jeg har en plan for å få organiset en bursdag i helga og jeg har en plan for overtiden, jeg har en nedtelling mot påskeferie og jeg har nedtellign tl sommerferien, både min, men ikek minst ungnes, jeg ser frem til at mellomste er ferdig på barneskolen hvor hun har en håpls lærersituasjon i år, og håperinderlligpå at hun får tre bedre år på ungdomsskolen enn broren, for jeg ser utelukkende frem til at han sluter på ungdomsskolen, det har vært mye mobbing og trøbbel de årene der, noe roligere nå i siste del av10- klasse men vi ser frem til et skifte av miljø fra sommeren.
Så ja, nedtellinger kombinert me en plan forhvordn komme meg gjennom trve tider, det er en nødveldighet. Lister, planer og nedtellinger.